Øyeblikk i 2018
Et øyeblikk kan være et sekund, eller vare et helt liv.
Her kommer noen øyeblikk fra vårt liv om bord i båten i 2018.
Et år som tok oss fra Norge til Karibien, rent geografisk.
Men som nok tok oss ganske mye lengre.
Her kommer noen øyeblikk fra vårt liv om bord i båten i 2018.
Et år som tok oss fra Norge til Karibien, rent geografisk.
Men som nok tok oss ganske mye lengre.
For det er ingen tvil, vi skriver vår egen historie.
Hva vi husker. Hva vi forteller. Hva vi ønsker oss.
Hva vi selv ser.
Og vi lever i et eventyr.
Det var en gang, det blir ofte flere ganger
Så var eventyret ute.
Utendørs.
Helt historieløse i Eventyret
Vår kjære webside har vært nede for telling og da blir det ikke mye fortelling. Så tiden 15.des, ja akkurat vår første dag Karibien ja, helt til idag 18.jan vil gå inn i historien uten så mye nedskrevet historie fra vår side (på vår side).
Både når man leser Historie fra eldre tider, samt når vi ser på dagens deling på sosiale medier, så kan man jo da undres på om vår historieløse måned i Karibien da faktisk har funnet sted. Vil denne tiden vil gå inn i historien som en storhetstid? Vil minnene leve videre, selv uten påminnelser?
Det er mulig vi må stole på at historiene kan flyte og fortelles fritt over leirbålet og rødvinsglasset i lange tider. Slik at de utvikler seg til rene eventyr. Hvilket kanskje vil gjøre dem mer levende - og dermed mer sanne og ekte - enn de nedskrevne historier.
For det er ingen tvil, vi skriver vår egen historie.
Hva vi husker. Hva vi forteller. Hva vi ønsker oss.
Hva vi selv ser.
Og vi lever i et eventyr.
Både når man leser Historie fra eldre tider, samt når vi ser på dagens deling på sosiale medier, så kan man jo da undres på om vår historieløse måned i Karibien da faktisk har funnet sted. Vil denne tiden vil gå inn i historien som en storhetstid? Vil minnene leve videre, selv uten påminnelser?
Det er mulig vi må stole på at historiene kan flyte og fortelles fritt over leirbålet og rødvinsglasset i lange tider. Slik at de utvikler seg til rene eventyr. Hvilket kanskje vil gjøre dem mer levende - og dermed mer sanne og ekte - enn de nedskrevne historier.
For det er ingen tvil, vi skriver vår egen historie.
Hva vi husker. Hva vi forteller. Hva vi ønsker oss.
Hva vi selv ser.
Og vi lever i et eventyr.
Snapchat
Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det. Rent bortsett fra at jeg aldri tar bilde når jeg helst skulle hatt tusen ord. De gangene ting går på tverke. Livet ikke er i flyt. De gangene alt bare føles helt feil. Og jeg ikke finner feilen. Og dermed ikke kan se løsningen. Og jeg også blir usikker om det i det hele tatt er lurest og raskest: å finne feilen først. Eller om løsningen kan komme uansett. De gangene hodet føles som en dott. Og situasjonen føles som en knute. Og ingen dott kan løse en knute.
Når folk spør: «Hey how are you?» og jeg har lyst til å si: « I dont know», og jeg iallfall ikke skjønner hvorfor de spør eller hvorfor de smiler. Når svaret er bortenfor tusen ord. Og ikke kan tas bilde av. Jeg troe ordløs da ofte kan være ordet.
Mille påpekte den gang da SnapChat kom: «Været er alltid mye bedre på Instagram enn på SnapChat»
Instagram viser et bilde. SnapChat viser kanskje mer som tusen ord.
Og som dere ser av bildene, vi er en familie som er veldig Instagram.
Så her er noen SnapChats fra livet vårt i Karibien, ikke i rekkefølge verken i tid eller antall bannskap:
Leewards Islands, Karibien
15.desember 2018-17.januar 2019
Når folk spør: «Hey how are you?» og jeg har lyst til å si: « I dont know», og jeg iallfall ikke skjønner hvorfor de spør eller hvorfor de smiler. Når svaret er bortenfor tusen ord. Og ikke kan tas bilde av. Jeg troe ordløs da ofte kan være ordet.
Mille påpekte den gang da SnapChat kom: «Været er alltid mye bedre på Instagram enn på SnapChat»
Instagram viser et bilde. SnapChat viser kanskje mer som tusen ord.
Og som dere ser av bildene, vi er en familie som er veldig Instagram.
Så her er noen SnapChats fra livet vårt i Karibien, ikke i rekkefølge verken i tid eller antall bannskap:
- «Det regner! Lukk alle luker!» En time senere: «Åj glemte vi det over klesskapet ditt, Julian?»
- «Laila! Julian prompa meg i ansiktet!»
- «Hæh? Fungerer ikke øl-kjøleskapet på sjøen? Det må det» sitat Jomar Johnset 26 år og tørst.
- «Jeg er sjøsyk!» sitat Mille Johnset 17 år og ikke venn med sjøen.
- Enkel hoderegning: 3 store Johnset kropper + 1 vilter åtteåring + 2 litt mindre To-be-Mrs-Johnsets > 1 spisebord, 5 kvm gulvplass, 3 skap.
- Tennis-spilleren Julie får tennisball i hodet.
- Håvard må ta oppvasken en kveld
- Mellom i øyene i 30 knops vind: «Hæh? Vi har kun 1 knop for motor! Hva skjer?!» Av og på med motor. Full gass. Ingen gass. Revers. Fremover. «Akk! 3 knop!» «Hva i alle dager var det?»
- Nyttårsaften kl 03:00 p.m: «you should move, we will shoot fireworks from your pontoon»
- Første nyttårsdag kl 03:00 a.m: Ankeret drægger, vi er på vei inn mot stranda på 2 meters dyp. Hekkankeret er selvf stuck. Det blåser opp. Og regner som et lite helvette. Opp med alt, manøvrere mellom Ankerbøyer og småbåter inn til fyrverkeribrygga.
- Håvard får kink i ryggen. Ryggraden hans er som en S og han må ha hjelp fra sine sterke barn til å reise seg. Stakkars tapre mann!
- Jomar får myggstikk.
- Vi søler bensin på BÆ!! Vaske tørke vaske tørke. BÆ faller i sjøen. Hyle! Fiske fiske fiske! Kose! Vaske.
- Det regner ofte. Det er som om Gud har glemt å bruke sparedusj. 30 grader i lufta. Alle luker må være stengt inne. Badstue. Ingen luft. Hvor sove.
- Øy 1: Har ikke nok 20 cents til å få alt tøyet tørt i tørketrommelen. Ingen kan veksle. Hele båten blir et tørkestativ. Håvard er ikke helt fornøyd med at båten ser ut som en sigøynercamp når vi ligger på superyacht brygga. Jeg er VELDIG fornøyd. Noe i meg sier: «endelig». Til det begynner å regne.
- Antigua: Er ikke helt stø i valutakurs og kjøper 4 kjipe baguetter til 450 kr.
- Har ikke karibiske dollar til dama på vaskeriet. Vi betaler i etterkant; 480 kroner. Sakte tilvenning til å akseptere at vaskeriet på neste øy koster 600 kroner.
- En kopp med nylaget Eplebrus ender på gulvet. Og under gulvet. Og på tre sofaputer. Og et pledd.
- Øy 1, 2, 3: minibankene fungerer ikke. «Indisponible»
- Guadeloupe dag 2: Visa kort slutter å funke på pizzeria. Må levere førerkortet mens jeg henter et nytt kort. Til en konto som er tom for penger. Må overføre penger til ny bank. Må finne wifi. Leiebil-firma ringer: «your car is ready». Mobil tom for batteri. Finner ikke leiebilfirma. Jævlig langt å lete i varmen. Svetter. De må ha førerkortet for å gi meg bilen. Tilbake til pizzeria for å betale og få tilbake førerkort. Lang kø på pizzeria. Ser på klokka: nå tar leiebilfirma siesta. Vil betale med nytt kort. Men husker ikke kode. Må låne lader. Spørre alle. Veldig kjekk fransk mann er veldig behjelpelig. Vente til mobilen lader. Forsøke å snakke med fyren uten å rødme. Og låne wifi på pizzeria for å få tak i koden. Sier takk. Rødmer. Går tilbake til leiebil firma. Den søte mannen har ventet på meg. Smiler og sier: «I need to withdraw 1000 euro from your card for deposit». Jeg besvimer nesten. Må på wifi igjen for å overføre penger. Får ut leiebil. Kjører rundt i lang tid for å finne parkering. Svetter. Min andre dag på land etter 20 dager i havet. Jeg vil allerede bare ut på havet igjen. Blir sulten igjen. Alle restauranter stengt for siesta. Forsøker å finne minibank for å få cash til en øl. Indisponible.
- Immigration office officer Antigua: «Before leaving Antigua you need to pay taxes for all passengers, but not for crew. Julian Johnset is too young to be a crew, so you need to pay taxes for him!» (Dyp himling med øynene når vi sier han er vårt beste crew)
- Pastagryta velter i en bølge.
- Vi kommer tilbake til Guadeloupe uten å tenke på hvor sjekke inn igjen i landet. Immigration office er 30 minutter taxi unna. Kontoret er stengt 2,5 time midt på dagen. Snill taximann venter med glede. Avslutter dagen med å betale han 800 kr og takker for at han er så snill. Bare for å skjønne at jeg har mikset opp fransken min så mye at jeg har sagt at han er veldig fløte.
- Seiling i Karibien er IKKE som på bildene. Mye vind. Plutselig. Fra 5 til 35 knop. Kapteinessen skjelver på nattevakt - av ren sinne og redsel. Mange nordnorske banneord og for aller første gang hyler jeg; «Jeg vil ikke mer!!!!!! Jeg vil hjem!!!!!» For så å innse at jeg virkelig ikke vet hvor hjem er lengre. Annet enn her. Reality check.
- Marinaen i Guadeloupe: «You have to leave TODAY. Before 2 pm. Have a nice journey!» %#&@-&@«%#
- Hermetikkboks er stuck under dekk. Den eksploderer inn i Håvards hånd. Gammel lapskaus lukter spy og er over oss alle, samt flyter rundt andre hermetikkbokser under dekk.
- Første øl i Karibien koster 70 kroner. Et hyggelig måltid koster lett 500kr snuten.
- Vi finner PERFEKTE norske seilevenner i Martinique, vi koser oss glugg, men på grunn av været må vi reise videre til Aruba dagen etter. «Du vet den ene dagen i livet du ikke ville seile til Aruba?» «Ja jeg husker den!» «Ja den dagen du gjorde det ja»
Leewards Islands, Karibien
15.desember 2018-17.januar 2019
Antigua
Vi er i Antigua!
Vi er på St James Club. Stakkars oss, må henge her fordi det blåser så velsignet masse. Paradis for oss: Varm dusj, kald øl! I tillegg er det strand og gratis aktiviteter med yoga, vattengympa, stort treningstudio til de store RedBull barna våre, tennisbaner og hold i hattarna: Hobie cat for Julian. Heaven on Earth.
Julian, Mille, Julie, Jomar, Håvard, Laila
25.desember 2018 - 01.januar 2019
Vi er på St James Club. Stakkars oss, må henge her fordi det blåser så velsignet masse. Paradis for oss: Varm dusj, kald øl! I tillegg er det strand og gratis aktiviteter med yoga, vattengympa, stort treningstudio til de store RedBull barna våre, tennisbaner og hold i hattarna: Hobie cat for Julian. Heaven on Earth.
Julian, Mille, Julie, Jomar, Håvard, Laila
25.desember 2018 - 01.januar 2019
Bilder > 1000 ord = Jul i Karibien
Skatten man må betale
Vi reiste til Karibien og ankret opp i natt
Vi har hørt et gammelt rykte om en helt fantastisk skatt
Det Karibien forsøker å gjemme bort fra deg, det er ikke en skatt.
Godt gjemt i alt som er skrevet om Karibien, helt borte i flotte fort og vakre museum, litt skjult bak slitne smil fra lokalbefolkningen, så er Karibiens røffe historie :
Guideboka forteller enkelt: «I opprinnelsen levde de fredfulle Arawaks på øyene i pakt med naturen. Før det krigerske og onde folket Caribs kom til øyene og utslettet de innfødte. Til dette kom De Franske Oppdagere.» Jah.
Når du ser ‘Den Sorte Dame’
Er det altfor sent å snu
Vi får høre om Lille Paris. En liten by på Martinique hvor 29.000 franskmenn ble drept i et vulkanutbrudd (sikkert noen andre også, men det sier ikke guideboka noe om). Det var på selveste Ascension day. Legendene sier at dette var stedet hvortil de aller aller siste innfødte Caribs ble jaget og fordrevet. De «krigerske innfødte» (sitat guidebok) hadde da en seremoni på stranda hvor de ba fjellet om så enkelt som: rettferdighet. Eller som franskmenn kaller det de ber om: Liberté, Égalité, Fraternité. Men de kalte det heller: Indians revenge.
Samtidig som utryddelsen av den lokale kulturen, så begynte slavehandelen. Det var minst 12 millioner mennesker som ble fanget i Afrika og sendt til Amerika som slaver. Jaget. Fanget. Mange lagt i bokser under dekk som var like store som likkister. For anslagsvis 2 millioner mennesker, så ble det nettopp det.
Bare på den bittelille øya Martinique som har steder som alle heter noe paradislignende, eller oppkalt etter store franske saintes, var det 150.000 slaver da de ble frigitt. Frigitt til hva. Kastet ut av plantasjen. Ingen sted å bo. Ingen båt å fiske fra. Ingen båt som bringer de hjem. Så de har gjort Karibien til sitt hjem.
Og de som bor her er kanskje nå mer lik de fredfulle Arawaks enn på meget lenge. Noen har litt tomme øyne, noen har litt krummet rygg, men de aller aller fleste har et smil som kan få en til å legge fra seg alt, glemme alt. Kanskje til og med en grufull fortid.
-
Idag
Karibien har store kontraster også idag. Hele Karibien har et prisnivå som tar Norge en høy gang. Og er gjennomsyret med stor fattigdom.
Antiguas hovedstad er en by laget for passasjerene på cruiseskip. Med dyre merkebutikker og internasjonale restauranter - som kunne vært alle steder i verden. Rent bortsett fra at de selger «Carib local art» - dog oftest med en liten merkelapp: ‘made in France’. De lokale gatene er lenger bak, der kan man ikke se en eneste annen turist, ikke en eneste annen hvit.
Det er mye snakk om pirater. Venezuela har lenge vært et paradis, men har nå blitt et farlig land. «Krigerske innfødte» som raner vestlige båter som går forbi. Eller fattige folk som stjeler i desperasjon. Eller organisert kriminalitet. Hvem som i sum har stjålet mest fra hvem i historiens løp, ja, det er ganske enkel hoderegning. Men jeg skjønner at svaret er helt uttafor å si.
Kaptein Sabeltann er en farlig mann
Når han lukter gull, så ror han inn mot land.
Noen godt inngjerdede resorts med flotte kontinentale navn og eiere er spredt rundt i vikene på øyene i Karibien. Vakre flotte og frie laguner er det også. Men her er de aller fleste lokale restaurantene enten stengte eller veldig slitne.
Det som det er mest av er store glossy reklameplakater som vaklende står i veigrøfta. Og overalt på øya er det skur og gamle hus hvor de aller fleste bor. Noen malt i knæsje farger. Nesten alle slitne og skitne, alle med gitter foran vinduene.
Og utenom resortene, så er det mest MacDonalds og på de store bensinstasjons-kjedene hvor det faktisk er rent. På disse stedene er det lang lang kø med lokale. En Big Mac koster det samme som i Norge.
Man kan lure på hvor pengene går. 100 kroner i butikken er ingenting. Og disse 100 kronene skjønner vi ikke hvor de lokale kan tjene. For hvem tjener på hva vi kjøper? De sier det er på grunn av import. Ok.Og ja, selvfølgelig, det står jo "made in France" og "made in US" på absolutt alt. Import er det nye navnet på Oppdager. Kanskje noe lignende vi vestlige ville kalt piratvirksomhet eller organisert kriminalitet. Så ja, for europeiske konsern og bruttonasjonalprodukt, så er Karibien kanskje fortsatt en skatt. Men skatten man må betale: den må de lokale ta.
Gjennom ild og vann
Går vi alle mann
Og den som kommer først,
Heter Kaptein Sabeltann
-
Guadeloupe - Antigua - Les Saintes - Martinique
15.des 2018-17.jan 2019
Vi har hørt et gammelt rykte om en helt fantastisk skatt
Det Karibien forsøker å gjemme bort fra deg, det er ikke en skatt.
Godt gjemt i alt som er skrevet om Karibien, helt borte i flotte fort og vakre museum, litt skjult bak slitne smil fra lokalbefolkningen, så er Karibiens røffe historie :
Guideboka forteller enkelt: «I opprinnelsen levde de fredfulle Arawaks på øyene i pakt med naturen. Før det krigerske og onde folket Caribs kom til øyene og utslettet de innfødte. Til dette kom De Franske Oppdagere.» Jah.
Når du ser ‘Den Sorte Dame’
Er det altfor sent å snu
Vi får høre om Lille Paris. En liten by på Martinique hvor 29.000 franskmenn ble drept i et vulkanutbrudd (sikkert noen andre også, men det sier ikke guideboka noe om). Det var på selveste Ascension day. Legendene sier at dette var stedet hvortil de aller aller siste innfødte Caribs ble jaget og fordrevet. De «krigerske innfødte» (sitat guidebok) hadde da en seremoni på stranda hvor de ba fjellet om så enkelt som: rettferdighet. Eller som franskmenn kaller det de ber om: Liberté, Égalité, Fraternité. Men de kalte det heller: Indians revenge.
Samtidig som utryddelsen av den lokale kulturen, så begynte slavehandelen. Det var minst 12 millioner mennesker som ble fanget i Afrika og sendt til Amerika som slaver. Jaget. Fanget. Mange lagt i bokser under dekk som var like store som likkister. For anslagsvis 2 millioner mennesker, så ble det nettopp det.
Bare på den bittelille øya Martinique som har steder som alle heter noe paradislignende, eller oppkalt etter store franske saintes, var det 150.000 slaver da de ble frigitt. Frigitt til hva. Kastet ut av plantasjen. Ingen sted å bo. Ingen båt å fiske fra. Ingen båt som bringer de hjem. Så de har gjort Karibien til sitt hjem.
Og de som bor her er kanskje nå mer lik de fredfulle Arawaks enn på meget lenge. Noen har litt tomme øyne, noen har litt krummet rygg, men de aller aller fleste har et smil som kan få en til å legge fra seg alt, glemme alt. Kanskje til og med en grufull fortid.
-
Idag
Karibien har store kontraster også idag. Hele Karibien har et prisnivå som tar Norge en høy gang. Og er gjennomsyret med stor fattigdom.
Antiguas hovedstad er en by laget for passasjerene på cruiseskip. Med dyre merkebutikker og internasjonale restauranter - som kunne vært alle steder i verden. Rent bortsett fra at de selger «Carib local art» - dog oftest med en liten merkelapp: ‘made in France’. De lokale gatene er lenger bak, der kan man ikke se en eneste annen turist, ikke en eneste annen hvit.
Det er mye snakk om pirater. Venezuela har lenge vært et paradis, men har nå blitt et farlig land. «Krigerske innfødte» som raner vestlige båter som går forbi. Eller fattige folk som stjeler i desperasjon. Eller organisert kriminalitet. Hvem som i sum har stjålet mest fra hvem i historiens løp, ja, det er ganske enkel hoderegning. Men jeg skjønner at svaret er helt uttafor å si.
Kaptein Sabeltann er en farlig mann
Når han lukter gull, så ror han inn mot land.
Noen godt inngjerdede resorts med flotte kontinentale navn og eiere er spredt rundt i vikene på øyene i Karibien. Vakre flotte og frie laguner er det også. Men her er de aller fleste lokale restaurantene enten stengte eller veldig slitne.
Det som det er mest av er store glossy reklameplakater som vaklende står i veigrøfta. Og overalt på øya er det skur og gamle hus hvor de aller fleste bor. Noen malt i knæsje farger. Nesten alle slitne og skitne, alle med gitter foran vinduene.
Og utenom resortene, så er det mest MacDonalds og på de store bensinstasjons-kjedene hvor det faktisk er rent. På disse stedene er det lang lang kø med lokale. En Big Mac koster det samme som i Norge.
Man kan lure på hvor pengene går. 100 kroner i butikken er ingenting. Og disse 100 kronene skjønner vi ikke hvor de lokale kan tjene. For hvem tjener på hva vi kjøper? De sier det er på grunn av import. Ok.Og ja, selvfølgelig, det står jo "made in France" og "made in US" på absolutt alt. Import er det nye navnet på Oppdager. Kanskje noe lignende vi vestlige ville kalt piratvirksomhet eller organisert kriminalitet. Så ja, for europeiske konsern og bruttonasjonalprodukt, så er Karibien kanskje fortsatt en skatt. Men skatten man må betale: den må de lokale ta.
Gjennom ild og vann
Går vi alle mann
Og den som kommer først,
Heter Kaptein Sabeltann
-
Guadeloupe - Antigua - Les Saintes - Martinique
15.des 2018-17.jan 2019
JA!
Julian ga meg en A-Ha opplevelse idag. Han spør om jeg kan lage han noe skikkelig godt å drikke. Han har veldig lyst på iskaldt vann med kullsyre og sitron.
Og mens jeg lager det, sier han: «Tusen takk, mamma, for at du alltid sier ja. Vi barna klarer jo ikke så mye som dere voksne. Og må spørre dere om hjelp. Og da er det mange voksne som sier nei. Det er litt dumt. For dere voksne kan jo lage det dere vil når dere vil. (Stillhet) Og gjøre også.»
Åj. Den fikk meg til å undre. For ja, barna må gå gjennom en ekstra barriere for å få det de vil, og ofte: gjøre det de vil. For å få dekket deres behov. De må få lov av de voksne. Eller de må spørre en voksen som har tid, lyst eller ser behovet. Og vi voksne sier ofte nei. Enten fordi vi ikke har tid, lyst eller ser behovet. Og noen sier også nei av rent prinsipp. Fordi barn må lære seg å vente, eller at de ikke alltid kan få det som de vil. I beste fall, så er det for å la barnet bli flink til å beskrive behovet godt. Vi benytter muligheten til litt oppdragelse. Kanskje ganske ubevisst. Slik våre foreldre oppdro oss. Og hvem oppdrar vi?
Mennesker som ikke helt vet hva vi egentlig vil, våre egentlige behov, vår sjels lengsel. Fremfor å gjøre det vi egentlig vil, skape det vi egentlig ønsker, lage det vi drømmer om, så venter vi kanskje, vi aksepterer at vi ikke alltid kan få det som vi vil. Vi aksepterer unaturlige eller ulogiske barrierer. Vi aksepterer prinsipper. Vi lar andre voksne bestemme. Vi hører på andre voksnes ideer som er basert på deres kanskje ubevisste tidsbruk, lyst og behov. Vi er oppdratte.
Om jeg ikke hadde blitt oppdratt, hvem ville jeg vært?
Om du ikke hadde blitt oppdratt, hvem ville du vært?
Kan du svare på spørsmålet: «hva er dine største behov i dette øyeblikket?» «hva lengter du etter?»
Kan jeg svare på det?
Det er også noe i det å si JA. Veldig ofte er våre NEI ubegrunnet og ubevisste. Julian, Mille og Jomar har alltid vært flinke til å spørre meg: «Hvorfor sier du nei til det?» Ofte har jeg ikke visst svaret. Til jeg lærte å si JA. Og av og til være så bevisst at det er et begrunnet JA.
Mulig det bare er JA til et glass iskaldt vann med sitron, slik tilfellet var her.
Slike små eksempler i hverdagen gir mye.
Slikt som vi gjør ofte, det gir hva vi gjør oftere, det gir hva vi gjør lett og bra.
Mulig det var bare det lille svaret - 40 ganger per dag - som forandrer livet vårt, hverdagen vårt.
Så JA takk, Julian, jeg deler gjerne et glass iskaldt vann med deg her i vår seilbåt midt på Atlanteren.
Nå er sola tilbake også!
JA!
-
En dag i Desember 2018
Atlanterhavet, cirka midt på.
Og mens jeg lager det, sier han: «Tusen takk, mamma, for at du alltid sier ja. Vi barna klarer jo ikke så mye som dere voksne. Og må spørre dere om hjelp. Og da er det mange voksne som sier nei. Det er litt dumt. For dere voksne kan jo lage det dere vil når dere vil. (Stillhet) Og gjøre også.»
Åj. Den fikk meg til å undre. For ja, barna må gå gjennom en ekstra barriere for å få det de vil, og ofte: gjøre det de vil. For å få dekket deres behov. De må få lov av de voksne. Eller de må spørre en voksen som har tid, lyst eller ser behovet. Og vi voksne sier ofte nei. Enten fordi vi ikke har tid, lyst eller ser behovet. Og noen sier også nei av rent prinsipp. Fordi barn må lære seg å vente, eller at de ikke alltid kan få det som de vil. I beste fall, så er det for å la barnet bli flink til å beskrive behovet godt. Vi benytter muligheten til litt oppdragelse. Kanskje ganske ubevisst. Slik våre foreldre oppdro oss. Og hvem oppdrar vi?
Mennesker som ikke helt vet hva vi egentlig vil, våre egentlige behov, vår sjels lengsel. Fremfor å gjøre det vi egentlig vil, skape det vi egentlig ønsker, lage det vi drømmer om, så venter vi kanskje, vi aksepterer at vi ikke alltid kan få det som vi vil. Vi aksepterer unaturlige eller ulogiske barrierer. Vi aksepterer prinsipper. Vi lar andre voksne bestemme. Vi hører på andre voksnes ideer som er basert på deres kanskje ubevisste tidsbruk, lyst og behov. Vi er oppdratte.
Om jeg ikke hadde blitt oppdratt, hvem ville jeg vært?
Om du ikke hadde blitt oppdratt, hvem ville du vært?
Kan du svare på spørsmålet: «hva er dine største behov i dette øyeblikket?» «hva lengter du etter?»
Kan jeg svare på det?
Det er også noe i det å si JA. Veldig ofte er våre NEI ubegrunnet og ubevisste. Julian, Mille og Jomar har alltid vært flinke til å spørre meg: «Hvorfor sier du nei til det?» Ofte har jeg ikke visst svaret. Til jeg lærte å si JA. Og av og til være så bevisst at det er et begrunnet JA.
Mulig det bare er JA til et glass iskaldt vann med sitron, slik tilfellet var her.
Slike små eksempler i hverdagen gir mye.
Slikt som vi gjør ofte, det gir hva vi gjør oftere, det gir hva vi gjør lett og bra.
Mulig det var bare det lille svaret - 40 ganger per dag - som forandrer livet vårt, hverdagen vårt.
Så JA takk, Julian, jeg deler gjerne et glass iskaldt vann med deg her i vår seilbåt midt på Atlanteren.
Nå er sola tilbake også!
JA!
-
En dag i Desember 2018
Atlanterhavet, cirka midt på.
Dagbok fra Atlanteren
Dette er en dagbok fra Atlanterhavet. Eller helst: en nattbok, fordi den er mest skrevet på natta. Den er litt om alt, alt om litt - og et svar på: «Hva gjør dere egentlig når dere er på havet så lenge?» Og vi vet aldri hva svare annet enn «ditt og datt, det er alltid noe» Eller det klassiske spørsmålet: «Hvordan får vi dagene til å gå?!» Da må jeg svare på klingende Finnmarksdialekt: «Det tenke æ ikke så mye på. Dagan går no av sæ sjøll. Det e bare å følge på»
Den er også en matbok, som et svar på: «Hva spiser du egentlig når du ikke spiser kjøtt?» og «Hva slags mat lager dere på havet?» Vi husker ikke og vet aldri hva svare annet enn «litt av hvert, det er alltid noe».
Tekstene er iblant også en konsekvens av munndiaré på nattevakt, uten noen å snakke med. Slike diareer blir ofte Diaries.
Så her er «Ditt og Datt om Litt av Hvert og Alt om Litt» fra våre dager på Atlanteren:
Dag 0: 24.11
Den første dagen: Den dagen da dag 1 lenge er dag 0
Startet 10:45 fra Puerto Calero
Øst for Fuerteventura. Vi ser øyene bak oss hele dagen og hele natten.
Heading 190 mot kapp verde
Full Fuel 500ltr
Full vann 640ltr
Nydelig vind: 10-18 knop fra 60* vindvinkel
Vi gjør 5-7 knop i starten.
Flatt hav i ly av Fuerteventura
Full måne og stjerneklart
Delfiner!
Julian sier: «Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være med på denne turen» Auch. Han er uggen og sjøsyk.
Vi har fortsatt 4G! Julian ser på Fortnite, har Snapchat race og ser ei 7 år gammel jente som surfer. Han er glad for at vi er enige om at han kan bli så flink! Flytte til en surfestrand!
Julian er allerede i seiler-modus, med store vakre øyne og masse latter. Det virker ikke helt troverdig at han ikke vil være med. Hele kroppen hans er jo et eneste stort JA!
Dagen før vi seilte av gårde drømte jeg at Jarle Andhøy flyttet inn i båten. Han lager rabalder og hurlumhei med å få inn bagasje, og han selv i hvite Crocs og rød caps. Han roter til og med rundt i kasserollene. Jeg drømmer at jeg tenker at «Åj, nå må jeg bare ligge musestille, så ikke Håvard våkner og ser dette» Til slutt legger Jarle seg og sover i gjesterommet, og jeg kan slappe av. «Vi er sikkert langt til havs før Håvard ser at vi har en ekstra med oss. Men Åj! Hvem blir kaptein nå?»
Nå er det bare utrolig deilig å sove foran og høre Terry, Julian og Håvard snakke sammen oppe.
-
Dunch (som er et godt uttrykk for våre spisevaner om bord: Dunch er late lunch, early dinner):
Blomkålsuppe med baconterninger og smørbrød
Spagetti bolognese
Kvelds:
Omelett med ost og bacon på toast
Dag 1: 25.11
Catch & Release
Gutta bytter på nattevakta etter kl 01:30.
Terry ser delfiner og en hval fem meter fra båten på sin nattevakt.
Helt vindstille og flatt hav, vi kjører motor fra morgenen. Seiler fra midt på dagen.
Varierende vindretning og autopiloten står på «vind». Mens Terry sover, Laila og Julian gjør yoga på fordekket og Håvard er på do, så snur båten hjemover igjen.
Båten tar 40 grader sving når Terry trykker 10grader. Vi får testet boom-braken! Yeay! Den funker!
Vi får fisk på kroken!! For første gang!! Men vi mister den akkurat da vi skal ta den ombord. Mye banning! Men vi ble litt glade også for å slippe og sløye. Catch&release.
Frokost;
Havregrøt gjort på mandelmelk med frø, mandel, rosiner, svisker, appelsin, moreller, banan, epler og plomme.
Dunch;
«Vegasm» - grønnsakssuppe gjort på kokos, hvitløk og ingefær med brokkoli, pepino, selleri. Crunch stekt siden av med cashew, solsikkefrø, paprika og selleri.
Restene blir teriyaki nudelwok imorgen. ‘Hey gutta! Ikke spis opp alt!’
Kveldsmat:
Bocadilla: varm baguette med ost og tomat, med engelsk te
Julian finner en pose nachos vi ikke visste om!!!
Nattmat:
en stor kopp kaffe
Dag 2: 26.11
Den store hyttebyggedagen
Julian bygger hytte på dekk
Han sover i den på natta
Vi hører på lydbok med Knerten. Og vi lærer om Oppvasken som man må ta med en gang, ellers vokser den til å bli en stor fiende. Det passer bra å ha lært før middagsoppvsken.
Noe tar mye batteri på båten, vi vet ikke hva det er. Vi må kjøre litt motor for å få charga nok. Vi kjører medvind, så vindmølla får ikke nok juice. Det er overskyet så solcellene gir ikke noe. Og vi er mye under 5 knop, så da funker ikke watt&sea.
Håvard mister yndlingsvinsjen på fjorden.
Vi kjører spridde seil med vinden inn fra 180- vi lar windvanen (sjamanen) gjøre styringa, det er fantastisk.
Overskyet deilig vær.
En amerikansk gutt er på kanal 16 spør en annen båt (som vi ikke hører svaret til) om det er mulig å snakke privat via VHF. Åjåjåjåj! Tipper ALLE båter skrudde VHFen på høyt volum da, samt følger etter dem på kanal 78. De er tydeligvis nyforelsket, og han forsøker etterhvert å lære henne hvordan sette opp iridium-go slik at de kan mailes. «Your parents must have an iridium. Ask your dad» På et senere tidspunkt sier gutten: «wait a bit.. I am thinking.....». Håvard er sekundet i fra å svare på VHFen: «This is the german coast guard. Are you sinking?»
Frokost: havregrøt som igår
Lunsj kl 12: teriyaki noodle wok
Middag kl 18: «Sulten kokk» Veggisburger med buttertoast, smørstekte poteter, spanske spinattortilla, BBQ saus og mye majo. Vurderer å åpne veggis-restaurant på Atlanteren. Den kan hete «Mucho majo»
Nattmat: Kaffe og kjeks
Håvard og Laila legger seg kl 21:00
Jeg blir liggende å vente på å bli vekket.
Julian sover i telt på dekk.
Julian gleder seg til vi skal vekke han til nattevakt.
Dag 3: 27.11
Rolige folk, Red Socks og Rødhette
Jeg måtte allerede jukse og telle for å skjønne hvilken dag det er. «Time does not exist», sier Terry «Only clocks exist»
Min nattevakt varer fra måneoppgang og til morgenkvisten, det er for vakkert for å sove.
Nattevakt med blått lys - fra månen, skyene og stjernehimmelen. Alt føles som en mild bris, snille bølger og rolig vind, båten har gode vakre bevegelser. Utrolig avslappende.
Windvane på 180
Spridde seil
Smooth hav
Fem ARC båter rundt oss, en seiler allerede rett vest. Resten på samme kurs som oss. Åj! Nå snudde en til også mot vest!
Jeg får reminder på telefonen med bilder med at for akkurat ett år siden var jeg på jentetur til Hemsedal. Jeg husker at vi snakket om hvor jeg ville være i år. Nydelig å se venninnene mine.
Morgen
Vi starter dagen med å jibbe storseilet for å komme oss mer sørover. Det går fortere, vi lader, men mer jumpy.
Sol idag.
Ma n’atu sole
Chiu bello oi ne’
O sole mio
Stan fronte a te
O sole mio O sole mio
Stanfronte a te!
Jeg blir sjøsyk. Veldig rart! Første gang! Mulig fordi jeg spiste omelett med bacon til frokost? Veggis mistake!!
Julian er verdens snilleste og lager meg et fint sted å ligge inne i hytta hans, gir meg et glass vann, ordner med dyner og puter. «Skjønner du nå mamma at den dumme sjøsjuken får meg til å ville være på land av og til?»
Ettermiddag
Flere båter kommer med kurs mot vest. To svenske. De snakker sammen på radioen i følgende rekkefølge 1) de har fått fisk 2) de gjør lekser om bord 3) den ene har knekt spribommen 4) den andre har knekt bommen. Så ikke noe mer om noe. Over og ut. Rolige folk - i både norsk og svensk betydning. Vi legger oss etter dem, mot vest. De seiler i snitt 1 knop raskere enn oss. Vi feirer at svenske båter seiler ved siden av oss, og vi åpner vår aller siste pose med Svensk Dillchips! Av og til så savner vi Sverige så mye at det knirker i skjøtene. Jeg må innrømme at jeg ofte savner Sverige mer enn Oslo.
Vi leser Kardemommeboka.
23 knops vind og 8,0 knop SOG - og kaptein Håvard leser om Tante Sofie og røverne inni teltet til Julian.
Og«mitt skip er lastet med» er jo morsomt å gjøre her på havet. Jeg taper fordi gutta mener jeg ikke både kan si Red Socks og Rødhette, for begge er rød! Hæhhhh?!!! Like før jeg brukte satellitt-telefonen for å ringe Fru Smith, dommeren i kontrapunkt!
Brunch:
Omelett med ost og bacon, tomater. Stekte poteter. Toast.
Brunchen varte hele dagen
Noon drink:
Ginger ale fra sodastream.
Afternoon tea:
English Tea with gingerbread og pepperkaker.
Kvelds:
Boqadilla med ost/tomat/agurk, pesto og majo.
Spareribs for the meatlover (Julian)
Dag 4: 28.11 nattevakt
Naken nattevakt
00:30-06:00 Laila nattevakt
Halv måne
Ingen båter på AIS eller i sikte
Julian sover i teltet sitt på dekk. Laila tegner.
Out of the blue svinger båten rett mot nord og 120gr vindvinkel. Svingen skjer på noen få sekunder. Roper på Håvard som er ute på under 10sek! Vi får vind inn på feil side av genoaen. Håvard styrer båten tilbake i riktig vinkel - han er i bokseren i månelyset og er dødssexy!
Jeg skjønner jeg må øve meg mer på å styre med vinden bakfra. Jeg vet faktisk ikke om jeg i refleks hadde redda den inn riktig vei så raskt.
Skruen på windvanen har skrudd seg ut, og Mr Boxer må mekke og fikse.
Nattevaktinga er tilbake på «alertnivå 10/10». Fankern a.
Båten med den forelskede amerikanske gutten er innen AIS avstand igjen. Yeay! Håper det blir mer romantikk via VHF. Her er det veldig romantisk iallfall.
Dag 4: 28.11 dag
Birthday Boy!
Terry har bursdag!!
Han får gaver og bursdagskort fra dem hjemme, og det blitt helt tårevått i cockpit! Godt vi har god drenering og gode manneklemmer i båten.
Klesvaskedag: jeg får bryna meg på å vri opp tunge klær og henge de opp på rekka i 23 knops vind. Klesvask burde alltid ha vært en mannejobb. Men jeg koser meg såpass med det at jeg tar ikke likestillingsdebatten.
Jeg må jobbe med Grønnsaksåkeren hver dag. Plukke ut det som er i ferd med å bli gammelt. Tørke vann/fukt. Vi har grønnsakene under dekk, nær vanntanken, slik at det er så kaldt som mulig. Men det er jo 21 grader i havet, så det blir jo ikke akkurat disken på Meny. Vi har agurk, tomat, paprika, løk, selleri, poteter, søtpoteter, gulrøtter, en grønnsak fra Kanariøyene som jeg ikke vet navnet på, men som er litt squash, litt agurk og som holder lenge. Vi hadde også blomkål, brokkoli og purreløk, men det måtte tas fort.
I Fruktdisken er det mango, appelsin, plommer og epler. Bananene var grønne, men måtte spises etter kun kort tid. Kanskje også fordi de var så gode :-)
Frokost:
Norske Kornmo Knekkebrød med Norsk makrell i tomat (luksus å forære seg slikt «ikke fornybare varer»!)
Birthday dinner:
«Vegeballs»
Ikea vegetarboller (løp og kjøp!) med brunsaus, karamellisert løk, gulrot i fløtejevning, og kokte kanaripoteter - samt masse tyttebær
(Løk og gulrøtter måtte tas i dag, og det skapte dagens meny)
Birthday surprise
Norsk bursdagssang med hjemmelaga sjokoladekake med smeltet sjokolade på toppen
Oppvasken etter denne dagen tar to timer og vi kan ikke jibbe oss mer sørover før den er tatt!
Vi jibber i bekmørket. Og det blåser opp, så vi må reve både genoa og storseil også. Det er jo ikke så raskt gjort i medvind. Vi legger oss på 60gr. Og bølgene kjører oss greit hardt, mens Håvard står ved masta og rever.
Birthday boy sover seg godt den natta. 364 dager til neste gang! Heldigvis kan vi finne gode grunner til å både grine og feire hver dag.
Dag 5: 29.11
Havseilere
Det er en natt med lite søvn på Håvard og meg. Vi begge er urolige. Og bølgene er herfra og derfra, og genoaen slår hardt i vinden i bølgene. Var nesten bedre å være oppe og ha nattevakt enn å forsøke å sove. Jeg har vakta fra 04-07. En liten varm gutt kommer opp kl 06:00, og setter seg på fanget mitt under teppet. Han har sovet godt hele natta. Han er en skikkelig havseiler. Kl 07 fikk jeg endelig sove.
Mye greier skjer denne dagen:
Skruen på windvanen skrur seg ut igjen. Veldig underlig konstruksjon at det kan skje og veldig urovekkende at båten plutselig får maks rattutslag. Håvard lager en låseskrue.
Og vannpumpa slutter å funke, og må luftes og bytte filter. Godt Håvard er rørlegger også. For å komme til vannpumpa, må vi forresten gjennom et skap med blant annet medisiner, fiskeutstyr og pannekakerøre. Pannekakeblandinga går ut på dato snart, og vi må kjøre knallhardt på pannekaker fremover.
Vi kjører watermaker, men jeg synes ikke den er så effektiv, og jeg blir litt bekymret for vanntilgang og vannforbruk.
Tja, jeg er kanskje rett og slett bekymra idag. Såpass at jeg faktisk synes det er beroligende at det er to andre båter rundt oss. Selv om de er amerikanere i katamaran.
Vi får en bølge inn vinduene på kjøkkenet og badet. Utrolig mye vann i en liten bølgeskvulp! Vi vasker med edikkvann på gulv og alle rom under gulvet. Julian sier bare rolig: «Det er jo fint så får vi vaska gulvet». Rent bortsett fra at alt var nyvaska.
Terry får en knekk i ryggen. Jeg minnes på at jeg «så» at den nederste delen ryggraden hans ble justert og vridd igår. Ja, av «hjelperne» hans. Jeg kan jo like så godt komme ut av skapet med at jeg iblant ser i andre/flere «lag» enn det som muligens er vanlig. (Tja ikke vet jeg hva andre ser, vi snakker jo lite om slikt i samfunnet) Terry gjør yoga for å strekke seg. «Aldri så vondt at det ikkje e godt for nåkka»
På nattevakta kommer en Gigantisk seilskute/seilcruisebåt! Når jeg ser masta i det fjerne, tror jeg at jeg ser syner! AISen sier at den heter Sea Cloud II, går i 12 knop og er 117 meter lang. Den har mange etasjer og ser ut som en flytende by med seil på toppen. Sjukt. Den går ca 1,0 NM fra oss, men det føles som den seiler over kaffekoppen min (hvilket er stor nok til å kunne seile litt på).
Frokost:
De «voksne» gutta spiser sjokolade til frokost mens jeg sover. Julian spiser knekkebrød med makrell i tomat, bless him.
Jeg våkner til lunsj, som blir Risengrynsgrøt etter sterkt ønske fra Julian som ser på julefilm.
Middag:
Reste-tirsdag! (Eller hvilken dag det nå er.) Utrolig hvor mye bedre alt smaker når det har stått litt + litt smør og fløte! Erik Solem ville digga å være her.
Kvelds:
Pizza og Pasta med Parmesan.
Drikke: Eplebrus fra Sodastream: Eplejuice mikset med iskaldt kullsyrevann fra sodastream.
Dag 6: 30.11
The power of Now
Det viser seg at det er fredag. En dag som flyr avgårde som en seilbåt i 22 knops medvind.
I sekundet mellom søvn og våken tilstand, så hører jeg en mannlig stemme med underlig aksent som sier «Stop!» Åj. Hva var det? Hvem var det?
Vi får en bølge over cockpit! Min første tanke: å dæven, så varmt vann! Boka mi, henges på tørkesnora, samt Terrys rom må tørkes. Deilig sammentreff, da bølgen traff meg, jeg leste om at vi mennesker egentlig kommer fra Havet.
Gutta har skikkelig Eckhart Tolle-dilla. Og idag får jeg også høre lydboken The Power of Now. Veldig, veldig fint! Han forklarer oppvåkning og bevissthet på en så likefrem måte, med mer akademisk og vestlig språk enn jeg er vant til. Veldig godt for min logiske og rasjonelle hjernehalvdel, eller hva man kan kalle «min maskuline side», som gjerne vil ha et godt begrunnet svar og akademisk analyse på det jeg opplever og ser.
Jeg sovner med Eckhart Tolle på ørene og drømmer at jeg flyr over stedene jeg har vært i livet mitt, bare at jeg er en usynlig engel med en tryllestav med vakre lysglimt med hvitt, blått, rosa og lilla.
I båten er det tid for Fotball! Keeperhanskene er på, samt ManU drakt - til stor «forargelse» for Terry Tottenham. Senga foran er et skikkelig bra mål. Og om man har alle dynene i båten på sidene, så kan Julian slenge seg som en skikkelig keeper. Og man får ulike pluss og minus-poeng for ulike finter. Det blir en skikkelig drøy matte-time, så mamma må kaste inn håndkle og la Julian ta over tellinga fullstendig. Noe som merkelig nok ender med at han akkurat vinner 34-35.
Det er også tid for å planlegge og tegne Julians katamaran i ytterligere detalj. Håvard og han diskuterer knallhardt om han bør ha glassfiber eller aluminium, og om han bør investere i pidestaller. Og Julian regner mye på om han kan ha råd til å kjøpe Code Zero og/eller karbonseil.
Vi leker «Yes/No»- hvor det ikke er lov å si Yes or no som svar på spørsmål. Kan også kalles Snik Engelsktime. Vel, her i båten er det jo nå konstant engelsktime, for vi snakker engelsk med Terry. Julian får kanskje et litt heftig språkforråd, for de ordene han lurer på er «mamma, hva betyr Goddamnit? Og bastard? Og kan man egentlig si Shit?» Jaja. Vi merker at Julian ikke alltid vet at han til og med snakker engelsk når han er alene med meg. Passer bra at engelsken hans er litt bedre, når han jo skal flytte til en surfestrand i Australia (???!)
Håvard har SSB/ HF kontakt kl 09:00, kl 15:00 og 16:30 med ulike radioamatører rundt om i verden. Han snakker med Oslo, Stavanger, Bergen, Kapp verde/sør-Atlanteren. Veldig hyggelig å få nyheter og værmeldinger, samt gode råd fra erfarne seilere. Og Håvard kan laste ned gratis værmeldinger via HF nettet. Den jobben med radioen gir skikkelig uttelling nå. Og det gjør jo slettes ingenting at den vakre mandige pilot-stemmen til Håvard kommer ut i båtens stue og ut i verden. Og det er skikkelig koselig å høre nytt fra verden. Til og med Bergens-dialekt er hyggelig nå!
Vi seiler i nydelig bør mot nesten-vest. Vi ser på værkartene at vi bør holde oss nesten-vest 250 gr i noen dager til, så vi unngår stillebeltet midt på MerNord-Atlanteren, samt sterkere vind i MerSør-Atlanteren, samt at vi kan seile med vinden rundt og til Karibien.
Det blåser opp til 27 steady og barometeret tikker nedover. Vi må reve storseilet. For å si det sånn: da får vi kjenne hvor mye vind og hvor store bølger det egentlig er. Oppvasken fra Tacoen flyr vegg-i-mellom. Fy fankern, jeg håper vi slipper å krysse. Ever!
Når det er sagt: nå har vi to rev i storseilet. Det var slik vi seilte stort sett non stop fra Sverige til Lanzarote. Det er første gang i våre seiler-liv at vi har kunnet ligge med nestenalltid fulle seil og slik stabil vind (både styrke og retning) så lenge. Jeg er hekta!
Jeg minnes på at jeg synes det er helt hårreisende utrolig at det som regel er eldre ektepar som seiler sammen - som regel i en båt som ikke er så Range Rover som denne. Tenk så tøffe!
Det er i tillegg ganske digg å være tre voksne. Nattevaktene blir i snitt/ i teorien én 4 timers fremfor 2 runder med 3 timer. Ja for det er faktisk natt i 12 timer.
For ja, vi er klare for natt kl 20:00 ved solnedgang, første gjesp kommer allerede 20:02 fra Håvard. Han er ikke særlig flink dag-sover, så vi sørger for at han får mye søvn på natta. Og jeg er ikke særlig våken på morgenskiftet «dogwatch», og den er Håvard skikkelig bra på.
I skrivende stund er det 21:00, og jeg gleder meg til å stå opp ca litt etter midnatt for å være med stjernene, månen og havet. Den store stillheten. De enorme Naturkreftene. Og lille meg. Nattevakt er helt fantastisk. Når er det ellers vi får oppleve denne magiske delen av døgnet. Og at vi bare kan sitte og nyte den.
Frokost
Havregrøt gjort på mandelmelk og varme rosiner, med kokos, gresskarkjerner, solsikkefrø, linfrø, svisker og mandler på toppen. Og masse fersk mango ved siden av! Mango holder utrolig lenge i kjøleskap.
Lunsj
Pizza! 4 queso fra Lidl er en favoritt! Den er ikke frossen og holder lenge.
Drikke: Fanta Fankern fra Sodastream: Appelsinjuice, sitron og sitron/lime-saft blandet med iskaldt kullsyrevann fra Sodastream. Sjukt godt! Dog med 7000 nautiske i denne båten, føles det enda såpass «nytt» med så fancy båt hvor vi til og med har kaldt kjøleskap, så jeg gleder meg storveis over kaldt vann!
Middag
Taco-fredag!!
Julian er over seg av begeistring at vi enda har karbonadedeig, og spiser 4 skjell for å feire. Vi har med tacosaus og tacokrydder fra Norge.
Kvelds:
Resten av sjokoladekaka fra bursdagen og English Tea.
Nattmat:
En bøtte med kaffe, samt en rev fra genoaen
Dag 7: 01.12 nattevakt
Orions belte
En uke avgårde! Hæh? Det har gått fort!!
Og nå er det desember. Vi feirer med at det er 24 grader på nattevakt. Jeg får gå i mitt yndlingsantrekk: Lang Ull-Cardigan med sjaman belte fra Chile, tjukke ullsokker og flashy bikini. Samt i natt: en pysjamasbukse. Og en hardcore redningsvest med klatrestropper, plb og ais. Same, havfrue og iron man samtidig.
Jeg våkner av at Terry hvisker «Laila». Jeg har akkurat drømt om at det er min tur å gå opp på scenen. I drømmen min var jeg sammen med Andrea fra jobben i en trang, mørk og lav pub-kjeller. Det er klirring fra ølglass, hållåi og bar-prat. Der står et flygel på en liten scene i hjørnet. Hun går opp, setter seg på barkrakken og begynner å spille og synge en sang som jeg aldri har hørt før, men samtidig virker veldig kjent. Hele henne lyses opp. Og alle blir helt stille. Det er utrolig vakkert. Andrea hvisker fra scenen at det nå er min tur. Jeg blir vekket.
Jeg går i doghouse, får brief på seil, windvane, vind, båter og retning fra Terry. Hvoretter jeg går ut i cockpit og får min vanlige reaksjon: «Åj så vakker stjernehimmel!!!!» Og ser et lilla stjerneskudd! Helt sant! Rosa og Lilla! Det kom ut bak den midterste stjerna i Orions belte.
Min nattevakt er som regel «orions belte snur seg fra båtens kl 7, forbi masta til båtens kl 01, samt at en veldig sterk stjerne står opp bak båten».
Dæven! Nå går båten plutselig fra 5,0 knops fart til 9,8 og 10,4 knop i bølger og gust! Det er helt mørkt, men vi har vinden i akter og det er nok ganske drøye oppover og nedover-bakker nå. Drøye sug i magan!! Kjære windpilot, nå får du holde oss steady!! Jeg blånekter å styre nå. Jeg tror ikke jeg klarer det. Jeg må øve - når det blir dagslys og helst ganske mye mindre bølger...
Dag 7 dag:
Julian vekker meg med å synge en mantra-sang som jeg hørte hos Mooji for tre år siden. Jeg hadde glemt den. Verken Julian eller jeg klarer å repetere den etterpå. Hæ? How could that be?
Julian får lego i kalenderen, og Julian og Håvard har byggeplass i byssa.
«Kan vi leke litt?» Høres ofte i båten. Veldig stas!!
Vi får sailMail fra min søster om at mamma og henne har pyntet med julestjerne hos mamma. Jeg husker at jeg pakket julepynten hos mamma i oktober. De tenker på oss og savner oss. Akk! Godt å tenke på dem.
Vi har 100% på batteriene. Når vi har over 12 knop i apparent wind lader vi bra med vindmølla, samt med 6,0 knop i boat-speed lader vi skikkelig bra med watt&sea.
Når vi har så bra batterilading, så kan vi kjøre watermaker uten å sette på motoren. Det er veldig deilig å se at vanntankene fylles med ferskvann - uten bråk og mekk. Jeg unner meg en dusj i bare glede. Julian har på sin side lært av Lars Monsen at det er sunt å ikke vaske seg for mye. Men på kvelden, etter at han blir lovet Norsk Melkesjokolade i premie, så dusjer han med glede! Varmtvannet tar slutt, men han tar på nytt et godt Lars Monsen sitat og kjører på.
Vi bruker ikke autopilot, men windvane/windpilot. Den bruker ikke strøm. Windpiloten er rett og slett en «åre» som settes på en ønsket «seilevinkel». Åra styres av vinden, som igjen styrer roret. Bevegelsene i båten blir myke. Og den takler bølger og skiftende vindstyrke/retning utrolig bra. Vi kaller den for Sjamanen. Og det virker ganske naturlig at Vinden selv skal styre båten - ja akkurat ja; ved hjelp av Vinden.
Jeg minnes at vi hadde litt trøbbel med den etter Frankrike. Da vi kom til Porto Santo, så vi en tysk båt som hadde lik. Vi spurte dem om råd. «Yes! I know the designer! Let me call him straight away!» Dermed fikk vi fiksa windpiloten ned til minste nerde-detalj, og vi ble kjent med nye venner Tina og Werner. Vi elsker at gode råd og hjelp sjelden er langt unna blant seilere. Vi hørte en historie en gang om en som hadde spurt en skikkelig erfaren soloseiler om han hadde ett godt råd for en jordomseiling, og etter å ha tenkt seg om lenge og vel så sa han: «Yes. Never say no to a free beer». Og ja, vi har opplevd det allerede. Vi blir guidet og rådet fremover av andre seilere, ofte over en kald øl på brygga. Og kalde øl, ja de er kun å få tak i på brygga.
Nå er vi 250 nautiske nordvest for Kapp Verde. Og det er fugler rundt oss! Og noen flyvefisker. Vi minnes på at vi må sette opp flyvefisk-stopperen i ventilasjonen. «Råtten flyvefisk i ventilasjonen er best å unngå» er et bra bryggetips før Atlanteren.
Frokost:
Havregrøt gjort på mandelmelk. Med fersk mango!! Yeay!!
Dunch:
Spagetti bolognese: en vanlig med kjøtt og tomatsaus til Julian. Og en Veggonese med hermetiske crispy gulrøtter, løk, tomater som var grønne da vi startet, hermetiske tomater, basilikum og oregano
Og masse masse parmesan
Vi spiser oss eksplosjonsmette.
Dinner:
Vi lurer Terry med å dekke på enda en gang. Han begynner nesten å grine: «oh no! Not more food! Not more dishes! I can’t take any more!»
Nattmat:
Nuts
Det blåser opp på kvelden. 26-29 knop rett i hekken og svell fra siden. Bumpy ride. Jeg har kveldsvakta og er ikke så høy i hatten. Spesielt siden jeg er så drøyt trøtt! Vekker Håvard til og med for å reve genoaen. Stakkars kapteinen min.
Sovinga blir så som så også. Som å sove i en ballbinge på MacDonalds.
Dag 8: 02.12
Vi måler distansen hvert døgn kl 12:00. Vi har tilbakelagt 156 NM siste døgn. Vi har 1775 NM igjen. Det vil si at vi har 12 døgn igjen om vi holder snitt på 6,0 knop. Jeg har fortsatt ikke noe sug etter å komme frem. Akkurat nå føles dette som en endeløs lørdag-ettermiddag-på-hyttetur-akkurat-satt-meg-i-sofaen-med-en-varm-kakao-type opplevelse.
And let me remind you, it is a pure journey. Life is a pilgrimage to
nowhere, from nowhere to nowhere. And between these two nowheres is the
now-here. Nowhere consists of two words: now, here. Between these two
nowheres is the now-here. - Osho
Det kommer to båter bak oss som kjører 130gr og jibbe-jobber seg bortover. Vi ser på AIS går i 7-8 knop, vi går i 6-7. Her vi sitter med vind fra 180gr på ørtende døgnet, så virker det som mye stress for den ekstra knopen med fart. Men veldig kos å se andre båter. Den ene heter Finding Avalon. Mulig de søker etter Avalon, da er det jo lurt å kryss-søke. Hohoho.
Åj nå ser vi to andre båter foran også. Det er to båter som seilte fra oss for noen dager siden.
Vi finner en artig feature på båtens GPS som teller antall nautiske vi seiler! Vi har seilt/kjørt 8000 nautiske med denne båten siden vi hentet den i oktober 2016. Hæh? Åj!
Det er en deilig varm dag. Kjenner at sola er varmere, vinden er varmere. 27 grader, 23 knop vind som føles som nesten vindstille her i cockpit.
Vi hører på «Vidda» med Ole Edvard Antonsen på høyttaler. Det er som om stillheten blir enda større når vi setter på musikk. Jeg kaller ofte havet for Vidda. Og sangvalget er også påvirket av at jeg drømte at masta og kjølen på båten var en stor samekniv som skinte i sola og skar vakkert gjennom lufta og vannet.
Nattevakten har gått fra månelyst til måneløst. Månen er under horisonten hele natten. Jo mindre lys, jo mer mørke. Jo mindre måne, jo flere stjerner. «You need a certain amount of darkness to see the stars»
Guttas tidlig Frokost:
Knekkebrød med ost
Knekkebrød med makrell i tomat (takk, Mikael, som ga oss så mange! Det holder til dette havet. Du er velkommen til å komme med ny forsyning til Stillehavet!)
Båtens brunch når Kokka står opp:
Havregrøt med fersk mango
Sjukt vilt innmari mye kaffe
Dunch:
Tortilla pizza: resten av tortillaene fra taco-fredag blir pizzabunn, resten av vegonesen fra igår blir pizzafyll, masse ost, litt oregano og basilikum og parmesan på toppen. Stekes i stekepanne på lav varme under lokk.
Lasagne: resten av kjøttogpasta fra bolognesen med fløte og masse ost på toppen. Rett i ovnen.
Kveldsmat:
Norsk Toro tomatsuppe for Julian
Varm baguette med ost, tomat og majo
Toast med smør og syltetøy (toastjernet tar mer strøm enn watermakeren, hvor sjukt er ikke det!)
Nattmat:
Bøtte med te og siste pakken med Kanelgifflar! Tøffe tak.
Dag 9: 04.12
Åj! Så varmt! Og bølgene har blitt wipet ut av store deilige langsomme svell. Det er nydelig utsikt på toppen av svellet. Merker at vi har kommet inn i et nytt klima. Vi er på 18.breddegrad og er straks inne i passatvindene. Vel, vi har følt vi har vært i de vindene ganske lenge, men nå kjennes det enda mer stabilt. Sa hun. Og vinden lugnet.
Håvard tror vi er fremme 14.12. 19 dager.
Jeg tror vi er fremme 16.12. 21 dager.
Begge gjetningene tilsier at vi fortsatt er under halvveis nå. Hvor utrolig er ikke det! «Time does not exist. Clocks exist», sier Terry.
Terry synger nå alltid en sang som passer til konteksten, eller ut fra et ord vi sier. «Good morning, Terry» = «oh Yes, oh what a beautiful morning, oh what a beautiful day! I’ve got a beautiful feeling that everything’s going my way»
Og akkurat nå synger Håvard også ! «That loving feeling» For en sangstemme! Jeg husker at han sang «Brown eyed girl» på et beat for beat-event for oss i gyro med Ivar Dyrhaug for mange år siden. Akk!
Vi har fiskesnøre ute nå. Vi har rett og slett ikke hatt lyst på fisk før nå. Vi drømmer om Tuna Tataki og Tuna Sushi. Det beit på en giga som stakk av ganske fort igjen. Den var så stor at den bremset båten. Haha. Neida. Joda!
Håvard syr nye beskyttelser til genoaskjøtene. De får kjørt seg i spribommen. Tenk så mange av de samme bevegelsene og kreftene som båten og skjøtene og alt må tåle! Jeg er glad Håvard har dynema-tau-fetisj. Eller kanskje vi kan generalisere og si det sånn: det-beste-som-finnes-på-markedet-og-om-det-ikke-finnes-så-mekker-jeg-det-selv-fetisj.
Frokost:
Baguette og grøt.
Dinner:
BeetBurger (med T ja, ikke F!) med buttertoast, smørstekte poteter, mais, bbq sauce, agurk, tomat, sylteagurk, majo. Yummy!! Rakk ikke ta bilde som bevis før det var spist opp. Like greit, verden er sikkert ikke klar for at alle blir veggis samtidig.
Julian, Håvard og jeg legger oss kl 20:00. Sola gikk og la seg her, og da gjør vi det samme. Sola sto nå opp i Stillehavet, og det gjør vi også - dog om et halvt år. Åj! Nå forsto jeg hvor langt vi skal seile den kommende tiden!
Dag 10: 4.desember
Throwback Tuesday på nattevakt
Det er en skikkelig stjerneskudd natt! Som om Gud feirer nyttårsaften. Hver gang jeg har sett et stjerneskudd i mitt liv har jeg alltid bedt om å få en drøm i oppfyllelse. Nå er det så mange stjerneskudd at jeg nesten ikke har nok ønsker eller drømmer! Jeg husker da jeg ba om «å få et nytt liv» for noen år siden. Det var noe magisk med det ønsket. Som om universet hadde ventet på at jeg skulle ønske meg det. Alt ble helt stille, og det kom et nytt, langsomt stjerneskudd like etter. Og etter det, så ja, så skjedde alt ganske fort i livet mitt. Mens jeg drev med hverdagen og oppgavene, så var som om noe større rundt meg bare satte seg selv i riktig rekkefølge og retning.
Hvordan var det gamle livet mitt? Jeg ser gjennom bildene fra hva jeg gjorde på denne tiden ifjor. Alt ser så rikt, mangfoldig og idyllisk ut på bildene! Rattkjelke til skolen, julepynta leilighet, basketturneringer, julegaveshopping med mamma, kø i kassa på rema, julearrangementer med gåsehudfaktor 10, møter, befaringer, vinterseiling i Sverige, snødekka bil, julebord. Det er fint å se!
Samtidig: hele kroppen min liksom snører seg sammen, jeg får den gamle følelsen av å være alert, stressa, PÅ. Med 30 avtaler og påminnelser i kalenderen på én dag. Og der ja, der kommer det selfier litt uti desember som viser meg som blek, nesten død i øynene. Det var noe med farta i det gamle livet mitt, kanskje noe med farta i Norge. Løpe til neste avtale. Sette på ny påminnelse. Miste perspektivene.
Jeg husker siste uka før jul; jeg trodde det var juleferie og sendte Julian til bestemor mens klassen spiste popcorn og hadde juleavslutning. Auch. Den telefonen fra skolen, den glemmer jeg aldri.
Mens jeg sitter her i både undring og selvbebreidelse og skriver dette, så har den stjerneklare natten blitt dekket av skyer. Alt er helt svart. Snakk om perspektiver.
Julian kommer opp trappa. «Se! Mamma! Det er stjerner i havet!!!» Og ja, det er det. Den sorte himmelen har gjort det så mørkt at vi kan se all morilden i vannet! Det ER som et stjerneteppe. Det er noe av det mest magiske jeg har sett i hele mitt liv!! Øynene fylles av tårer. Og Julian og jeg sitter under ullteppet og bare ser.
Lenge.
Julian er varm i tropenatten, jeg bygger gapahuk på dekk så han kan sove ute. «Kan du synge nattasang, mamma?»
Nå er dagen over
Og natten kommer snart
Små og store sover (ja, mamma, det er sant: pappa og Terry sover, og de er store)
Og det er stjerneklart (ja, se mamma! Nå er det ikke skyer mer der borte!)
Månemannen blinker og tenner lykten sin (ingen måne nå da, mamma, men SE et stjerneskudd!!!)
Eventyret venter (ja, DET er sant, mamma, vi er jo på eventyr. Nesten som Doktor Dyregod.)
I drømmen som er din
Takk, stjerneskuddet.
Hjertelig hjertelig takk.
Dette er større enn jeg hadde turt å ønske meg.
When you wish upon a Star
Makes no difference who you are
When you wish upon a Star
Your dream comes true
....
Dag 10: 4.desember
Fortsetter under bildene :-)
Den er også en matbok, som et svar på: «Hva spiser du egentlig når du ikke spiser kjøtt?» og «Hva slags mat lager dere på havet?» Vi husker ikke og vet aldri hva svare annet enn «litt av hvert, det er alltid noe».
Tekstene er iblant også en konsekvens av munndiaré på nattevakt, uten noen å snakke med. Slike diareer blir ofte Diaries.
Så her er «Ditt og Datt om Litt av Hvert og Alt om Litt» fra våre dager på Atlanteren:
Dag 0: 24.11
Den første dagen: Den dagen da dag 1 lenge er dag 0
Startet 10:45 fra Puerto Calero
Øst for Fuerteventura. Vi ser øyene bak oss hele dagen og hele natten.
Heading 190 mot kapp verde
Full Fuel 500ltr
Full vann 640ltr
Nydelig vind: 10-18 knop fra 60* vindvinkel
Vi gjør 5-7 knop i starten.
Flatt hav i ly av Fuerteventura
Full måne og stjerneklart
Delfiner!
Julian sier: «Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være med på denne turen» Auch. Han er uggen og sjøsyk.
Vi har fortsatt 4G! Julian ser på Fortnite, har Snapchat race og ser ei 7 år gammel jente som surfer. Han er glad for at vi er enige om at han kan bli så flink! Flytte til en surfestrand!
Julian er allerede i seiler-modus, med store vakre øyne og masse latter. Det virker ikke helt troverdig at han ikke vil være med. Hele kroppen hans er jo et eneste stort JA!
Dagen før vi seilte av gårde drømte jeg at Jarle Andhøy flyttet inn i båten. Han lager rabalder og hurlumhei med å få inn bagasje, og han selv i hvite Crocs og rød caps. Han roter til og med rundt i kasserollene. Jeg drømmer at jeg tenker at «Åj, nå må jeg bare ligge musestille, så ikke Håvard våkner og ser dette» Til slutt legger Jarle seg og sover i gjesterommet, og jeg kan slappe av. «Vi er sikkert langt til havs før Håvard ser at vi har en ekstra med oss. Men Åj! Hvem blir kaptein nå?»
Nå er det bare utrolig deilig å sove foran og høre Terry, Julian og Håvard snakke sammen oppe.
-
Dunch (som er et godt uttrykk for våre spisevaner om bord: Dunch er late lunch, early dinner):
Blomkålsuppe med baconterninger og smørbrød
Spagetti bolognese
Kvelds:
Omelett med ost og bacon på toast
Dag 1: 25.11
Catch & Release
Gutta bytter på nattevakta etter kl 01:30.
Terry ser delfiner og en hval fem meter fra båten på sin nattevakt.
Helt vindstille og flatt hav, vi kjører motor fra morgenen. Seiler fra midt på dagen.
Varierende vindretning og autopiloten står på «vind». Mens Terry sover, Laila og Julian gjør yoga på fordekket og Håvard er på do, så snur båten hjemover igjen.
Båten tar 40 grader sving når Terry trykker 10grader. Vi får testet boom-braken! Yeay! Den funker!
Vi får fisk på kroken!! For første gang!! Men vi mister den akkurat da vi skal ta den ombord. Mye banning! Men vi ble litt glade også for å slippe og sløye. Catch&release.
Frokost;
Havregrøt gjort på mandelmelk med frø, mandel, rosiner, svisker, appelsin, moreller, banan, epler og plomme.
Dunch;
«Vegasm» - grønnsakssuppe gjort på kokos, hvitløk og ingefær med brokkoli, pepino, selleri. Crunch stekt siden av med cashew, solsikkefrø, paprika og selleri.
Restene blir teriyaki nudelwok imorgen. ‘Hey gutta! Ikke spis opp alt!’
Kveldsmat:
Bocadilla: varm baguette med ost og tomat, med engelsk te
Julian finner en pose nachos vi ikke visste om!!!
Nattmat:
en stor kopp kaffe
Dag 2: 26.11
Den store hyttebyggedagen
Julian bygger hytte på dekk
Han sover i den på natta
Vi hører på lydbok med Knerten. Og vi lærer om Oppvasken som man må ta med en gang, ellers vokser den til å bli en stor fiende. Det passer bra å ha lært før middagsoppvsken.
Noe tar mye batteri på båten, vi vet ikke hva det er. Vi må kjøre litt motor for å få charga nok. Vi kjører medvind, så vindmølla får ikke nok juice. Det er overskyet så solcellene gir ikke noe. Og vi er mye under 5 knop, så da funker ikke watt&sea.
Håvard mister yndlingsvinsjen på fjorden.
Vi kjører spridde seil med vinden inn fra 180- vi lar windvanen (sjamanen) gjøre styringa, det er fantastisk.
Overskyet deilig vær.
En amerikansk gutt er på kanal 16 spør en annen båt (som vi ikke hører svaret til) om det er mulig å snakke privat via VHF. Åjåjåjåj! Tipper ALLE båter skrudde VHFen på høyt volum da, samt følger etter dem på kanal 78. De er tydeligvis nyforelsket, og han forsøker etterhvert å lære henne hvordan sette opp iridium-go slik at de kan mailes. «Your parents must have an iridium. Ask your dad» På et senere tidspunkt sier gutten: «wait a bit.. I am thinking.....». Håvard er sekundet i fra å svare på VHFen: «This is the german coast guard. Are you sinking?»
Frokost: havregrøt som igår
Lunsj kl 12: teriyaki noodle wok
Middag kl 18: «Sulten kokk» Veggisburger med buttertoast, smørstekte poteter, spanske spinattortilla, BBQ saus og mye majo. Vurderer å åpne veggis-restaurant på Atlanteren. Den kan hete «Mucho majo»
Nattmat: Kaffe og kjeks
Håvard og Laila legger seg kl 21:00
Jeg blir liggende å vente på å bli vekket.
Julian sover i telt på dekk.
Julian gleder seg til vi skal vekke han til nattevakt.
Dag 3: 27.11
Rolige folk, Red Socks og Rødhette
Jeg måtte allerede jukse og telle for å skjønne hvilken dag det er. «Time does not exist», sier Terry «Only clocks exist»
Min nattevakt varer fra måneoppgang og til morgenkvisten, det er for vakkert for å sove.
Nattevakt med blått lys - fra månen, skyene og stjernehimmelen. Alt føles som en mild bris, snille bølger og rolig vind, båten har gode vakre bevegelser. Utrolig avslappende.
Windvane på 180
Spridde seil
Smooth hav
Fem ARC båter rundt oss, en seiler allerede rett vest. Resten på samme kurs som oss. Åj! Nå snudde en til også mot vest!
Jeg får reminder på telefonen med bilder med at for akkurat ett år siden var jeg på jentetur til Hemsedal. Jeg husker at vi snakket om hvor jeg ville være i år. Nydelig å se venninnene mine.
Morgen
Vi starter dagen med å jibbe storseilet for å komme oss mer sørover. Det går fortere, vi lader, men mer jumpy.
Sol idag.
Ma n’atu sole
Chiu bello oi ne’
O sole mio
Stan fronte a te
O sole mio O sole mio
Stanfronte a te!
Jeg blir sjøsyk. Veldig rart! Første gang! Mulig fordi jeg spiste omelett med bacon til frokost? Veggis mistake!!
Julian er verdens snilleste og lager meg et fint sted å ligge inne i hytta hans, gir meg et glass vann, ordner med dyner og puter. «Skjønner du nå mamma at den dumme sjøsjuken får meg til å ville være på land av og til?»
Ettermiddag
Flere båter kommer med kurs mot vest. To svenske. De snakker sammen på radioen i følgende rekkefølge 1) de har fått fisk 2) de gjør lekser om bord 3) den ene har knekt spribommen 4) den andre har knekt bommen. Så ikke noe mer om noe. Over og ut. Rolige folk - i både norsk og svensk betydning. Vi legger oss etter dem, mot vest. De seiler i snitt 1 knop raskere enn oss. Vi feirer at svenske båter seiler ved siden av oss, og vi åpner vår aller siste pose med Svensk Dillchips! Av og til så savner vi Sverige så mye at det knirker i skjøtene. Jeg må innrømme at jeg ofte savner Sverige mer enn Oslo.
Vi leser Kardemommeboka.
23 knops vind og 8,0 knop SOG - og kaptein Håvard leser om Tante Sofie og røverne inni teltet til Julian.
Og«mitt skip er lastet med» er jo morsomt å gjøre her på havet. Jeg taper fordi gutta mener jeg ikke både kan si Red Socks og Rødhette, for begge er rød! Hæhhhh?!!! Like før jeg brukte satellitt-telefonen for å ringe Fru Smith, dommeren i kontrapunkt!
Brunch:
Omelett med ost og bacon, tomater. Stekte poteter. Toast.
Brunchen varte hele dagen
Noon drink:
Ginger ale fra sodastream.
Afternoon tea:
English Tea with gingerbread og pepperkaker.
Kvelds:
Boqadilla med ost/tomat/agurk, pesto og majo.
Spareribs for the meatlover (Julian)
Dag 4: 28.11 nattevakt
Naken nattevakt
00:30-06:00 Laila nattevakt
Halv måne
Ingen båter på AIS eller i sikte
Julian sover i teltet sitt på dekk. Laila tegner.
Out of the blue svinger båten rett mot nord og 120gr vindvinkel. Svingen skjer på noen få sekunder. Roper på Håvard som er ute på under 10sek! Vi får vind inn på feil side av genoaen. Håvard styrer båten tilbake i riktig vinkel - han er i bokseren i månelyset og er dødssexy!
Jeg skjønner jeg må øve meg mer på å styre med vinden bakfra. Jeg vet faktisk ikke om jeg i refleks hadde redda den inn riktig vei så raskt.
Skruen på windvanen har skrudd seg ut, og Mr Boxer må mekke og fikse.
Nattevaktinga er tilbake på «alertnivå 10/10». Fankern a.
Båten med den forelskede amerikanske gutten er innen AIS avstand igjen. Yeay! Håper det blir mer romantikk via VHF. Her er det veldig romantisk iallfall.
Dag 4: 28.11 dag
Birthday Boy!
Terry har bursdag!!
Han får gaver og bursdagskort fra dem hjemme, og det blitt helt tårevått i cockpit! Godt vi har god drenering og gode manneklemmer i båten.
Klesvaskedag: jeg får bryna meg på å vri opp tunge klær og henge de opp på rekka i 23 knops vind. Klesvask burde alltid ha vært en mannejobb. Men jeg koser meg såpass med det at jeg tar ikke likestillingsdebatten.
Jeg må jobbe med Grønnsaksåkeren hver dag. Plukke ut det som er i ferd med å bli gammelt. Tørke vann/fukt. Vi har grønnsakene under dekk, nær vanntanken, slik at det er så kaldt som mulig. Men det er jo 21 grader i havet, så det blir jo ikke akkurat disken på Meny. Vi har agurk, tomat, paprika, løk, selleri, poteter, søtpoteter, gulrøtter, en grønnsak fra Kanariøyene som jeg ikke vet navnet på, men som er litt squash, litt agurk og som holder lenge. Vi hadde også blomkål, brokkoli og purreløk, men det måtte tas fort.
I Fruktdisken er det mango, appelsin, plommer og epler. Bananene var grønne, men måtte spises etter kun kort tid. Kanskje også fordi de var så gode :-)
Frokost:
Norske Kornmo Knekkebrød med Norsk makrell i tomat (luksus å forære seg slikt «ikke fornybare varer»!)
Birthday dinner:
«Vegeballs»
Ikea vegetarboller (løp og kjøp!) med brunsaus, karamellisert løk, gulrot i fløtejevning, og kokte kanaripoteter - samt masse tyttebær
(Løk og gulrøtter måtte tas i dag, og det skapte dagens meny)
Birthday surprise
Norsk bursdagssang med hjemmelaga sjokoladekake med smeltet sjokolade på toppen
Oppvasken etter denne dagen tar to timer og vi kan ikke jibbe oss mer sørover før den er tatt!
Vi jibber i bekmørket. Og det blåser opp, så vi må reve både genoa og storseil også. Det er jo ikke så raskt gjort i medvind. Vi legger oss på 60gr. Og bølgene kjører oss greit hardt, mens Håvard står ved masta og rever.
Birthday boy sover seg godt den natta. 364 dager til neste gang! Heldigvis kan vi finne gode grunner til å både grine og feire hver dag.
Dag 5: 29.11
Havseilere
Det er en natt med lite søvn på Håvard og meg. Vi begge er urolige. Og bølgene er herfra og derfra, og genoaen slår hardt i vinden i bølgene. Var nesten bedre å være oppe og ha nattevakt enn å forsøke å sove. Jeg har vakta fra 04-07. En liten varm gutt kommer opp kl 06:00, og setter seg på fanget mitt under teppet. Han har sovet godt hele natta. Han er en skikkelig havseiler. Kl 07 fikk jeg endelig sove.
Mye greier skjer denne dagen:
Skruen på windvanen skrur seg ut igjen. Veldig underlig konstruksjon at det kan skje og veldig urovekkende at båten plutselig får maks rattutslag. Håvard lager en låseskrue.
Og vannpumpa slutter å funke, og må luftes og bytte filter. Godt Håvard er rørlegger også. For å komme til vannpumpa, må vi forresten gjennom et skap med blant annet medisiner, fiskeutstyr og pannekakerøre. Pannekakeblandinga går ut på dato snart, og vi må kjøre knallhardt på pannekaker fremover.
Vi kjører watermaker, men jeg synes ikke den er så effektiv, og jeg blir litt bekymret for vanntilgang og vannforbruk.
Tja, jeg er kanskje rett og slett bekymra idag. Såpass at jeg faktisk synes det er beroligende at det er to andre båter rundt oss. Selv om de er amerikanere i katamaran.
Vi får en bølge inn vinduene på kjøkkenet og badet. Utrolig mye vann i en liten bølgeskvulp! Vi vasker med edikkvann på gulv og alle rom under gulvet. Julian sier bare rolig: «Det er jo fint så får vi vaska gulvet». Rent bortsett fra at alt var nyvaska.
Terry får en knekk i ryggen. Jeg minnes på at jeg «så» at den nederste delen ryggraden hans ble justert og vridd igår. Ja, av «hjelperne» hans. Jeg kan jo like så godt komme ut av skapet med at jeg iblant ser i andre/flere «lag» enn det som muligens er vanlig. (Tja ikke vet jeg hva andre ser, vi snakker jo lite om slikt i samfunnet) Terry gjør yoga for å strekke seg. «Aldri så vondt at det ikkje e godt for nåkka»
På nattevakta kommer en Gigantisk seilskute/seilcruisebåt! Når jeg ser masta i det fjerne, tror jeg at jeg ser syner! AISen sier at den heter Sea Cloud II, går i 12 knop og er 117 meter lang. Den har mange etasjer og ser ut som en flytende by med seil på toppen. Sjukt. Den går ca 1,0 NM fra oss, men det føles som den seiler over kaffekoppen min (hvilket er stor nok til å kunne seile litt på).
Frokost:
De «voksne» gutta spiser sjokolade til frokost mens jeg sover. Julian spiser knekkebrød med makrell i tomat, bless him.
Jeg våkner til lunsj, som blir Risengrynsgrøt etter sterkt ønske fra Julian som ser på julefilm.
Middag:
Reste-tirsdag! (Eller hvilken dag det nå er.) Utrolig hvor mye bedre alt smaker når det har stått litt + litt smør og fløte! Erik Solem ville digga å være her.
Kvelds:
Pizza og Pasta med Parmesan.
Drikke: Eplebrus fra Sodastream: Eplejuice mikset med iskaldt kullsyrevann fra sodastream.
Dag 6: 30.11
The power of Now
Det viser seg at det er fredag. En dag som flyr avgårde som en seilbåt i 22 knops medvind.
I sekundet mellom søvn og våken tilstand, så hører jeg en mannlig stemme med underlig aksent som sier «Stop!» Åj. Hva var det? Hvem var det?
Vi får en bølge over cockpit! Min første tanke: å dæven, så varmt vann! Boka mi, henges på tørkesnora, samt Terrys rom må tørkes. Deilig sammentreff, da bølgen traff meg, jeg leste om at vi mennesker egentlig kommer fra Havet.
Gutta har skikkelig Eckhart Tolle-dilla. Og idag får jeg også høre lydboken The Power of Now. Veldig, veldig fint! Han forklarer oppvåkning og bevissthet på en så likefrem måte, med mer akademisk og vestlig språk enn jeg er vant til. Veldig godt for min logiske og rasjonelle hjernehalvdel, eller hva man kan kalle «min maskuline side», som gjerne vil ha et godt begrunnet svar og akademisk analyse på det jeg opplever og ser.
Jeg sovner med Eckhart Tolle på ørene og drømmer at jeg flyr over stedene jeg har vært i livet mitt, bare at jeg er en usynlig engel med en tryllestav med vakre lysglimt med hvitt, blått, rosa og lilla.
I båten er det tid for Fotball! Keeperhanskene er på, samt ManU drakt - til stor «forargelse» for Terry Tottenham. Senga foran er et skikkelig bra mål. Og om man har alle dynene i båten på sidene, så kan Julian slenge seg som en skikkelig keeper. Og man får ulike pluss og minus-poeng for ulike finter. Det blir en skikkelig drøy matte-time, så mamma må kaste inn håndkle og la Julian ta over tellinga fullstendig. Noe som merkelig nok ender med at han akkurat vinner 34-35.
Det er også tid for å planlegge og tegne Julians katamaran i ytterligere detalj. Håvard og han diskuterer knallhardt om han bør ha glassfiber eller aluminium, og om han bør investere i pidestaller. Og Julian regner mye på om han kan ha råd til å kjøpe Code Zero og/eller karbonseil.
Vi leker «Yes/No»- hvor det ikke er lov å si Yes or no som svar på spørsmål. Kan også kalles Snik Engelsktime. Vel, her i båten er det jo nå konstant engelsktime, for vi snakker engelsk med Terry. Julian får kanskje et litt heftig språkforråd, for de ordene han lurer på er «mamma, hva betyr Goddamnit? Og bastard? Og kan man egentlig si Shit?» Jaja. Vi merker at Julian ikke alltid vet at han til og med snakker engelsk når han er alene med meg. Passer bra at engelsken hans er litt bedre, når han jo skal flytte til en surfestrand i Australia (???!)
Håvard har SSB/ HF kontakt kl 09:00, kl 15:00 og 16:30 med ulike radioamatører rundt om i verden. Han snakker med Oslo, Stavanger, Bergen, Kapp verde/sør-Atlanteren. Veldig hyggelig å få nyheter og værmeldinger, samt gode råd fra erfarne seilere. Og Håvard kan laste ned gratis værmeldinger via HF nettet. Den jobben med radioen gir skikkelig uttelling nå. Og det gjør jo slettes ingenting at den vakre mandige pilot-stemmen til Håvard kommer ut i båtens stue og ut i verden. Og det er skikkelig koselig å høre nytt fra verden. Til og med Bergens-dialekt er hyggelig nå!
Vi seiler i nydelig bør mot nesten-vest. Vi ser på værkartene at vi bør holde oss nesten-vest 250 gr i noen dager til, så vi unngår stillebeltet midt på MerNord-Atlanteren, samt sterkere vind i MerSør-Atlanteren, samt at vi kan seile med vinden rundt og til Karibien.
Det blåser opp til 27 steady og barometeret tikker nedover. Vi må reve storseilet. For å si det sånn: da får vi kjenne hvor mye vind og hvor store bølger det egentlig er. Oppvasken fra Tacoen flyr vegg-i-mellom. Fy fankern, jeg håper vi slipper å krysse. Ever!
Når det er sagt: nå har vi to rev i storseilet. Det var slik vi seilte stort sett non stop fra Sverige til Lanzarote. Det er første gang i våre seiler-liv at vi har kunnet ligge med nestenalltid fulle seil og slik stabil vind (både styrke og retning) så lenge. Jeg er hekta!
Jeg minnes på at jeg synes det er helt hårreisende utrolig at det som regel er eldre ektepar som seiler sammen - som regel i en båt som ikke er så Range Rover som denne. Tenk så tøffe!
Det er i tillegg ganske digg å være tre voksne. Nattevaktene blir i snitt/ i teorien én 4 timers fremfor 2 runder med 3 timer. Ja for det er faktisk natt i 12 timer.
For ja, vi er klare for natt kl 20:00 ved solnedgang, første gjesp kommer allerede 20:02 fra Håvard. Han er ikke særlig flink dag-sover, så vi sørger for at han får mye søvn på natta. Og jeg er ikke særlig våken på morgenskiftet «dogwatch», og den er Håvard skikkelig bra på.
I skrivende stund er det 21:00, og jeg gleder meg til å stå opp ca litt etter midnatt for å være med stjernene, månen og havet. Den store stillheten. De enorme Naturkreftene. Og lille meg. Nattevakt er helt fantastisk. Når er det ellers vi får oppleve denne magiske delen av døgnet. Og at vi bare kan sitte og nyte den.
Frokost
Havregrøt gjort på mandelmelk og varme rosiner, med kokos, gresskarkjerner, solsikkefrø, linfrø, svisker og mandler på toppen. Og masse fersk mango ved siden av! Mango holder utrolig lenge i kjøleskap.
Lunsj
Pizza! 4 queso fra Lidl er en favoritt! Den er ikke frossen og holder lenge.
Drikke: Fanta Fankern fra Sodastream: Appelsinjuice, sitron og sitron/lime-saft blandet med iskaldt kullsyrevann fra Sodastream. Sjukt godt! Dog med 7000 nautiske i denne båten, føles det enda såpass «nytt» med så fancy båt hvor vi til og med har kaldt kjøleskap, så jeg gleder meg storveis over kaldt vann!
Middag
Taco-fredag!!
Julian er over seg av begeistring at vi enda har karbonadedeig, og spiser 4 skjell for å feire. Vi har med tacosaus og tacokrydder fra Norge.
Kvelds:
Resten av sjokoladekaka fra bursdagen og English Tea.
Nattmat:
En bøtte med kaffe, samt en rev fra genoaen
Dag 7: 01.12 nattevakt
Orions belte
En uke avgårde! Hæh? Det har gått fort!!
Og nå er det desember. Vi feirer med at det er 24 grader på nattevakt. Jeg får gå i mitt yndlingsantrekk: Lang Ull-Cardigan med sjaman belte fra Chile, tjukke ullsokker og flashy bikini. Samt i natt: en pysjamasbukse. Og en hardcore redningsvest med klatrestropper, plb og ais. Same, havfrue og iron man samtidig.
Jeg våkner av at Terry hvisker «Laila». Jeg har akkurat drømt om at det er min tur å gå opp på scenen. I drømmen min var jeg sammen med Andrea fra jobben i en trang, mørk og lav pub-kjeller. Det er klirring fra ølglass, hållåi og bar-prat. Der står et flygel på en liten scene i hjørnet. Hun går opp, setter seg på barkrakken og begynner å spille og synge en sang som jeg aldri har hørt før, men samtidig virker veldig kjent. Hele henne lyses opp. Og alle blir helt stille. Det er utrolig vakkert. Andrea hvisker fra scenen at det nå er min tur. Jeg blir vekket.
Jeg går i doghouse, får brief på seil, windvane, vind, båter og retning fra Terry. Hvoretter jeg går ut i cockpit og får min vanlige reaksjon: «Åj så vakker stjernehimmel!!!!» Og ser et lilla stjerneskudd! Helt sant! Rosa og Lilla! Det kom ut bak den midterste stjerna i Orions belte.
Min nattevakt er som regel «orions belte snur seg fra båtens kl 7, forbi masta til båtens kl 01, samt at en veldig sterk stjerne står opp bak båten».
Dæven! Nå går båten plutselig fra 5,0 knops fart til 9,8 og 10,4 knop i bølger og gust! Det er helt mørkt, men vi har vinden i akter og det er nok ganske drøye oppover og nedover-bakker nå. Drøye sug i magan!! Kjære windpilot, nå får du holde oss steady!! Jeg blånekter å styre nå. Jeg tror ikke jeg klarer det. Jeg må øve - når det blir dagslys og helst ganske mye mindre bølger...
Dag 7 dag:
Julian vekker meg med å synge en mantra-sang som jeg hørte hos Mooji for tre år siden. Jeg hadde glemt den. Verken Julian eller jeg klarer å repetere den etterpå. Hæ? How could that be?
Julian får lego i kalenderen, og Julian og Håvard har byggeplass i byssa.
«Kan vi leke litt?» Høres ofte i båten. Veldig stas!!
Vi får sailMail fra min søster om at mamma og henne har pyntet med julestjerne hos mamma. Jeg husker at jeg pakket julepynten hos mamma i oktober. De tenker på oss og savner oss. Akk! Godt å tenke på dem.
Vi har 100% på batteriene. Når vi har over 12 knop i apparent wind lader vi bra med vindmølla, samt med 6,0 knop i boat-speed lader vi skikkelig bra med watt&sea.
Når vi har så bra batterilading, så kan vi kjøre watermaker uten å sette på motoren. Det er veldig deilig å se at vanntankene fylles med ferskvann - uten bråk og mekk. Jeg unner meg en dusj i bare glede. Julian har på sin side lært av Lars Monsen at det er sunt å ikke vaske seg for mye. Men på kvelden, etter at han blir lovet Norsk Melkesjokolade i premie, så dusjer han med glede! Varmtvannet tar slutt, men han tar på nytt et godt Lars Monsen sitat og kjører på.
Vi bruker ikke autopilot, men windvane/windpilot. Den bruker ikke strøm. Windpiloten er rett og slett en «åre» som settes på en ønsket «seilevinkel». Åra styres av vinden, som igjen styrer roret. Bevegelsene i båten blir myke. Og den takler bølger og skiftende vindstyrke/retning utrolig bra. Vi kaller den for Sjamanen. Og det virker ganske naturlig at Vinden selv skal styre båten - ja akkurat ja; ved hjelp av Vinden.
Jeg minnes at vi hadde litt trøbbel med den etter Frankrike. Da vi kom til Porto Santo, så vi en tysk båt som hadde lik. Vi spurte dem om råd. «Yes! I know the designer! Let me call him straight away!» Dermed fikk vi fiksa windpiloten ned til minste nerde-detalj, og vi ble kjent med nye venner Tina og Werner. Vi elsker at gode råd og hjelp sjelden er langt unna blant seilere. Vi hørte en historie en gang om en som hadde spurt en skikkelig erfaren soloseiler om han hadde ett godt råd for en jordomseiling, og etter å ha tenkt seg om lenge og vel så sa han: «Yes. Never say no to a free beer». Og ja, vi har opplevd det allerede. Vi blir guidet og rådet fremover av andre seilere, ofte over en kald øl på brygga. Og kalde øl, ja de er kun å få tak i på brygga.
Nå er vi 250 nautiske nordvest for Kapp Verde. Og det er fugler rundt oss! Og noen flyvefisker. Vi minnes på at vi må sette opp flyvefisk-stopperen i ventilasjonen. «Råtten flyvefisk i ventilasjonen er best å unngå» er et bra bryggetips før Atlanteren.
Frokost:
Havregrøt gjort på mandelmelk. Med fersk mango!! Yeay!!
Dunch:
Spagetti bolognese: en vanlig med kjøtt og tomatsaus til Julian. Og en Veggonese med hermetiske crispy gulrøtter, løk, tomater som var grønne da vi startet, hermetiske tomater, basilikum og oregano
Og masse masse parmesan
Vi spiser oss eksplosjonsmette.
Dinner:
Vi lurer Terry med å dekke på enda en gang. Han begynner nesten å grine: «oh no! Not more food! Not more dishes! I can’t take any more!»
Nattmat:
Nuts
Det blåser opp på kvelden. 26-29 knop rett i hekken og svell fra siden. Bumpy ride. Jeg har kveldsvakta og er ikke så høy i hatten. Spesielt siden jeg er så drøyt trøtt! Vekker Håvard til og med for å reve genoaen. Stakkars kapteinen min.
Sovinga blir så som så også. Som å sove i en ballbinge på MacDonalds.
Dag 8: 02.12
Vi måler distansen hvert døgn kl 12:00. Vi har tilbakelagt 156 NM siste døgn. Vi har 1775 NM igjen. Det vil si at vi har 12 døgn igjen om vi holder snitt på 6,0 knop. Jeg har fortsatt ikke noe sug etter å komme frem. Akkurat nå føles dette som en endeløs lørdag-ettermiddag-på-hyttetur-akkurat-satt-meg-i-sofaen-med-en-varm-kakao-type opplevelse.
And let me remind you, it is a pure journey. Life is a pilgrimage to
nowhere, from nowhere to nowhere. And between these two nowheres is the
now-here. Nowhere consists of two words: now, here. Between these two
nowheres is the now-here. - Osho
Det kommer to båter bak oss som kjører 130gr og jibbe-jobber seg bortover. Vi ser på AIS går i 7-8 knop, vi går i 6-7. Her vi sitter med vind fra 180gr på ørtende døgnet, så virker det som mye stress for den ekstra knopen med fart. Men veldig kos å se andre båter. Den ene heter Finding Avalon. Mulig de søker etter Avalon, da er det jo lurt å kryss-søke. Hohoho.
Åj nå ser vi to andre båter foran også. Det er to båter som seilte fra oss for noen dager siden.
Vi finner en artig feature på båtens GPS som teller antall nautiske vi seiler! Vi har seilt/kjørt 8000 nautiske med denne båten siden vi hentet den i oktober 2016. Hæh? Åj!
Det er en deilig varm dag. Kjenner at sola er varmere, vinden er varmere. 27 grader, 23 knop vind som føles som nesten vindstille her i cockpit.
Vi hører på «Vidda» med Ole Edvard Antonsen på høyttaler. Det er som om stillheten blir enda større når vi setter på musikk. Jeg kaller ofte havet for Vidda. Og sangvalget er også påvirket av at jeg drømte at masta og kjølen på båten var en stor samekniv som skinte i sola og skar vakkert gjennom lufta og vannet.
Nattevakten har gått fra månelyst til måneløst. Månen er under horisonten hele natten. Jo mindre lys, jo mer mørke. Jo mindre måne, jo flere stjerner. «You need a certain amount of darkness to see the stars»
Guttas tidlig Frokost:
Knekkebrød med ost
Knekkebrød med makrell i tomat (takk, Mikael, som ga oss så mange! Det holder til dette havet. Du er velkommen til å komme med ny forsyning til Stillehavet!)
Båtens brunch når Kokka står opp:
Havregrøt med fersk mango
Sjukt vilt innmari mye kaffe
Dunch:
Tortilla pizza: resten av tortillaene fra taco-fredag blir pizzabunn, resten av vegonesen fra igår blir pizzafyll, masse ost, litt oregano og basilikum og parmesan på toppen. Stekes i stekepanne på lav varme under lokk.
Lasagne: resten av kjøttogpasta fra bolognesen med fløte og masse ost på toppen. Rett i ovnen.
Kveldsmat:
Norsk Toro tomatsuppe for Julian
Varm baguette med ost, tomat og majo
Toast med smør og syltetøy (toastjernet tar mer strøm enn watermakeren, hvor sjukt er ikke det!)
Nattmat:
Bøtte med te og siste pakken med Kanelgifflar! Tøffe tak.
Dag 9: 04.12
Åj! Så varmt! Og bølgene har blitt wipet ut av store deilige langsomme svell. Det er nydelig utsikt på toppen av svellet. Merker at vi har kommet inn i et nytt klima. Vi er på 18.breddegrad og er straks inne i passatvindene. Vel, vi har følt vi har vært i de vindene ganske lenge, men nå kjennes det enda mer stabilt. Sa hun. Og vinden lugnet.
Håvard tror vi er fremme 14.12. 19 dager.
Jeg tror vi er fremme 16.12. 21 dager.
Begge gjetningene tilsier at vi fortsatt er under halvveis nå. Hvor utrolig er ikke det! «Time does not exist. Clocks exist», sier Terry.
Terry synger nå alltid en sang som passer til konteksten, eller ut fra et ord vi sier. «Good morning, Terry» = «oh Yes, oh what a beautiful morning, oh what a beautiful day! I’ve got a beautiful feeling that everything’s going my way»
Og akkurat nå synger Håvard også ! «That loving feeling» For en sangstemme! Jeg husker at han sang «Brown eyed girl» på et beat for beat-event for oss i gyro med Ivar Dyrhaug for mange år siden. Akk!
Vi har fiskesnøre ute nå. Vi har rett og slett ikke hatt lyst på fisk før nå. Vi drømmer om Tuna Tataki og Tuna Sushi. Det beit på en giga som stakk av ganske fort igjen. Den var så stor at den bremset båten. Haha. Neida. Joda!
Håvard syr nye beskyttelser til genoaskjøtene. De får kjørt seg i spribommen. Tenk så mange av de samme bevegelsene og kreftene som båten og skjøtene og alt må tåle! Jeg er glad Håvard har dynema-tau-fetisj. Eller kanskje vi kan generalisere og si det sånn: det-beste-som-finnes-på-markedet-og-om-det-ikke-finnes-så-mekker-jeg-det-selv-fetisj.
Frokost:
Baguette og grøt.
Dinner:
BeetBurger (med T ja, ikke F!) med buttertoast, smørstekte poteter, mais, bbq sauce, agurk, tomat, sylteagurk, majo. Yummy!! Rakk ikke ta bilde som bevis før det var spist opp. Like greit, verden er sikkert ikke klar for at alle blir veggis samtidig.
Julian, Håvard og jeg legger oss kl 20:00. Sola gikk og la seg her, og da gjør vi det samme. Sola sto nå opp i Stillehavet, og det gjør vi også - dog om et halvt år. Åj! Nå forsto jeg hvor langt vi skal seile den kommende tiden!
Dag 10: 4.desember
Throwback Tuesday på nattevakt
Det er en skikkelig stjerneskudd natt! Som om Gud feirer nyttårsaften. Hver gang jeg har sett et stjerneskudd i mitt liv har jeg alltid bedt om å få en drøm i oppfyllelse. Nå er det så mange stjerneskudd at jeg nesten ikke har nok ønsker eller drømmer! Jeg husker da jeg ba om «å få et nytt liv» for noen år siden. Det var noe magisk med det ønsket. Som om universet hadde ventet på at jeg skulle ønske meg det. Alt ble helt stille, og det kom et nytt, langsomt stjerneskudd like etter. Og etter det, så ja, så skjedde alt ganske fort i livet mitt. Mens jeg drev med hverdagen og oppgavene, så var som om noe større rundt meg bare satte seg selv i riktig rekkefølge og retning.
Hvordan var det gamle livet mitt? Jeg ser gjennom bildene fra hva jeg gjorde på denne tiden ifjor. Alt ser så rikt, mangfoldig og idyllisk ut på bildene! Rattkjelke til skolen, julepynta leilighet, basketturneringer, julegaveshopping med mamma, kø i kassa på rema, julearrangementer med gåsehudfaktor 10, møter, befaringer, vinterseiling i Sverige, snødekka bil, julebord. Det er fint å se!
Samtidig: hele kroppen min liksom snører seg sammen, jeg får den gamle følelsen av å være alert, stressa, PÅ. Med 30 avtaler og påminnelser i kalenderen på én dag. Og der ja, der kommer det selfier litt uti desember som viser meg som blek, nesten død i øynene. Det var noe med farta i det gamle livet mitt, kanskje noe med farta i Norge. Løpe til neste avtale. Sette på ny påminnelse. Miste perspektivene.
Jeg husker siste uka før jul; jeg trodde det var juleferie og sendte Julian til bestemor mens klassen spiste popcorn og hadde juleavslutning. Auch. Den telefonen fra skolen, den glemmer jeg aldri.
Mens jeg sitter her i både undring og selvbebreidelse og skriver dette, så har den stjerneklare natten blitt dekket av skyer. Alt er helt svart. Snakk om perspektiver.
Julian kommer opp trappa. «Se! Mamma! Det er stjerner i havet!!!» Og ja, det er det. Den sorte himmelen har gjort det så mørkt at vi kan se all morilden i vannet! Det ER som et stjerneteppe. Det er noe av det mest magiske jeg har sett i hele mitt liv!! Øynene fylles av tårer. Og Julian og jeg sitter under ullteppet og bare ser.
Lenge.
Julian er varm i tropenatten, jeg bygger gapahuk på dekk så han kan sove ute. «Kan du synge nattasang, mamma?»
Nå er dagen over
Og natten kommer snart
Små og store sover (ja, mamma, det er sant: pappa og Terry sover, og de er store)
Og det er stjerneklart (ja, se mamma! Nå er det ikke skyer mer der borte!)
Månemannen blinker og tenner lykten sin (ingen måne nå da, mamma, men SE et stjerneskudd!!!)
Eventyret venter (ja, DET er sant, mamma, vi er jo på eventyr. Nesten som Doktor Dyregod.)
I drømmen som er din
- I drømmen som er vår.
Takk, stjerneskuddet.
Hjertelig hjertelig takk.
Dette er større enn jeg hadde turt å ønske meg.
When you wish upon a Star
Makes no difference who you are
When you wish upon a Star
Your dream comes true
....
Dag 10: 4.desember
Fortsetter under bildene :-)
Dag 10. 4.desember
As the Crow flies
Tre øyeblikk:
Vi tenker alle at passatvindene, akk, det blir bare fortsatt ferie, men Neida. Eller joda, passatvinden er kanskje slik Volkswagen vil at Passat skal oppfattes nå: Ikke bare det vanlige og rutinepregede, men litt mer sporty og kul, og litt mer av alt. Jeg likte bedre de stødige, gamle-passatene. Var mer av seg selv, istedet bare litt av alt og alle. Mer stødig rutine og hverdagsliv enn dette hit og dit og rundtomkring.
Bølger i siden og en ubestemmelig vind både i fart og retning gjør at vi «vipper» fra til side til side. Båten er som en vaskebalje, vi blir bare ikke renvaska inni. Passer forsåvidt rent metaforisk, for vi har klesvaskedag. Men den som har noen gang vasket klær i en Passat - ny eller gammel, vet at det ikke er så hendig.
Terry har alltid sagt at vi bør seile «as the crow flies», i korteste mulige retning. Kråka vet alltid korteste vei. Og likeretter vi skiftet kurs til ren vest, så Kommer. Det. En. Kråke. Flyvende. Rett. Fra. Øst. Til. Vest.
Vi setter lunsjen i halsen. Så alle det? Alle så det. Alle er like gale.
Julian og Håvard er på Flyvefisk-plukking på dekk. «Jeg har lagt ut frø til Flyvefisken, så den hopper opp, mamma. Ikke fortell pappa»
Det blir en humpty dumpty night, definitivt uten humpty dumpty.
I nattevakta sitter jeg i 20 grader med to ullpledd, vindduk, fleecejakke, lue, skjerf og dobbelt ullundertøy. Er ganske så uggen, og feberhet. Takk og lov for at båten styrer selv, og at kursen er grei.
Frokost: havregrøt
Lunch:
Makrell stekt i smør
Winner Dinner:
Pannekaker
Pizza
Dag 11. 5.desember
Positiv innstilling
Kapteinessen febrer og sover foran mens gutta holder fortet. Jeg kommer meg på beina på ettermiddagen.
Vi får fisk igjen! En dorado! Yummy!
Det som ikke er så yummy er å filetere i et stekevarmt, solhett og humpete kjøkken. I tillegg må lukene være lukka for vi får bølger over taket. Er dette opptaksprøve til Navy Seals meets Hellstrøm eller?!
Julian er i skikkelig lekehumør! «Skal vi leke?», er hovedsjargongen om bord. Det er helt aldeles nydelig å faktisk ha tid og ta tid til å leke sammen.
Samtidig så må jeg innrømme at jeg ikke alltid klarer å ha den store motivasjonen. Iallfall ikke idag. «Mamma! Alt blir bedre når vi leker!»
Og det er så sant.
«Det er jo bare voksne her, mamma, så da må jeg mase på dere for å leke. Når vi kommer til Karibien, skal jeg finne barn å leke med! Og Julie!»
Akk! Takk for at du vil leke med meg, Julian! Og du lærer meg så masse om livet og livsglede!
Det minner meg om en gang Julian skulle på fotballtrening med gutta i klassen over. På vår vei bort på Løkka, begynner det å snø masse og det blir raskt sørpete, og Julian grugleder seg i tillegg til å spille med de store gutta. Jeg undrer litt med meg selv hvordan dette all gå. Plutselig blir Julian i kjempehumør! Jeg blir så overrasket og spør hva som skjedde nå. «Jeg har lyst til å spille fotball, mamma», sier han «så da går jeg bare inn i hodet mitt til Innstillinger og setter den på Positiv.» Wow, den var bra, Julian! «Ja Ingunn lærte oss idag at det var viktig å ha en positiv innstilling til nye ting» (....!)
Julian og Håvard har møter hver dag. Det er ekte prosjektmøter som ligger i kalenderen, etter Julians eget initiativ. De må vare minimum en time, på Julians rom. Prosjektet er «Julians katamaran». Og jeg skal si deg, den blir heftig! Notater og skisser er under utforming. Julian setter på alarm på morgenen, slik at han kan våkne tidlig nok til å få gjort alt før neste møte. (Hmmm)
Det blåser opp på natta. 31 i gust og vi har fullt storseil. Røff reving i bølgene. Dette er definitivt opptaksprøve til Navy Seals.
Med vinden aktenfor tvers og to rev i storseilet, gjør vi opptil 11 knop i surfene. Jeg har morgenvakta og har egentlig bare lyst til at det skal bli dag og litt mindre vind. En av delene er nok.
Klokkene på instrumentene er på Kanari-tid fortsatt. Klokka viser 7, men er egentlig 5 lokal tid. To timer ekstra til soloppgang. Clocks exist.
Hvor var den knappen i hodet, Julian?
Og her under nattehimmelen, midtveis på Atlanteren, med en tusing nautiske tilbakelagt vestover på jorda, så leser jeg fra mammas bok av Osho:
«The earth is beautiful. If you
start living its beauty, enjoying its joys with no guilt in your heart, you are
in paradise. If you condemn everything, every small joy, if you become a
condemner, a poisoner, then the same earth turns into a hell - only for
you. It depends on you where you live, it is your own inner transformation. It is not a change of place, it is a change of inner space.» -Osho.
Det virker som at Osho er godt kjent med hvordan det kan være å være en reisende på en bitteliten båt på den store jorda: en reise som uansett antall nautiske mil, stadig går uendelig mye lengre inn i oss selv.
Havet
En kjærlighetssang til Havet og Mulig også Kvinnen fra Magnus G er på høyttalerne i båten:
Hun, hun er havet
Dypt blå, stille og stormfulle havet
Hun, hun er havet
Dypt blå, stille og stormfulle havet
Hun, hun er havet
Hun gir og tar, hun er mørk og klar
Som havet
Hun stiller min tørst og hun renser min kropp
Hun fryser til is og hun tiner meg opp
Hun strekker seg langt, renner ut
Hun er større enn alt
Og en dråpe i min hånd
Dag 12. 6.desember
Duggfriskt Ginger Ale er som dugg for solen
Jeg blir vekket av den deilige «mamma, skal vi leke?» Han her gutten her altså, han er en skikkelig havseiler! Jeg er støl i kroppen fra Core Training 1.0 i Bølgebassenget. Og han har overskudd til å leke og finne på rampestreker!
Denne dagen glemte jeg ellers å skrive om, og da vet jeg sannelig ikke hva vi gjorde. Ja, altså, denne dagens øyeblikk er borte som dugg for solen.
Spiste vi? Ganske sikkert.
Lå vi i solen og slappet av? Nja ikke så sikker.
Seilte vi? Ganske sikkert.
I loggen står det at det blåser 25-30 knop og at vi seiler 167 nautiske det døgnet. Jeg tror også jeg minnes noen crispy veggie-burgers og duggfriskt ginger ale, men det høres for godt ut til å være sant.
Dag 13 7.desember
Sjamanen og Casino-eieren
Jeg får skrivekløe og sitter ved macen i flere timer og funderer over livet. Det er mye liv å fundere på.
Kun avbrutt av noen fotballkamper i senga. Og at Julian også får skrivekløe og får ideen med å digitalisere prosjektet sitt. «Mamma, det blir rød strek under ‘baugtruster’, ‘dynematau’ og ‘karbonseil’. Har jeg skrevet det feil?»
Det er veldig ustadig vind. Både i fart og retning.
Terry forteller oss ofte: «jeg har bedt om at det kan blåse 22 knop igjen, det kommer om 18 minutter» «det blir mer vind om 3 min» og slikt. Og ALLTID stemmer det. Man blir jo ganske i takt med naturelementene når man gynger i dens bølger og reiser i dens vind i så lang tid.
På tross av en sannsiger om bord, så er det er vanskelig å seile korteste vei med bruk av windvanen. Windvanen er også kalt Sjamanen. Tracket vårt ser ut som fra en full sjømann. (Også kalt Sjamanen) Og vinden kommer bak genoaen titt og ofte. Vi går over til å bruke autopilot.
Autopiloten vår er kalt Patrick. Godt oppkalt etter en gladsinna regattakaptein som vi ble kjent med på Lanzarote. Han har brennende blå øyne, solbrun hud og hvitt hår. Han ser ut som en Casanova, - hvilket han lett kunne vært også som 77 år gammel. Og han ser stadig ut som en casino-eier, hvilket han har vært. Han svinger båten i ett sett, samtidig som han slenger ut av seg i ett banka kjør. Han snakker Patricko, som er italiensk-engelsk-spansk-svensk dialekt ut fra han kommer fra Malta, har bodd i London en liten mannsalder, deretter på spanske Lanzarote hvor han muligens har sjekket opp Svenske Flickor med kötbullar i gräddsås. Patricko er også et veldig effektiv språk. På et slag rekker han å stramme opp alle i crewet, kjefte på alle båtene rundt, fortelle historier om sist gang han vant regattaen, knekke ut hvordan han kan få gratis drinker på restauranten etterpå, oppdra barna til allesammen, samt flørte med damene så vi blir mo i rana. Og dette samtidig som han styrer seilbåten sin som om den hadde Autopilot. Hvilket den ikke har. Men som vi har.
Alle skulle hatt en Patrick til å svinge seg litt rundt i livets seilas. Iallfall for de få gangene man ikke kan stole på Sjamanen sin.
Frokost:
Baguetter med APB
APB er en nordnorsk rett som står for Alt På Bordet. Det er rett og slett: alt man har i kjøleskap og skap. Opprinnelsen kommer nok fra at det er helt vanlig å gå direkte i kjøleskapet til de man besøker for å se om det er noe godt der. Og isåfall, spiser man gjerne det. Ferdig med det. APB passer godt med varme baguetter og kaffe, men det er aldeles ikke vanlig i Nord Norge. Det er forresten noe underlig at retten heter APB, for i Nord kommer retten seg sjelden helt til matbordet.
Dinner:
Vegetable balls fra IKEA med brunsaus, tyttebær, poteter og makaronistuing
Retten heter visst mmmmmmmm
Dessert:
English tea with short bread
Norsk melkesjokolade til den som vant fotballkampen
Dag 14 8.desember
Sjokoladekake & Showers
Idag har Jomar Kjempestorebror Johnset bursdag! Hurra for deg! Vi gleder oss til å feire deg i Karibien!
Jeg våkner av litt rambling i kjøkkenet, at kaffekjelen piper og ellers: en nydelig lukt. Is it? Is it??! Yes it is!! Håvard har laget sjokoladekake!!!
Vi feirer Jomars bursdag! Han er 26 år i år. Og en ekstra bonus: vi har vært på sjøen i 14 dager nå. Og båtens totale milage går over 9000 nautiske. Og vi tar et stykke til: for Jomars bursdag atter en gang!
Bak oss bygger det seg opp et mørkt skydekke, det ser ut som masse regn og masse vind. Vi rever av bare synet. Et seileruttrykk sier: «Om regnet kommer før vinden, rev seilene. Om vinden kommer før regnet, kan late seilere gå til sengs» (dårlig oversatt fra et tysk rim). Og nå kommer vinden først.
Gutta finner frem sjampo, badeshorts og en skikkelig bra regndans! «Here comes a proper shower!!» (aha! Derfor regnbyger heter showers på engelsk kanskje) Så utrolig forfriskende! Varmt regn fosser ned. Badeshortsene fyker av. Nakne seilere danser regndans med Moder Jord. Og det blir vindstille. Akk så vått og vakkert!
Det blir en våt og vakker dag.
Og så deilig med litt rolig fart og flatt hav. Kjenner kroppen slapper helt av. Sinnet får litt å drive med da, når man ser at ETA er flyttet til 24.12. Det ordner seg nok. Det blir jul i år også.
Må innrømme at jeg ikke savner adventstiden på en flekk. Ute av syn, ute av sinn? Jo forresten, jeg savner julekonsertene i kirkene. Og julebord med Gyro. Og julemedisterkakene til Camilla. Og det julepynta hjemmet til søss.
Julian og jeg er i ferd med å tegne «Julian city». Der vil jeg bo ass! Surfebølger, to sushirestauranter, et fort med Fortnite, RC shop, lekebutikk, sexy damer på stranda (hans bestilling!), lekeplass, basseng, egen flyplass med fire fly (det ene med zoo) og hans egen marina med alle slags båter.
Håvard fortsetter sine SSB radio samtaler med Oslo, Stavanger og Brasil. Mens vi seiler her, så har han ene SSB vennen både startet og avsluttet sin seilas Kapp Verde - Brasil, det tar kun 11 dager over. Åj! Au! Hjernekrampe med verdenskartet.
Terry er fortsatt vår helt hva gjelder oppvasken. Han tar den - hver dag!! Åj!! Når vi kommer frem, så har han vasket opp i et døgn totalt!! Jeg tror ikke han regner på den måten. Han svetter og synger og vasker i vei. Dagens oppvasksang er Britney Spears. «Oh baby baby how was I supposed to know, that something wasnt right». Totally unforgettable! «Hit me baby, one more time» er inkludert dancemoves.
Det er nå 29 grader i lufta og 22 grader i havet «som vi bare seiler i, og ikke gjør no mer gøy med» (sitat surfboy JJ Julian).
-
Samtidig som alt dette skjer i vår hverdag, så føles det som at vi nå også seiler i en annen dimensjon. Vi seiler i en annen verden. Kanskje der mennesker og menneskers tanker ikke har rukket ut. Vi er midt mellom de to store kontinentene som vi mennesker kaller Afrika og Amerika. Og her midt på, så er det en annen kraft. Andre farger. Andre stemmer.
Universet og jorda samlet. Alt er ett, samtidig så mangfoldig og mangesidig. Her kan vi se at ett er i alt.
Om jeg ser med litt andre øyne ned på vår båt på havet, så ser jeg at vår blå linje over havet nå er inne i en hvit og lilla og gedigen diamant.
«Seeing is believing,» sier Terry «but is what is seen believed in?»
Gjennom regnbuens glans
Ser jeg himmel og hav
Smelte sammen i soloppgang
Og mens tankene flyr
Våkner sanser til liv,
Og jorden nynner sin egen sang
-
Jeg tar første nattevakt EVER uten ullsokker. Sommerfølelse. Men det var som å sette seg på tæla om våren gitt.
For midt i den sokkeløse nattevakta, får jeg en av mitt livs største plutseligheter, ja for å ikke kalle det sjokk. Rett ut av 14 knop og stjerneklar himmel, kommer det plutselig regn! Ikke litt, men som at Gud tømmer en bøtte over oss! Og så; et tordenskrall ut av den ville verden! Hvorpå vinden går opp i 30 knop på null komma svisj. Vi har fulle seil, alle luker åpne. Jeg får panikk! Vekke alle! Lukke luker! Håvard opp i bokseren! Få inn genoa! Styre båten! Klarer ikke!!!! Vind på feil side av storseilet!!!! Ikke jibbbbbbbbb! Takk og lov for bom-brems og preventer. Sette på motor! Reve storseil! Fort som fy!
Og så; ferdig det; regn slutt, vind vanlig. Alt er vått, nesten stille. Vi hadde opplevd vår første squall. Vi ser endelig litt rundt oss: Én eneste liten sort sky er over oss og forbi.
Fankern ass. Det var no dritt. Jeg liker å få vite ting litt mer på forhånd, Værguder!! Bare 10 sek forvarsel hadde gjort godt! Og gjerne om dere kunne sagt fra hvor sterk vinden kommer til å bli, samt hvor fort den gir seg. Ja, gjerne litt mer konkret enn at vi skal se på størrelsen på skyen. På forhånd takk!
Vi leser i guideboka at sånne squalls er vanlig her i Karibien. Okåda. Da får jeg være litt på tuppa på nattevakt. Fankern ass.
Og mens tankene flyr
Våkner sanser til liv
-
Dunch:
Rester fra igår, laget til en gryterett.
Husker du også barndommens gryteretter fra lørdagskveldene? Vi hadde alltid Toro meksikansk gryte! Med solo! Ja det var før tacoens tid. Fankern, jeg vil ha solo.
Kvelds:
Minestronesuppe i kopp med litt poteter, hvitløk, tomat og paprika oppi. Varme pitabrød.
Hjemmelaga SOLO, lagd av appelsinjuice, appelsinsaft og kullsyrevann. Nam og Jippi!
Dag 15 9.desember
Sommerfugl
Jeg ser min første soloppgang på turen. Helt sant! Til og med her, til og med i et så rutineløst liv som her, så har man visst en vane og rutine son påvirker mer enn man tror. Har man et liv og en rutine hvor man får se soloppganger, solnedganger - eller ingen av delene? Er man mest utendørs i mørket? Eller i dagslys?
749 nautiske fra land (ca 1340 km!), og vi ser en sommerfugl!! Håvard spotter den bak storseilet. Sola skinner på den og seilet har en stor sommerfugl-skygge. Og så kommer den flaksende fram. Og deretter: en vakker hvit og brun/sort fugl med orange nebb.
Vi leser guidebøker om Guadeloupe. Øya ble valgt fordi det var dit de store barna fikk billigst og beste flybilletter. Og det virker som vi alle skal lande i paradis!! Sangen «On the Road to Paradise» får bilder og tekster: you will do things you never dreamed of, you gonna find a few new friends, explore the worlds of wonder, where the magic never ends.
På Guadeloupe er det mange viker å ankre i. De kaller det laguner. 23 grader i vannet. Snorkling på korallrev. Tropisk regnskog, høye fjell og fossefall hvor man kan bade. Et fossefall er over 100 meter høyt! Små byer som ser ut som de er tegnet av Thorbjørn Egner. Stor botanisk hage med masse sommerfugler. Øya er fransk, en del av EU, med franske butikker, mat og matretter. Spesielt kreolsk kultur og mat. Åj!
Jeg forsøker å øve meg på å si noe fransk, men ut kommer spansk! Hæh? Jeg visste ikke at jeg kunne noe spansk! To måneder i Spania med å stavre seg frem har kanskje gitt noe? Men nå: Fransk. Tøft liv. C’est la vie :-) ¿Que tal? Jeg husker at sommerfugl har et vakkert ord på fransk, men hva var det mon tro.
Julian finner filmer på iPaden med vennene hans i Sverige og Oslo. Mange er 15-20 min lange, med historier, fotball, Fortnite, dansing og vitser. Han ler seg så skakk at hele båten rister med han! For en glede! Og han lager en presentasjon som han gjerne vil sende lærer Ingunn og klassen til jul.
Jeg begynner å føle at vi nærmer oss. Men altså; vi har et strekk igjen som tilsvarer distansen å krysse Nordsjøen eller Biscaya. 4-5 dagers seilas.
«Hermetikken» er en nyåpnet butikk her i båten. Den har litt av hvert som kan bli riktig så godt med litt Krydder&Kjærlighet.
Mor steker pannekaker mens vi hører på lydbok. Julian får smaksprøver. Sjelden følt meg så Mor.
Første nattevakt i shorts! Nå går det fort unna i klespoker! (Note to self; ikke spill det)
Tenk at lille meg fra Indre Troms - som så havet utstrakt og vidstrakt for aller første gang som åtte-åring - tenk at jeg er her, midt på havet, midt på sommeren nå som det er som mørkest og kaldest hjemme. Sommer på vinteren! ‘Og du ga mæ et smil, sommerfuggel i vinterland. Ingen ska ta fra dæ, fargan du viste mæ. Og må drømmen du bar bli sann, sommerfuggel i vinterland’.
Og ja, som den siste metafor denne dagen, som jeg kan si fordi den er sann: Ja, jeg har sommerfugler i magen!
Frokost:
Omelett med varme baguetter
English Tea- som strengt tatt er en tepose og en melkeskvett whatsthefuzzallabout
Dunch:
Svensk Posesuppe på Potatis&Brokkoli med franske hermetiske grønnsaker: erter, gulrøtter, bønner, purre.
Crêpes! (Vi øver oss til Frankrike!)
Kvelds:
Nystekte hjemmelaga rundstykker med syltetøy
(Høres godt ut, men Auch, den spanske melkegreia var ikke no god oppi deigen, jeg må tenke nøye over om jeg klarer å spise det til frokost likevel...)
Dag 16 10.desember
Tullball i rekkefølge
Det var ganske humpete vei i natt. Som veien i Dividalen. Og som alle dividøler vet, det er umulig å sove på skolebussen i den dalen.
Håvard har sin vanlige morgenvakt med soloppgang, te, nedlasting av værmeldinger via iridium og HF, SSB samtale med Per i Oslo.
Julian har sin vanlige morgenvakt med kalendergave og lydbok. Idag fikk han cola!! For en glede!!
Og han lager klar hinderløype til jeg står opp.
Jeg drømte i natt at jeg hadde therapy session med stjerneterapeuten Caspar Seip. Topic: ‘Hvordan Bake Brød Uten Å Måtte Kaste De Etterpå’. (Her kan vi sette inn en faktaboks om at Caspar er en skikkelig brødbake-entusiast!) Jeg deler at min tante Villgunn alltid lager brød når hun er sinna. For brøddeigen er så bra å kaste i veggen. «Ælt dæ en brøddeig og kast han i væggen!»
«Ja det er bra», sier Caspar alvorlig «da må vi bare gjøre noe med din rekkefølge i dette.»
Tilbake til Hinderløypa, så får jeg lov til å legge inn en ekstra øvelse: «Brødkasting på Bølger» Det blir det en heftig Himderløype med å kaste brød så langt man klarer for å treffe en bølgetopp, for deretter å løpe rundt inni båten, klatre over alt og alle i store bølger før man kommer i mål i dynene på Julian sitt rom. Inkludert at Julian finner på både løypa, rekkefølgen og reglene underveis. Litt som livet. Det oppfinnes kanskje også underveis. Det finnes iallfall underveis. I en slags rekkefølge. (Jeg er ganske sikker på Caspar tipset oss om alle disse reglene i natt.)
Husker dere det rosa og lilla stjerneskuddet jeg så på starten av turen? Julian kom til meg idag og fortalte meg med viktig stemme: «Du vet det rosa stjerneskuddet du så, mamma. Det var sant. Du så det! Det rosa lyset har gått rundt jorda mange mange ganger i flere år. Mange ble nesten truffet av det. Og så smalt det til et rosa stjerneskudd. Det var fint at du fikk sett det. Det er magisk»
-
Idag er det De Store Bølgers Dag! Store blå hus av vann bygger seg opp bak båten og forsvinner under oss. Mørke mørke blå i bunn, lysere og lysere til de får samme farge som himmelen, og BÆM helt hvit som skyene på toppen.
Jeg lurer på hvordan selve fargene vi lever i påvirker oss. Alt dette blåe og hvite i halve døgnet. Blått sies å være fargen for healing, kommunikasjon. Hvitt er alle farger samlet. Og alt det sorte i den andre halve døgnet. Med rødt lys inne i båten (for ikke miste nattsynet). Sort er ingen farge, sies det. Sort er for det ukjente, vår underbevissthet, universet. Rødt er fargen for våre røtter, vår animalske natur, vår seksualitet. Og hva var det fiolette stjerneskuddet?
Fargene er sikkert mye mer enn vi vet. Hva er egentlig en farge? Et lys som treffer et objekt i en gitt vinkel. Hva er egentlig et objekt?
Som Pocahontas synger: Can you paint with the colors of the wind?
Jeg gleder meg til å se grønt! Til å være i skogen, med trær og blomster! Jeg tegner fargerike landsbyer og store blomstre.
Dagens Dunch:
Grønnsaksboller alias Tullball:
Hermetiske grønnsaker: mais, erter, gulrøtter, purre (macodonia)
Potetmos med fløte
Olje
Salt, pepper
Stekes i smør
Jeg føler meg veldig veldig veldig oppfinnsom som klarer å lage hjemmelaga kjøttboller uten kjøtt ute på havet. Før jeg smaker de og skjønner at jeg har laget potetball. Da blir jeg såpass sur at retten får navnet Tullball. Hvilket sier en hel del om den ideelle fremgangsmåten:
Viktig at ballene lages samtidig som noen rister kjøkkenet, dytter det frem og tilbake, og opp og ned. «Tullball» passer aller best for å feire De Store Bølgers Dag. Slike dager tilsier at man kun har en hånd til ball-laging. (Ikke fordi den andre hånden brukes til å drikke champagne slik Feiringer hør og bør, men bare fordi man bør. Holde. Seg. Fast. For. Ikke. Fyke. Veggimellom.) Note to self: Tullball-hånden er alltid tilgriset med potetmos, så den må ikke brukes til å plutselig holde seg fast. Hvilket den stadig vil. Her bør det også noteres at det bør være ca 30 grader i start-temperatur på kjøkkenet, samt at gassen bør plusse på ca nye 30 grader i lufttemperatur. Dette slik at potetballene blir faste nok. I tillegg kan det lett skje at man plutselig mister en kokosmelk (bør være utgått på dato ja) ned i kjøleskapet. Og ellers kun finner ingredienser som er gamle eller ute på dato. Og at brunsausen klumper seg. Samt at potetballene enten ikke stekes nok og dermed faller fra hverandre, eller blir stekt såpass mye at til og med Kapteinen interesserer seg for matlaging: «Brenner det noe sted....?» Da er det viktig å ha hodet kaldt nok til å lukke kjøleskapet før neste bølge (hvis ikke kan jeg fortelle i detalj hva som kan skje!!), holde seg fast med riktig hånd (den uten potetmos!!), slå av gassen (med hvilken hånd?!) og kaste potetballen i fin presisjon ut av takluka. Uten å treffe tak. Eller luke. (Bra jeg har trening fra Brødkastekonkurransen!) Og samtidig smile og si: «Neida!»
Premien for kokken er at gjestene idag forstår helt av seg selv at det er veldig veldig lurt å gi komplimenter for maten. Og si masse mmmm. Og spise opp alt. Og slikke tallerken. Men ikke spør om man kan ha det en annen dag, - da har man nemlig gått for langt!!
Dag 17 11.desember
Kosedyrenes Leteaksjon
Dagen fyker av gårde i såpass fart at vi er redde for å snart være fremme. Terry tar en ekstra lang nattevakt med både stjernene og soloppgang i ren panikk.
«Love is in the air» er hovedsangen i båten denne dagen. «Love is in the air, every where I look around» Og det er flaks, for her er det masse, masse luft. Og man kan leve på luft og kjærlighet.
Håvard sover 7,5 time i ett strekk. Verdt å merke seg i loggboka!
Vi begynner å glede oss til å komme til land. 400 nautiske mil føles veldig kort.
Vi har begynt å forstå at vi nok er fremme 14.desember (Håvard Den Allvitendes Dato ja). Nytt veddemål, tidspunkt for å sette foten i brygga og sprette champagnen. Håvard: 10:30. Julian: 15:45. Terry: 14:37. Laila: 12:45.
Jeg tror ikke jeg rekker å starte på en eneste av bøkene jeg hadde planlagt å lese: Bibelen, Alt jeg ser, Indias Datter, Shantaram, The Power of Now, Bhagavagita, Søsterklokkene. Tja kanskje, om vi kommer frem 15:45, så kan jeg kanskje skumme meg gjennom første bok. Rent bortsett fra at jeg føler at om jeg skal lese Bibelen, så bør jeg samtidig lese f.eks Toraen, Koranen, Fysikk 1.0, Første års pensum i Sosialant. og muligens også Historie, samt hele Bhagavagitaen for å få et mer helt bilde. Og det rekker jeg ikke før 14.des 15:45. Så da får det være.
Viktigere saker:
Julian finner ikke BÆ!! Det settes i gang Full Leteaksjon i båten, ledet av Redningsbamsen Elias (klar i Redningsvest og med fløyte) og kosedyrene. Gepard melder seg som frivillig, for han er tross alt verdens raskeste dyr. Den suser rundt i båten som om noen skulle kastet den med full kraft. Huskey ber om å få snuse på Julian for å skjønne hvordan BÆ lukter. Huskey snuser dog så mye at Julian ikke klarer å sitte stille av bare latterkrampe.
Løvungen er gjerne med på Leteaksjon, men ikke om det blir for farlig: han er veldig veldig tøff, men det er bare fordi han unngår Farlige Ting. «Lete» høres greit ut, sier Løvungen, men «Når det blir «aksjon», da setter jeg meg på hylla».
Ugla er med som Rådgiver, for den er så klok. Og at hun kan se godt i mørket. Elefanten foreslår derfor at vi bør slå av lyset, så Den Klokeste kan se. Ellers bruker Ugla så mange vanskelige ord at Leteaksjonen stadig blir avbrutt av at dyra spør. Hva er Instinkt? Hva er Progresjon? Hva betyr Den Etterlatte?
Etter et langt Intervju med Julian (hva er det?), må vi følge ruta på hva han har gjort siden sist han så BÆ. «Jo det var sånn,» sier Julian «Kosedyrene, BÆ og jeg så på film, men så ville kosedyrene gjøre noe annet. Så jeg gikk på soverommet foran og spilte håndball med mamma. Vi rydda alle dynene bort, så jeg kunne slenge meg. Da mamma ble altfor altfor svett, gikk jeg til pappa. Vi hadde kilekonkurranse. Først i doghouse, så i cockpit, så på soverommet mitt. Det tok sin tid. Så blåste det opp, og vi måtte reve seilene. Jeg tok genoa-skjøtet, mens pappa rulla inn. Etterpå skulle jeg kose meg litt, og da var BÆ ikke å finne»
«Jeg leter i doghouse!!,» sier huskyen Husky. Redningsbamsen Elias foreslår dog at alle bør drikke masse Eplebrus og spise sjokolade først for å ha krefter til å lete lenge. Det er lurt, for vi finner BÆ først etter nesten to timer - helt tilbake ved startstreken: inni alle dynene på soverommet foran. Ugla foreslår da helt utmattet «neste gang starter vi å lete der vi finner den». «Ja det var lurt», sier elefanten, «for det er så kjedelig at man alltid finner Det man leter etter akkurat på Det aller siste stedet man leter.» Så er alle enige om det. Og alle drikker Eplebrus og en oppspist sjokolade for å feire! Sjokolader smaker dog best når de ikke er spist opp, men men. BÆ er funnet og Den Etterlatte er nå borte. Elefanten foreslår at vi bør lete etter Den Stakkars Etterlatte, men da besvimer Ugla og dyrene får annet å tenke på.
Frokost:
All you can eat: Pasta til Julian, baguetter til Terry og grøt til Herr&Fru.
Dunch:
Taco-Tirsdag! Yeay!
Ostegratinerte Nachos med siste pakke Bøn-Chili-Tex-Mex fra Sverige (auuuuuu!) med Norsk Tacosaus, ananas, mais og en imaginær rømme.
Hjemmelaga Sprite som drikkes rett fra kroppen etter en bølge veltet koppen.
Dag 18 12.desember
SATANAMA, Sjøfararsong, Spinnaker og Superpowers
Denne dagens overskrift må jeg huske til neste «Mitt skip er lastet med»!
Nattevakten får en overraskende twist med at jeg kan lukte land!! Hele lufta er fylt med en søtlig varm lukt, litt som trær med varm kokos! (JAH, det er nok akkurat dét det faktisk er også!) 350 nautiske fra land! Wow!
Jeg vikler redningsvesten inn i roret mens jeg rever genoaen i en 28 knops gust. Et skjøte i hver hånd, redningsvesten inni roret. Altså. Gud mente nok ikke at vi mennesker skulle seile. Da ville vi hatt tre hender. Flaks at det ene skjøtet kan holdes av tenna. Og at redningsvesten er overraskende flink til å styre båt mens jeg fikler. Jeg ser på skjermen at vi seiler i 11 knop i bølgene, samt fra vinden som blant annet skapes av den sorte skyen av bannskap som står over hodet mitt. Visste dere forresten at SATANAMA kan brukes for å lege nerve-endene i hjernen? Helt sant: de som fant det ut (samt litt av hvert annet) fikk Nobelpris i medisin. Ikke rart at det å si Satan faktisk funker. Sånn. Nå alt bra.
Odd Nordstoga er fin å være sammen med på nattevakt, både de vaktene med bannskap og de som kun er med sang:
Sola har sovna
Så månen he fri
Og jorda, ho e ikkje heime
Jorda e borte sjå kjærestan sin
Så eg synger min sjøfararsong
Som alltid har virka før
Eg synger min sjøfararsong
For finvér og gode bør
Det ble veldig fint vær og gode bør, så vi tar ut spinnakeren på morgenkvisten. Det er en drøm å seile spinnaker. Man føler seg ekstra fri!
Og litt ekstra stressa. Den tåler opp til 15-17 knops vind. Terry og Håvard har en over snittet utviklet intuisjon og får tatt den ned og satt seg selv ned i sekundet det blåser 22 knop.
Vi snakker om Superhelter. Og hvilken superpower vi helst skulle hatt. Vi er enige om at flaks må være verdens beste superpower. Husker skiltet på Kristins kjøkken:
Always be yourself!
Unless you can be Batman.
Then be Batman
Vi går treigt fremover idag. Og den forventede ankomstdatoen tikker stadig fremover i tid. Nå er vi fremme på lørdag. Jeg koser meg uansett jeg. Og Terry åpner sin «ankomst-øl» allerede nå, sånn at hans craving også er stillet.
Jeg tenker at jeg kanskje kan snakke litt med Julian om tid og avstander og slikt. Min søkende forståelse for at han kanskje kan være litt utålmodig nå, blir kjapt sendt i retur: «Det er bare å bli vant til det, mamma. Stillehavet er mye større!»
Julian lager middag idag. Det blir innmari innmari godt!
Dunch:
Batman Bolognese:
Spagetti al dente
Tomatsaus med hvitløk og gulrøtter
Kjøttboller on the side
Parmesan bonanza
Smil og latter fra kokken (han har fått med seg regelen om at kokken aldri vasker opp!)
Dag 19 13.desember
Santa Lucia
God Lucia dag der hjemme!
Det er fire år siden vi sist var i Karibien. Mye har forandret seg siden den gang. Vi leide den gang en båt som nettopp hadde seilt over Atlanteren - med både Kaptein og kokk inkludert. Nå er vi alt selv. Julian var da 4 år og turte ikke bade i havet. Nå er han helst mest i havet. Jeg hadde kort, blondt hår og en overdose angst for varmen, seiling og de beksvarte nettene. Alt det jeg nå aller helst elsker. Håvard hadde startet på sitt første år på Therapist Training. Nå er både pasienten borte og terapeuten har ferie. Vi dro til Saint Lucia på Lucia dagen 2014. Nå er vi snart på naboøya.
Under stjernene, i en båt ute på det store havet, passer det bra å synge //Sul mare luccica, l’astro d’argento. Glaci da e londa, prospero e il vento.// Venite all’agile Barchetta mia, Santa Lucia, Santa Lucia.//
Jeg baker brød på nattevakt, de får heve i ovnen til morgenvakta. Deilig lukt å våkne til! Nå blir brødene så gode at de kastes i oss, ikke på havet.
Julian ymter frempå at han har lyst på Eplebrus og melkesjokolade. Han får ikke noe umiddelbar respons. Melkesjokoladen er nemlig i bunnen av kjøleskapet, så det er ikke alltid mor hører på det øret. Bæ blir på mystisk vis borte igjen, det er skikkelig krise, men 15 minutter etterpå, finner Julian plutselig Bæ! «Og nå må vi feire skikkelig, mamma!!» «Så klart!!» Vi setter igang full fest med Julian og kosedyrene - med iskald Eplebrus og norsk melkesjokolade og Hurra-sang!
Frokost:
Sistnevnte med smør og syltetøy
English tea
Dinner:
Halloumi burgers med nybakte brød, sylteagurk, mais, bbq saus og majones. Og fersk søtpotetmos!! Goose bumps.
Dag 20: 14.desember
Oh the water is wide
Vinden er så skiftende at vi fortsatt ikke vet om vi er fremme dette døgnet eller imorgen. Vær og vind skal dra det siste ut av oss. Jeg er så trøtt på nattevakt at det skikkelig føles som en vakt.
Vinden skifter 30-40 grader i retning, og fra 12 til 36 knop i fart. Håvard må vekkes for å reve. Akk, min skjønne kaptein!
Oh the water is wide
I cannot go over
And neither have I
Wings to fly
But give me a boat
That will carry two
And both shall row
My love and I
Julian våkner midt i natta og er vår makker. Han er vill av glede for å lukte noe nytt fra havet! «Det lukter basilikum!! Og vaniljeis!!!»
Jeg drømmer at en venninne og jeg går rundt til kvinner som ligger og sover rundt i verden: kvinner i senger i hus, i boligblokker og i hytter, noen i kokonger og i hengekøyer, noen på vakre blomsterenger, noen i trærne og noen i havet. Vi vekker dem og sier mildt: «It is time». Alle smiler et helt eiendommelig smil når de rolig åpner øynene - så gode og vakre, så åpne og nye, og samtidig så gamle og kloke. Som Torneroser som har sovet i tusen år. Jeg kommer aldri til å glemme de smilene. Tusen takk, drøm. Tusen takk.
En ubestemmelig natt gir en vakker seilemorgen. Vi kan snart ha «om-å-gjøre-å-se-land-først-konkurranse»
Vi ser fiskeutstyr i havet! Auch. Godt tegn: vi nærmer oss land. Dårlig tegn: vi må følge med på sjøen rundt oss igjen.
Vi spiser det siste av eggene, osten, syltetøyet, smøret til frokost. Nice timing. Vi har ikke savnet noe som helst på turen. Og vi har ikke måttet kaste noe pga det har blitt gammelt. Og skapene begynner nå å bli passe tomme. Deilig følelse av riktig bunkring og timing.
Vi ser land!!!!!
Hva kan få voksne menn til å sprette tårer som champagneflasker på 17.mai hos Harald og Camilla? Jo! Å se land! Vi klemmer og gråter. Og er virkelig helt satt ut.
«It is like falling in love - again» sier Terry. Han har det med store fine ord. Og det passer fint med store ord nå.
Og idet vi eskalerer inn i indianer-hyl og trampedans på bakdekket, så ser vi noe mørkt og stort i havet rett under oss. Det er en hval! Nei, en hai! Nei, hva er det?! Et majestetisk havdyr, 4-6 meter, sort grå, holder seg alltid en meter under vannlinja. Den setter fart fra oss, og vi ser den i bølgeskyggene. Åj! For et besøk!
Så kommer fuglene som Julian har sett hver dag den siste tiden. «Se der er Gunnarson!» hyler Julian «Nei, det er jammen Leif! De ble med oss helt hit»
Julian og jeg spiller ‘4 på rad’ ved første mulighet! Vi har jo ikke rukket det før.
Innseilingen blir i mørket i en godt opplyst lei. Alt er større enn vi trodde. Det lukter røkelse: litt bål, varme, sødme og urter. Månen lyser fint opp leia og er formet som et smil. Vinden er snill og varm.
Idet vi tøffer rolig inn i marinaen, hører vi musikken fra barene. Fra en karaokebar hører vi en reggae versjon av Kyrie Eleison! Det høres ut som Piratfestivalen i Stavern. Mulig Jarle Andhøy ble med oss over i virkeligheten også. «Halleluja halleluja!» høres mer troverdig ut i glad reggae-takt!
Champagnen sprettes, brusen åpnes. Vi er veldig veldig takknemlige for å ha kommet hit.
Nesten 3000 nautiske.
Nesten 3 uker.
Jorda er stor.
Og vår verden har blitt større.
Takk...
Hjertelig takk!
As the Crow flies
Tre øyeblikk:
- Vi får vår første fisk. Makrell! Julian er fra seg av glede! Vi har enda to på kroken, men de slipper unna (heldigvis, red.anm)
- Vi er halvveis! Vi har seilt ca 1400, har ca 1400 nautiske igjen.
- Kursskifte: har kommet så langt sør at vi kan snu enda mer vest.
Vi tenker alle at passatvindene, akk, det blir bare fortsatt ferie, men Neida. Eller joda, passatvinden er kanskje slik Volkswagen vil at Passat skal oppfattes nå: Ikke bare det vanlige og rutinepregede, men litt mer sporty og kul, og litt mer av alt. Jeg likte bedre de stødige, gamle-passatene. Var mer av seg selv, istedet bare litt av alt og alle. Mer stødig rutine og hverdagsliv enn dette hit og dit og rundtomkring.
Bølger i siden og en ubestemmelig vind både i fart og retning gjør at vi «vipper» fra til side til side. Båten er som en vaskebalje, vi blir bare ikke renvaska inni. Passer forsåvidt rent metaforisk, for vi har klesvaskedag. Men den som har noen gang vasket klær i en Passat - ny eller gammel, vet at det ikke er så hendig.
Terry har alltid sagt at vi bør seile «as the crow flies», i korteste mulige retning. Kråka vet alltid korteste vei. Og likeretter vi skiftet kurs til ren vest, så Kommer. Det. En. Kråke. Flyvende. Rett. Fra. Øst. Til. Vest.
Vi setter lunsjen i halsen. Så alle det? Alle så det. Alle er like gale.
Julian og Håvard er på Flyvefisk-plukking på dekk. «Jeg har lagt ut frø til Flyvefisken, så den hopper opp, mamma. Ikke fortell pappa»
Det blir en humpty dumpty night, definitivt uten humpty dumpty.
I nattevakta sitter jeg i 20 grader med to ullpledd, vindduk, fleecejakke, lue, skjerf og dobbelt ullundertøy. Er ganske så uggen, og feberhet. Takk og lov for at båten styrer selv, og at kursen er grei.
Frokost: havregrøt
Lunch:
Makrell stekt i smør
Winner Dinner:
Pannekaker
Pizza
Dag 11. 5.desember
Positiv innstilling
Kapteinessen febrer og sover foran mens gutta holder fortet. Jeg kommer meg på beina på ettermiddagen.
Vi får fisk igjen! En dorado! Yummy!
Det som ikke er så yummy er å filetere i et stekevarmt, solhett og humpete kjøkken. I tillegg må lukene være lukka for vi får bølger over taket. Er dette opptaksprøve til Navy Seals meets Hellstrøm eller?!
Julian er i skikkelig lekehumør! «Skal vi leke?», er hovedsjargongen om bord. Det er helt aldeles nydelig å faktisk ha tid og ta tid til å leke sammen.
Samtidig så må jeg innrømme at jeg ikke alltid klarer å ha den store motivasjonen. Iallfall ikke idag. «Mamma! Alt blir bedre når vi leker!»
Og det er så sant.
«Det er jo bare voksne her, mamma, så da må jeg mase på dere for å leke. Når vi kommer til Karibien, skal jeg finne barn å leke med! Og Julie!»
Akk! Takk for at du vil leke med meg, Julian! Og du lærer meg så masse om livet og livsglede!
Det minner meg om en gang Julian skulle på fotballtrening med gutta i klassen over. På vår vei bort på Løkka, begynner det å snø masse og det blir raskt sørpete, og Julian grugleder seg i tillegg til å spille med de store gutta. Jeg undrer litt med meg selv hvordan dette all gå. Plutselig blir Julian i kjempehumør! Jeg blir så overrasket og spør hva som skjedde nå. «Jeg har lyst til å spille fotball, mamma», sier han «så da går jeg bare inn i hodet mitt til Innstillinger og setter den på Positiv.» Wow, den var bra, Julian! «Ja Ingunn lærte oss idag at det var viktig å ha en positiv innstilling til nye ting» (....!)
Julian og Håvard har møter hver dag. Det er ekte prosjektmøter som ligger i kalenderen, etter Julians eget initiativ. De må vare minimum en time, på Julians rom. Prosjektet er «Julians katamaran». Og jeg skal si deg, den blir heftig! Notater og skisser er under utforming. Julian setter på alarm på morgenen, slik at han kan våkne tidlig nok til å få gjort alt før neste møte. (Hmmm)
Det blåser opp på natta. 31 i gust og vi har fullt storseil. Røff reving i bølgene. Dette er definitivt opptaksprøve til Navy Seals.
Med vinden aktenfor tvers og to rev i storseilet, gjør vi opptil 11 knop i surfene. Jeg har morgenvakta og har egentlig bare lyst til at det skal bli dag og litt mindre vind. En av delene er nok.
Klokkene på instrumentene er på Kanari-tid fortsatt. Klokka viser 7, men er egentlig 5 lokal tid. To timer ekstra til soloppgang. Clocks exist.
Hvor var den knappen i hodet, Julian?
Og her under nattehimmelen, midtveis på Atlanteren, med en tusing nautiske tilbakelagt vestover på jorda, så leser jeg fra mammas bok av Osho:
«The earth is beautiful. If you
start living its beauty, enjoying its joys with no guilt in your heart, you are
in paradise. If you condemn everything, every small joy, if you become a
condemner, a poisoner, then the same earth turns into a hell - only for
you. It depends on you where you live, it is your own inner transformation. It is not a change of place, it is a change of inner space.» -Osho.
Det virker som at Osho er godt kjent med hvordan det kan være å være en reisende på en bitteliten båt på den store jorda: en reise som uansett antall nautiske mil, stadig går uendelig mye lengre inn i oss selv.
Havet
En kjærlighetssang til Havet og Mulig også Kvinnen fra Magnus G er på høyttalerne i båten:
Hun, hun er havet
Dypt blå, stille og stormfulle havet
Hun, hun er havet
Dypt blå, stille og stormfulle havet
Hun, hun er havet
Hun gir og tar, hun er mørk og klar
Som havet
Hun stiller min tørst og hun renser min kropp
Hun fryser til is og hun tiner meg opp
Hun strekker seg langt, renner ut
Hun er større enn alt
Og en dråpe i min hånd
Dag 12. 6.desember
Duggfriskt Ginger Ale er som dugg for solen
Jeg blir vekket av den deilige «mamma, skal vi leke?» Han her gutten her altså, han er en skikkelig havseiler! Jeg er støl i kroppen fra Core Training 1.0 i Bølgebassenget. Og han har overskudd til å leke og finne på rampestreker!
Denne dagen glemte jeg ellers å skrive om, og da vet jeg sannelig ikke hva vi gjorde. Ja, altså, denne dagens øyeblikk er borte som dugg for solen.
Spiste vi? Ganske sikkert.
Lå vi i solen og slappet av? Nja ikke så sikker.
Seilte vi? Ganske sikkert.
I loggen står det at det blåser 25-30 knop og at vi seiler 167 nautiske det døgnet. Jeg tror også jeg minnes noen crispy veggie-burgers og duggfriskt ginger ale, men det høres for godt ut til å være sant.
Dag 13 7.desember
Sjamanen og Casino-eieren
Jeg får skrivekløe og sitter ved macen i flere timer og funderer over livet. Det er mye liv å fundere på.
Kun avbrutt av noen fotballkamper i senga. Og at Julian også får skrivekløe og får ideen med å digitalisere prosjektet sitt. «Mamma, det blir rød strek under ‘baugtruster’, ‘dynematau’ og ‘karbonseil’. Har jeg skrevet det feil?»
Det er veldig ustadig vind. Både i fart og retning.
Terry forteller oss ofte: «jeg har bedt om at det kan blåse 22 knop igjen, det kommer om 18 minutter» «det blir mer vind om 3 min» og slikt. Og ALLTID stemmer det. Man blir jo ganske i takt med naturelementene når man gynger i dens bølger og reiser i dens vind i så lang tid.
På tross av en sannsiger om bord, så er det er vanskelig å seile korteste vei med bruk av windvanen. Windvanen er også kalt Sjamanen. Tracket vårt ser ut som fra en full sjømann. (Også kalt Sjamanen) Og vinden kommer bak genoaen titt og ofte. Vi går over til å bruke autopilot.
Autopiloten vår er kalt Patrick. Godt oppkalt etter en gladsinna regattakaptein som vi ble kjent med på Lanzarote. Han har brennende blå øyne, solbrun hud og hvitt hår. Han ser ut som en Casanova, - hvilket han lett kunne vært også som 77 år gammel. Og han ser stadig ut som en casino-eier, hvilket han har vært. Han svinger båten i ett sett, samtidig som han slenger ut av seg i ett banka kjør. Han snakker Patricko, som er italiensk-engelsk-spansk-svensk dialekt ut fra han kommer fra Malta, har bodd i London en liten mannsalder, deretter på spanske Lanzarote hvor han muligens har sjekket opp Svenske Flickor med kötbullar i gräddsås. Patricko er også et veldig effektiv språk. På et slag rekker han å stramme opp alle i crewet, kjefte på alle båtene rundt, fortelle historier om sist gang han vant regattaen, knekke ut hvordan han kan få gratis drinker på restauranten etterpå, oppdra barna til allesammen, samt flørte med damene så vi blir mo i rana. Og dette samtidig som han styrer seilbåten sin som om den hadde Autopilot. Hvilket den ikke har. Men som vi har.
Alle skulle hatt en Patrick til å svinge seg litt rundt i livets seilas. Iallfall for de få gangene man ikke kan stole på Sjamanen sin.
Frokost:
Baguetter med APB
APB er en nordnorsk rett som står for Alt På Bordet. Det er rett og slett: alt man har i kjøleskap og skap. Opprinnelsen kommer nok fra at det er helt vanlig å gå direkte i kjøleskapet til de man besøker for å se om det er noe godt der. Og isåfall, spiser man gjerne det. Ferdig med det. APB passer godt med varme baguetter og kaffe, men det er aldeles ikke vanlig i Nord Norge. Det er forresten noe underlig at retten heter APB, for i Nord kommer retten seg sjelden helt til matbordet.
Dinner:
Vegetable balls fra IKEA med brunsaus, tyttebær, poteter og makaronistuing
Retten heter visst mmmmmmmm
Dessert:
English tea with short bread
Norsk melkesjokolade til den som vant fotballkampen
Dag 14 8.desember
Sjokoladekake & Showers
Idag har Jomar Kjempestorebror Johnset bursdag! Hurra for deg! Vi gleder oss til å feire deg i Karibien!
Jeg våkner av litt rambling i kjøkkenet, at kaffekjelen piper og ellers: en nydelig lukt. Is it? Is it??! Yes it is!! Håvard har laget sjokoladekake!!!
Vi feirer Jomars bursdag! Han er 26 år i år. Og en ekstra bonus: vi har vært på sjøen i 14 dager nå. Og båtens totale milage går over 9000 nautiske. Og vi tar et stykke til: for Jomars bursdag atter en gang!
Bak oss bygger det seg opp et mørkt skydekke, det ser ut som masse regn og masse vind. Vi rever av bare synet. Et seileruttrykk sier: «Om regnet kommer før vinden, rev seilene. Om vinden kommer før regnet, kan late seilere gå til sengs» (dårlig oversatt fra et tysk rim). Og nå kommer vinden først.
Gutta finner frem sjampo, badeshorts og en skikkelig bra regndans! «Here comes a proper shower!!» (aha! Derfor regnbyger heter showers på engelsk kanskje) Så utrolig forfriskende! Varmt regn fosser ned. Badeshortsene fyker av. Nakne seilere danser regndans med Moder Jord. Og det blir vindstille. Akk så vått og vakkert!
Det blir en våt og vakker dag.
Og så deilig med litt rolig fart og flatt hav. Kjenner kroppen slapper helt av. Sinnet får litt å drive med da, når man ser at ETA er flyttet til 24.12. Det ordner seg nok. Det blir jul i år også.
Må innrømme at jeg ikke savner adventstiden på en flekk. Ute av syn, ute av sinn? Jo forresten, jeg savner julekonsertene i kirkene. Og julebord med Gyro. Og julemedisterkakene til Camilla. Og det julepynta hjemmet til søss.
Julian og jeg er i ferd med å tegne «Julian city». Der vil jeg bo ass! Surfebølger, to sushirestauranter, et fort med Fortnite, RC shop, lekebutikk, sexy damer på stranda (hans bestilling!), lekeplass, basseng, egen flyplass med fire fly (det ene med zoo) og hans egen marina med alle slags båter.
Håvard fortsetter sine SSB radio samtaler med Oslo, Stavanger og Brasil. Mens vi seiler her, så har han ene SSB vennen både startet og avsluttet sin seilas Kapp Verde - Brasil, det tar kun 11 dager over. Åj! Au! Hjernekrampe med verdenskartet.
Terry er fortsatt vår helt hva gjelder oppvasken. Han tar den - hver dag!! Åj!! Når vi kommer frem, så har han vasket opp i et døgn totalt!! Jeg tror ikke han regner på den måten. Han svetter og synger og vasker i vei. Dagens oppvasksang er Britney Spears. «Oh baby baby how was I supposed to know, that something wasnt right». Totally unforgettable! «Hit me baby, one more time» er inkludert dancemoves.
Det er nå 29 grader i lufta og 22 grader i havet «som vi bare seiler i, og ikke gjør no mer gøy med» (sitat surfboy JJ Julian).
-
Samtidig som alt dette skjer i vår hverdag, så føles det som at vi nå også seiler i en annen dimensjon. Vi seiler i en annen verden. Kanskje der mennesker og menneskers tanker ikke har rukket ut. Vi er midt mellom de to store kontinentene som vi mennesker kaller Afrika og Amerika. Og her midt på, så er det en annen kraft. Andre farger. Andre stemmer.
Universet og jorda samlet. Alt er ett, samtidig så mangfoldig og mangesidig. Her kan vi se at ett er i alt.
Om jeg ser med litt andre øyne ned på vår båt på havet, så ser jeg at vår blå linje over havet nå er inne i en hvit og lilla og gedigen diamant.
«Seeing is believing,» sier Terry «but is what is seen believed in?»
Gjennom regnbuens glans
Ser jeg himmel og hav
Smelte sammen i soloppgang
Og mens tankene flyr
Våkner sanser til liv,
Og jorden nynner sin egen sang
-
Jeg tar første nattevakt EVER uten ullsokker. Sommerfølelse. Men det var som å sette seg på tæla om våren gitt.
For midt i den sokkeløse nattevakta, får jeg en av mitt livs største plutseligheter, ja for å ikke kalle det sjokk. Rett ut av 14 knop og stjerneklar himmel, kommer det plutselig regn! Ikke litt, men som at Gud tømmer en bøtte over oss! Og så; et tordenskrall ut av den ville verden! Hvorpå vinden går opp i 30 knop på null komma svisj. Vi har fulle seil, alle luker åpne. Jeg får panikk! Vekke alle! Lukke luker! Håvard opp i bokseren! Få inn genoa! Styre båten! Klarer ikke!!!! Vind på feil side av storseilet!!!! Ikke jibbbbbbbbb! Takk og lov for bom-brems og preventer. Sette på motor! Reve storseil! Fort som fy!
Og så; ferdig det; regn slutt, vind vanlig. Alt er vått, nesten stille. Vi hadde opplevd vår første squall. Vi ser endelig litt rundt oss: Én eneste liten sort sky er over oss og forbi.
Fankern ass. Det var no dritt. Jeg liker å få vite ting litt mer på forhånd, Værguder!! Bare 10 sek forvarsel hadde gjort godt! Og gjerne om dere kunne sagt fra hvor sterk vinden kommer til å bli, samt hvor fort den gir seg. Ja, gjerne litt mer konkret enn at vi skal se på størrelsen på skyen. På forhånd takk!
Vi leser i guideboka at sånne squalls er vanlig her i Karibien. Okåda. Da får jeg være litt på tuppa på nattevakt. Fankern ass.
Og mens tankene flyr
Våkner sanser til liv
-
Dunch:
Rester fra igår, laget til en gryterett.
Husker du også barndommens gryteretter fra lørdagskveldene? Vi hadde alltid Toro meksikansk gryte! Med solo! Ja det var før tacoens tid. Fankern, jeg vil ha solo.
Kvelds:
Minestronesuppe i kopp med litt poteter, hvitløk, tomat og paprika oppi. Varme pitabrød.
Hjemmelaga SOLO, lagd av appelsinjuice, appelsinsaft og kullsyrevann. Nam og Jippi!
Dag 15 9.desember
Sommerfugl
Jeg ser min første soloppgang på turen. Helt sant! Til og med her, til og med i et så rutineløst liv som her, så har man visst en vane og rutine son påvirker mer enn man tror. Har man et liv og en rutine hvor man får se soloppganger, solnedganger - eller ingen av delene? Er man mest utendørs i mørket? Eller i dagslys?
749 nautiske fra land (ca 1340 km!), og vi ser en sommerfugl!! Håvard spotter den bak storseilet. Sola skinner på den og seilet har en stor sommerfugl-skygge. Og så kommer den flaksende fram. Og deretter: en vakker hvit og brun/sort fugl med orange nebb.
Vi leser guidebøker om Guadeloupe. Øya ble valgt fordi det var dit de store barna fikk billigst og beste flybilletter. Og det virker som vi alle skal lande i paradis!! Sangen «On the Road to Paradise» får bilder og tekster: you will do things you never dreamed of, you gonna find a few new friends, explore the worlds of wonder, where the magic never ends.
På Guadeloupe er det mange viker å ankre i. De kaller det laguner. 23 grader i vannet. Snorkling på korallrev. Tropisk regnskog, høye fjell og fossefall hvor man kan bade. Et fossefall er over 100 meter høyt! Små byer som ser ut som de er tegnet av Thorbjørn Egner. Stor botanisk hage med masse sommerfugler. Øya er fransk, en del av EU, med franske butikker, mat og matretter. Spesielt kreolsk kultur og mat. Åj!
Jeg forsøker å øve meg på å si noe fransk, men ut kommer spansk! Hæh? Jeg visste ikke at jeg kunne noe spansk! To måneder i Spania med å stavre seg frem har kanskje gitt noe? Men nå: Fransk. Tøft liv. C’est la vie :-) ¿Que tal? Jeg husker at sommerfugl har et vakkert ord på fransk, men hva var det mon tro.
Julian finner filmer på iPaden med vennene hans i Sverige og Oslo. Mange er 15-20 min lange, med historier, fotball, Fortnite, dansing og vitser. Han ler seg så skakk at hele båten rister med han! For en glede! Og han lager en presentasjon som han gjerne vil sende lærer Ingunn og klassen til jul.
Jeg begynner å føle at vi nærmer oss. Men altså; vi har et strekk igjen som tilsvarer distansen å krysse Nordsjøen eller Biscaya. 4-5 dagers seilas.
«Hermetikken» er en nyåpnet butikk her i båten. Den har litt av hvert som kan bli riktig så godt med litt Krydder&Kjærlighet.
Mor steker pannekaker mens vi hører på lydbok. Julian får smaksprøver. Sjelden følt meg så Mor.
Første nattevakt i shorts! Nå går det fort unna i klespoker! (Note to self; ikke spill det)
Tenk at lille meg fra Indre Troms - som så havet utstrakt og vidstrakt for aller første gang som åtte-åring - tenk at jeg er her, midt på havet, midt på sommeren nå som det er som mørkest og kaldest hjemme. Sommer på vinteren! ‘Og du ga mæ et smil, sommerfuggel i vinterland. Ingen ska ta fra dæ, fargan du viste mæ. Og må drømmen du bar bli sann, sommerfuggel i vinterland’.
Og ja, som den siste metafor denne dagen, som jeg kan si fordi den er sann: Ja, jeg har sommerfugler i magen!
Frokost:
Omelett med varme baguetter
English Tea- som strengt tatt er en tepose og en melkeskvett whatsthefuzzallabout
Dunch:
Svensk Posesuppe på Potatis&Brokkoli med franske hermetiske grønnsaker: erter, gulrøtter, bønner, purre.
Crêpes! (Vi øver oss til Frankrike!)
Kvelds:
Nystekte hjemmelaga rundstykker med syltetøy
(Høres godt ut, men Auch, den spanske melkegreia var ikke no god oppi deigen, jeg må tenke nøye over om jeg klarer å spise det til frokost likevel...)
Dag 16 10.desember
Tullball i rekkefølge
Det var ganske humpete vei i natt. Som veien i Dividalen. Og som alle dividøler vet, det er umulig å sove på skolebussen i den dalen.
Håvard har sin vanlige morgenvakt med soloppgang, te, nedlasting av værmeldinger via iridium og HF, SSB samtale med Per i Oslo.
Julian har sin vanlige morgenvakt med kalendergave og lydbok. Idag fikk han cola!! For en glede!!
Og han lager klar hinderløype til jeg står opp.
Jeg drømte i natt at jeg hadde therapy session med stjerneterapeuten Caspar Seip. Topic: ‘Hvordan Bake Brød Uten Å Måtte Kaste De Etterpå’. (Her kan vi sette inn en faktaboks om at Caspar er en skikkelig brødbake-entusiast!) Jeg deler at min tante Villgunn alltid lager brød når hun er sinna. For brøddeigen er så bra å kaste i veggen. «Ælt dæ en brøddeig og kast han i væggen!»
«Ja det er bra», sier Caspar alvorlig «da må vi bare gjøre noe med din rekkefølge i dette.»
Tilbake til Hinderløypa, så får jeg lov til å legge inn en ekstra øvelse: «Brødkasting på Bølger» Det blir det en heftig Himderløype med å kaste brød så langt man klarer for å treffe en bølgetopp, for deretter å løpe rundt inni båten, klatre over alt og alle i store bølger før man kommer i mål i dynene på Julian sitt rom. Inkludert at Julian finner på både løypa, rekkefølgen og reglene underveis. Litt som livet. Det oppfinnes kanskje også underveis. Det finnes iallfall underveis. I en slags rekkefølge. (Jeg er ganske sikker på Caspar tipset oss om alle disse reglene i natt.)
Husker dere det rosa og lilla stjerneskuddet jeg så på starten av turen? Julian kom til meg idag og fortalte meg med viktig stemme: «Du vet det rosa stjerneskuddet du så, mamma. Det var sant. Du så det! Det rosa lyset har gått rundt jorda mange mange ganger i flere år. Mange ble nesten truffet av det. Og så smalt det til et rosa stjerneskudd. Det var fint at du fikk sett det. Det er magisk»
-
Idag er det De Store Bølgers Dag! Store blå hus av vann bygger seg opp bak båten og forsvinner under oss. Mørke mørke blå i bunn, lysere og lysere til de får samme farge som himmelen, og BÆM helt hvit som skyene på toppen.
Jeg lurer på hvordan selve fargene vi lever i påvirker oss. Alt dette blåe og hvite i halve døgnet. Blått sies å være fargen for healing, kommunikasjon. Hvitt er alle farger samlet. Og alt det sorte i den andre halve døgnet. Med rødt lys inne i båten (for ikke miste nattsynet). Sort er ingen farge, sies det. Sort er for det ukjente, vår underbevissthet, universet. Rødt er fargen for våre røtter, vår animalske natur, vår seksualitet. Og hva var det fiolette stjerneskuddet?
Fargene er sikkert mye mer enn vi vet. Hva er egentlig en farge? Et lys som treffer et objekt i en gitt vinkel. Hva er egentlig et objekt?
Som Pocahontas synger: Can you paint with the colors of the wind?
Jeg gleder meg til å se grønt! Til å være i skogen, med trær og blomster! Jeg tegner fargerike landsbyer og store blomstre.
Dagens Dunch:
Grønnsaksboller alias Tullball:
Hermetiske grønnsaker: mais, erter, gulrøtter, purre (macodonia)
Potetmos med fløte
Olje
Salt, pepper
Stekes i smør
Jeg føler meg veldig veldig veldig oppfinnsom som klarer å lage hjemmelaga kjøttboller uten kjøtt ute på havet. Før jeg smaker de og skjønner at jeg har laget potetball. Da blir jeg såpass sur at retten får navnet Tullball. Hvilket sier en hel del om den ideelle fremgangsmåten:
Viktig at ballene lages samtidig som noen rister kjøkkenet, dytter det frem og tilbake, og opp og ned. «Tullball» passer aller best for å feire De Store Bølgers Dag. Slike dager tilsier at man kun har en hånd til ball-laging. (Ikke fordi den andre hånden brukes til å drikke champagne slik Feiringer hør og bør, men bare fordi man bør. Holde. Seg. Fast. For. Ikke. Fyke. Veggimellom.) Note to self: Tullball-hånden er alltid tilgriset med potetmos, så den må ikke brukes til å plutselig holde seg fast. Hvilket den stadig vil. Her bør det også noteres at det bør være ca 30 grader i start-temperatur på kjøkkenet, samt at gassen bør plusse på ca nye 30 grader i lufttemperatur. Dette slik at potetballene blir faste nok. I tillegg kan det lett skje at man plutselig mister en kokosmelk (bør være utgått på dato ja) ned i kjøleskapet. Og ellers kun finner ingredienser som er gamle eller ute på dato. Og at brunsausen klumper seg. Samt at potetballene enten ikke stekes nok og dermed faller fra hverandre, eller blir stekt såpass mye at til og med Kapteinen interesserer seg for matlaging: «Brenner det noe sted....?» Da er det viktig å ha hodet kaldt nok til å lukke kjøleskapet før neste bølge (hvis ikke kan jeg fortelle i detalj hva som kan skje!!), holde seg fast med riktig hånd (den uten potetmos!!), slå av gassen (med hvilken hånd?!) og kaste potetballen i fin presisjon ut av takluka. Uten å treffe tak. Eller luke. (Bra jeg har trening fra Brødkastekonkurransen!) Og samtidig smile og si: «Neida!»
Premien for kokken er at gjestene idag forstår helt av seg selv at det er veldig veldig lurt å gi komplimenter for maten. Og si masse mmmm. Og spise opp alt. Og slikke tallerken. Men ikke spør om man kan ha det en annen dag, - da har man nemlig gått for langt!!
Dag 17 11.desember
Kosedyrenes Leteaksjon
Dagen fyker av gårde i såpass fart at vi er redde for å snart være fremme. Terry tar en ekstra lang nattevakt med både stjernene og soloppgang i ren panikk.
«Love is in the air» er hovedsangen i båten denne dagen. «Love is in the air, every where I look around» Og det er flaks, for her er det masse, masse luft. Og man kan leve på luft og kjærlighet.
Håvard sover 7,5 time i ett strekk. Verdt å merke seg i loggboka!
Vi begynner å glede oss til å komme til land. 400 nautiske mil føles veldig kort.
Vi har begynt å forstå at vi nok er fremme 14.desember (Håvard Den Allvitendes Dato ja). Nytt veddemål, tidspunkt for å sette foten i brygga og sprette champagnen. Håvard: 10:30. Julian: 15:45. Terry: 14:37. Laila: 12:45.
Jeg tror ikke jeg rekker å starte på en eneste av bøkene jeg hadde planlagt å lese: Bibelen, Alt jeg ser, Indias Datter, Shantaram, The Power of Now, Bhagavagita, Søsterklokkene. Tja kanskje, om vi kommer frem 15:45, så kan jeg kanskje skumme meg gjennom første bok. Rent bortsett fra at jeg føler at om jeg skal lese Bibelen, så bør jeg samtidig lese f.eks Toraen, Koranen, Fysikk 1.0, Første års pensum i Sosialant. og muligens også Historie, samt hele Bhagavagitaen for å få et mer helt bilde. Og det rekker jeg ikke før 14.des 15:45. Så da får det være.
Viktigere saker:
Julian finner ikke BÆ!! Det settes i gang Full Leteaksjon i båten, ledet av Redningsbamsen Elias (klar i Redningsvest og med fløyte) og kosedyrene. Gepard melder seg som frivillig, for han er tross alt verdens raskeste dyr. Den suser rundt i båten som om noen skulle kastet den med full kraft. Huskey ber om å få snuse på Julian for å skjønne hvordan BÆ lukter. Huskey snuser dog så mye at Julian ikke klarer å sitte stille av bare latterkrampe.
Løvungen er gjerne med på Leteaksjon, men ikke om det blir for farlig: han er veldig veldig tøff, men det er bare fordi han unngår Farlige Ting. «Lete» høres greit ut, sier Løvungen, men «Når det blir «aksjon», da setter jeg meg på hylla».
Ugla er med som Rådgiver, for den er så klok. Og at hun kan se godt i mørket. Elefanten foreslår derfor at vi bør slå av lyset, så Den Klokeste kan se. Ellers bruker Ugla så mange vanskelige ord at Leteaksjonen stadig blir avbrutt av at dyra spør. Hva er Instinkt? Hva er Progresjon? Hva betyr Den Etterlatte?
Etter et langt Intervju med Julian (hva er det?), må vi følge ruta på hva han har gjort siden sist han så BÆ. «Jo det var sånn,» sier Julian «Kosedyrene, BÆ og jeg så på film, men så ville kosedyrene gjøre noe annet. Så jeg gikk på soverommet foran og spilte håndball med mamma. Vi rydda alle dynene bort, så jeg kunne slenge meg. Da mamma ble altfor altfor svett, gikk jeg til pappa. Vi hadde kilekonkurranse. Først i doghouse, så i cockpit, så på soverommet mitt. Det tok sin tid. Så blåste det opp, og vi måtte reve seilene. Jeg tok genoa-skjøtet, mens pappa rulla inn. Etterpå skulle jeg kose meg litt, og da var BÆ ikke å finne»
«Jeg leter i doghouse!!,» sier huskyen Husky. Redningsbamsen Elias foreslår dog at alle bør drikke masse Eplebrus og spise sjokolade først for å ha krefter til å lete lenge. Det er lurt, for vi finner BÆ først etter nesten to timer - helt tilbake ved startstreken: inni alle dynene på soverommet foran. Ugla foreslår da helt utmattet «neste gang starter vi å lete der vi finner den». «Ja det var lurt», sier elefanten, «for det er så kjedelig at man alltid finner Det man leter etter akkurat på Det aller siste stedet man leter.» Så er alle enige om det. Og alle drikker Eplebrus og en oppspist sjokolade for å feire! Sjokolader smaker dog best når de ikke er spist opp, men men. BÆ er funnet og Den Etterlatte er nå borte. Elefanten foreslår at vi bør lete etter Den Stakkars Etterlatte, men da besvimer Ugla og dyrene får annet å tenke på.
Frokost:
All you can eat: Pasta til Julian, baguetter til Terry og grøt til Herr&Fru.
Dunch:
Taco-Tirsdag! Yeay!
Ostegratinerte Nachos med siste pakke Bøn-Chili-Tex-Mex fra Sverige (auuuuuu!) med Norsk Tacosaus, ananas, mais og en imaginær rømme.
Hjemmelaga Sprite som drikkes rett fra kroppen etter en bølge veltet koppen.
Dag 18 12.desember
SATANAMA, Sjøfararsong, Spinnaker og Superpowers
Denne dagens overskrift må jeg huske til neste «Mitt skip er lastet med»!
Nattevakten får en overraskende twist med at jeg kan lukte land!! Hele lufta er fylt med en søtlig varm lukt, litt som trær med varm kokos! (JAH, det er nok akkurat dét det faktisk er også!) 350 nautiske fra land! Wow!
Jeg vikler redningsvesten inn i roret mens jeg rever genoaen i en 28 knops gust. Et skjøte i hver hånd, redningsvesten inni roret. Altså. Gud mente nok ikke at vi mennesker skulle seile. Da ville vi hatt tre hender. Flaks at det ene skjøtet kan holdes av tenna. Og at redningsvesten er overraskende flink til å styre båt mens jeg fikler. Jeg ser på skjermen at vi seiler i 11 knop i bølgene, samt fra vinden som blant annet skapes av den sorte skyen av bannskap som står over hodet mitt. Visste dere forresten at SATANAMA kan brukes for å lege nerve-endene i hjernen? Helt sant: de som fant det ut (samt litt av hvert annet) fikk Nobelpris i medisin. Ikke rart at det å si Satan faktisk funker. Sånn. Nå alt bra.
Odd Nordstoga er fin å være sammen med på nattevakt, både de vaktene med bannskap og de som kun er med sang:
Sola har sovna
Så månen he fri
Og jorda, ho e ikkje heime
Jorda e borte sjå kjærestan sin
Så eg synger min sjøfararsong
Som alltid har virka før
Eg synger min sjøfararsong
For finvér og gode bør
Det ble veldig fint vær og gode bør, så vi tar ut spinnakeren på morgenkvisten. Det er en drøm å seile spinnaker. Man føler seg ekstra fri!
Og litt ekstra stressa. Den tåler opp til 15-17 knops vind. Terry og Håvard har en over snittet utviklet intuisjon og får tatt den ned og satt seg selv ned i sekundet det blåser 22 knop.
Vi snakker om Superhelter. Og hvilken superpower vi helst skulle hatt. Vi er enige om at flaks må være verdens beste superpower. Husker skiltet på Kristins kjøkken:
Always be yourself!
Unless you can be Batman.
Then be Batman
Vi går treigt fremover idag. Og den forventede ankomstdatoen tikker stadig fremover i tid. Nå er vi fremme på lørdag. Jeg koser meg uansett jeg. Og Terry åpner sin «ankomst-øl» allerede nå, sånn at hans craving også er stillet.
Jeg tenker at jeg kanskje kan snakke litt med Julian om tid og avstander og slikt. Min søkende forståelse for at han kanskje kan være litt utålmodig nå, blir kjapt sendt i retur: «Det er bare å bli vant til det, mamma. Stillehavet er mye større!»
Julian lager middag idag. Det blir innmari innmari godt!
Dunch:
Batman Bolognese:
Spagetti al dente
Tomatsaus med hvitløk og gulrøtter
Kjøttboller on the side
Parmesan bonanza
Smil og latter fra kokken (han har fått med seg regelen om at kokken aldri vasker opp!)
Dag 19 13.desember
Santa Lucia
God Lucia dag der hjemme!
Det er fire år siden vi sist var i Karibien. Mye har forandret seg siden den gang. Vi leide den gang en båt som nettopp hadde seilt over Atlanteren - med både Kaptein og kokk inkludert. Nå er vi alt selv. Julian var da 4 år og turte ikke bade i havet. Nå er han helst mest i havet. Jeg hadde kort, blondt hår og en overdose angst for varmen, seiling og de beksvarte nettene. Alt det jeg nå aller helst elsker. Håvard hadde startet på sitt første år på Therapist Training. Nå er både pasienten borte og terapeuten har ferie. Vi dro til Saint Lucia på Lucia dagen 2014. Nå er vi snart på naboøya.
Under stjernene, i en båt ute på det store havet, passer det bra å synge //Sul mare luccica, l’astro d’argento. Glaci da e londa, prospero e il vento.// Venite all’agile Barchetta mia, Santa Lucia, Santa Lucia.//
Jeg baker brød på nattevakt, de får heve i ovnen til morgenvakta. Deilig lukt å våkne til! Nå blir brødene så gode at de kastes i oss, ikke på havet.
Julian ymter frempå at han har lyst på Eplebrus og melkesjokolade. Han får ikke noe umiddelbar respons. Melkesjokoladen er nemlig i bunnen av kjøleskapet, så det er ikke alltid mor hører på det øret. Bæ blir på mystisk vis borte igjen, det er skikkelig krise, men 15 minutter etterpå, finner Julian plutselig Bæ! «Og nå må vi feire skikkelig, mamma!!» «Så klart!!» Vi setter igang full fest med Julian og kosedyrene - med iskald Eplebrus og norsk melkesjokolade og Hurra-sang!
Frokost:
Sistnevnte med smør og syltetøy
English tea
Dinner:
Halloumi burgers med nybakte brød, sylteagurk, mais, bbq saus og majones. Og fersk søtpotetmos!! Goose bumps.
Dag 20: 14.desember
Oh the water is wide
Vinden er så skiftende at vi fortsatt ikke vet om vi er fremme dette døgnet eller imorgen. Vær og vind skal dra det siste ut av oss. Jeg er så trøtt på nattevakt at det skikkelig føles som en vakt.
Vinden skifter 30-40 grader i retning, og fra 12 til 36 knop i fart. Håvard må vekkes for å reve. Akk, min skjønne kaptein!
Oh the water is wide
I cannot go over
And neither have I
Wings to fly
But give me a boat
That will carry two
And both shall row
My love and I
Julian våkner midt i natta og er vår makker. Han er vill av glede for å lukte noe nytt fra havet! «Det lukter basilikum!! Og vaniljeis!!!»
Jeg drømmer at en venninne og jeg går rundt til kvinner som ligger og sover rundt i verden: kvinner i senger i hus, i boligblokker og i hytter, noen i kokonger og i hengekøyer, noen på vakre blomsterenger, noen i trærne og noen i havet. Vi vekker dem og sier mildt: «It is time». Alle smiler et helt eiendommelig smil når de rolig åpner øynene - så gode og vakre, så åpne og nye, og samtidig så gamle og kloke. Som Torneroser som har sovet i tusen år. Jeg kommer aldri til å glemme de smilene. Tusen takk, drøm. Tusen takk.
En ubestemmelig natt gir en vakker seilemorgen. Vi kan snart ha «om-å-gjøre-å-se-land-først-konkurranse»
Vi ser fiskeutstyr i havet! Auch. Godt tegn: vi nærmer oss land. Dårlig tegn: vi må følge med på sjøen rundt oss igjen.
Vi spiser det siste av eggene, osten, syltetøyet, smøret til frokost. Nice timing. Vi har ikke savnet noe som helst på turen. Og vi har ikke måttet kaste noe pga det har blitt gammelt. Og skapene begynner nå å bli passe tomme. Deilig følelse av riktig bunkring og timing.
Vi ser land!!!!!
Hva kan få voksne menn til å sprette tårer som champagneflasker på 17.mai hos Harald og Camilla? Jo! Å se land! Vi klemmer og gråter. Og er virkelig helt satt ut.
«It is like falling in love - again» sier Terry. Han har det med store fine ord. Og det passer fint med store ord nå.
Og idet vi eskalerer inn i indianer-hyl og trampedans på bakdekket, så ser vi noe mørkt og stort i havet rett under oss. Det er en hval! Nei, en hai! Nei, hva er det?! Et majestetisk havdyr, 4-6 meter, sort grå, holder seg alltid en meter under vannlinja. Den setter fart fra oss, og vi ser den i bølgeskyggene. Åj! For et besøk!
Så kommer fuglene som Julian har sett hver dag den siste tiden. «Se der er Gunnarson!» hyler Julian «Nei, det er jammen Leif! De ble med oss helt hit»
Julian og jeg spiller ‘4 på rad’ ved første mulighet! Vi har jo ikke rukket det før.
Innseilingen blir i mørket i en godt opplyst lei. Alt er større enn vi trodde. Det lukter røkelse: litt bål, varme, sødme og urter. Månen lyser fint opp leia og er formet som et smil. Vinden er snill og varm.
Idet vi tøffer rolig inn i marinaen, hører vi musikken fra barene. Fra en karaokebar hører vi en reggae versjon av Kyrie Eleison! Det høres ut som Piratfestivalen i Stavern. Mulig Jarle Andhøy ble med oss over i virkeligheten også. «Halleluja halleluja!» høres mer troverdig ut i glad reggae-takt!
Champagnen sprettes, brusen åpnes. Vi er veldig veldig takknemlige for å ha kommet hit.
Nesten 3000 nautiske.
Nesten 3 uker.
Jorda er stor.
Og vår verden har blitt større.
Takk...
Hjertelig takk!
Første nautiske
Terry Ferry, Tyler Wyler, Sara Tiara
Dear Terry, We are so Happy to have you on board across the Atlantic. To share laughs&stories and an ocean of new experiences!
Dear Tyler, Keep Happy at Lanzarote! Love from your Viking Mom & Dad - and your real Daddy Cool. Dear Sara, our sweet friend and soontobe Mrs Green. We love you! And we miss you already! Happy birthday soon ❤️
Dear Tyler, Keep Happy at Lanzarote! Love from your Viking Mom & Dad - and your real Daddy Cool. Dear Sara, our sweet friend and soontobe Mrs Green. We love you! And we miss you already! Happy birthday soon ❤️
Adventskalender = Atlanterhavskalender
dag 1
Advent betyr både å vente og forventninger. Vi har gave-kalender til Julian for hver dag på Atlanteren - og helt til storesøsknene kommer i Karibien.
Kjære Håvard
Takk for den du er.
Vi har vært kjærester i mange år. Levd i samme liv, til og med på samme arbeidsplas, og samtidig hatt hver våre liv og hver våre hverdager.
Nå er vi i samme båt - i samme hverdag. Og likevel så er det plass og rom til at vi kan leve og se dette livet på hver vår måte.
Takk for den du er.
Og takk for at jeg får være meg!
Du har et enormt stort hjerte.
Hjertet ditt rekker helt ut til armene, som går rundt hele kroppen min. Og ut til de faste varme hendene dine. Og ned i beina dine, som vet retning, fart og hvor høyt vi bør klatre for å få den beste utsikten. Hjertet ditt pumper opp i hodet ditt også - som skaper ideer og planer, ser muligheter der andre ser problemer.
Og du har virkelig en fantastisk evne til å hjelpe mennesker som har det tøft.
Jeg elsker at jeg fortsatt ikke kjenner deg. At du overrasker og viser nye sider, viser gamle sider på nye vis. Jeg elsker å se deg blomstre. Det er en ny knopp hver dag.
Hjertet ditt er allerede stort nok til å rekke rundt hele jorda. Og hjertet ditt er godt nok til å være bare her, bare nå.
Jeg gleder meg til å være sammen med deg på havet. Jeg føler meg alltid trygg med deg. Og som jeg sang til deg i 50 årsdagen din:
The winds of change are blowing wild and free
You ain't seen nothing like this yet
Love can make you happy, make your dreams come true
There's nothing that Love wouldn't do
I’d go to the ends of this Earth with you
To make you feel my love, oh yes
To make you feel my love
Nå har vi snart ikke dekning. Det er mye mulig du ikke leser denne før i Karibien. Da får du vite på ny at jeg elsket deg før vi krysset det blå havet. Og du vet at både havet og jeg elsker deg enda mer nå.
Takk for at vi kan være på livets seilas sammen.
OK. Du kan få lov til å være kaptein.
Fra
Laila
Kapteinesten
Lanzarote
22.november 2018
Vi har vært kjærester i mange år. Levd i samme liv, til og med på samme arbeidsplas, og samtidig hatt hver våre liv og hver våre hverdager.
Nå er vi i samme båt - i samme hverdag. Og likevel så er det plass og rom til at vi kan leve og se dette livet på hver vår måte.
Takk for den du er.
Og takk for at jeg får være meg!
Du har et enormt stort hjerte.
Hjertet ditt rekker helt ut til armene, som går rundt hele kroppen min. Og ut til de faste varme hendene dine. Og ned i beina dine, som vet retning, fart og hvor høyt vi bør klatre for å få den beste utsikten. Hjertet ditt pumper opp i hodet ditt også - som skaper ideer og planer, ser muligheter der andre ser problemer.
Og du har virkelig en fantastisk evne til å hjelpe mennesker som har det tøft.
Jeg elsker at jeg fortsatt ikke kjenner deg. At du overrasker og viser nye sider, viser gamle sider på nye vis. Jeg elsker å se deg blomstre. Det er en ny knopp hver dag.
Hjertet ditt er allerede stort nok til å rekke rundt hele jorda. Og hjertet ditt er godt nok til å være bare her, bare nå.
Jeg gleder meg til å være sammen med deg på havet. Jeg føler meg alltid trygg med deg. Og som jeg sang til deg i 50 årsdagen din:
The winds of change are blowing wild and free
You ain't seen nothing like this yet
Love can make you happy, make your dreams come true
There's nothing that Love wouldn't do
I’d go to the ends of this Earth with you
To make you feel my love, oh yes
To make you feel my love
Nå har vi snart ikke dekning. Det er mye mulig du ikke leser denne før i Karibien. Da får du vite på ny at jeg elsket deg før vi krysset det blå havet. Og du vet at både havet og jeg elsker deg enda mer nå.
Takk for at vi kan være på livets seilas sammen.
OK. Du kan få lov til å være kaptein.
Fra
Laila
Kapteinesten
Lanzarote
22.november 2018
To the other side
To dager før avreise over Atlanterhavet til den andre siden. Jeg våknet med et hvaialledagererdetjegegentliggjør! Den siste tiden har vært preget av forberedelser og forbedringer i båten og i hjemmet vårt. Og nå kom mer av de indre forberedelser...
Vi er på vei hvor vi har et stort hav unna alt og alle vi kjenner. Praktisk sett: Ut av Europa, ut av euro, ut av telefon og 4G. Vår verden er ganske liten - vi er kjent med whos & hows her i Europa. Og jorda er STOR.
Nå er vi på vei inn i det ukjente, det store.
Det som er godt, det er at jo mindre vi tror vi vet, jo mer må og kan vi lene oss på en tillit til det store; alt i oss og rundt oss, det som egentlig guider oss og leder oss.
Midt i morgenens oppvask, så kom denne sangen på min Spotify. Den svarte jo på flere av mine bekymringer, og den ga et godt håp. Et litt amerikansk språk kanskje. Og sangen er fra selveste Tinkerbell. Men idag hadde jeg behov for disse store, enkle og gode ordene:
Mmnnm
yeah yeah yeah
Handshake
try to keep em steady
won't break
you been getting ready
Here we go
it's time to say goodbye (say goodbye)
Mmmm
You've got a lot up on your shoulders
Not quite sure just where you're going
But you know it's gone be quite a ride
You know with every twist, turn, crash and burn
that you're gonna reach the other side
[Chorus:]
You will do things you never dreamed of
You're gonna find a few new friends
Get to explore the worlds of wonder
Where the magic never ends
Time to go out and make your moment
Make a few memories on the way
Life is unfolding it's happening right before your eyes
On the road to paradise
22.november 2018
Vi er på vei hvor vi har et stort hav unna alt og alle vi kjenner. Praktisk sett: Ut av Europa, ut av euro, ut av telefon og 4G. Vår verden er ganske liten - vi er kjent med whos & hows her i Europa. Og jorda er STOR.
Nå er vi på vei inn i det ukjente, det store.
Det som er godt, det er at jo mindre vi tror vi vet, jo mer må og kan vi lene oss på en tillit til det store; alt i oss og rundt oss, det som egentlig guider oss og leder oss.
Midt i morgenens oppvask, så kom denne sangen på min Spotify. Den svarte jo på flere av mine bekymringer, og den ga et godt håp. Et litt amerikansk språk kanskje. Og sangen er fra selveste Tinkerbell. Men idag hadde jeg behov for disse store, enkle og gode ordene:
Mmnnm
yeah yeah yeah
Handshake
try to keep em steady
won't break
you been getting ready
Here we go
it's time to say goodbye (say goodbye)
Mmmm
You've got a lot up on your shoulders
Not quite sure just where you're going
But you know it's gone be quite a ride
You know with every twist, turn, crash and burn
that you're gonna reach the other side
[Chorus:]
You will do things you never dreamed of
You're gonna find a few new friends
Get to explore the worlds of wonder
Where the magic never ends
Time to go out and make your moment
Make a few memories on the way
Life is unfolding it's happening right before your eyes
On the road to paradise
22.november 2018
Julian.com @Lanzarote #life
Du er en bra fyr du, Julian!
Du er en åtteåring med fart i beina, vett i skallen og smil i kinna.
Noen sitater:
«Åj! Er det 26 minutter å vente! Vet du? Det er akkurat så lang tid som det tar å leke på rommet mitt!! Kom mamma!»
«Jeg signerer leksene sånn jeg; Julian.com. Ferdig snakka.»
«Jeg må få spille Fortnite, mamma. Jeg kan ha hun action-dama som helt. Da blir du også glad, mamma!»
«Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg tenkte på alt jeg ville gjort om det var dag.»
«Hvor lang tid tar det til Karibien? Tre år? Eller tre dager? Åja? Tre uker? OK. Da gjør vi det da, pappa»
«Hvordan skrives ‘kline’ ? Nei, ikke bare kysse! Kline! Hvordan skrives det? Nei! Ikke på norsk!!! På engelsk!!!»
«Idag var en skikkelig perfekt dag. Fortnite og cola. Bra jobba, mamma!»
Du er en åtteåring med fart i beina, vett i skallen og smil i kinna.
Noen sitater:
«Åj! Er det 26 minutter å vente! Vet du? Det er akkurat så lang tid som det tar å leke på rommet mitt!! Kom mamma!»
«Jeg signerer leksene sånn jeg; Julian.com. Ferdig snakka.»
«Jeg må få spille Fortnite, mamma. Jeg kan ha hun action-dama som helt. Da blir du også glad, mamma!»
«Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg tenkte på alt jeg ville gjort om det var dag.»
«Hvor lang tid tar det til Karibien? Tre år? Eller tre dager? Åja? Tre uker? OK. Da gjør vi det da, pappa»
«Hvordan skrives ‘kline’ ? Nei, ikke bare kysse! Kline! Hvordan skrives det? Nei! Ikke på norsk!!! På engelsk!!!»
«Idag var en skikkelig perfekt dag. Fortnite og cola. Bra jobba, mamma!»
Fy faen.
En oppskrift på hvordan kaste søppel og avfall på havet. Intet mindre.
Under samme himmel
Lanzarote
Og himmelen over oss alle
20.november 2018
Og himmelen over oss alle
20.november 2018
Rent vann!
Siden vi jo kommer fra Norge, så har vi jo ikke forståelsen av hvilken luksus Rent Vann virkelig er.
Hele Lanzarote er et grått og svart lavalandskap uten naturlige vannkilder. Og det regner nesten aldri her. De siste ukene har det regnet masse, og VIPPS er hele øya nydelig vakker og grønn! Åj!
Det med vannforbruk er et hot topic her på øya. Det har alltid vært det. Uten rent vann, ville det ikke vært mennesker her.
Vi på båten, vi er blant de heldige her også. Vi kan produsere vår eget drikkevann fra saltvann. Det tar dog diesel og motorbråk. Og slitasje på sjukt dyre deler som er vanskelig å få tak i. Så det blir ikke helt ekte fornybart likevel.
Ved marinaen kan vi lage et system med filtere for «greier/smuss», kalk, klor og faenskap som til slutt gir oss drikkende vann fra marinaen. Samtidig: vannet fra marinaen er også laget i en ekstremt kostbar og miljøfiendtlig prosess.
Her TAR det ca like mye energi å skape rent vann som det TAR rent vann i vannkraftverk å skape energi i Norge..
Enda underligere er det å tenke på at nesten alle i krystallklare Norge går rundt med plastflasker med plastvann, mens ingen gjør det her... De har vannet på drikkeflasker! Ingen gidder å betale 1 euro for en plastflaske på 0,5 liter...
Så kjære Nordmann, kjære nordkvinne.
Ta et godt glass rent vann fra krana med stor takknemlighet og glede. Rent vann er faktisk det vi lengter mest etter. Ikke ulikt slik resten av verden har det.
Lanzarote
21.november 2018
Hele Lanzarote er et grått og svart lavalandskap uten naturlige vannkilder. Og det regner nesten aldri her. De siste ukene har det regnet masse, og VIPPS er hele øya nydelig vakker og grønn! Åj!
Det med vannforbruk er et hot topic her på øya. Det har alltid vært det. Uten rent vann, ville det ikke vært mennesker her.
Vi på båten, vi er blant de heldige her også. Vi kan produsere vår eget drikkevann fra saltvann. Det tar dog diesel og motorbråk. Og slitasje på sjukt dyre deler som er vanskelig å få tak i. Så det blir ikke helt ekte fornybart likevel.
Ved marinaen kan vi lage et system med filtere for «greier/smuss», kalk, klor og faenskap som til slutt gir oss drikkende vann fra marinaen. Samtidig: vannet fra marinaen er også laget i en ekstremt kostbar og miljøfiendtlig prosess.
Her TAR det ca like mye energi å skape rent vann som det TAR rent vann i vannkraftverk å skape energi i Norge..
Enda underligere er det å tenke på at nesten alle i krystallklare Norge går rundt med plastflasker med plastvann, mens ingen gjør det her... De har vannet på drikkeflasker! Ingen gidder å betale 1 euro for en plastflaske på 0,5 liter...
Så kjære Nordmann, kjære nordkvinne.
Ta et godt glass rent vann fra krana med stor takknemlighet og glede. Rent vann er faktisk det vi lengter mest etter. Ikke ulikt slik resten av verden har det.
Lanzarote
21.november 2018
Feliz Navidad
Ikke si det til noen!
Vi har
1) vært på kjøpesenter
2) på event
3) for julepynteåpningstennelysitreet
4) i november
Og da vi klarte å legge bort alle ideene vi hadde om at kjøpesentererforidioter, såmyekø, eventerstress, folkergalesomvilståsåtrangt, julakommerfortidlig, såjævligmyekjøpepress, hvorforeraltiplast, så begynte vi å se på menneskene rundt oss. De hadde gode smil og store øyne. Og alt som var pyntet og satt i stand for at folk skulle få en ettermiddag utenom det vanlige. Og så begynte vi også å kose oss!
Og det siste er OK å fortelle til noen.
Det er veldig fint at mennesker samles rundt tradisjoner og ritualer. Og at det settes i stand mye festivitas for at folk kan kose seg!
Feliz navidad
Feliz navidad
Feliz navidad
Prospero año y felicidad
I wanna wish you a merry Christmas
I wanna wish you a merry Christmas
I wanna wish you a merry Christmas
From the bottom of my heart
(Nå kommer du også til å få den sangen på hjernen)
Lanzarote
18.november 2018
Vi har
1) vært på kjøpesenter
2) på event
3) for julepynteåpningstennelysitreet
4) i november
Og da vi klarte å legge bort alle ideene vi hadde om at kjøpesentererforidioter, såmyekø, eventerstress, folkergalesomvilståsåtrangt, julakommerfortidlig, såjævligmyekjøpepress, hvorforeraltiplast, så begynte vi å se på menneskene rundt oss. De hadde gode smil og store øyne. Og alt som var pyntet og satt i stand for at folk skulle få en ettermiddag utenom det vanlige. Og så begynte vi også å kose oss!
Og det siste er OK å fortelle til noen.
Det er veldig fint at mennesker samles rundt tradisjoner og ritualer. Og at det settes i stand mye festivitas for at folk kan kose seg!
Feliz navidad
Feliz navidad
Feliz navidad
Prospero año y felicidad
I wanna wish you a merry Christmas
I wanna wish you a merry Christmas
I wanna wish you a merry Christmas
From the bottom of my heart
(Nå kommer du også til å få den sangen på hjernen)
Lanzarote
18.november 2018
Ellers er ønskelisten vår til jul slik:
Samt kanskje en brunost.
Mekke modus
Det er jo mange troende som snur seg til Mekka når de får ideer eller problemer. Her i båten setter vi igang med å mekke. Det eneste som ligner er at man begge ganger til slutt ber til Gud om hjelp. (Hohoho, var ikke den morsom Håvard? Å nei...? Too soon....?)
Her er gutta igang med Knust & Håndverk:
Her er gutta igang med Knust & Håndverk:
Og her er vi i gang med å mekke vifter for å få inn litt mer luft til det altfor varme motorrommet.
«Jeg skal bare finne strøm til de nye viftene i motorrommet, så er vi ferdige!»
Noen timer senere:
«Jeg skal bare finne strøm til de nye viftene i motorrommet, så er vi ferdige!»
Noen timer senere:
Mekka
13.november 2018
13.november 2018
Crews & screws for cruise
For gode reiser over havet, så er det jo en del forberedelser.
Crew
Terry blir med oss over Atlanteren. Det er helt magisk bra: vi ler oss skakk av alt han kan finne på å si. OG han kan seile! Det første er aller viktigst.
Apropos crew: Vi i gyro hadde en jobb på Lillehammer hvor vi løp rundt i T skjorter merket CREW. Den søte vaktmesteren kom bort til oss i lunsjen og sa: «Å, er det dere som kommer fra Crew (uttalt krev), ja, de er mye her og jobber. Bra bedrift det!»
Så vi kaller helst crew for Fellow Travellers
For å ha det fint på en jordomseiling er det lurt å ha med følgende farende folk - i prioritert rekkefølge:
1. en sulten og sjøsterk kokk (uten mat og drikke duger ikke ‘resten av folka på lista’)
2. en god elsker (sier seg selv)
3. en GOD vitseforteller (dårlig stemning i en liten båt på et stort hav blir fort for liten båt på et for stort hav)
4. en robust seilmakermekanikerrørleggerhåndverkereleltriker (noe vil gå i stykker)
5. en habil seiler (man kommer frem et sted uansett, men greit å ha med en sånn)
Om du føler du kan tikke av på en av disse, eller kan lage et nytt godt punkt på lista(!), så er det bare å møte opp på brygga et sted i verden. Det er utrolig digg for oss å ha flere om bord.
Atlantic Rally for Cruisers ARC går 25.nov fra Gran Canaria til Saint Lucia i Karibien. Vi tenker å reise fra La Palma ca like etter dem.
Vi skal møte Julie, Jomar og Mille på Guadaloupe 18.desember. Det er vår eneste avtale i kalenderen. Vi gleder oss masse til å være med dem i jula! De mønstrer av 8.januar. Og da er det jaggu tomt på crewrommet igjen!
Screws
Her kommer en liste over de modifikasjoner vi har gjort på båten nå på denne siden av dammen. *nerd-alert*
Mille Momenti
12.november 2018
Crew
Terry blir med oss over Atlanteren. Det er helt magisk bra: vi ler oss skakk av alt han kan finne på å si. OG han kan seile! Det første er aller viktigst.
Apropos crew: Vi i gyro hadde en jobb på Lillehammer hvor vi løp rundt i T skjorter merket CREW. Den søte vaktmesteren kom bort til oss i lunsjen og sa: «Å, er det dere som kommer fra Crew (uttalt krev), ja, de er mye her og jobber. Bra bedrift det!»
Så vi kaller helst crew for Fellow Travellers
For å ha det fint på en jordomseiling er det lurt å ha med følgende farende folk - i prioritert rekkefølge:
1. en sulten og sjøsterk kokk (uten mat og drikke duger ikke ‘resten av folka på lista’)
2. en god elsker (sier seg selv)
3. en GOD vitseforteller (dårlig stemning i en liten båt på et stort hav blir fort for liten båt på et for stort hav)
4. en robust seilmakermekanikerrørleggerhåndverkereleltriker (noe vil gå i stykker)
5. en habil seiler (man kommer frem et sted uansett, men greit å ha med en sånn)
Om du føler du kan tikke av på en av disse, eller kan lage et nytt godt punkt på lista(!), så er det bare å møte opp på brygga et sted i verden. Det er utrolig digg for oss å ha flere om bord.
Atlantic Rally for Cruisers ARC går 25.nov fra Gran Canaria til Saint Lucia i Karibien. Vi tenker å reise fra La Palma ca like etter dem.
Vi skal møte Julie, Jomar og Mille på Guadaloupe 18.desember. Det er vår eneste avtale i kalenderen. Vi gleder oss masse til å være med dem i jula! De mønstrer av 8.januar. Og da er det jaggu tomt på crewrommet igjen!
Screws
Her kommer en liste over de modifikasjoner vi har gjort på båten nå på denne siden av dammen. *nerd-alert*
Mille Momenti
12.november 2018
Lanzarote Life
Takk og lov har vi fått gode venner i Lanzarote. Sara, Tyler, Terry, Nico, Leo, Meghan, Pablo, Sue, Mark, Andy, Patrick, Cristian, Werner, Tina, Guttorm, Katie!
Alle nevnt, ingen glemt!
Lanzarote
21.oktober-23.november 2018
Alle nevnt, ingen glemt!
Lanzarote
21.oktober-23.november 2018
Tøffe tak, tøff takt
Julian og Laila landet i Syden 28.oktober. Håvard hadde blitt enda brunere og kulere. Det var godt å se hverandre igjen etter to uker. Samtidig: Den første uka sammen på båten sammen igjen, så var både vi og alt rett og slett i utakt.
Vi kom fra land. Han kom fra vann. Vi kom fra Norge og gledet oss til spansk tempo. Han var i norsk tempo og så frem til hjelp.
Håvard hadde jobbet hardt med båten, samt seilt alene. Laila hadde jobbet hardt med å få mamma inn i nytt hjem, samt vært med masse venner og familie i Norge. Julian hadde vært på skolen og vært med kompiser non stop i tre uker.
Vel hjemme i båten var arbeidslista fremdeles svært lang, samt lista lagt vel høyt for både utstyr og utførelse. Håvard er utrolig dyktig og tålmodig, men mulig rett og slett noe var eller virket uoverkommelig. Mye bannskap med feil deler, feil verktøy, ødelagte ting, miste utstyr i vannet, mye søl, mye tungt og klønete.
Samtidig ville Julian aller helst tilbake til Norge.
Og Laila - jeg på min side, jeg ville bare sove. Masse!! Kroppen var så ekstremt tung, av og til hjertebank bare av å gå fra marinaen til båten. Jeg kaldsvetta i dyna. Og jeg må innrømme at farta mi i Norge kunne kjennes på kroppen. Jeg ville aller helst være på havet og roe ned, fremfor å være i en marina med masse mekking og mekling.
Samtidig hadde jeg de mest utrolige drømmer. Noen var så klare så de var som å være våken. Noen var om faktiske situasjoner som jeg fikk se på nytt fra et annet perspektiv eller i et nytt lys. Eller jeg hadde dype samtaler med folk som jeg senere tilfeldigvis så på nabobordet på pizzeriaen etterpå. Og masse drømmer som jeg tror må være i en fremtid - på et ganske annet sted enn både Norge og Lanzarote. Hver gang jeg åpnet øynene, ville jeg helst bare lukke øynene og se filmene videre. Det var som en serie som aldri hadde noen reklamepauser.
Samtidig: akkurat her og nå: så trengte båten, arbeidslista, Julians skolegang og teammate Håvard at jeg kom meg på beina.
Det sier seg selv at dette var en båt i utakt:
- en åtteåring med hjemlengsel og YouTube-dilla
- en arbeidsom kaptein/
mekaniker/rørlegger/seilmaker med litt vel mye uflaks i mekkinga
- en kapteinesse på erten
Vi er i en båt som skal over Atlanteren om noen uker. Det skal litt kraft til for å få oss i ei god takt.
Det minner meg faktisk om da en av sjefene på Gyro hadde en skikkelig tordentale for oss alle: «Nå må vi stå samlet for å få skuta til å gå rundt!!»
Ehhhh... Noen bedre forslag.....?
Lanzarote
28.oktober - 4.november
Vi kom fra land. Han kom fra vann. Vi kom fra Norge og gledet oss til spansk tempo. Han var i norsk tempo og så frem til hjelp.
Håvard hadde jobbet hardt med båten, samt seilt alene. Laila hadde jobbet hardt med å få mamma inn i nytt hjem, samt vært med masse venner og familie i Norge. Julian hadde vært på skolen og vært med kompiser non stop i tre uker.
Vel hjemme i båten var arbeidslista fremdeles svært lang, samt lista lagt vel høyt for både utstyr og utførelse. Håvard er utrolig dyktig og tålmodig, men mulig rett og slett noe var eller virket uoverkommelig. Mye bannskap med feil deler, feil verktøy, ødelagte ting, miste utstyr i vannet, mye søl, mye tungt og klønete.
Samtidig ville Julian aller helst tilbake til Norge.
Og Laila - jeg på min side, jeg ville bare sove. Masse!! Kroppen var så ekstremt tung, av og til hjertebank bare av å gå fra marinaen til båten. Jeg kaldsvetta i dyna. Og jeg må innrømme at farta mi i Norge kunne kjennes på kroppen. Jeg ville aller helst være på havet og roe ned, fremfor å være i en marina med masse mekking og mekling.
Samtidig hadde jeg de mest utrolige drømmer. Noen var så klare så de var som å være våken. Noen var om faktiske situasjoner som jeg fikk se på nytt fra et annet perspektiv eller i et nytt lys. Eller jeg hadde dype samtaler med folk som jeg senere tilfeldigvis så på nabobordet på pizzeriaen etterpå. Og masse drømmer som jeg tror må være i en fremtid - på et ganske annet sted enn både Norge og Lanzarote. Hver gang jeg åpnet øynene, ville jeg helst bare lukke øynene og se filmene videre. Det var som en serie som aldri hadde noen reklamepauser.
Samtidig: akkurat her og nå: så trengte båten, arbeidslista, Julians skolegang og teammate Håvard at jeg kom meg på beina.
Det sier seg selv at dette var en båt i utakt:
- en åtteåring med hjemlengsel og YouTube-dilla
- en arbeidsom kaptein/
mekaniker/rørlegger/seilmaker med litt vel mye uflaks i mekkinga
- en kapteinesse på erten
Vi er i en båt som skal over Atlanteren om noen uker. Det skal litt kraft til for å få oss i ei god takt.
Det minner meg faktisk om da en av sjefene på Gyro hadde en skikkelig tordentale for oss alle: «Nå må vi stå samlet for å få skuta til å gå rundt!!»
Ehhhh... Noen bedre forslag.....?
Lanzarote
28.oktober - 4.november
Soloseiler
Håvard seiler nå fra Gran Canaria til Lanzarote, via østsiden av Fuerteventura. Han seilte ut lørdag morgen, og er fremme på mandag eller tirsdag.
Wow! Soloseilas!
20.oktober 2018
Wow! Soloseilas!
20.oktober 2018
Ut er in
Nå er det høst her vi er nå.
Noe vi legger merke til, det er hvor lite vi er utendørs mens vi er her i Norge. Det høres kanskje litt rart ut, for i Norge er det å være ute helt in. Ja også nå bor vi også i et hus, fremfor i en båt. Det er selvsagt den største forskjellen. I en båt, så er vi faktisk stort sett ute. Samtidig: «Ute i Norge» er kanskje litt mer i takt med verbet «gjøre», enn verbet «være». (Det kan hende at det har noe å gjøre med Været) Noe som fikk meg til å undre over dette var hva Julian sa etter noen dager på skolen: «det er rart at vi er så mye inne, mamma, det er jo mye mer ute!»
Og det er jo sant på så mange vis. Og ute er jo også verdens største rom. Inni «Ute» er til og med verdensrommet.
Ute er også et eget klasserom, som lærer oss mye om det som er naturlig og levende. Jeg lærer for eksempel veldig mye fra trærne, hvordan de vokser, kommuniserer i signaler, skifter og lever med årstidene.
Jeg sitter nå i sola i Bergskogen utenfor skolen. Jeg sitter inntil stammen av den største bjørka. Barna er inne, jeg hører sang og engelske gloser, det er helt herlig å høre. Så masse liv innenfor de murbygningene! Og så masse liv her rundt meg i skogen! Mulig de hadde kunnet synge og gjøre engelsk her i skogen?
Det er også underlig at vi ikke lærer barna hvordan man kan gro mat, planter, trær. Vi kan mye om Ibsens ripsbusker, men hvordan smaker rips og hvordan vokser en ripsbusk mon tro? Hva betyr egentlig at noe ikke er økologisk - Hva spiser vi da?
Jeg kjenner jeg er veldig nysgjerrig på «Ute». Jeg kjenner at Ute bringer frem undringen i meg.
Nå er det høst her vi plutselig er nå.
Hva gjør det inni meg?
Er det en årstid inni meg også?
Det å se og lytte utover i naturen, det skaper perspektiv på å se og lytte innover. Og visa versa.
Ute er inne.
Inne synger barna sanger.
Ute synger trærne.
Synger de samme sang kanskje?
Ut er inn.
Ved stammen av modertreet i Bergskogen
16.oktober 2018
Noe vi legger merke til, det er hvor lite vi er utendørs mens vi er her i Norge. Det høres kanskje litt rart ut, for i Norge er det å være ute helt in. Ja også nå bor vi også i et hus, fremfor i en båt. Det er selvsagt den største forskjellen. I en båt, så er vi faktisk stort sett ute. Samtidig: «Ute i Norge» er kanskje litt mer i takt med verbet «gjøre», enn verbet «være». (Det kan hende at det har noe å gjøre med Været) Noe som fikk meg til å undre over dette var hva Julian sa etter noen dager på skolen: «det er rart at vi er så mye inne, mamma, det er jo mye mer ute!»
Og det er jo sant på så mange vis. Og ute er jo også verdens største rom. Inni «Ute» er til og med verdensrommet.
Ute er også et eget klasserom, som lærer oss mye om det som er naturlig og levende. Jeg lærer for eksempel veldig mye fra trærne, hvordan de vokser, kommuniserer i signaler, skifter og lever med årstidene.
Jeg sitter nå i sola i Bergskogen utenfor skolen. Jeg sitter inntil stammen av den største bjørka. Barna er inne, jeg hører sang og engelske gloser, det er helt herlig å høre. Så masse liv innenfor de murbygningene! Og så masse liv her rundt meg i skogen! Mulig de hadde kunnet synge og gjøre engelsk her i skogen?
Det er også underlig at vi ikke lærer barna hvordan man kan gro mat, planter, trær. Vi kan mye om Ibsens ripsbusker, men hvordan smaker rips og hvordan vokser en ripsbusk mon tro? Hva betyr egentlig at noe ikke er økologisk - Hva spiser vi da?
Jeg kjenner jeg er veldig nysgjerrig på «Ute». Jeg kjenner at Ute bringer frem undringen i meg.
Nå er det høst her vi plutselig er nå.
Hva gjør det inni meg?
Er det en årstid inni meg også?
Det å se og lytte utover i naturen, det skaper perspektiv på å se og lytte innover. Og visa versa.
Ute er inne.
Inne synger barna sanger.
Ute synger trærne.
Synger de samme sang kanskje?
Ut er inn.
Ved stammen av modertreet i Bergskogen
16.oktober 2018
Skole!
Julian er tilbake på skolen mens vi er i Norge.
Vi er veldig takknemlige for det. Som seiler, så er Julian offisielt meldt ut av norsk skole. Men klassen og læreren har virkelig åpne armer og åpne hjerter. Det er så godt å oppleve!
Mamma Laila er nesten misunnelig: Tenk å ha 23 venner samlet på samme sted! Og å kunne lære så mye spennende og nytt! Og å kunne leke så masse både ute og inne! Og få gode råd og klemmer fra læreren sin hver eneste dag! Åj!
Takk klasse 3b og lærer Ingunn.
Dere er helt i en egen klasse!
Vi er veldig takknemlige for det. Som seiler, så er Julian offisielt meldt ut av norsk skole. Men klassen og læreren har virkelig åpne armer og åpne hjerter. Det er så godt å oppleve!
Mamma Laila er nesten misunnelig: Tenk å ha 23 venner samlet på samme sted! Og å kunne lære så mye spennende og nytt! Og å kunne leke så masse både ute og inne! Og få gode råd og klemmer fra læreren sin hver eneste dag! Åj!
Takk klasse 3b og lærer Ingunn.
Dere er helt i en egen klasse!
Familie!
Så godt å se familien igjen! Det er bare tre måneder, men det er jo et helt annet liv siden!
Til Norge!
På flyet fra Granca til Torp:
Underlig å se havet ovenfra. Det er så ufattelig stort! Det føles liksom ikke slik når vi er i båten, da ser vi en horisont som er litt mindre.
Og underlig å reise så jæskla fort. Engelske kanal 15 min! Nordsjøen 45 min! Ja det var annerledes enn 4,5 dag.
Jeg sitter sammen med en gammel mann med skikkelig røke-stemme og Vestfold dialekt. Hans åpningsreplikk:
«Jo jeg må hjem en tur nå. Han som tar inn posten for meg fant de rett og slett død i bilen her om dagen. Så jeg må jo hjem og ta inn posten. Fordømrade. Men men. Da kan jeg jo skifte til vinterdekk også.»
Folk altså.
Landet i Norge:
Ren luft!
Rent vann!
Lakris i kiosken!
Sjukt kald på beina!
Selv om det bare er 100 dager siden vi reiste fra Norge, så føles det lengre. Kanskje det er den langsomme reisen som har skapt avstanden. Og kanskje er det fordi vi på mange måter nå har en helt ny hverdag, et helt nytt liv.
På vei gjennom grensekontrollen, er et stort bilde av Thor Heyerdahl med sitatet:
«Grenser? Jeg har aldri sett en slik. Men jeg har hørt at det finnes i noen menneskers sinn»
Og det føles veldig sant akkurat nå.
For rent bortsett fra klima og behov til å skifte til vinterdekk (og lakris), så opplever jeg egentlig ikke så stor forskjell på landene til nå.
Og det var lett å se fra flyet: Der ser man i en gedigen horisont, og man kan se at hav og land og himmel er de eneste virkelige grensene.
Gran Canaria-Norge
12.oktober 2018
Underlig å se havet ovenfra. Det er så ufattelig stort! Det føles liksom ikke slik når vi er i båten, da ser vi en horisont som er litt mindre.
Og underlig å reise så jæskla fort. Engelske kanal 15 min! Nordsjøen 45 min! Ja det var annerledes enn 4,5 dag.
Jeg sitter sammen med en gammel mann med skikkelig røke-stemme og Vestfold dialekt. Hans åpningsreplikk:
«Jo jeg må hjem en tur nå. Han som tar inn posten for meg fant de rett og slett død i bilen her om dagen. Så jeg må jo hjem og ta inn posten. Fordømrade. Men men. Da kan jeg jo skifte til vinterdekk også.»
Folk altså.
Landet i Norge:
Ren luft!
Rent vann!
Lakris i kiosken!
Sjukt kald på beina!
Selv om det bare er 100 dager siden vi reiste fra Norge, så føles det lengre. Kanskje det er den langsomme reisen som har skapt avstanden. Og kanskje er det fordi vi på mange måter nå har en helt ny hverdag, et helt nytt liv.
På vei gjennom grensekontrollen, er et stort bilde av Thor Heyerdahl med sitatet:
«Grenser? Jeg har aldri sett en slik. Men jeg har hørt at det finnes i noen menneskers sinn»
Og det føles veldig sant akkurat nå.
For rent bortsett fra klima og behov til å skifte til vinterdekk (og lakris), så opplever jeg egentlig ikke så stor forskjell på landene til nå.
Og det var lett å se fra flyet: Der ser man i en gedigen horisont, og man kan se at hav og land og himmel er de eneste virkelige grensene.
Gran Canaria-Norge
12.oktober 2018
Elektronikk, mekanikk og romantikk
Arbeidslisten var lang ved ukestart og litt mindre ved ukeslutt. Denne uka har Kaptein Håvard skikkelig fått bruk for alt han kan innen elektronikk, romantikk, mekanikk, VVS og det maritime. I det meste av dette, så kan Kapteinessen best være assistent og moralsk støtte.
Arbeidslisten inneholder blant annet: Nytt system for å reve storseilet (inkl å bære storseil til seilmakeren i varmen), 500 timers servicen på motoren med å skifte alt av oljer og væsker og filtere, rense vannfiltere, service på watermakeren, avise kjøleskap, montere GPS antenne til HF radioen, vaske ned båten.
Vi monterer også store lys ute, vi har forsøkt å ankre i bekmørket i Karibien før. Og et annet tips vi har fått: sørg for å ha gitter foran ventiler for å unngå å få flyvefisk inn! Utrolig mye man skal tenke på.
Et godt råd for seilere: skaff ALT du trenger til service og typiske bruks-reservedeler hjemme før du drar. Selv her i Mekke-Mekka, hvor alle båter fikses før Atlanterkryssingen, så er det enklere og rimeligere å få tak i utstyr i Norge og Sverige. Håvard hadde innkjøpsraid hjemme før vi dro, og er likevel på fornavn med kassadamene og seilgutta i butikkene her.
Vi har også hatt en deilig uke sammen vi to. Det å ha tid. Sove godt. Spise på restaurant til lunsj og middag (åjåj!). Arbeide sammen. Bannes sammen. Kjærligheten blir sterk av slikt. Og det er litt som å ha service på motoren som driver oss.
Las Palmas,
8-12.oktober 2018
Arbeidslisten inneholder blant annet: Nytt system for å reve storseilet (inkl å bære storseil til seilmakeren i varmen), 500 timers servicen på motoren med å skifte alt av oljer og væsker og filtere, rense vannfiltere, service på watermakeren, avise kjøleskap, montere GPS antenne til HF radioen, vaske ned båten.
Vi monterer også store lys ute, vi har forsøkt å ankre i bekmørket i Karibien før. Og et annet tips vi har fått: sørg for å ha gitter foran ventiler for å unngå å få flyvefisk inn! Utrolig mye man skal tenke på.
Et godt råd for seilere: skaff ALT du trenger til service og typiske bruks-reservedeler hjemme før du drar. Selv her i Mekke-Mekka, hvor alle båter fikses før Atlanterkryssingen, så er det enklere og rimeligere å få tak i utstyr i Norge og Sverige. Håvard hadde innkjøpsraid hjemme før vi dro, og er likevel på fornavn med kassadamene og seilgutta i butikkene her.
Vi har også hatt en deilig uke sammen vi to. Det å ha tid. Sove godt. Spise på restaurant til lunsj og middag (åjåj!). Arbeide sammen. Bannes sammen. Kjærligheten blir sterk av slikt. Og det er litt som å ha service på motoren som driver oss.
Las Palmas,
8-12.oktober 2018
Dagens øyeblikk
....ble skrevet av Ulrika.
Tusen takk, dette ga meg både smil i munnviken og tårer i øyekroken.
Wow, for en gave!
Laila har födelsedag - jabadabadu
Ingen är så fantastisk som du
Du tänker på alla och har så mycket charm
Du är så inkluderade, fin och varm
Med dig som vännina är allt så lätt
Du är med på det mesta, lätt som en plätt
Turer till syden och till höga fjäll
Goda minnen för alltid med massor av sprell
I Hemsedal är du partydrottningen vår
Med ögon som lyser och dansing med hoppande hår
Du spanderer gärna och bjuder till
Tänker att med spareklubben går allt om man vill
Nu är du ute och seglar på de sju hav
Ni bara gör det - tänk att det blev av
Du och dina älsklingar lever drömmen nu
Och här hemma blev det så tomt utan lilla du
Segeläventyret ser ut att ge dig lycka och harmoni
Blir så glad för din skull, det var verkligen riktig pri
Nya upplevelser varje dag, från öst till väst
Men snart ses vi igen, det är min tröst
Tänk att du är trettioåtta år
Det kan man inte tro om drömmedamen vår
Men är säker på att du charmar alla på din väg
Och erövrar alla hav och kontinenter steg för steg
Grattis lite för sent på din stora dag❤️
Hoppas den var full av glädje och välbehag
Puss och kram u😘
Ulrika Norheden
Facebook
8.oktober 2018
Tusen takk, dette ga meg både smil i munnviken og tårer i øyekroken.
Wow, for en gave!
Laila har födelsedag - jabadabadu
Ingen är så fantastisk som du
Du tänker på alla och har så mycket charm
Du är så inkluderade, fin och varm
Med dig som vännina är allt så lätt
Du är med på det mesta, lätt som en plätt
Turer till syden och till höga fjäll
Goda minnen för alltid med massor av sprell
I Hemsedal är du partydrottningen vår
Med ögon som lyser och dansing med hoppande hår
Du spanderer gärna och bjuder till
Tänker att med spareklubben går allt om man vill
Nu är du ute och seglar på de sju hav
Ni bara gör det - tänk att det blev av
Du och dina älsklingar lever drömmen nu
Och här hemma blev det så tomt utan lilla du
Segeläventyret ser ut att ge dig lycka och harmoni
Blir så glad för din skull, det var verkligen riktig pri
Nya upplevelser varje dag, från öst till väst
Men snart ses vi igen, det är min tröst
Tänk att du är trettioåtta år
Det kan man inte tro om drömmedamen vår
Men är säker på att du charmar alla på din väg
Och erövrar alla hav och kontinenter steg för steg
Grattis lite för sent på din stora dag❤️
Hoppas den var full av glädje och välbehag
Puss och kram u😘
Ulrika Norheden
8.oktober 2018
Kidsa Johnset på tur!
En annerledes hverdag igang
Mille og Julian er nå på vei til Norge.
Mille drar tilbake til NTG på Lillehammer. Nå er det hardtrening i offseason, snø&kuldegrader og masse skolearbeid. Godt hun er fullt opplada - og godt hun evner å ha det gøy uansett!
Og Julian er veldig veldig klar for Norge-tid med tante, bestemor, Marte, venner & kompiser, fotballcup, og ikke minst: Skole! Han har laget presentasjon om turen som han gleder seg til å vise klassen sin. Julian blir i Norge i ca 2 uker.
Laila kommer til Norge natt til 13.oktober! Mamma /bestemor skal flytte i ny leilighet som er litt lettere for henne, så Laila skal hjelpe til å flytte. Samt: det blir jo ganske stas å se dere vennene igjen!! Kunne vi foreslå at alle lager en slik webside så det er lettere å følge med og se hverdagen deres mon tro?
Håvard blir hjemme i båten. Her er det litt mekking og fiksing som trengs. Og livet i Syden er jo heller ikke så verst.
Norge + Granca
8.oktober 2018
Mille og Julian er nå på vei til Norge.
Mille drar tilbake til NTG på Lillehammer. Nå er det hardtrening i offseason, snø&kuldegrader og masse skolearbeid. Godt hun er fullt opplada - og godt hun evner å ha det gøy uansett!
Og Julian er veldig veldig klar for Norge-tid med tante, bestemor, Marte, venner & kompiser, fotballcup, og ikke minst: Skole! Han har laget presentasjon om turen som han gleder seg til å vise klassen sin. Julian blir i Norge i ca 2 uker.
Laila kommer til Norge natt til 13.oktober! Mamma /bestemor skal flytte i ny leilighet som er litt lettere for henne, så Laila skal hjelpe til å flytte. Samt: det blir jo ganske stas å se dere vennene igjen!! Kunne vi foreslå at alle lager en slik webside så det er lettere å følge med og se hverdagen deres mon tro?
Håvard blir hjemme i båten. Her er det litt mekking og fiksing som trengs. Og livet i Syden er jo heller ikke så verst.
Norge + Granca
8.oktober 2018
Takk for nå, Mikael & Lise Lotte ❤️
Takk for at dere mønstret på skipet og livet vårt! Det er en fryd og en fred å ha dere med.
Gran Canaria + Fuerteventura
24.sept-08.okt 2018
Gran Canaria + Fuerteventura
24.sept-08.okt 2018
Bursdag til hverdags
Vår venn Espen sa det ganske godt: «Til lykke med dagen! For dere føles vel hver dag som en bursdag.»
Og det er faktisk sant.
Eneste trøbbelet man kommer oppi er når det faktisk er bursdag. Hvordan lage den dagen mer spesiell enn de andre dagene?
Vi kan vel kalle dette for Verdens Beste Luksusproblem.
På bursdagen min fikk jeg iallfall veldig lange bein. Det har jeg alltid ønska meg!
Og drømmene mine på bursdagene mine pleier å gi meg gaven om å la meg få se litt av det jeg kan lære og oppleve på den neste runden rundt solen. Og det er en gave jeg kommer til å åpne hver dag i dette året. Ikke rart det blir Bursdag til hverdags!
Las Palmas
Laila 38 år
7.oktober 2018
Og det er faktisk sant.
Eneste trøbbelet man kommer oppi er når det faktisk er bursdag. Hvordan lage den dagen mer spesiell enn de andre dagene?
Vi kan vel kalle dette for Verdens Beste Luksusproblem.
På bursdagen min fikk jeg iallfall veldig lange bein. Det har jeg alltid ønska meg!
Og drømmene mine på bursdagene mine pleier å gi meg gaven om å la meg få se litt av det jeg kan lære og oppleve på den neste runden rundt solen. Og det er en gave jeg kommer til å åpne hver dag i dette året. Ikke rart det blir Bursdag til hverdags!
Las Palmas
Laila 38 år
7.oktober 2018
Seilas i solnedgang
Høstferie, Himmel, Hestekrefter, Havdyr
Kanskje ikke så ulikt dere i Norge, så kjørte vi også fra høstferie-stedet vårt i natt. Ja, for det var så lite vind at vi også måtte kjøre motor over havet fra Fuerteventura til Gran Canaria! Og selv om vi er ganske langt unna, så så vi på samme solnedgang og samme stjerneklare natt. Det er ganske forunderlig å tenke på.
Kanskje ganske så ulikt folka i Norge, så tok turen 1,5 døgn. Og det var både deilig varmt og klamt varmt. Samt at vi fikk seile med delfiner og hvaler. «Her er det mere havdyr enn i fiskedisken på meny!» sier Mille.
Og helt sikkert helt likt alle biler på vei hjem fra høstferie i Norge: Det er veldig gøy å leke «Mitt skip er lastet med». Bare at her er regelen at det må være sant!
H for Himmelsk!
Ship ohoi!
Fuerteventura-Las Palmas
6-7.oktober 2018
Kanskje ikke så ulikt dere i Norge, så kjørte vi også fra høstferie-stedet vårt i natt. Ja, for det var så lite vind at vi også måtte kjøre motor over havet fra Fuerteventura til Gran Canaria! Og selv om vi er ganske langt unna, så så vi på samme solnedgang og samme stjerneklare natt. Det er ganske forunderlig å tenke på.
Kanskje ganske så ulikt folka i Norge, så tok turen 1,5 døgn. Og det var både deilig varmt og klamt varmt. Samt at vi fikk seile med delfiner og hvaler. «Her er det mere havdyr enn i fiskedisken på meny!» sier Mille.
Og helt sikkert helt likt alle biler på vei hjem fra høstferie i Norge: Det er veldig gøy å leke «Mitt skip er lastet med». Bare at her er regelen at det må være sant!
H for Himmelsk!
Ship ohoi!
Fuerteventura-Las Palmas
6-7.oktober 2018
Fuerteventura!
Fuerteventura er en utrolig vakker øy. Den kjennes mer stille enn de andre øyene. Eller kanskje ikke akkurat når Sirkus MilleMomenti setter igang med bursdagsfeiringer, aktiviteter og party-båt-triks.
Hurra for deg, Julian!
Gratulerer med dagen, Julian!
Vi elsker deg og vi digger deg!
Filmen viser litt av hvor herlig du er!
Klem fra familien din ❤️💙
Vi elsker deg og vi digger deg!
Filmen viser litt av hvor herlig du er!
Klem fra familien din ❤️💙
8 årsdag!
Vi gjør oss klare til Julians åtteårsdag!
Storesøster, Mikael og Lise-Lotte er her. Vi har ankret opp ved et resort som har svømmebasseng med sklie, Hobie cat til utleie, samt italiensk restaurant med pasta&pizza, så det ser ut til å kunne bli en perfekt bursdag!
Julian ønsker seg
- surfebrett
- sailaway (seilesimulator spill for Mac),
- Instagram-Film om han selv fra Mille,
- norsk melkesjokolade
- tortillachips og bokscola
- sang på senga.
Vi får se da :-)
Julian la seg tidlig ikveld for at det fort skulle bli morgen!
Las Playitas
Natten før dagen
4.oktober 2018
Storesøster, Mikael og Lise-Lotte er her. Vi har ankret opp ved et resort som har svømmebasseng med sklie, Hobie cat til utleie, samt italiensk restaurant med pasta&pizza, så det ser ut til å kunne bli en perfekt bursdag!
Julian ønsker seg
- surfebrett
- sailaway (seilesimulator spill for Mac),
- Instagram-Film om han selv fra Mille,
- norsk melkesjokolade
- tortillachips og bokscola
- sang på senga.
Vi får se da :-)
Julian la seg tidlig ikveld for at det fort skulle bli morgen!
Las Playitas
Natten før dagen
4.oktober 2018
Mille Media
Mille har laget film:
Jæskla Morro
- i Morro Jable
Morro Jable
Fuerteventura
2.oktober 2018
Fuerteventura
2.oktober 2018
»We are the Millers»*
family portrait
Det er jo ikke ofte at man får til å ta familieportrett hvor ALLE ser like bra ut.
Vi har det bra inni oss iallfall!!
*filmen med samme navn er et must-see forresten
Vi har det bra inni oss iallfall!!
*filmen med samme navn er et must-see forresten
Milles første dag
Trøbbel:
Så solbrent i ansiktet
At Face recognition ikke lenger funka på telefonen
Måtte ha telefonen åpen
Følgetrøbbel:
Lillebror kom seg på telefonen hennes
Og så gjennom alle snappene
Furt&Vent på tur’a, Kanariøyene
2.oktober 2018
Så solbrent i ansiktet
At Face recognition ikke lenger funka på telefonen
Måtte ha telefonen åpen
Følgetrøbbel:
Lillebror kom seg på telefonen hennes
Og så gjennom alle snappene
Furt&Vent på tur’a, Kanariøyene
2.oktober 2018
The real Mille
Takk for at du kommer til oss, storesøster, bestedatter Mille!
Forrige ukes #mondaymotivation er denne ukes #monday. Endelig er du her!
Du kom med smil & latter, verdens beste kos, en stor bit av lillebrors BÆ og en boks Melkehjerter. Alle best når de kan deles med deg!
I skrivende stund ligger du og sover med lillebror på armen, mens vi seiler deg til verdens beste strand på Fuerteventura. Etter du nå har vært lenge i snø og gjørme på sykkelen din i Hafjell, så skal du endelig bades i varmtvann !
Velkommen Mille ❤️
På havet mellom Las Palmas, Granca og Morro Jable, Fuerteventura
Natt til 2.oktober
Forrige ukes #mondaymotivation er denne ukes #monday. Endelig er du her!
Du kom med smil & latter, verdens beste kos, en stor bit av lillebrors BÆ og en boks Melkehjerter. Alle best når de kan deles med deg!
I skrivende stund ligger du og sover med lillebror på armen, mens vi seiler deg til verdens beste strand på Fuerteventura. Etter du nå har vært lenge i snø og gjørme på sykkelen din i Hafjell, så skal du endelig bades i varmtvann !
Velkommen Mille ❤️
På havet mellom Las Palmas, Granca og Morro Jable, Fuerteventura
Natt til 2.oktober
Hobie cat !
Rundt Gran Canaria
»Mamma, er du veldig glad nå? Nå som alle jentene og gutta seiler sammen?»
Jimmy Cornells bøker
«Hvis jeg har sett lenger, så er det ved å stå på skuldrene til kjemper.»
- Isaac Newton 1676
- Julian Johnset 2018
- Isaac Newton 1676
- Julian Johnset 2018
Virkelig fantastisk
Det å se og erkjenne at ens drømmer faktisk kan bli virkelighet. Det å se at drømmene er oppnåelig. Det er lite som er så fantastisk som det.
Inspirasjon, Trygghet og Kunnskap bygger en slik fantastisk virkelighet.
Jimmy Cornell er en legende blant seilere. Han har seilt på kryss & tvers, i alle årstider og kontinenter. Det å lese bøkene hans da vi var i hverdagen i Oslo ga både inspirasjon og tro på at drømmen om å seile var oppnåelig. Og nå underveis, så er det godt å låne hans kunnskap, for både innside-tips og bekreftelser.
Julian titter gjennom bøkene hans titt og ofte. Han leser om isbjørner og stillehavsøyer på samme side. Verden blir litt mer håndterlig i størrelse slik. Han finner nye seil og utstyr som pappa bør få tak i (....) Han lager ruter i verdenskartene med passende vær og vind. Han lærer oss om hvordan Jimmy Cornell seiler. Han peker på hvor han har lyst til å seile, surfe, se hvaler.
Det er jo få barn forunt å kunne sitte i sitt eget hjem og drømme om noe som er såpass oppnåelig som en jordomseiling.
Og idag fikk også ordet «oppnåelig» en ny funksjon ved å kunne stå oppå Jimmy Cornells bøker for å lage grønnsakssuppe.
Det ble en virkelig god suppe.
Og dette er virkelig et fantastisk liv.
Det å se og erkjenne at ens drømmer faktisk kan bli virkelighet. Det å se at drømmene er oppnåelig. Det er lite som er så fantastisk som det.
Inspirasjon, Trygghet og Kunnskap bygger en slik fantastisk virkelighet.
Jimmy Cornell er en legende blant seilere. Han har seilt på kryss & tvers, i alle årstider og kontinenter. Det å lese bøkene hans da vi var i hverdagen i Oslo ga både inspirasjon og tro på at drømmen om å seile var oppnåelig. Og nå underveis, så er det godt å låne hans kunnskap, for både innside-tips og bekreftelser.
Julian titter gjennom bøkene hans titt og ofte. Han leser om isbjørner og stillehavsøyer på samme side. Verden blir litt mer håndterlig i størrelse slik. Han finner nye seil og utstyr som pappa bør få tak i (....) Han lager ruter i verdenskartene med passende vær og vind. Han lærer oss om hvordan Jimmy Cornell seiler. Han peker på hvor han har lyst til å seile, surfe, se hvaler.
Det er jo få barn forunt å kunne sitte i sitt eget hjem og drømme om noe som er såpass oppnåelig som en jordomseiling.
Og idag fikk også ordet «oppnåelig» en ny funksjon ved å kunne stå oppå Jimmy Cornells bøker for å lage grønnsakssuppe.
Det ble en virkelig god suppe.
Og dette er virkelig et fantastisk liv.
Kanariøyenes Venezia (??)
Vi er i Puerto Mogan på Gran Canarias sydkyst. Et ganske kult landskap, med stupbratte fjell og grotter, en strand og noen trær. Og i disse fjellene henger svære hotell-komplekser!
Guidebøkene sier også at Puerto Mogan blir kalt Kanariøyenes Venezia. Det var vel litt å ta i. Her finnes to broer over én uttørket elv og null italienere.
Vi synes kanskje at det heller kan kalles Kanariøyenes Vennesla. For her er det mye nordmenn! Menyene er på norsk. Og butikkene heter «Lille Horten», «Boutique Lillehammer» og Eiendomsmegler. Og servitørene snakker også veldig godt norsk. Det er jo ganske gøy for oss som kun hadde sett to nordmenn før Kanariøyene!
Apropos nordmenn: De to nordmennene var Bjørn i Las Palmas og Guttorm i Skottland. De var i samme fryktomspunnede orkan utenfor Azorene i 2015. Bjørn har bodd i båten sin på Gran Canaria siden den gang. Og Guttorm møtte vi i sin nye båt på vei nedover hit igjen. Det er noe i øynene på folk som har vært ute i slikt vær.
Her i Puerto Mogan er det få som har vært ute i slikt vær. Byen kan kanskje også kalles Kanariøyenes Vegas, for her er det ALT man kan drømme om av heftige vannaktiviteter og motoriserte sjøkjøretøyer! Ubåt (ja gul ja), båt med glassbunn, sjøbanan, sjøsofa, kajakk, kano, piratskip, ferger, husbåt, vannscooter, paraseiler, party-racer-katamaraner, dykkerbåter, snorklebåter, charterbåter. Julian fikk til og med besøk av en syklende sklie.
Og/men ja, det er ganske fint her. Om du ser etter et feriested som kan gi en smak av Venezia, Vennesla og Vegas, så hopp på en chartertur!
Guidebøkene sier også at Puerto Mogan blir kalt Kanariøyenes Venezia. Det var vel litt å ta i. Her finnes to broer over én uttørket elv og null italienere.
Vi synes kanskje at det heller kan kalles Kanariøyenes Vennesla. For her er det mye nordmenn! Menyene er på norsk. Og butikkene heter «Lille Horten», «Boutique Lillehammer» og Eiendomsmegler. Og servitørene snakker også veldig godt norsk. Det er jo ganske gøy for oss som kun hadde sett to nordmenn før Kanariøyene!
Apropos nordmenn: De to nordmennene var Bjørn i Las Palmas og Guttorm i Skottland. De var i samme fryktomspunnede orkan utenfor Azorene i 2015. Bjørn har bodd i båten sin på Gran Canaria siden den gang. Og Guttorm møtte vi i sin nye båt på vei nedover hit igjen. Det er noe i øynene på folk som har vært ute i slikt vær.
Her i Puerto Mogan er det få som har vært ute i slikt vær. Byen kan kanskje også kalles Kanariøyenes Vegas, for her er det ALT man kan drømme om av heftige vannaktiviteter og motoriserte sjøkjøretøyer! Ubåt (ja gul ja), båt med glassbunn, sjøbanan, sjøsofa, kajakk, kano, piratskip, ferger, husbåt, vannscooter, paraseiler, party-racer-katamaraner, dykkerbåter, snorklebåter, charterbåter. Julian fikk til og med besøk av en syklende sklie.
Og/men ja, det er ganske fint her. Om du ser etter et feriested som kan gi en smak av Venezia, Vennesla og Vegas, så hopp på en chartertur!
Hyss&Kyss
Puerto Mogan
Gra Canaria
28.september 2018
Gra Canaria
28.september 2018
Søtnoser, Seiling & Syden
Vi har fått besøk av to skikkelige søtnoser! Mikael fra Norge og Lise-Lotte fra Danmark har kommet med deres varme og sjarme til oss. Vi nyter Seiling & Syden. Det første har de besøkende ganske peiling på, det andre er helt nytt.
Det er veldig veldig godt å være flere om bord. Og også at vi nå er 2 kvinner og 2 menn. Ikke bare er det lettere å være flere om oppgavene, men det er også flere om øyeblikkene, og flere spektre å spille på. Det er som om instrumentet vårt har fått flere tangenter! Det er som om Livet har blitt enda mer levende.
Takk!
Det er veldig veldig godt å være flere om bord. Og også at vi nå er 2 kvinner og 2 menn. Ikke bare er det lettere å være flere om oppgavene, men det er også flere om øyeblikkene, og flere spektre å spille på. Det er som om instrumentet vårt har fått flere tangenter! Det er som om Livet har blitt enda mer levende.
Takk!
Noen øyeblikk fra Las Palmas, Pasito Blanco og Puerto Mogan
Noen dager sent i september 2018
Noen dager sent i september 2018
Granca!
I våre uker på Lanzarotes lavalandskap så var det kun en ting vi savnet: Trær!
Her på Gran Canaria, så er grønt og fint, og de har mange slags trær, rent bortsett fra gran.
Her på Gran Canaria, så er grønt og fint, og de har mange slags trær, rent bortsett fra gran.
Nocturne
La dagen få
sin hvile nå
og natten vil våke for den,
Nocturne.
Se mørket må
engang forgå
så natten kan føde en dag.
sin hvile nå
og natten vil våke for den,
Nocturne.
Se mørket må
engang forgå
så natten kan føde en dag.
September Fullmåne,
Adresse:
Mille Momenti
Havet mellom Gran Canaria og Lanzarote,
Jorden
Melkeveien
Universet
Adresse:
Mille Momenti
Havet mellom Gran Canaria og Lanzarote,
Jorden
Melkeveien
Universet
Team Surf
Cristian Portelli, you are Julians new idol!
Thank you so much for coaching Julian, Cristian. It is amazing to see you teaching Julian and surfing the waves.
And continue having a sharp look out for sharks and reefs! To see you so close to both in one surf, well that was a challenge for Mamma Laila! What a sport this is...
Thank you, Patrick, for being a great team manager & Mr Everything for Julian & Cristian!
Thank you so much for coaching Julian, Cristian. It is amazing to see you teaching Julian and surfing the waves.
And continue having a sharp look out for sharks and reefs! To see you so close to both in one surf, well that was a challenge for Mamma Laila! What a sport this is...
Thank you, Patrick, for being a great team manager & Mr Everything for Julian & Cristian!
Paradise
Idag er Laila hjemme alene. Gutta er ute og surfer med Cristian.
En båt, et anker, havet og meg. Og mens jeg sitter på fordekket og mediterer med stillheten, så går en stor katamaran med masse folk sakte forbi med Coldplay på full guffe. Det er første gang jeg egentlig hører teksten.
When she was just a girl she expected the world
But it flew away from her reach
So she ran away in her sleep and dreamed of
Para-para-paradise, para-para-paradise, para-para-paradise
Every time she closed her eyes
La-la-la-la-la-la-la
La-la-la-la-la-la-la-la-la-la
And so lying underneath those stormy skies
She'd say, "Oh, oh, oh, oh, oh, oh
I know the sun must set to rise"
This could be para-para-paradise
Para-para-paradise
Katamaranen er nå utenfor min høre-radius.
Og jeg tenker at jeg nok nå kan åpne øynene.
«Du vet du er forelsket [i livet] når du ikke klarer å lukke øynene og sovne fordi virkeligheten endelig er bedre enn drømmene dine.»
Dr Seuss
Papagaya Paradise
19.september 2018
En båt, et anker, havet og meg. Og mens jeg sitter på fordekket og mediterer med stillheten, så går en stor katamaran med masse folk sakte forbi med Coldplay på full guffe. Det er første gang jeg egentlig hører teksten.
When she was just a girl she expected the world
But it flew away from her reach
So she ran away in her sleep and dreamed of
Para-para-paradise, para-para-paradise, para-para-paradise
Every time she closed her eyes
La-la-la-la-la-la-la
La-la-la-la-la-la-la-la-la-la
And so lying underneath those stormy skies
She'd say, "Oh, oh, oh, oh, oh, oh
I know the sun must set to rise"
This could be para-para-paradise
Para-para-paradise
Katamaranen er nå utenfor min høre-radius.
Og jeg tenker at jeg nok nå kan åpne øynene.
«Du vet du er forelsket [i livet] når du ikke klarer å lukke øynene og sovne fordi virkeligheten endelig er bedre enn drømmene dine.»
Dr Seuss
Papagaya Paradise
19.september 2018
Hver dag liv
I en båt på det magiske havet, så er hver dag et lite liv.
Eller; det er lite liv om bord som egentlig minner om hverdagsliv. Kanskje pasta med parmesan, skolearbeid og oppvask er det nærmeste. Men lite av det blir hver dag.
Så vi kan si at vi har ‘Hver dag liv’.
Som er litt hverdag, litt liv. Hver dag.
Og på bildene kan du ta del i litt av dette.
MilleMomenti
24/7/365
Eller; det er lite liv om bord som egentlig minner om hverdagsliv. Kanskje pasta med parmesan, skolearbeid og oppvask er det nærmeste. Men lite av det blir hver dag.
Så vi kan si at vi har ‘Hver dag liv’.
Som er litt hverdag, litt liv. Hver dag.
Og på bildene kan du ta del i litt av dette.
MilleMomenti
24/7/365
Julian er på Instagram
Kjære venner, jeg vet at mange av dere ofte ser denne siden. Det er så kult! Nå kan dere også bli venn med meg på Insta. Søk JulianJohnset! Hilsen Julian
First wave
Julian forelsket seg i surfestranda - og vipps, dagen etter er Pappa og Julian på surfeskole. Pappa er Verdens Beste Pappa når det kommer til Forelskelser og Sportsdilla!
Stedet og dagen for Julians første bølge!:
Caleta de Famara - der hvor nordavinden treffer Lanzarote
18.september 2018
-
Caleta de Famara - der hvor nordavinden treffer Lanzarote
18.september 2018
-
Og dagens historie om surfeguttens første bølge kunne like godt hatt en lykkelig solnedgang allerede her.
Men Neida, ikke for Julian Superheldig Johnset! For tilfeldigvis spiser vi middag med Cristian Portelli. Som er 17 år og på det spanske landslaget i surfing!!!
Julian besvimer nesten av stolthet når Cristian blir helt stoked av å se filmer av Julian på brettet. «look! He is paddling into the wave! He gets it!»
Og ja, gjerne vil ta med Julian ut i bølgene ved første anledning.
Og ja, «det er jo ikke så lett å få tak i brett for så små, men jeg har mitt spesialbrett fra da jeg var barn i bilen: kanskje du vil kjøpe det for en billig penge?!»
Og ja, «skal vi bli venner på Insta?»
Alt dett ble seff sagt på engelsk, så engelsktimene om bord i båten vår fikk jo nå også en ekstra inspirasjon. Seff må Julian skjønne all engelsk for å lære og surfe!
Og seff skal Julian på surfestranda med Cristian allerede imorgen!
-
En ny stjerne er født
I øynene på Julian!
Lanzarote
18.september 2018
Men Neida, ikke for Julian Superheldig Johnset! For tilfeldigvis spiser vi middag med Cristian Portelli. Som er 17 år og på det spanske landslaget i surfing!!!
Julian besvimer nesten av stolthet når Cristian blir helt stoked av å se filmer av Julian på brettet. «look! He is paddling into the wave! He gets it!»
Og ja, gjerne vil ta med Julian ut i bølgene ved første anledning.
Og ja, «det er jo ikke så lett å få tak i brett for så små, men jeg har mitt spesialbrett fra da jeg var barn i bilen: kanskje du vil kjøpe det for en billig penge?!»
Og ja, «skal vi bli venner på Insta?»
Alt dett ble seff sagt på engelsk, så engelsktimene om bord i båten vår fikk jo nå også en ekstra inspirasjon. Seff må Julian skjønne all engelsk for å lære og surfe!
Og seff skal Julian på surfestranda med Cristian allerede imorgen!
-
En ny stjerne er født
I øynene på Julian!
Lanzarote
18.september 2018
Landvenner!
Håvard har vært på Lanzarote flere ganger tidligere. Både som paraglider og som seiler. Så han kjenner øya til fjells og til vanns. For noen år siden var han med og seilte en båt hit fra HallbergRassy verftet i Sverige. Han ble da kjent med Terry, Sara og deres toåring Taylor. Og for noen venner de er! SÅ glade og lettliva!
De har terrace pool og papegøyer også. De kunne vel vært ganske kjipe for å unngå at Julian bare digger å være der. Vi storkoser oss med våre venner på land i dette landet.
Vi har også vært på sightseeing rundt omkring, både til fjells: i månelandskapet etter vulkanutbruddet på 1700 tallet og den slumrende varme vulkanen Timanfaya, samt til vanns: surfestranda Famara! Julian ble forelsket ved første blikk...
Vi ligger til havn i flotte Puerto Calero med de hittils beste dusjene, samt restauranter med smaker fra hele verden. Vi sørger for at neste års seilerbudsjett må bli kun havregrøt i Stillehavet.
Puerto Calero og slikt
15-18.september 2018
De har terrace pool og papegøyer også. De kunne vel vært ganske kjipe for å unngå at Julian bare digger å være der. Vi storkoser oss med våre venner på land i dette landet.
Vi har også vært på sightseeing rundt omkring, både til fjells: i månelandskapet etter vulkanutbruddet på 1700 tallet og den slumrende varme vulkanen Timanfaya, samt til vanns: surfestranda Famara! Julian ble forelsket ved første blikk...
Vi ligger til havn i flotte Puerto Calero med de hittils beste dusjene, samt restauranter med smaker fra hele verden. Vi sørger for at neste års seilerbudsjett må bli kun havregrøt i Stillehavet.
Puerto Calero og slikt
15-18.september 2018
Skitt fiske! eller Skit fiske!
Sjelden kan en konsonant fra eller til si så mye. Skitt fiske eller skitfiske. Her angir den som regel forskjellen på Futurum og Preteritum av verbet ‘Å fiske’.
Vi har seilt gjennom verdens mest fiskerike hav, kjørt slalåm mellom fiskebåter og fiskeutstyr. Vi har haill. Vi har utstyr nok til å fange alt fra en enslig krill til en jævla blåhval.
Og vi har fått 1 fisk.
Det vil si; Julian har fått den! På stanga han fikk i gave fra kompisene sine da han dro fra Norge! Det var ren skjær fiskelykke her i båten da! Takk og lov:-)
Men ellers, så er det «svart hav».
Vi kom inn i en fiskekonkurranse her på Lanzarote. 40 båter som hver har 7-12 stenger ute! Dere kan se de båtene på bildene. Hver av de ser ut som en skrekkfilm for fisker. De fikk én dorado og noen få marlins (forhåpentligvis ikke Lene Marlin)
Men Håvard lar seg ikke stoppe av enkel statistikk!! Det er bare å få tak i riktig sluk..
Den neste fisken vår vil ha en kilospris som tilsvarer at vi heller kunne hatt Alex Sushi hengende på flåte bak båten vår.
Vi gleder oss! (I.e: Futurum av verbet å fiske)
Sverige-Lanzarote,
70 dager i matfatet:
10.juli - 18.september
Vi har seilt gjennom verdens mest fiskerike hav, kjørt slalåm mellom fiskebåter og fiskeutstyr. Vi har haill. Vi har utstyr nok til å fange alt fra en enslig krill til en jævla blåhval.
Og vi har fått 1 fisk.
Det vil si; Julian har fått den! På stanga han fikk i gave fra kompisene sine da han dro fra Norge! Det var ren skjær fiskelykke her i båten da! Takk og lov:-)
Men ellers, så er det «svart hav».
Vi kom inn i en fiskekonkurranse her på Lanzarote. 40 båter som hver har 7-12 stenger ute! Dere kan se de båtene på bildene. Hver av de ser ut som en skrekkfilm for fisker. De fikk én dorado og noen få marlins (forhåpentligvis ikke Lene Marlin)
Men Håvard lar seg ikke stoppe av enkel statistikk!! Det er bare å få tak i riktig sluk..
Den neste fisken vår vil ha en kilospris som tilsvarer at vi heller kunne hatt Alex Sushi hengende på flåte bak båten vår.
Vi gleder oss! (I.e: Futurum av verbet å fiske)
Sverige-Lanzarote,
70 dager i matfatet:
10.juli - 18.september
Lanzarote anno 1995
Da jeg var konfirmant fikk jeg i gave fra min kjære søster å reise til Utlandet for første gang. Det var til Syden, nærmere bestemt Lanzarote!
Som hun skriver til meg nå: «Tenk om noen den gangen hadde sagt til oss at du skulle komme til samme sted sjøveien i egen seilbåt med din kjæreste mann og barnet ditt. Og at mobilteknologi gjorde at du kunne ha kontakt med hvem du vil, når du vil og kan. Den gang fløy jeg og du jo rundt med kamera, og når vi kom hjem leverte de til fremkalling for å vente på å se opplevelsene. Nå ser man alle bilder umiddelbart. Utrolig.»
Takk som tok meg med ut i verden, søss!
På bildene kan du se oss nå.
Umiddelbart er utrolig.
Alltid!
Lanzarote, juli 1995
Lanzarote, september 2018
Som hun skriver til meg nå: «Tenk om noen den gangen hadde sagt til oss at du skulle komme til samme sted sjøveien i egen seilbåt med din kjæreste mann og barnet ditt. Og at mobilteknologi gjorde at du kunne ha kontakt med hvem du vil, når du vil og kan. Den gang fløy jeg og du jo rundt med kamera, og når vi kom hjem leverte de til fremkalling for å vente på å se opplevelsene. Nå ser man alle bilder umiddelbart. Utrolig.»
Takk som tok meg med ut i verden, søss!
På bildene kan du se oss nå.
Umiddelbart er utrolig.
Alltid!
Lanzarote, juli 1995
Lanzarote, september 2018
Utferdstrang *
Det er en kort stopp på den lille øya med Ingenting: Ilhas Desertas. Både ankeret og vi hadde utferdstrang fra den lille vika.
Idet vi seiler fra øya, sier jeg: «Å nå må jeg se alt mens vi seiler langs denne øya, for det er ikke sikkert jeg noen gang får se den igjen»
Julian er rask i replikken tilbake: «Mamma!! Husker du ikke at vi skal bygge katamaranen min? Vi skal jo seile jorda rundt med den også! Da får du sett den øya igjen! Og da skal vi være der lenge!»
Vi hilser hadetbra til en veldig nysgjerrig og veldig stor sel og sier dermed: «På gjensyn!»
Rundt madeira og desertas, så er det noen svært så ustadige vindforhold. Vel, ikke underlig egentlig siden de lange atlanterhavsvindene plutselig får et 1800 meters fjell i fleisen, samt møter andre særs uryddige klipper og fjelltopper. Det er som om vinden selv må si; «Ka Farsken E det hær får nåkka!?? Yppe dåkker med mæ?!» (Nordavinden snakker fortsatt nordnorsk selv om den har reist langt hjemmefra)
Og innenfor samme minuttet, er dette en vanlig samtale på båten: «Nå stilner vinden helt. Vi får bare ta på motoren!» Til: «Dæven! Vi må reve! Det blåser 26!» Det er faktisk ganske sykt å se den veggen med vind som kommer fykende og piskende på det blikkstille vannet. Og bare vente på hva som skjer med båten. Fra 0-100 i en Tesla er kanskje like gøy, men ikke så spennende som dette. Julian løper og gjemmer seg de første gangene, før han etterhvert blir så tøff at han står og roper: «Turbooooooooo!»
Håvard er så flink til å seile at jeg blir helt mør i knærne. Jeg blir helt *. Og ja, jeg blir litt mør i knærne av så heftig seiling også, så det er bra han er så flink!!
Nå er vi klare for å seile over det 4000 meter dype havet og 50.000 meter lange strekket mellom Madeira og Lanzarote.
Med det, så sier vi takk for oss til Portugal og portugisere. Vi elsker dere!! Et land som har født mange av verdens største oppdagere og seilere. Underlig at dere hadde slik utferdstrang fra dette vakre landet!
*Utferdstrang er et av de kuleste ordene og foreteelsene jeg vet om!!! Kan med hell brukes som adjektiv.
Idet vi seiler fra øya, sier jeg: «Å nå må jeg se alt mens vi seiler langs denne øya, for det er ikke sikkert jeg noen gang får se den igjen»
Julian er rask i replikken tilbake: «Mamma!! Husker du ikke at vi skal bygge katamaranen min? Vi skal jo seile jorda rundt med den også! Da får du sett den øya igjen! Og da skal vi være der lenge!»
Vi hilser hadetbra til en veldig nysgjerrig og veldig stor sel og sier dermed: «På gjensyn!»
Rundt madeira og desertas, så er det noen svært så ustadige vindforhold. Vel, ikke underlig egentlig siden de lange atlanterhavsvindene plutselig får et 1800 meters fjell i fleisen, samt møter andre særs uryddige klipper og fjelltopper. Det er som om vinden selv må si; «Ka Farsken E det hær får nåkka!?? Yppe dåkker med mæ?!» (Nordavinden snakker fortsatt nordnorsk selv om den har reist langt hjemmefra)
Og innenfor samme minuttet, er dette en vanlig samtale på båten: «Nå stilner vinden helt. Vi får bare ta på motoren!» Til: «Dæven! Vi må reve! Det blåser 26!» Det er faktisk ganske sykt å se den veggen med vind som kommer fykende og piskende på det blikkstille vannet. Og bare vente på hva som skjer med båten. Fra 0-100 i en Tesla er kanskje like gøy, men ikke så spennende som dette. Julian løper og gjemmer seg de første gangene, før han etterhvert blir så tøff at han står og roper: «Turbooooooooo!»
Håvard er så flink til å seile at jeg blir helt mør i knærne. Jeg blir helt *. Og ja, jeg blir litt mør i knærne av så heftig seiling også, så det er bra han er så flink!!
Nå er vi klare for å seile over det 4000 meter dype havet og 50.000 meter lange strekket mellom Madeira og Lanzarote.
Med det, så sier vi takk for oss til Portugal og portugisere. Vi elsker dere!! Et land som har født mange av verdens største oppdagere og seilere. Underlig at dere hadde slik utferdstrang fra dette vakre landet!
*Utferdstrang er et av de kuleste ordene og foreteelsene jeg vet om!!! Kan med hell brukes som adjektiv.
En fin dag i september 2018
Ilhas Desertas
Ilhas Desertas
Madeira- Lanzarote :-)
Nå seiler vi fra Madeira til Lanzarote og Puerto Calero. På veien er vi innom en øy med Ingenting: Ilhas Desertas.
Det er veldig fin værmelding. Vind fra aktenfor tvers i 12-25 knops. Ja ikke vet vi, det blåser 30 nå.
Det tar visst 2-3 dager å seile.
Vi har allerede sjukt lyst på pannekaker, så det blir nok snart litt rør og røre nå :-)
Snakkes om noen dager a!
Nå drar vi fra Free Wifi til Wifi-fri!
Det er veldig fin værmelding. Vind fra aktenfor tvers i 12-25 knops. Ja ikke vet vi, det blåser 30 nå.
Det tar visst 2-3 dager å seile.
Vi har allerede sjukt lyst på pannekaker, så det blir nok snart litt rør og røre nå :-)
Snakkes om noen dager a!
Nå drar vi fra Free Wifi til Wifi-fri!
Svømme!
Julian fortalte læreren sin før han dro at han hadde to mål: 1. Lære seg å svømme 2. Lære engelsk.
Idag kan Julian svømme!
Han feiret på ekte Kjempestorebror-vis med å hoppe fra en 2-3 meters brygge og ned i havet!
Funchal
11.september 2018
Idag kan Julian svømme!
Han feiret på ekte Kjempestorebror-vis med å hoppe fra en 2-3 meters brygge og ned i havet!
Funchal
11.september 2018
Vi har fått venner!
Wir haben ein sehr nettes Ehepaar aus Deutschland kennengelernt. Tina und Werner segeln Winds of Change. Es ist so schön mit ihnen zu lachen! Und wir waren auch auf einigen Reisen auf der Insel unterwegs. Um ein Auto auf Madeira zu fahren, sollten Sie einen guten Fahrer, ein Auto, das Gegensäcke anpackt (damit Sie nicht drücken müssen) und eine sehr gute Karte haben. Wir hatten nur das erste! Aber er war auch der wichtigste!
Tina er veldig smart Economist og Werner er lege, rettere sagt urolog. Vi får håpe at vi ikke får bruk for deres profesjoner, men at vi klarer å holde orden på våre egne penger og underliv.
De har hele livet sitt planlagt hele livet sitt. Og planen var at de skulle kunne slutte å jobbe ved ca 50 år. Og vipps her de nå. Vi har selv planlagt ganske lite her i livet. Og vipps er vi også her.
Men det var de som skulle lære oss denne nydelige filosofi her i livet:
De har hele livet sitt planlagt hele livet sitt. Og planen var at de skulle kunne slutte å jobbe ved ca 50 år. Og vipps her de nå. Vi har selv planlagt ganske lite her i livet. Og vipps er vi også her.
Men det var de som skulle lære oss denne nydelige filosofi her i livet:
Madeira - nord, øst og rundtomkring
10.september 2018
10.september 2018
Tiger Time
Dette kan kanskje høres rart ut for noen. Men idag, i dette øyeblikket, er første gang jeg har ligget med tigeren.
Ja altså, ligge på en solseng, lese litt fysikk, bade litt, duppe litt og aldeles slappe helt av på mitt gedigne tiger-håndkle.
Et sitat fra bokens bakside passer bra her på livets forside:
«Her, på grensen av det vi vet,
Foran havet av alt det vi ikke vet,
Lyser verdens gåte, verdens skjønnhet,
Og det tar pusten fra oss.»
Foran havet,
9.september 2018
Ja altså, ligge på en solseng, lese litt fysikk, bade litt, duppe litt og aldeles slappe helt av på mitt gedigne tiger-håndkle.
Et sitat fra bokens bakside passer bra her på livets forside:
«Her, på grensen av det vi vet,
Foran havet av alt det vi ikke vet,
Lyser verdens gåte, verdens skjønnhet,
Og det tar pusten fra oss.»
Foran havet,
9.september 2018
Madeira
Gondol, kaffe, kirker, parker og gatemalerier
= Madeira
Sept 2018
= Madeira
Sept 2018
Ronaldo, Papegøyer og Badeland
Som overskriften tilsier, dette var en dag som var laget av og for badeglade fotballgale (3)7-åringer!
Ronaldos fødeby og Madeiras hovedstad Funchal, 7.september 2018.
Ronaldos fødeby og Madeiras hovedstad Funchal, 7.september 2018.
Kardemomme by
Her i Kardemomme er det veldig godt å bo.
Alle har det deilig, for her tar vi det med ro.
Og bakern baker kaker, og bassenget er 22.
Og alle spiser middag klokka to.
Ja Madeira hvor vi bor,
det er den beste by på jord.
Og skipper Julian,
er verdens allerbeste mann.
Og vi har trommer og trompeter
hvis du trenger til en dans,
og Kardemomme byorkester
spiller nesten uten stans.
Hurra hurra for byen vår,
her vil vi bo i hundre år.
Quinta do Lordes
Madeira
6.september 2018
Alle har det deilig, for her tar vi det med ro.
Og bakern baker kaker, og bassenget er 22.
Og alle spiser middag klokka to.
Ja Madeira hvor vi bor,
det er den beste by på jord.
Og skipper Julian,
er verdens allerbeste mann.
Og vi har trommer og trompeter
hvis du trenger til en dans,
og Kardemomme byorkester
spiller nesten uten stans.
Hurra hurra for byen vår,
her vil vi bo i hundre år.
Quinta do Lordes
Madeira
6.september 2018
Kom igjen...
For noen år siden hadde jeg et arrangement på et konferansehotell Gardermoen for folk i bilbransjen. Mekanikere, selgere, sjefer. Som også er pappaer, bestefedre, kompiser, venner, onkler - ja også noen mammaer, venninner.
CC Cowboys er på scenen. Alle 500 står! Noen med hendene i været, noen i en dans, noen med en drink, noen arm i arm. Og alle synger!! Så høyt de kan.
Det er en allsang så sterk at den irrer og vibber seg inn i sjelen min:
Kjære, jeg har tenkt litt.
Tenkt litt på det du sa.
La oss pakke det vi har
og dra
Og finne oss et sted ved havet
eller foten av et fjell.
Og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv.
Så kom igjen.
Kom igjen.
Vi står i nærhet av en drøm
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kjære, Vi bare gjør det
Peiler uten kurs og drar
Og ny historie skrives som vi sier ja
Og finner oss et sted ved havet
eller foten av et fjell
og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv
Så kom igjen
Kom igjen.
Vi står i nærheten av en drøm.
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort
Så kom igjen.
Så kom igjen.
-
Det er et gulv fylt av samhold og glede, et kor fylt av drømmer.
Så mange drømmer!!
Så mange drømmer.......
Her jeg står på seilbåten på Porto Santo mens Magnus synger over høyttalerne våre, så undrer jeg om det øyeblikket ga like sterkt inntrykk for flere enn meg.
Ved viktige valg i livet har jeg hørt dette mannsterke koret på nytt: «En ny historie skrives om vi sier ja»
Kom igjen.
-
En konferansesal på Gardermoen, november 2014 + Porto Santo, september 2018
CC Cowboys er på scenen. Alle 500 står! Noen med hendene i været, noen i en dans, noen med en drink, noen arm i arm. Og alle synger!! Så høyt de kan.
Det er en allsang så sterk at den irrer og vibber seg inn i sjelen min:
Kjære, jeg har tenkt litt.
Tenkt litt på det du sa.
La oss pakke det vi har
og dra
Og finne oss et sted ved havet
eller foten av et fjell.
Og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv.
Så kom igjen.
Kom igjen.
Vi står i nærhet av en drøm
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen.
Så kom igjen.
Kjære, Vi bare gjør det
Peiler uten kurs og drar
Og ny historie skrives som vi sier ja
Og finner oss et sted ved havet
eller foten av et fjell
og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv
Så kom igjen
Kom igjen.
Vi står i nærheten av en drøm.
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort
Så kom igjen.
Så kom igjen.
-
Det er et gulv fylt av samhold og glede, et kor fylt av drømmer.
Så mange drømmer!!
Så mange drømmer.......
Her jeg står på seilbåten på Porto Santo mens Magnus synger over høyttalerne våre, så undrer jeg om det øyeblikket ga like sterkt inntrykk for flere enn meg.
Ved viktige valg i livet har jeg hørt dette mannsterke koret på nytt: «En ny historie skrives om vi sier ja»
Kom igjen.
-
En konferansesal på Gardermoen, november 2014 + Porto Santo, september 2018
Making a statement
Det var faktisk NATO som bygde den nye marinaen her. (Takk Jens!)
Vel, uansett egentlige dårlige grunn, så ble det et fint resultat! Godt at noe er på den måten.
Som statement i sementen, så har besøkende båter dekorert hele moloen i alle farger, flagg og symboler.
#peaceisloud
Vel, uansett egentlige dårlige grunn, så ble det et fint resultat! Godt at noe er på den måten.
Som statement i sementen, så har besøkende båter dekorert hele moloen i alle farger, flagg og symboler.
#peaceisloud
Og ÅJ!! Grafitti er skikkelig gøy. Jeg er glad Julian fikk med seg det allerede som syvåring! (Ehhhh.............)
-
Natt til 5.september 2018 (Nattlys gir best grafitti sier insiderne i Norge)
Porto Santo Marina
-
Natt til 5.september 2018 (Nattlys gir best grafitti sier insiderne i Norge)
Porto Santo Marina
Sightseeing Porto Santo
«Du vet det stedet det var så fint at til og med pappa tok bildet? Ja det var en eller annen øy i Europa?»
Porto Santo Høyt&Lavt
4.september 2018
4.september 2018
Sandliv
Porto Santo
4.september 2018
4.september 2018
Porto Santo
Vi kom akkurat inn til Porto Santo etter en 4,5 døgns seilas fra Lisboa.
For et sted!
Alt vi ser er paradis.
Og vel, alt vi vet er dette:
https://www.viover60.no/artikler/reise/grav-pa-porto-santo/
:-)))
Vi gleder oss til en natt uten nattevakt og flere dagers oppdagelsesferd i denne lille hemmeligheten.
For et sted!
Alt vi ser er paradis.
Og vel, alt vi vet er dette:
https://www.viover60.no/artikler/reise/grav-pa-porto-santo/
:-)))
Vi gleder oss til en natt uten nattevakt og flere dagers oppdagelsesferd i denne lille hemmeligheten.
Porto Santo,
Rett bortaforr Madeira
2.september 2018
Rett bortaforr Madeira
2.september 2018
Kjære mamma, kjære bestemor
Idag har du bursdag, kjære mamma og bestemor! Og vi savner deg ekstra idag. Det er ganske rart å være mange sjømil unna når vi har aller mest lyst til å gi deg en bursdagsklem - og få verdens beste klem tilbake.
Takk, mamma, for at hjertet ditt er så stort at du sender oss lykke med på reisen vår!
Vi elsker deg!
2.september 2018
Slattum i Norge + Porto Santo i Atlanterhavet = sant
Takk, mamma, for at hjertet ditt er så stort at du sender oss lykke med på reisen vår!
Vi elsker deg!
2.september 2018
Slattum i Norge + Porto Santo i Atlanterhavet = sant
VBS!
Verdens Beste Sara har vært en fest å ha om bord i to uker! Bare se på bildene, de sier mye.
Det som er godt skjult, både på bildene og i Saras evigvarende smil og klemmer, jo det er at hun har hatt både prolaps og streptokokker mens hun har vært her! For selv med litt skeiv rygg og at hun til slutt nesten ikke kunne snakke, spise eller drikke, så er hun en solstråle som tar livet med det gode.
Likevel; Sara med Tiara måtte dra hjem fra Lisboa når den portugisiske antibiotikan ikke funket på halsen.
Og vi gleder oss allerede til hun kommer til oss en gang igjen.
«Jeg kan synge selv om jeg har vondt i halsen, for sangstemmen kommer jo fra hjertet»
- Sara Wilhelmsen, Lisboa, august 2018
PS: om du møter Sara på din vei, så vil gjerne Julian hinte om at passordet for å komme inn til Sara er «kose mose overdose».
Det som er godt skjult, både på bildene og i Saras evigvarende smil og klemmer, jo det er at hun har hatt både prolaps og streptokokker mens hun har vært her! For selv med litt skeiv rygg og at hun til slutt nesten ikke kunne snakke, spise eller drikke, så er hun en solstråle som tar livet med det gode.
Likevel; Sara med Tiara måtte dra hjem fra Lisboa når den portugisiske antibiotikan ikke funket på halsen.
Og vi gleder oss allerede til hun kommer til oss en gang igjen.
«Jeg kan synge selv om jeg har vondt i halsen, for sangstemmen kommer jo fra hjertet»
- Sara Wilhelmsen, Lisboa, august 2018
PS: om du møter Sara på din vei, så vil gjerne Julian hinte om at passordet for å komme inn til Sara er «kose mose overdose».
Ned til stranda
Løper ned til stranda med solkrem i handa
Sola skinner på toppløse kvinner
Bikiniteenieweeinie og shortsen på vranga
Guttan løper etter og e lettere forbanna
(Joik høyt)
Sola skinner på toppløse kvinner
Bikiniteenieweeinie og shortsen på vranga
Guttan løper etter og e lettere forbanna
(Joik høyt)
Siste søndag i august 2018
Oeiras, Portugal
Oeiras, Portugal
Mojito Manifestation
Vi har lært i den spirituelle verden at Universet gir oss det vi trenger.
Vel, vi satt her i båten og dagdrømte om Mojito til lunsj vi. Ikke lenge etterpå, så kommer drinkene ned til oss.
Ja altså, vi trenger ikke mer bevis enn som så vi altså.
Vi trengte bare å ta på oss bikini og starte på å vaske båten utvendig med såpe og svamp, så hørte vi: «Want some Mojito?»
✔️
Vel, vi satt her i båten og dagdrømte om Mojito til lunsj vi. Ikke lenge etterpå, så kommer drinkene ned til oss.
Ja altså, vi trenger ikke mer bevis enn som så vi altså.
Vi trengte bare å ta på oss bikini og starte på å vaske båten utvendig med såpe og svamp, så hørte vi: «Want some Mojito?»
✔️
Siste lørdag i august 2018
Oeiras Marina utenfor Lisboa, Portugal
Oeiras Marina utenfor Lisboa, Portugal
Fortryllende havn
Lisboa - du har meg. Jeg vet ingenting om deg. Det er som å bli kjent med et nytt menneske. Jeg har bare hørt du er fantastisk. Og nå, nå kan jeg reise inn i deg. Gate for gate. Lag for lag. Smil for smil. Og slik navnet ditt betyr, ja, du er fortryllende.
Vi über oss innover mot Lisboa. Vi vet ikke helt hvor gå av. Vi vil nødig havne på Lisboas Oslo S, ei heller på Lisboas Stovner. Herr Über forsøker å hjelpe oss så godt han kan. Vi forstår ‘spasere’ og ‘spise’, og han setter oss av ved Tourist trap. Men peker og sier: Rosso!! Grå gate. Vanlig storby. Ingen mennesker. Vi er utålmodige og tar en ny bil til «Rosso!» Og SÅ kommer vi til det første monumentet, den første store plassen! Det er som å plutselig vandre inn i noens hjerte.
Bare at det er gatemusikanter, fortauskafeer, tuk-tuk, trikker og masse glade og rolige mennesker i dette hjertet!
Lisboa føles livlig - på en veldig ydmyk måte. Masse små kafeer og butikker, men nesten ingen store fabrikk-kjeder som vil ha alle oss til å spise, drikke og kle oss med det samme. Ja, rent bortsett fra Ronaldo-drakter, kork-capser og små fliser. Og alle menneskene er så ulike; i klesstil, i ganglag, i retning og fart. Lisboas hjerte er stort nok for alle.
Vi beames til en nydelig fortauskafe midt i den mest kjente gaten. Den dufter lavendel fra alle blomstene på bordet! Og den er så vakker og kul! Jeg får for første gang lyst på hus igjen - bare at den kan være akkurat sånn. Hotel da Baixa. Vi alle tre spiser kostelig tre-retters med vin og cola - for 500kr totalt. Yeay!
Julian finner oss en tuk-tuk med sjåfør Raymond som tar oss med på guidet tur i Lisboas syv åser.
Raymond er lærer med en flott degree og har bodd lenge i England. Han sier: «Where I come from, in Bangladesh, we say that the children can learn everything very fast, if they only have a good time» Han er Julians lærer i disse to timene i Engelsk og Historie og Livssyn. Hele tiden med et smil som bergtar både oss og alle fotgjengere som han stopper for og vinker forbi.
Jeg visste ikke Julian kunne så mye engelsk. Han er klistret til bilsetet med store øyne når Raymond forteller om jordskjelvene i 1754. Og ler høyt når Raymond viser de gamle bensinstasjonene - som var rent vann som rant ut av husene. Det var jo ikke biler før i tiden, men hester!!
Vi får se alle Lisboas attraksjoner og distraksjoner. Katedral. Kirker. Utsikt! Kaffe. Is! Små parker. Gigantiske plasser! Enorme statuer! Markeder. Trange gater. Store broer. Det er alltid en overraskelse hva som skjuler seg bak svingen. Det kan bli enda trangere og svett, det kan bli gigantisk og prangende.
Lisboa har blitt kalt Europas San Fransisco for hennes trange gater, gamle trikker og røde bro. Og kanskje aller mest for hennes åpenhet og originalitet.
Men hun trenger ikke bli oppkalt etter andre byer. Lisboa er seg selv - fullt ut.
Vi drar tilbake til båten på kvelden. Skulle gjerne ha overnattet med deg, Lisboa. Du ville kanskje blitt vårt beste one night stand.
Lisboa - du har meg. Jeg vet fortsatt lite om deg. Jeg bare vet du er fantastisk. Slik de fortryllende bare kan være.
Lisboa, Portugal
24.august 2018
Vi über oss innover mot Lisboa. Vi vet ikke helt hvor gå av. Vi vil nødig havne på Lisboas Oslo S, ei heller på Lisboas Stovner. Herr Über forsøker å hjelpe oss så godt han kan. Vi forstår ‘spasere’ og ‘spise’, og han setter oss av ved Tourist trap. Men peker og sier: Rosso!! Grå gate. Vanlig storby. Ingen mennesker. Vi er utålmodige og tar en ny bil til «Rosso!» Og SÅ kommer vi til det første monumentet, den første store plassen! Det er som å plutselig vandre inn i noens hjerte.
Bare at det er gatemusikanter, fortauskafeer, tuk-tuk, trikker og masse glade og rolige mennesker i dette hjertet!
Lisboa føles livlig - på en veldig ydmyk måte. Masse små kafeer og butikker, men nesten ingen store fabrikk-kjeder som vil ha alle oss til å spise, drikke og kle oss med det samme. Ja, rent bortsett fra Ronaldo-drakter, kork-capser og små fliser. Og alle menneskene er så ulike; i klesstil, i ganglag, i retning og fart. Lisboas hjerte er stort nok for alle.
Vi beames til en nydelig fortauskafe midt i den mest kjente gaten. Den dufter lavendel fra alle blomstene på bordet! Og den er så vakker og kul! Jeg får for første gang lyst på hus igjen - bare at den kan være akkurat sånn. Hotel da Baixa. Vi alle tre spiser kostelig tre-retters med vin og cola - for 500kr totalt. Yeay!
Julian finner oss en tuk-tuk med sjåfør Raymond som tar oss med på guidet tur i Lisboas syv åser.
Raymond er lærer med en flott degree og har bodd lenge i England. Han sier: «Where I come from, in Bangladesh, we say that the children can learn everything very fast, if they only have a good time» Han er Julians lærer i disse to timene i Engelsk og Historie og Livssyn. Hele tiden med et smil som bergtar både oss og alle fotgjengere som han stopper for og vinker forbi.
Jeg visste ikke Julian kunne så mye engelsk. Han er klistret til bilsetet med store øyne når Raymond forteller om jordskjelvene i 1754. Og ler høyt når Raymond viser de gamle bensinstasjonene - som var rent vann som rant ut av husene. Det var jo ikke biler før i tiden, men hester!!
Vi får se alle Lisboas attraksjoner og distraksjoner. Katedral. Kirker. Utsikt! Kaffe. Is! Små parker. Gigantiske plasser! Enorme statuer! Markeder. Trange gater. Store broer. Det er alltid en overraskelse hva som skjuler seg bak svingen. Det kan bli enda trangere og svett, det kan bli gigantisk og prangende.
Lisboa har blitt kalt Europas San Fransisco for hennes trange gater, gamle trikker og røde bro. Og kanskje aller mest for hennes åpenhet og originalitet.
Men hun trenger ikke bli oppkalt etter andre byer. Lisboa er seg selv - fullt ut.
Vi drar tilbake til båten på kvelden. Skulle gjerne ha overnattet med deg, Lisboa. Du ville kanskje blitt vårt beste one night stand.
Lisboa - du har meg. Jeg vet fortsatt lite om deg. Jeg bare vet du er fantastisk. Slik de fortryllende bare kan være.
Lisboa, Portugal
24.august 2018
Lisboa Love
Mille Momenti i La Bresse
Mille kjører world cup i downhill biking i La Bresse. Pappa Håvard er med henne der. Hun slo seg stygt igår, men idag kom inn på 3.plass! Gratulerer, Mille vår!
Som dæm har det i Syden
Vi passerer det europeiske kontinentets vestligste punkt. Og tar noen raske avgjørelser som tar oss til Oeiras. Som viser seg å være ALT vi drømmer om!! (Vel, Håvard drømmer fortsatt mest om et toalett)
Oeiras marina ligger i utløpet av Lisboa elven, cirka mellom Cascais og Lisboa. Her er det rett uti Atlanteren med sin rene luft og svale vind. Samtidig så er det «som dæm har det i Syden» som vi nordlendinger ville sagt det: strand, basseng, posh restauranter, isbarer, promenade med rulleskøytere. Vi tenkte egentlig at dette måtte koste en formue, men Neida; 44 euro natta, inkludert gratis mårrabrød.
Vi er ekstra glade for denne marinaen, fordi vi var på vei inn i den ‘vanlige’ havna som er i elven ved Lisboa, rett ved motorveien og som virker litt industri. Alcantara er til og med anbefalt i Reeds bibelen.. Men nå svingte vinden oss hit! ‘Let Life Surprise You!’
For de som vil komme på Hjemme Alene fest her i Syden mens Håvard er i Zurich.
Her er vi:
Oeiras marina ligger i utløpet av Lisboa elven, cirka mellom Cascais og Lisboa. Her er det rett uti Atlanteren med sin rene luft og svale vind. Samtidig så er det «som dæm har det i Syden» som vi nordlendinger ville sagt det: strand, basseng, posh restauranter, isbarer, promenade med rulleskøytere. Vi tenkte egentlig at dette måtte koste en formue, men Neida; 44 euro natta, inkludert gratis mårrabrød.
Vi er ekstra glade for denne marinaen, fordi vi var på vei inn i den ‘vanlige’ havna som er i elven ved Lisboa, rett ved motorveien og som virker litt industri. Alcantara er til og med anbefalt i Reeds bibelen.. Men nå svingte vinden oss hit! ‘Let Life Surprise You!’
For de som vil komme på Hjemme Alene fest her i Syden mens Håvard er i Zurich.
Her er vi:
Oeiras, Portugal
23.august 2018
23.august 2018
Banana Pancakes
Banana Pancakes med Jack Johnson
Maybe we could sleep in
Make you banana pancakes
Pretend like it's the weekend now
We could pretend it all the time
https://open.spotify.com/track/0BgbobvykXxEvxo2HhCuvM?si=PnN0jXqbQVSw3oWnTih3SQ
Banana Pancakes med Sara
3 Egg
3 Banan
Kanel
Smør til steking
Maple syrup
Maybe we could sleep in
Make you banana pancakes
Pretend like it's the weekend now
We could pretend it all the time
https://open.spotify.com/track/0BgbobvykXxEvxo2HhCuvM?si=PnN0jXqbQVSw3oWnTih3SQ
Banana Pancakes med Sara
3 Egg
3 Banan
Kanel
Smør til steking
Maple syrup
Cabo Raso, Portugal
22.august 2018
22.august 2018
Dra te sjøss
Til vår store overraskelse, så tar det visst bare et langt døgn å reise fra Porto til Lisboa. Og det er spesielt bra nå. Turen starter bra med spinnaker, klestørk og nachos til lunsj, men så ble det litt rusk i rasken.
Sara fikk prolaps i Porto. Det sa knekk og så ble ryggen regelrett skeiv. De veldig snille fysioterapeutene i Porto, sa «Your back is broken.» Og hva er verre enn prolaps? Prolaps OG sjøsjuke. Hun sier: «Det er ikke altfor ille» Hennes skala på «altfor ille» er nok litt annerledes enn folk flest. For Sara smiler hun - helt på ekte.
Håvard har magesjau og feber. Huffameg!! Stakkars, han er helt grå. Han skal reise til Zürich imorgen for Milles Worldcup. Han gleder seg veldig, så vi får håpe han blir litt bedre.
Jeg må innrømme at nattens nattevakt er litt lang. Nettene er jo også lengre her enn i sommerlyse nord. Det får meg til å tenke på jeg virkelig håper at vi får med oss en seiler eller to over de største havene.. Av og til, så er det litt vanskelig å forstå det er eldre ektepar som vanligvis drar på jordomseiling. (Vi får stadig høre at vi er for unge for dette!)
I natt er det tåke og vindstille, så Momenti er motorbåt. Livin’ La Vida Tåka! Mellom 03 og 05, setter jeg vekkerklokka på å vekke meg hvert tredje minutt. Det blir 60 alarmer det! Og den ene gir full uttelling for å svinge unna en fiskebåt. Ellers er det Reidar Radar, Agnes AIS, Nanni Motor og jeg da. Og en innmari god bok og en uendelig kopp med kaffe. En kul ting: Reidar Radar og jeg kan se delfinene på Radarskjermen!
God bedring a, Sara og Håvard.
Snart er det god morgen iallfall :-)
Kl 05:30, 22(?).august 2018
I tåka på kysten av Portugal
Sara fikk prolaps i Porto. Det sa knekk og så ble ryggen regelrett skeiv. De veldig snille fysioterapeutene i Porto, sa «Your back is broken.» Og hva er verre enn prolaps? Prolaps OG sjøsjuke. Hun sier: «Det er ikke altfor ille» Hennes skala på «altfor ille» er nok litt annerledes enn folk flest. For Sara smiler hun - helt på ekte.
Håvard har magesjau og feber. Huffameg!! Stakkars, han er helt grå. Han skal reise til Zürich imorgen for Milles Worldcup. Han gleder seg veldig, så vi får håpe han blir litt bedre.
Jeg må innrømme at nattens nattevakt er litt lang. Nettene er jo også lengre her enn i sommerlyse nord. Det får meg til å tenke på jeg virkelig håper at vi får med oss en seiler eller to over de største havene.. Av og til, så er det litt vanskelig å forstå det er eldre ektepar som vanligvis drar på jordomseiling. (Vi får stadig høre at vi er for unge for dette!)
I natt er det tåke og vindstille, så Momenti er motorbåt. Livin’ La Vida Tåka! Mellom 03 og 05, setter jeg vekkerklokka på å vekke meg hvert tredje minutt. Det blir 60 alarmer det! Og den ene gir full uttelling for å svinge unna en fiskebåt. Ellers er det Reidar Radar, Agnes AIS, Nanni Motor og jeg da. Og en innmari god bok og en uendelig kopp med kaffe. En kul ting: Reidar Radar og jeg kan se delfinene på Radarskjermen!
God bedring a, Sara og Håvard.
Snart er det god morgen iallfall :-)
Kl 05:30, 22(?).august 2018
I tåka på kysten av Portugal
Wanna be Portugese
Første skoledag
Det vi må lære før vi kan gjøre det,
det lærer vi når vi gjør det.
- Aristoteles
1.time: Escola de vela
Seile Hobi cat med barna på seilskolen.
Ilagt undervisning i portugisisk og engelsk, samt selvstendighet
2.time Miljø&musikk
Sara underviser i miljøarbeid ved hjelp av gode gamle Blekkulf
Ilagt undervisning i sang og musikk
3.time Navigasjon
Vespa tur med pappa, hvor eleven sitter bakpå og navigerer vha Google maps
Ilagt undervisning i trafikkregler, samt Portos historie og kultur.
4.time Gym
Bading & fotball med mamma på stranda
Ilagt undervisning for opptak til det portugisiske fotballlandslaget
5.time Heimkunnskap
Lage vegetarmat med Sara.
Ilagt ‘øvelser for finmotorikk’ ved å skjære grønnsaker
Første skoledag
20.august 2018
Porto, Portugal
det lærer vi når vi gjør det.
- Aristoteles
1.time: Escola de vela
Seile Hobi cat med barna på seilskolen.
Ilagt undervisning i portugisisk og engelsk, samt selvstendighet
2.time Miljø&musikk
Sara underviser i miljøarbeid ved hjelp av gode gamle Blekkulf
Ilagt undervisning i sang og musikk
3.time Navigasjon
Vespa tur med pappa, hvor eleven sitter bakpå og navigerer vha Google maps
Ilagt undervisning i trafikkregler, samt Portos historie og kultur.
4.time Gym
Bading & fotball med mamma på stranda
Ilagt undervisning for opptak til det portugisiske fotballlandslaget
5.time Heimkunnskap
Lage vegetarmat med Sara.
Ilagt ‘øvelser for finmotorikk’ ved å skjære grønnsaker
Første skoledag
20.august 2018
Porto, Portugal
Postkort med Porto
Vi er i Portugal!
Akkurat 18.08.2018 kl 21:18 krysset vi grensen til Portugal. Vi innser at vi er 100 år for tidlig for at øyeblikket skulle blitt numerisk perfekt.
Det å seile langs kysten, er en allsidig opplevelse. Vinden kommer herfra og derfra, plutselig i 25 knop, plutselig helt vindstille. Når natur og klima former mennesket, så gleder vi oss til å oppleve Portugiserne! Det kan ikke bli kjedelig.
Første stopp er Porto.
Vi lander i Duoro elvens utløp en tidlig morgen. For et sted! Vi bor i en kul moderne marina midt mellom en nydelig strand, en pitorresk fiskerlandsby og Portos karakteristiske broer.
Vi jentene leier sykler og tar oss videre innover i postkortet. For det er nettopp det Sara hviner lystig i det hun sykler langs elvebredden: «Det er akkurat som på postkortene! Det er akkurat som når du googler Porto!»
(Ilagt pause slik at du kan google Porto)
Lunsj i en liten trang gate. Gatemusikanter skaper passende soundtrack og vibe. Servitører med like vakre gitarhender, snille øyne og varme smil. Nydelig vin i store glass. Små retter som eksploderer i munnen. Siesta under broen. Iskaffe på piren. Det er ikke rart dett stedet er på UNESCO listen. Det er virkelig vel bevart og i livlig bruk.
Gutta leier moped og cruiser rundt i Porto. Fotballstadion. Posh strandhoteller. Burger-lunsj i saccosekk. Kjent kirke på strand.
Julian blir kjent med lærern på seilskolen, og det er håp om at Julians drøm om å seile Hobi Cat kan bli sann.
Det er varmt, hele 35 grader, men en god, svalende vind. Vi forstår hvorfor de spiser middag så sent her. Vi har ikke så lyst på varm mat før lenge etter sola har gått ned.
Og da kommer månen frem. Sammen med de kosteligste retter fra vår egen Cafe Sara.
Det hele er ganske mye bedre enn et Google-søk. Og kanskje bittelitt bedre enn et slikt vakkert håndskrevet kort som man ville fått før i tiden. Et slikt kort med litt solkrem, litt vinflekker, et nøye utvalgt frimerke og en krone i porto.
19-20.august 2018
Porto, Portugal
Akkurat 18.08.2018 kl 21:18 krysset vi grensen til Portugal. Vi innser at vi er 100 år for tidlig for at øyeblikket skulle blitt numerisk perfekt.
Det å seile langs kysten, er en allsidig opplevelse. Vinden kommer herfra og derfra, plutselig i 25 knop, plutselig helt vindstille. Når natur og klima former mennesket, så gleder vi oss til å oppleve Portugiserne! Det kan ikke bli kjedelig.
Første stopp er Porto.
Vi lander i Duoro elvens utløp en tidlig morgen. For et sted! Vi bor i en kul moderne marina midt mellom en nydelig strand, en pitorresk fiskerlandsby og Portos karakteristiske broer.
Vi jentene leier sykler og tar oss videre innover i postkortet. For det er nettopp det Sara hviner lystig i det hun sykler langs elvebredden: «Det er akkurat som på postkortene! Det er akkurat som når du googler Porto!»
(Ilagt pause slik at du kan google Porto)
Lunsj i en liten trang gate. Gatemusikanter skaper passende soundtrack og vibe. Servitører med like vakre gitarhender, snille øyne og varme smil. Nydelig vin i store glass. Små retter som eksploderer i munnen. Siesta under broen. Iskaffe på piren. Det er ikke rart dett stedet er på UNESCO listen. Det er virkelig vel bevart og i livlig bruk.
Gutta leier moped og cruiser rundt i Porto. Fotballstadion. Posh strandhoteller. Burger-lunsj i saccosekk. Kjent kirke på strand.
Julian blir kjent med lærern på seilskolen, og det er håp om at Julians drøm om å seile Hobi Cat kan bli sann.
Det er varmt, hele 35 grader, men en god, svalende vind. Vi forstår hvorfor de spiser middag så sent her. Vi har ikke så lyst på varm mat før lenge etter sola har gått ned.
Og da kommer månen frem. Sammen med de kosteligste retter fra vår egen Cafe Sara.
Det hele er ganske mye bedre enn et Google-søk. Og kanskje bittelitt bedre enn et slikt vakkert håndskrevet kort som man ville fått før i tiden. Et slikt kort med litt solkrem, litt vinflekker, et nøye utvalgt frimerke og en krone i porto.
19-20.august 2018
Porto, Portugal
Morgenstund med havet
Jeg har min første strandyoga. Det er vid utsikt utover Atlanterhavet. Jeg hører storbyens lyder bak meg. Bølgene slår sakte og taktfaste med stranda. Sanda er myk og allerede solvarm.
Kroppen min elsker å strekke seg helt ut. Pusten elsker å komme i takt med luften rundt. Inni meg er det helt helt stille.
Tidevannet kommer ulidelig sakte krypende opp mot yogamatta mi. Det er små eksplosjoner av nytelse når vannet når tærne, og de neste små bølgene treffer sakte lengre oppover. Bølge for bølge.
Det er som å elske med havet.
Eu te amo, o mar.
Eu te amo, Portugal
-
20.august 2018
Porto, Portugal
Kroppen min elsker å strekke seg helt ut. Pusten elsker å komme i takt med luften rundt. Inni meg er det helt helt stille.
Tidevannet kommer ulidelig sakte krypende opp mot yogamatta mi. Det er små eksplosjoner av nytelse når vannet når tærne, og de neste små bølgene treffer sakte lengre oppover. Bølge for bølge.
Det er som å elske med havet.
Eu te amo, o mar.
Eu te amo, Portugal
-
20.august 2018
Porto, Portugal
Julaften!
Sara har kommet fra Norge! Hun er en gave i seg selv, med sitt herlige vesen og humør.
Hun lukter norsk! Og den lukta kan vi ikke beskrive, bare at den er god og ren. Som rent vann. Med et lite hint av melkesjokolade og bjørk.
Hun har med seg posten vår, et nytt AmEx kort til Håvard (hiha!), noen Veldig Viktige Verktøy som veide 10kg, OG hun har i tillegg kjøpt med seg gullsalami, kaviar, melkesjokolade OG Risengrynsgrøt til julaften. Ja her er det JULAFTEN allerede!
Takk, Sara, for at du er så tøff at du hopper på skuta! Vi tror faktisk at vi får opplevd hele Portugal, Madeira og Lanzarote sammen med deg.
Vel, du har vært her i tre timer, men vi er allerede usikre om du får lov til å mønstre av før den ordentlige julaften.
Velkommen om bord, Prinsesse Sara!
Hun lukter norsk! Og den lukta kan vi ikke beskrive, bare at den er god og ren. Som rent vann. Med et lite hint av melkesjokolade og bjørk.
Hun har med seg posten vår, et nytt AmEx kort til Håvard (hiha!), noen Veldig Viktige Verktøy som veide 10kg, OG hun har i tillegg kjøpt med seg gullsalami, kaviar, melkesjokolade OG Risengrynsgrøt til julaften. Ja her er det JULAFTEN allerede!
Takk, Sara, for at du er så tøff at du hopper på skuta! Vi tror faktisk at vi får opplevd hele Portugal, Madeira og Lanzarote sammen med deg.
Vel, du har vært her i tre timer, men vi er allerede usikre om du får lov til å mønstre av før den ordentlige julaften.
Velkommen om bord, Prinsesse Sara!
Foto: Julian viser frem tegningene på sin egendesignede katamaran. Sara får være med å seile den også*!
Vigo Galicia
16.august 2018
(*Kompliment)
Vigo Galicia
16.august 2018
(*Kompliment)
Saku’s Book of «Jokes» - 1st chapter:
Thank you Saku for being a fellow traveller with us! In two weeks you made us laugh quite often in between the waves, here are some of your sentences that made us 1) think 2) laugh 3) think again 4) look at you with a weird face 5) see that you dont even smile 6) laugh again (now more silently):
-
Laila: «Oh there is a melon floating by!»
Saku: «Perhaps it is a watermelon.»
-
Julian: «Look, a whale!!»
Saku: «Oh. Look at the ocean unveiling.»
-
Håvard: «With the wind from that direction, the boat will heel»
Saku: «All this heeling this week. I think I must be healed by now»
-
Laila makes omelette with leaks and tomatoes.
Saku: «Oh! We have a leak. All this time we had a leek, and I didnt know. I am glad you found it before we took in sea water.»
-
Saku: «I fell into a breadbaking machine in France, and I was in so much pain»
-
L: «Lots of sea weed here»
Saku: «You know the famous sea weed diet?»
L: «?»
S: «You see weed. And you smoke it.
L: «......»
S: «I am on a sea food diet. When I see food, I eat it.»
-
Saku: «Oh. You found a FotoProtection Sun Lotion for the Photographer. So much care in this boat»:
-
Laila: «Oh there is a melon floating by!»
Saku: «Perhaps it is a watermelon.»
-
Julian: «Look, a whale!!»
Saku: «Oh. Look at the ocean unveiling.»
-
Håvard: «With the wind from that direction, the boat will heel»
Saku: «All this heeling this week. I think I must be healed by now»
-
Laila makes omelette with leaks and tomatoes.
Saku: «Oh! We have a leak. All this time we had a leek, and I didnt know. I am glad you found it before we took in sea water.»
-
Saku: «I fell into a breadbaking machine in France, and I was in so much pain»
-
L: «Lots of sea weed here»
Saku: «You know the famous sea weed diet?»
L: «?»
S: «You see weed. And you smoke it.
L: «......»
S: «I am on a sea food diet. When I see food, I eat it.»
-
Saku: «Oh. You found a FotoProtection Sun Lotion for the Photographer. So much care in this boat»:
Vigo Hverdagsliv
Når vi kommer til havn etter en god stund (i dobbel betydning) på havet eller i en stille vik, så skifter livet ombord til noe som likner hverdagsliv.
Men heldigvis, så er det sansene som setter igang først. Vi lukter land. Spanske byer har en spesiell lukt, som for oss er en miks av sand, klesvaskemiddel, klor og kaffe. Ikke ulikt det som nye byer gir oss. Høres ikke så godt ut, men det er det! Og vi lukter og ser trærne!
Vigo er en havneby i utløpet av en Ria. Ikke så langt fra Portugal. Kystlinjen preges av containerhavner, båtbyggerier, fiskemottak og Praias hvor man kan bade og fiske. Det er flott å se en kystby i full drift! Og ikke en eneste turist! Ja rent bortsett fra en gedigen regatta som kom inn her. Det var helt vilt å se på, og Julian er mer gira på Volvo Ocean Race enn noen sinne.
Hverdagslivet på land arter seg sånn her:
Vi kan ikke snakke spansk eller portugisisk. Det er en rar opplevelse. Utrolig hvor lett misforståelser oppstår ut av enkle ting. Google Translate gjør hverdagslivet enklere. Men jeg føler meg som en turist som stemmer FRP. Jeg har derfor nå et nytt mission; Lære meg litt portugisisk!!
Da Julian var fire år, ga han klar beskjed: «Vi må flytte til Portugal, mamma og pappa! For jeg kan ikke spille fotball på Norge! De er altfor dårlig!» Så ja; det kan kanskje være smart å lære litt portugisisk. Og spille fotball med Julian så ofte vi kan.
Det å kjøpe mat er også en allsidig opplevelse. Supermarkedet er så gedigent at de som jobber der har på seg rulleskøyter. Samtidig: Her er det f.eks ikke mulig å få tak i frossent kjøtt eller halvstekte brød. Alt er ferskt. «Og ferdig kjøttdeig? Hva? Ja, jeg kan godt kverne en biff for deg?» Og selv om de ruller rundt i et gedigent supermarked, så synes de vi er veldig, veldig rare som ikke kjøper fisken på pescaderia før kl 10 på morgenen, ferskt brød hos panaderia helst kl 07, kjøttet hos carniceria og osten på fromagerie.
Fremfor å bare plukke en vakuumpakka greie i frysedisken på Coop Prix til kveldens Pasta Bolognese, så er det jo øyeåpnende for både liten og stor når vi er i det lokale slakteriet, samt ser og lukter kjøttdisken. Spesielt siden det paradoksalt nok henger store glossy plakater av søte små griser og vakre kyr på grønne beiter like bak disken med likene. «Mamma, jeg tror jeg heller tar tomatsaus og parmesan»
I verken Coruna eller i Vigo har vi sett en eneste kiosk med godteri, fast food, brus og is. Det er også veldig få typiske «ting/gave-butikker». Og vi har ikke sett noen vanlige klesbutikker. Spørsmålet er hvorfor vi nordmenn skulle trenge 7-11 på hvert hjørne og Circle K i hver sving. Og hvorfor vi fyller stua med Ting&Tang, og klesskapet med klær for langt flere kropper enn vår ene. Tilgjengelighet skaper behov.
Og dere: Ingen bruker handleposer i plast.
Wifi er også en greie. Alle kafeer og butikker har det, men det går like treigt som Flåmsbanen. Så ingen bruker det. Vi savner raskt wifi altså, vi innrømmer det. Vi har vært lenge nok i raskt wifi hjemme at vi har fått våre rare behov. Men det ser ikke ut som noen her savner det. Det er ganske rart at verken folk på kafeen, bussen eller ved buss-stoppet står nedi telefonene sine. Det virker som de slapper av?!!
Jeg får troa på den nye verden her.
Men mest fordi så godt som alle smiler med øynene. Kanskje fordi de er i så god kontakt med den gode, gamle verden.
-
Vi er i Vigo for våre gjester: Saku skal av og Sara skal på. På seilerspråket kalles det Mannskapsbytte. Det blir også Bannskapsbytte. Hver medreisende har sin egen sjargong som gir nytt preg på båten! På alle mulige vis!
Saku har vært hos oss i 2 uker, og han reiser nå nordover. Sara kommer nå fra Oslo og skal være med oss i 4 uker. Begge kjenner vi fra Osho Risk Meditasjonsenter i Danmark. Mer om dem begge i andre posts! De fortjener hver sine øyeblikk :-)
Vi vet ikke helt hvor seile herfra. Ja vi vet vi skal sørover, men hvor? I en samtale om nettopp dette "Hvor skal vi reise etter Vigo?", så kom Siri automatisk på i telefonen min og hadde sine innspill: "Her er kontaktinformasjonen til Trond Viggo."
Men heldigvis, så er det sansene som setter igang først. Vi lukter land. Spanske byer har en spesiell lukt, som for oss er en miks av sand, klesvaskemiddel, klor og kaffe. Ikke ulikt det som nye byer gir oss. Høres ikke så godt ut, men det er det! Og vi lukter og ser trærne!
Vigo er en havneby i utløpet av en Ria. Ikke så langt fra Portugal. Kystlinjen preges av containerhavner, båtbyggerier, fiskemottak og Praias hvor man kan bade og fiske. Det er flott å se en kystby i full drift! Og ikke en eneste turist! Ja rent bortsett fra en gedigen regatta som kom inn her. Det var helt vilt å se på, og Julian er mer gira på Volvo Ocean Race enn noen sinne.
Hverdagslivet på land arter seg sånn her:
- Kan Julian seile Feva eller Hobi cat her?
- Hvor raskt er Wifi?
- Er dusjen ren? Og varm!?
- Vaskeri (jeg digger rett og slett vaskerier; konseptet er så smart og jeg føler meg så ‘local’)
- Matbutikk (bunkre så langt vi kan!)
- Båtutstyrsbutikk
- Espresso på hjørnet (nam nam!)
- Fikse og vaske båt inni og utenpå
Vi kan ikke snakke spansk eller portugisisk. Det er en rar opplevelse. Utrolig hvor lett misforståelser oppstår ut av enkle ting. Google Translate gjør hverdagslivet enklere. Men jeg føler meg som en turist som stemmer FRP. Jeg har derfor nå et nytt mission; Lære meg litt portugisisk!!
Da Julian var fire år, ga han klar beskjed: «Vi må flytte til Portugal, mamma og pappa! For jeg kan ikke spille fotball på Norge! De er altfor dårlig!» Så ja; det kan kanskje være smart å lære litt portugisisk. Og spille fotball med Julian så ofte vi kan.
Det å kjøpe mat er også en allsidig opplevelse. Supermarkedet er så gedigent at de som jobber der har på seg rulleskøyter. Samtidig: Her er det f.eks ikke mulig å få tak i frossent kjøtt eller halvstekte brød. Alt er ferskt. «Og ferdig kjøttdeig? Hva? Ja, jeg kan godt kverne en biff for deg?» Og selv om de ruller rundt i et gedigent supermarked, så synes de vi er veldig, veldig rare som ikke kjøper fisken på pescaderia før kl 10 på morgenen, ferskt brød hos panaderia helst kl 07, kjøttet hos carniceria og osten på fromagerie.
Fremfor å bare plukke en vakuumpakka greie i frysedisken på Coop Prix til kveldens Pasta Bolognese, så er det jo øyeåpnende for både liten og stor når vi er i det lokale slakteriet, samt ser og lukter kjøttdisken. Spesielt siden det paradoksalt nok henger store glossy plakater av søte små griser og vakre kyr på grønne beiter like bak disken med likene. «Mamma, jeg tror jeg heller tar tomatsaus og parmesan»
I verken Coruna eller i Vigo har vi sett en eneste kiosk med godteri, fast food, brus og is. Det er også veldig få typiske «ting/gave-butikker». Og vi har ikke sett noen vanlige klesbutikker. Spørsmålet er hvorfor vi nordmenn skulle trenge 7-11 på hvert hjørne og Circle K i hver sving. Og hvorfor vi fyller stua med Ting&Tang, og klesskapet med klær for langt flere kropper enn vår ene. Tilgjengelighet skaper behov.
Og dere: Ingen bruker handleposer i plast.
Wifi er også en greie. Alle kafeer og butikker har det, men det går like treigt som Flåmsbanen. Så ingen bruker det. Vi savner raskt wifi altså, vi innrømmer det. Vi har vært lenge nok i raskt wifi hjemme at vi har fått våre rare behov. Men det ser ikke ut som noen her savner det. Det er ganske rart at verken folk på kafeen, bussen eller ved buss-stoppet står nedi telefonene sine. Det virker som de slapper av?!!
Jeg får troa på den nye verden her.
Men mest fordi så godt som alle smiler med øynene. Kanskje fordi de er i så god kontakt med den gode, gamle verden.
-
Vi er i Vigo for våre gjester: Saku skal av og Sara skal på. På seilerspråket kalles det Mannskapsbytte. Det blir også Bannskapsbytte. Hver medreisende har sin egen sjargong som gir nytt preg på båten! På alle mulige vis!
Saku har vært hos oss i 2 uker, og han reiser nå nordover. Sara kommer nå fra Oslo og skal være med oss i 4 uker. Begge kjenner vi fra Osho Risk Meditasjonsenter i Danmark. Mer om dem begge i andre posts! De fortjener hver sine øyeblikk :-)
Vi vet ikke helt hvor seile herfra. Ja vi vet vi skal sørover, men hvor? I en samtale om nettopp dette "Hvor skal vi reise etter Vigo?", så kom Siri automatisk på i telefonen min og hadde sine innspill: "Her er kontaktinformasjonen til Trond Viggo."
Vigo, Galicia
14-16.august 2018
14-16.august 2018
Sommerdag!
igår var det mandag, idag er det sommerdag!
Og Julian er veldig Happy med at det er pizza og brus til middag!
Galician Atlantic Islands Maritime-Terrestrial National Park
14.august 2018
14.august 2018
Mandag!
Hver mandag vet vi hvilken ukedag det er! Yeay! For da får vi kalenderbeep på alle devicer om at det er mandagsmøte og Teammøte i Sigma. Og det møtes som regel med spørsmålet: «å jeg trodde det var torsdag?!»
Hei dere på Gyro! Vi lurer på hvilken artist som opptrer for dere! Om det er et flaut øyeblikk med steppegrupper, eller om det er TheNextArtistToBeFamous som gir oss alle gåsehud. Vi kommer aldri til å glemme da Aurora kom til gyro med sin store aura og bare føtter. Eller Lemaitre!! Eller Cezinando!!
Og vi kommer aldri til å glemme dere! Akkurat nå går 1000 gyro- øyeblikk gjennom tankene våre her. Nok til å gråte en bøtte saltvann. Nok til å le oss skakke og skeive. Nok til å undres herfra og rundt hele kloden.
Takk a gyro for at vi kan seile her uti vindstilla mens dere kjører skuta hjemme.
Vi elsker dere!!
-
For dere som ikke kjenner Gyro, så kan www.Gyro.no besøkes eller ta en tur innom magiske Trikkestallen på Sagene. Hver mandag kl 09 er det artist, hver torsdag er det vafler, hver fredag er det pølser og quiz. Og innimellom er det noen som klimprer på pianoet. Og hver dag skapes eventer, arrangementer og opplevelser for folks arbeidshverdag eller festlige lag.
Ikke rart det blir bra opplevelser; På gyro er hver dag en liten fest.
Spesielt mandager!
Hei dere på Gyro! Vi lurer på hvilken artist som opptrer for dere! Om det er et flaut øyeblikk med steppegrupper, eller om det er TheNextArtistToBeFamous som gir oss alle gåsehud. Vi kommer aldri til å glemme da Aurora kom til gyro med sin store aura og bare føtter. Eller Lemaitre!! Eller Cezinando!!
Og vi kommer aldri til å glemme dere! Akkurat nå går 1000 gyro- øyeblikk gjennom tankene våre her. Nok til å gråte en bøtte saltvann. Nok til å le oss skakke og skeive. Nok til å undres herfra og rundt hele kloden.
Takk a gyro for at vi kan seile her uti vindstilla mens dere kjører skuta hjemme.
Vi elsker dere!!
-
For dere som ikke kjenner Gyro, så kan www.Gyro.no besøkes eller ta en tur innom magiske Trikkestallen på Sagene. Hver mandag kl 09 er det artist, hver torsdag er det vafler, hver fredag er det pølser og quiz. Og innimellom er det noen som klimprer på pianoet. Og hver dag skapes eventer, arrangementer og opplevelser for folks arbeidshverdag eller festlige lag.
Ikke rart det blir bra opplevelser; På gyro er hver dag en liten fest.
Spesielt mandager!
Galicia, Oceano Atlantico
Mandag (!) 13.august 2018
Mandag (!) 13.august 2018
En ny dag i pysjamas
Prosjekt Nytt liv 2018:
Bytte Mucho Mas med Pysjamas. Check! V
Bytte Mucho Mas med Pysjamas. Check! V
Langs kysten av Nordvest Spania,
Ofte kalt Costa de Morte.
Også ganske enkelt kalt: Atlanterhavet.
13.august 2018
Ofte kalt Costa de Morte.
Også ganske enkelt kalt: Atlanterhavet.
13.august 2018
Enseada de San Francisco
Inni MilleMomenti
Vi har fått noen søte spørsmål om vi kan vise bilder fra inni båten. Det er ikke så lett å ta foto av en båt uten at det blir rart. (Kilian Munch, du er herved invitert!)
Det kom også noen Atlanterhavsdønninger i det lille øyeblikket det var ryddig nok til å vise våre indre gemakker til fintfolk, folk flest og folk&fe.
Her er Dagligstuen med en Delikat Åpen Kjøkkenløsning med Havutsikt og Sjøgløtt. (For de som er over 161,5 cm så kan de se 360 ut på havet). Det er en litt annerledes layout enn andre båter, da båten har 10cm isolering i tak og vegger for å holde varmen eller kulda ute, samt at kjølen kan heves inn under sofaen, hvafankernskalmanmeddender :-) Under gulvene er det 650 liter vann og like mye diesel. Og vår egen matbutikk; Hermetikken!
Det kom også noen Atlanterhavsdønninger i det lille øyeblikket det var ryddig nok til å vise våre indre gemakker til fintfolk, folk flest og folk&fe.
Her er Dagligstuen med en Delikat Åpen Kjøkkenløsning med Havutsikt og Sjøgløtt. (For de som er over 161,5 cm så kan de se 360 ut på havet). Det er en litt annerledes layout enn andre båter, da båten har 10cm isolering i tak og vegger for å holde varmen eller kulda ute, samt at kjølen kan heves inn under sofaen, hvafankernskalmanmeddender :-) Under gulvene er det 650 liter vann og like mye diesel. Og vår egen matbutikk; Hermetikken!
Her er Byssa til Byssemor. Herfra kommer det varm frokost, en veldig god Dunch (late Lunch / early Dinner), samt ellers hva man behager. Det er skikkelig digg å lage mat på sjøen! Byssemor har latt seg inspirere av Kaptein Camilla fra den gang hun grilla KyllingSpyd i Peanøttsaus til hele havna på Svenner i vår 26 fots seilbåt.
Et minus er den endeløse oppvasken. Etter en runde rundt jorda så har vi vasket opp i 30 døgn.
Til venstre ser du peisen. Det er ikke annet å si om det at han er en førrbainna skitpeis på sommeren, og en finpeis på vinteren.
Et minus er den endeløse oppvasken. Etter en runde rundt jorda så har vi vasket opp i 30 døgn.
Til venstre ser du peisen. Det er ikke annet å si om det at han er en førrbainna skitpeis på sommeren, og en finpeis på vinteren.
Her er Queens bed in Captains Cabin. Helt fantastisk å se opp på stjernene på natta, og opp på seilene på dagen!
Ikke fullt så digg i forpiggen når vi krenger, da er det lett å havne oppi vinduet. Og heller ikke når bølgene slår for høyt i baugen. Det er ca som å ha sex med Shrek i en vannseng.
Men ellers er det selve drømmen.
Ikke fullt så digg i forpiggen når vi krenger, da er det lett å havne oppi vinduet. Og heller ikke når bølgene slår for høyt i baugen. Det er ca som å ha sex med Shrek i en vannseng.
Men ellers er det selve drømmen.
Her er båtens Doghouse, som går under navnene Vinterhaven eller Lysthuset. (Shit, jeg håper denne teksten ikke fester seg ved soveromsbildene)
Her har vi MaxSea TimeZero kartprogram, B&G plotter, Reidar Radar fra Furuno, Furuno GPS, AIS man over board alarm, iCom AIS MA500TR, en skikkelig bra ZTDK-AIS-SSeB, VHF, Navtex (mye mas), Reeds Bibelen med marinas og not-to-go’s, panel med navi-lys og dekkslys. (Vel litt av dette var bare sprøyt, men måtte bare se om du følger med fortsatt, Harald.)
Her har vi MaxSea TimeZero kartprogram, B&G plotter, Reidar Radar fra Furuno, Furuno GPS, AIS man over board alarm, iCom AIS MA500TR, en skikkelig bra ZTDK-AIS-SSeB, VHF, Navtex (mye mas), Reeds Bibelen med marinas og not-to-go’s, panel med navi-lys og dekkslys. (Vel litt av dette var bare sprøyt, men måtte bare se om du følger med fortsatt, Harald.)
Dere som lurer på hvordan båten ser ut inni; Kom på besøk a!
Der det er Rom,
Er det rom.
Der det er Rom,
Er det rom.
ps - vi har også Private Pool :-)
SSB Radio
Håvard snakker for første gang i sin SSB radio her fra Cabo Finisterre i Spania.
Det er en stor milepæl for oss. SSB radioen er blant annet High Freequency HF. En VHF radio går bare så langt man kan se, eller tja litt lengre. En HF radio kan i teorien gå jorda rundt. SSB gjør derfor at vi kan sende Mail via radiobølge, snakke med folk i hele verden, samt faktisk ha kontakt i Stillehavet! Alt gratis!
Det er å få den ombord som er alt annet enn gratis, enten i cash eller arbeidsinnsats. Boreal ville ha 120.000kr for å installere SSB i båten vår. Så Håvard fant ut at han heller skulle installere det selv!!
Research: 30 timer. Innkjøp: 15 timer. Yoga-moves under dørken for å trekke kabler: 5 timer. Montering: 30 timer. Bannskap: 10 timer. Snakke med hyggelige radio-eksperter om utrolig nerdete ting: XXX timer.
TL Sparks Commander US Navy Retired har skrevet en tykk bok «Handbook for Starting the Dream», som ja KUN er om hvordan installere denne greia. Terry har nå invitert oss hjem til seg i US. Det sier jo litt!
Den første sendinga på vår SSB var med Tor Hammer ved Lysaker Kursenter i Oslo. Tusen takk for all god hjelp og veiledning, Tor!
SSB står for Single Side Band. Radioamatør Håvard Johnset blir ikke single med det første ass. Fruen kjenner at hun blir helt nerdy-horny! Tusen takk, Håvard! Måtte du snakke med din bassy pilot-stemme i evigheter:-)
Cabo Finisterre, Galicia
11.august 2018
Det er en stor milepæl for oss. SSB radioen er blant annet High Freequency HF. En VHF radio går bare så langt man kan se, eller tja litt lengre. En HF radio kan i teorien gå jorda rundt. SSB gjør derfor at vi kan sende Mail via radiobølge, snakke med folk i hele verden, samt faktisk ha kontakt i Stillehavet! Alt gratis!
Det er å få den ombord som er alt annet enn gratis, enten i cash eller arbeidsinnsats. Boreal ville ha 120.000kr for å installere SSB i båten vår. Så Håvard fant ut at han heller skulle installere det selv!!
Research: 30 timer. Innkjøp: 15 timer. Yoga-moves under dørken for å trekke kabler: 5 timer. Montering: 30 timer. Bannskap: 10 timer. Snakke med hyggelige radio-eksperter om utrolig nerdete ting: XXX timer.
TL Sparks Commander US Navy Retired har skrevet en tykk bok «Handbook for Starting the Dream», som ja KUN er om hvordan installere denne greia. Terry har nå invitert oss hjem til seg i US. Det sier jo litt!
Den første sendinga på vår SSB var med Tor Hammer ved Lysaker Kursenter i Oslo. Tusen takk for all god hjelp og veiledning, Tor!
SSB står for Single Side Band. Radioamatør Håvard Johnset blir ikke single med det første ass. Fruen kjenner at hun blir helt nerdy-horny! Tusen takk, Håvard! Måtte du snakke med din bassy pilot-stemme i evigheter:-)
Cabo Finisterre, Galicia
11.august 2018
Blå Swix føre!
Idag er det bra føre på blåmyra, et skikkelig Blå Swix føre! Vi seiler med tre seil: spinnaker, genoa og storseilet (siste for å stabilisere)
Vi er på vei nedover den spanske kysten. Eller Costa Da Morte (Dødens kyst ja) - så det er jo bra det er fint vær... Vi tenkte å seile litt sånn vik for vik, by for by. Så rolig som Herr Johnset kan. For å si det sånn: Vi har ikke stoppa en eneste gang enda :-)
Fruen ligger i forpiggen hele dagen, ca en gang i måneden, så er hun ikke helt pigg. Gutta styrer skuta, og jeg hører bare: «Slipp litt mer på skjøtet, Julian!» Ta imot spribommen!» «Pappa! Sving babord! Fiskebøye!»
Og det er bare hav mellom oss og Amerika. På telefonen så heter stedet rett og slett: Océano Atlantico. Det blir feiret med Real American Burgers til lunsj. (Jeg feirer heller det middelhavske klima og går for halloumiburger - og ja, for dere som har spist burger med meg før, jeg fikk gledestårer i øynene nå også)
Utpå eftan går vi mot en vik ved Finisterre -Spanias vestligste punkt. Det blåser hatter og høy, vi ligger på skeiva på vei mot vika, og en Navigare Galicia båt kommer 5 meter unna. Vi lurer jo litt, før de plukker opp masse kamerautstyr og roper «Beautiful Boat!»
Vi finner en lun vik ved en sandstrand. Det lukter furuskog og fersk fisk. Som å være hjemme! Vi får rapporter hjemmefra at det blåser 50 knop i hjemmehavna i Lysekil. Med Atlanteren rett ut så er vi glade for at det er nesten vindstille inni vika her.
Den spanske versjonen av OleIvars setter igang dansemusikken på stranda. Det er som å ha på Mamma&Pappas yndlingsradio, bare at høyttalerne er formet av sjøen og åsene rundt.
Vi spiser Norsk Laks til middag! Godt svømt, Laks!
Julian får århundrets sjokk når badevannet nå er 14 grader! På med våtdrakt! Og syvåringen tar jobben med å se under båten og se om ankeret sitter godt! «Julian, du er den tøffeste jeg kjenner!» «Jeg vet det, mamma!»
Det er finfint å være norsk laks i Spania.
Costa Da Morte, Galicia
11.august 2018
Vi er på vei nedover den spanske kysten. Eller Costa Da Morte (Dødens kyst ja) - så det er jo bra det er fint vær... Vi tenkte å seile litt sånn vik for vik, by for by. Så rolig som Herr Johnset kan. For å si det sånn: Vi har ikke stoppa en eneste gang enda :-)
Fruen ligger i forpiggen hele dagen, ca en gang i måneden, så er hun ikke helt pigg. Gutta styrer skuta, og jeg hører bare: «Slipp litt mer på skjøtet, Julian!» Ta imot spribommen!» «Pappa! Sving babord! Fiskebøye!»
Og det er bare hav mellom oss og Amerika. På telefonen så heter stedet rett og slett: Océano Atlantico. Det blir feiret med Real American Burgers til lunsj. (Jeg feirer heller det middelhavske klima og går for halloumiburger - og ja, for dere som har spist burger med meg før, jeg fikk gledestårer i øynene nå også)
Utpå eftan går vi mot en vik ved Finisterre -Spanias vestligste punkt. Det blåser hatter og høy, vi ligger på skeiva på vei mot vika, og en Navigare Galicia båt kommer 5 meter unna. Vi lurer jo litt, før de plukker opp masse kamerautstyr og roper «Beautiful Boat!»
Vi finner en lun vik ved en sandstrand. Det lukter furuskog og fersk fisk. Som å være hjemme! Vi får rapporter hjemmefra at det blåser 50 knop i hjemmehavna i Lysekil. Med Atlanteren rett ut så er vi glade for at det er nesten vindstille inni vika her.
Den spanske versjonen av OleIvars setter igang dansemusikken på stranda. Det er som å ha på Mamma&Pappas yndlingsradio, bare at høyttalerne er formet av sjøen og åsene rundt.
Vi spiser Norsk Laks til middag! Godt svømt, Laks!
Julian får århundrets sjokk når badevannet nå er 14 grader! På med våtdrakt! Og syvåringen tar jobben med å se under båten og se om ankeret sitter godt! «Julian, du er den tøffeste jeg kjenner!» «Jeg vet det, mamma!»
Det er finfint å være norsk laks i Spania.
Costa Da Morte, Galicia
11.august 2018
Sakus øyeblikk
Finn Willy!
Mens du ser deg gjennom attraksjonene langs La Corunas kystlinje, ja blant annet Hercules verdens eldste fyrtårn som er 2000 år gammelt, så kan du jo teste om du finner Willy. Ja en naken mann, som plutselig var på Lailas bilder :0)
La Coruna, Galicia
9.august 2018
La Coruna, Galicia
9.august 2018
åj! Jeg hadde visst glemt å ta bilde av det fyrtårnet!
Julian får sin Spania dag!
Julian har savnet: strand, sykling, fotball, sushi, pizza og motorbåter. Idag fikk han alt! Helt uten at vi tenkte på det; det bare ble sånn! «Spania leverer altså, mamma!»
La Coruna, Galicia
10.august 2018
La Coruna, Galicia
10.august 2018
Dagens øyeblikk
Håvard får endelig tatt sin favoritt-vits til en som ikke har sett den før:
Du kan se den her. Men du MÅ love å le like høyt når Håvard viser den til deg senere!
https://m.youtube.com/watch?v=yR0lWICH3rY
https://m.youtube.com/watch?v=yR0lWICH3rY
Buenas Noches!
Biscaya er bak oss. Takk, Biscaya! Du har vært veldig snill med oss. Delfinene og vi synger god natt til deg. Og snart sier vi Buenos Dias i Spania. Add another land.
Vi gleder oss til Spania. Det er nesten som om vår seiltur egentlig startet i Frankrike og at dette er første land. Julian tror Spania er ett eneste stort badeland. Og jeg kan tre ord på spansk: «Hola! Fiesta! Siesta!» Jeg kommer langt nok med det.
I skrivende stund er det natt, og vi seiler langs Nord-Spanias opplyste kyst. Hjertet mitt er varmt. Delfiner danser rundt båten. Bølgene er rolige og vuggende. Vinden er sval og god. Noen fiskebåter tøffer sakte forbi. Månen er som en liten gul båt på skeiva.
Stjernene blinker om kapp med fyrene. Stjerneskudd. Melkeveien. Og så mye stjerner at det nesten ikke er himmel igjen. Mellom stjernene er det hvite lyslinjer - som et grid over jorda. Jeg undrer på hvilke stjerner som lar sine lyslinjer gå til oss her på Tellus. Muligens alle de stjernene lille jeg kan se, og sikkert mange millioner flere. Jeg har aldri sett en så rik stjernehimmel. Det er som om Gud har photoshoppa den nattsvarte himmelen og trykket: add another layer.
Jeg kjenner at jeg kan seile slik for alltid.
Utover i universet,
Inn i meg selv.
Add another layer.
Vi gleder oss til Spania. Det er nesten som om vår seiltur egentlig startet i Frankrike og at dette er første land. Julian tror Spania er ett eneste stort badeland. Og jeg kan tre ord på spansk: «Hola! Fiesta! Siesta!» Jeg kommer langt nok med det.
I skrivende stund er det natt, og vi seiler langs Nord-Spanias opplyste kyst. Hjertet mitt er varmt. Delfiner danser rundt båten. Bølgene er rolige og vuggende. Vinden er sval og god. Noen fiskebåter tøffer sakte forbi. Månen er som en liten gul båt på skeiva.
Stjernene blinker om kapp med fyrene. Stjerneskudd. Melkeveien. Og så mye stjerner at det nesten ikke er himmel igjen. Mellom stjernene er det hvite lyslinjer - som et grid over jorda. Jeg undrer på hvilke stjerner som lar sine lyslinjer gå til oss her på Tellus. Muligens alle de stjernene lille jeg kan se, og sikkert mange millioner flere. Jeg har aldri sett en så rik stjernehimmel. Det er som om Gud har photoshoppa den nattsvarte himmelen og trykket: add another layer.
Jeg kjenner at jeg kan seile slik for alltid.
Utover i universet,
Inn i meg selv.
Add another layer.
Nordvest Spania
8.august 2018
8.august 2018
Biscaya!
Når vår venn og eventkollega Erik Solem får utfordringer som er litt heftige å få løst, så sier han på klingende Kristiansundsk: «Ja alt går vel, om det e medvind, nerroverbakke og kjøttkak te middag!»
Og sånn er det med Biscaya også!
Medvind: For en drøm å seile med vinden!
Spesielt for oss som faktisk ikke har opplevd det siden april. Og som Håvard muligens ville sagt det: «Det er bedre å få den bakfra enn rett i fjeset. Sa brura.»
Vi ser hvaler og delfiner hver dag! Det er helt magisk å høre delfinene snakke sammen. Og å høre hvalene pruste i overflaten. Julian sier at han kan høre hvalene synge. «Pappa! Det er hvalsang! Å det er så fint!» Saku forteller oss at hvaler kan høre hverandre over hele hav. Hvalene er dog veldig sjenerte, så hver gang Saku knipser på det fine kameraet sitt, så drar de sin vei. Åj! Akkurat nå, når jeg skriver dette, så hoppet en delfin ved meg og sa ‘skvik’!
Saku er førstereis på storhavet. Og for en start han får! Det synes vi også at han fortjener når han velger Biscaya som sitt første hav. Vi vet ikke om han er hekta: «well, having Internet and a motorboat are more my way» Vel, havet er i blikket hans, så la oss se :-)
Julian drømmer også om vår neste båt: Hans egenbygde Katamaran! Den blir stadig mer avansert. Vi har måttet love at vi ikke begynner på den travle Gyro-jobben igjen før den båten er helt ferdig.
Nå er Julian virkelig Momentis beste seiltrimmer! Han får bruk for alt han har lært på seilkurs på lille herbern siden han var tre år. Denne turen har vi også lest masse, tegnet byer og båter, lekt ekte Fortnite, spilt vegg-fotball og sett på film. Og bamsene hans er alltid med på fanteri! Og innimellom stikker de ekte kjæledyrene hans innom: Delfinene og hvalene! Julian sier at vi må til Antarktis: «mamma! Der er det enda flere hvaler som jeg må besøke!» Kjempestorebror Jomar og lillebror Julian har mye til felles. Spekkhogger er deres begges yndlingsdyr!
Nerroverbakke: Da jeg var liten, fattet jeg ikke at det kunne gå an at noen elver ikke rant sørover, for sørover var jo nedover, det kunne alle se! Spesielt Tana-elva, hun synes jeg var spesielt sta og umedgjørlig på det der. Og det er fortsatt noe med det: det føles lett å seile nerroverbakke. Ja sørover ja. Sola i fjeset. Det uoppdagede foran oss.
Havet har en annen farge her. Det er 3-4000 meter dypt. I den engelske kanal er havet turkis og beige. Kanskje som når man blander bittelitt grønn skog og litt blå himmel med veldig mye grå skyer og masse hvit sand. Her er havet veldig mørk blå, ja marineblå ja. A ha...
Vi ser også at Biscaya kan være litt i overkant humpete. Utrolig krappe bølger. Og veldig veldig rotete, før det kommer en stor Atlanterhavsbølge og rydder opp for en stund. Vi er glade for at bølgene ikke er så store nå. Vi leser at det er vanlig å ikke kunne se andre båter på grunn av at bølgene er så krappe her.
En nattevakt opplever vi også hvor vanskelig det kan være å oppdage båter på kollisjonskurs. Vi ser et bittelite svakt lys i alt det sorte. Vi tenker det er langt unna siden det er så lite og svakt, men snart kan vi skimte at det lyser grønt. Vi skjønner at enten har vi fått superhelt-syn ELLER så er den båten veldig nær. Lanterner på små båter har ikke krav til å lyse mer enn 2nautiske, og med vår fart på 6-7 knopp pluss dens fart, så går 2 nautiske fort. Vi skjønner det ikke likevel, for vi ser den ikke på radaren heller, men etter mye skruing for å få bort bølger, så får vi plutselig se et lite glimt på skjermen. Vi går for fulle seil i 17 knops vind. Seilene er spridde ut på begge sider, så vi kan ikke svinge så mye. Vi får inn genoaen i et hattefokk og svinger bak lyset. Det er en bittelite seilbåt. Uten radarreflektor. Uten gode lanterner. Uten AIS. Uten kvinne på vakt. Men med masse, masse flaks.
Vi husker hva den særs erfarne kapteinen som var vår lærer på Kystskippern svarte på spørsmål om hva han hadde prioritert på en seilbåt: 1) Radarreflektor 2) Radar 3) AIS-sender om man fortsatt har 3000 kr til overs 4) Seil.
Kjøttkak te middag: Av og til kommer sørvesten fra Atlanteren og brøkjer med oss. Og når vi krysser og krenger, så får jeg ofte så innmari lyst på hjemmelaga kjøttkaker! Det er to ting som er rart med det: 1) Det er sjukt vanskelig å mekke kjøttkaker når vi humper og dunker på skeiva 2) Jeg er vegetarianer.
Likevel, etter 2-3 timer, så er både Mor og Mors Kjøttkaker ferdige, til stor glede blant Mannskapet.
Det å ha Kokkekamp i et seilende kjøkken, det ville vært et utrolig bra reality TV konsept! I finalen kunne man hatt medvind, nerroverbakke og kjøttkak te middag!
Biscaya, fra Bretagne til Galicia
4-8.august 2018
Og sånn er det med Biscaya også!
Medvind: For en drøm å seile med vinden!
Spesielt for oss som faktisk ikke har opplevd det siden april. Og som Håvard muligens ville sagt det: «Det er bedre å få den bakfra enn rett i fjeset. Sa brura.»
Vi ser hvaler og delfiner hver dag! Det er helt magisk å høre delfinene snakke sammen. Og å høre hvalene pruste i overflaten. Julian sier at han kan høre hvalene synge. «Pappa! Det er hvalsang! Å det er så fint!» Saku forteller oss at hvaler kan høre hverandre over hele hav. Hvalene er dog veldig sjenerte, så hver gang Saku knipser på det fine kameraet sitt, så drar de sin vei. Åj! Akkurat nå, når jeg skriver dette, så hoppet en delfin ved meg og sa ‘skvik’!
Saku er førstereis på storhavet. Og for en start han får! Det synes vi også at han fortjener når han velger Biscaya som sitt første hav. Vi vet ikke om han er hekta: «well, having Internet and a motorboat are more my way» Vel, havet er i blikket hans, så la oss se :-)
Julian drømmer også om vår neste båt: Hans egenbygde Katamaran! Den blir stadig mer avansert. Vi har måttet love at vi ikke begynner på den travle Gyro-jobben igjen før den båten er helt ferdig.
Nå er Julian virkelig Momentis beste seiltrimmer! Han får bruk for alt han har lært på seilkurs på lille herbern siden han var tre år. Denne turen har vi også lest masse, tegnet byer og båter, lekt ekte Fortnite, spilt vegg-fotball og sett på film. Og bamsene hans er alltid med på fanteri! Og innimellom stikker de ekte kjæledyrene hans innom: Delfinene og hvalene! Julian sier at vi må til Antarktis: «mamma! Der er det enda flere hvaler som jeg må besøke!» Kjempestorebror Jomar og lillebror Julian har mye til felles. Spekkhogger er deres begges yndlingsdyr!
Nerroverbakke: Da jeg var liten, fattet jeg ikke at det kunne gå an at noen elver ikke rant sørover, for sørover var jo nedover, det kunne alle se! Spesielt Tana-elva, hun synes jeg var spesielt sta og umedgjørlig på det der. Og det er fortsatt noe med det: det føles lett å seile nerroverbakke. Ja sørover ja. Sola i fjeset. Det uoppdagede foran oss.
Havet har en annen farge her. Det er 3-4000 meter dypt. I den engelske kanal er havet turkis og beige. Kanskje som når man blander bittelitt grønn skog og litt blå himmel med veldig mye grå skyer og masse hvit sand. Her er havet veldig mørk blå, ja marineblå ja. A ha...
Vi ser også at Biscaya kan være litt i overkant humpete. Utrolig krappe bølger. Og veldig veldig rotete, før det kommer en stor Atlanterhavsbølge og rydder opp for en stund. Vi er glade for at bølgene ikke er så store nå. Vi leser at det er vanlig å ikke kunne se andre båter på grunn av at bølgene er så krappe her.
En nattevakt opplever vi også hvor vanskelig det kan være å oppdage båter på kollisjonskurs. Vi ser et bittelite svakt lys i alt det sorte. Vi tenker det er langt unna siden det er så lite og svakt, men snart kan vi skimte at det lyser grønt. Vi skjønner at enten har vi fått superhelt-syn ELLER så er den båten veldig nær. Lanterner på små båter har ikke krav til å lyse mer enn 2nautiske, og med vår fart på 6-7 knopp pluss dens fart, så går 2 nautiske fort. Vi skjønner det ikke likevel, for vi ser den ikke på radaren heller, men etter mye skruing for å få bort bølger, så får vi plutselig se et lite glimt på skjermen. Vi går for fulle seil i 17 knops vind. Seilene er spridde ut på begge sider, så vi kan ikke svinge så mye. Vi får inn genoaen i et hattefokk og svinger bak lyset. Det er en bittelite seilbåt. Uten radarreflektor. Uten gode lanterner. Uten AIS. Uten kvinne på vakt. Men med masse, masse flaks.
Vi husker hva den særs erfarne kapteinen som var vår lærer på Kystskippern svarte på spørsmål om hva han hadde prioritert på en seilbåt: 1) Radarreflektor 2) Radar 3) AIS-sender om man fortsatt har 3000 kr til overs 4) Seil.
Kjøttkak te middag: Av og til kommer sørvesten fra Atlanteren og brøkjer med oss. Og når vi krysser og krenger, så får jeg ofte så innmari lyst på hjemmelaga kjøttkaker! Det er to ting som er rart med det: 1) Det er sjukt vanskelig å mekke kjøttkaker når vi humper og dunker på skeiva 2) Jeg er vegetarianer.
Likevel, etter 2-3 timer, så er både Mor og Mors Kjøttkaker ferdige, til stor glede blant Mannskapet.
Det å ha Kokkekamp i et seilende kjøkken, det ville vært et utrolig bra reality TV konsept! I finalen kunne man hatt medvind, nerroverbakke og kjøttkak te middag!
Biscaya, fra Bretagne til Galicia
4-8.august 2018
The Real Mille!
Mille sykler NM i Downhill Sykling søndag 5.august!!
Hun er jo den Ekte Mille Momenti, så vi satser på at det blir noen memorable moments!
Mens vi danser rundt i bølgene i Biscaya, så spretter du rundt i fjellsida hjemme.
Vi skulle gjerne vært der med deg, Mille! Det er skikkelig gøy å se deg sykle - og ja, ørlite skummelt er det også.
Lykke til, Mille! Vi elsker deg!
NM eller ei, eller NM i alt: Du er bare best du.
❤️❤️❤️
Hun er jo den Ekte Mille Momenti, så vi satser på at det blir noen memorable moments!
Mens vi danser rundt i bølgene i Biscaya, så spretter du rundt i fjellsida hjemme.
Vi skulle gjerne vært der med deg, Mille! Det er skikkelig gøy å se deg sykle - og ja, ørlite skummelt er det også.
Lykke til, Mille! Vi elsker deg!
NM eller ei, eller NM i alt: Du er bare best du.
❤️❤️❤️
Tåkehavet
Tåke og sol samtidig - den var ny!
Godt vi har Reidar Radar ombord. Han er en Flink Fyr fra Furuno.
Så kan vi andre sitte og slappe av og nyte livet og havet.
Godt vi har Reidar Radar ombord. Han er en Flink Fyr fra Furuno.
Så kan vi andre sitte og slappe av og nyte livet og havet.
Ship shape! Ship o hoi!
Det beste jeg vet er øyeblikket vi kaster loss og havet kaller.
Det nest beste er øyeblikket vi ankrer opp igjen.
Det nest beste er øyeblikket vi ankrer opp igjen.
Nå seiler vi fra Frankrike til Spania! Værvarselet viser medvind og sol.
Og båten vår er virkelig ship shape! Både ved hjelp av gutta på verftet http://www.boreal-yachts.com/ og en superbunkring på supermarché.
Vi gleder oss til Spania. Vi ser veldig frem til det første badet fra båten uten å fryse tærne av oss. Vi hører det er hetebølge - helt OK for oss :-)
Lørdag 4.august
Treguier Frankrike
Og båten vår er virkelig ship shape! Både ved hjelp av gutta på verftet http://www.boreal-yachts.com/ og en superbunkring på supermarché.
Vi gleder oss til Spania. Vi ser veldig frem til det første badet fra båten uten å fryse tærne av oss. Vi hører det er hetebølge - helt OK for oss :-)
Lørdag 4.august
Treguier Frankrike
Saku - our friend and photographer
For a boat with the name MilleMomenti - thousand moments - it is good to have a pro photographer with us. Saku really knows to catch a moment!!
http://sakusuutariphotography.com/
Looking at our world through his lens creates a new layer to this experience!
And Yes, he is also quite a wise one. So seeing this world through his eyes and mind is also a new beautiful layer.
Thank you Saku for coming to us! We look forward to being on the ocean with you.
http://sakusuutariphotography.com/
Looking at our world through his lens creates a new layer to this experience!
And Yes, he is also quite a wise one. So seeing this world through his eyes and mind is also a new beautiful layer.
Thank you Saku for coming to us! We look forward to being on the ocean with you.
Postkort fra Treguier
Hei og hopp
Vi har det topp
Tre ord på snei
Vi elsker deg!
Vi har det topp
Tre ord på snei
Vi elsker deg!
Monica, Caroline og jeg bodde i Frankrike sammen og vi har fortsatt mye kontakt. Vi tok navnene www; whisky wine and wow. Jeg tenker mye på dem her. Og Caroline har såpass gode antenner at hun nå har fanget opp mitt oppkall - og booket seg inn på båten i september i Portugal! Jippi! Og Monica, ja hun sitter visst akkurat nå i frisørstolen til Sara i Oslo. Ja Sara ja, som kommer på båten i Spania. Liten www-verden:-)
Tilbake til tiden i Frankrike: I høstferien den gang fikk vi besøk av Monicas foreldre. De er virkelig verdens beste. Og jeg fikk lov å kalle dem mamma og pappa jeg også! De ga oss en smak av et annet Frankrike, med middager på flotte restauranter og turer til kystbyene.
Jeg husker spesielt et øyeblikk i en av disse kystbyene, jeg tror det var Batz-sur-mer. Jeg så utover marinaen og seilbåtene, utover det endeløse havet. Og fikk en underlig følelse av gjenkjennelse, av at dette var på en rar måte en viktig del av mitt liv. Jeg lot øyeblikket fare den gang. Men det har alltid vært der. På den tiden hadde jeg aldri satt mine føtter i en seilbåt, og jeg var stort sett ganske redd for å bade i annet enn ferskvann.
Nå - 17 år etterpå - kom øyeblikket tilbake.
Gjenkjennelse.
Takk..
Tilbake til tiden i Frankrike: I høstferien den gang fikk vi besøk av Monicas foreldre. De er virkelig verdens beste. Og jeg fikk lov å kalle dem mamma og pappa jeg også! De ga oss en smak av et annet Frankrike, med middager på flotte restauranter og turer til kystbyene.
Jeg husker spesielt et øyeblikk i en av disse kystbyene, jeg tror det var Batz-sur-mer. Jeg så utover marinaen og seilbåtene, utover det endeløse havet. Og fikk en underlig følelse av gjenkjennelse, av at dette var på en rar måte en viktig del av mitt liv. Jeg lot øyeblikket fare den gang. Men det har alltid vært der. På den tiden hadde jeg aldri satt mine føtter i en seilbåt, og jeg var stort sett ganske redd for å bade i annet enn ferskvann.
Nå - 17 år etterpå - kom øyeblikket tilbake.
Gjenkjennelse.
Takk..
Snapchat
Det er mange hunder her:-)
Og jeg fikk «lånt» Julians Snapchat litt.
Og jeg fikk «lånt» Julians Snapchat litt.
Vive la France! Bon été!
Nå seiler vi endelig inn i Frankrike - og sommeren! ❤️💙
MilleMomenti er bygget i den lille byen Treguier på vestkysten av Frankrike. Hun får nå stell og kos etter alle kunstens regler fra opptil flere flotte franskmenn på en gang. #densomvarenbåt. Som en bonus, ser alle ut til å ha deltatt i fransk kretsmesterskap i Triceps. Spøk til side: det er utrolig godt å få proff hjelp med alt på båten med håndverkere og seilmakere som er eksperter på Boréaler. Det er ikke alltid like enkelt å få tak i deler og gode råd til vår franske rare aluminiumsbåt.
Julian har blitt kraftig inspirert av Jean Francois - Boréals gründer og båt-arkitekt, så Kaptein Julian er nå i full gang med å tegne sin egen katamaran. Den heter Family Fortnite. Og der om bord er det lov å ha hund!! Han sier han skal seile verden rundt med den båten om 3-4 år. Og pappa får lov til å være med, men kun over Irskesjøen.
Vi har også fått besøk av Saku. En finsk venn av oss som vi har blitt kjent med på Osho Risk meditasjonsenter i Danmark. Det er godt med hans noble ro i båten - og den kommer nok godt med over Biscaya. Det skader jo heller ikke at han er båtkaptein fra de finske innsjøer OG profesjonell fotograf! Det er jo noen nattevakter at vi har lengtet etter begge deler :-) Tervetoula, Saku!
Skipper Skogstads gentest viser at jeg er 53% finsk/samisk også, så nå tar Finland over styringa her i båten! Gentesten viste forøvrig også at kroppen min er 3% eskimo, 2% mongolsk og 2,1% fra Nigeria. Mulig vi vil se mer av konsekvensene av det etterhvert :-)
Saku har forresten vært i tropiske Norden i hele sommer, så han synes det er godt å komme hit til litt kjøligere temp! Ironisk nok; fra vårt perspektiv, så er dette det varmeste vi har hatt på turen!
Men nå: Fransk baguette til frokost!
Bon Jour!
31.juli-02.august 2018
Treguier, Bretagne
MilleMomenti er bygget i den lille byen Treguier på vestkysten av Frankrike. Hun får nå stell og kos etter alle kunstens regler fra opptil flere flotte franskmenn på en gang. #densomvarenbåt. Som en bonus, ser alle ut til å ha deltatt i fransk kretsmesterskap i Triceps. Spøk til side: det er utrolig godt å få proff hjelp med alt på båten med håndverkere og seilmakere som er eksperter på Boréaler. Det er ikke alltid like enkelt å få tak i deler og gode råd til vår franske rare aluminiumsbåt.
Julian har blitt kraftig inspirert av Jean Francois - Boréals gründer og båt-arkitekt, så Kaptein Julian er nå i full gang med å tegne sin egen katamaran. Den heter Family Fortnite. Og der om bord er det lov å ha hund!! Han sier han skal seile verden rundt med den båten om 3-4 år. Og pappa får lov til å være med, men kun over Irskesjøen.
Vi har også fått besøk av Saku. En finsk venn av oss som vi har blitt kjent med på Osho Risk meditasjonsenter i Danmark. Det er godt med hans noble ro i båten - og den kommer nok godt med over Biscaya. Det skader jo heller ikke at han er båtkaptein fra de finske innsjøer OG profesjonell fotograf! Det er jo noen nattevakter at vi har lengtet etter begge deler :-) Tervetoula, Saku!
Skipper Skogstads gentest viser at jeg er 53% finsk/samisk også, så nå tar Finland over styringa her i båten! Gentesten viste forøvrig også at kroppen min er 3% eskimo, 2% mongolsk og 2,1% fra Nigeria. Mulig vi vil se mer av konsekvensene av det etterhvert :-)
Saku har forresten vært i tropiske Norden i hele sommer, så han synes det er godt å komme hit til litt kjøligere temp! Ironisk nok; fra vårt perspektiv, så er dette det varmeste vi har hatt på turen!
Men nå: Fransk baguette til frokost!
Bon Jour!
31.juli-02.august 2018
Treguier, Bretagne
Et øyeblikk - flere apropos
Unge Frk Skogstad er natteravnen på nattevakt inn mot Frankrike. (Apropos natteravn; det minner meg om sist jentetur til Beito da vi i samlet flokk gikk mot afterski. Og noen av oss opplevde det stille sjokket av at vi så mer ut som at vi jobbet for Natteravnene enn at vi skulle på by’n)
Jeg har en oppgave her nå. Seile så sakte som mulig inn mot Frankrikes kyst, slik at vi kan komme inn til marinaen på høyvann. Om vi kommer på stigende, får vi 7 knop medstrøm. Om vi kommer på synkende, får vi 7 knop motstrøm. Selv om MilleMomenti er flink og sterk, så takler hun ingen av de alternativene. Ei heller det siste alternativ; gå inn på lavvann, altså kjøre innover i 4 km sanddelta.
(Apropos sakte som mulig: for noen år siden så gikk jeg skikkelig ned for telling og husker at jeg så på et skilt uti fjorden: Sakte Fart - 3 knop. Jeg bestemte meg der og da for å la livet mitt gå mer i Sakte Fart. Ikke visste jeg den gang at den avgjørelsen ble enda mer bokstavelig med at jeg jo også har erstattet km/t med knop.)
Heldigvis så er både strøm, bølger og vind enige om at vi skal gå i 3 knop innover mot Frankrike. Det er mørke skyer over oss på alle kanter, så det er underlig at det er så stille.
Julian sa da han la seg: «Det blir stjerneklart i natt, mamma. Det liker du. Og månen, hun får du finne selv! Imorgen kommer vi frem og da skal jeg ha pannekake. Sånne franske rare liker du også da, mamma. God natta!»
Ja, det er sant; jeg liker sånne franske rare. (Apropos det; Jeg bodde i Frankrike da jeg var 20. Da jeg flyttet, snakket jeg med min nydelige bestemor i telefon: «Ja kanskje finner jeg meg en fransk herremann vet du, bestemor» Bestemor ble strengere enn noen sinne: «Du må jaggu ikke finne på nåkka som helst med han Frank Hermansen!!» Og så la hun ganske enkelt på. Klikk. Min nydelige bestemor ble ganske så senil noe etter dette, og hun husket stort sett ikke hva jeg het og at jeg var barnebarnet hennes, men det at jeg skulle holde meg unna han Frank Hermansen, ja det ble hyppig repetert! Fred være med deg, bestemor. Det ble ingen Frank og ingen fransk herremann.)
(Apropos fransk herremann! Vi tre norske jentene ble invitert hjem til en slik i sommerhuset hans i Vannes. Vi tre Norske Norskesen var helt sjokkert over standarden. Vi ble for eksempel mektig imponert over stuen. Bare for å få vite med rullende øyne fra verten: «nei dette er badet!!» Vi gikk rundt og måpte og stønnet det eneste franske vi kunne: «Chateau! Chateau! Chateau!» Den franske herremannen ble stadig rarere i blikket. Utpå kvelden fikk vi ydmykt høre at vi hadde stønnet «Chaton! Chaton! Chaton!», noe som betyr kattunge.... og forsåvidt også et litt fælt ord for kvinnelig kjønnsorgan..... Tipper han Frank Hermansen ville vært mer imponert over fransken min.)
(Apropos fransken min. Ja altså; jeg studerte ved en internasjonal business-skole i Rennes, og målet var å lære meg hverdags-fransk. Jeg syntes det gikk ganske så bra; jeg fikk liksom gjort, kjøpt, datet, spist, drukket det jeg skulle og ville. Men. Siste dag i Rennes, så var jeg på postkontoret nesten en hel dag. Jeg tok meg ganske så til rette med å pakke alle tingene inn i posteskene deres for å sende de hjem. Dama bak gitteret var takk og lov utrolig behjelpelig, men da jeg ga henne adresselappene med hvor alt skulle sendes, så utbryter hun: «Hvorfor skal du sende det til Norge?? Skal de ikke til Kina??» Jeg ser på henne: «- Ehhh neeei?» «Utrolig rart, for du snakker jo fransk med så sterk kinesisk aksent!»
Det var siste gang jeg snakket fransk faktisk, og siste gang jeg fikk gjort, kjøpt, datet, spist, drukket det jeg skulle og ville i Frankrike.)
Og så var alle skyene vekke! Og Julian får rett: Stjerneklart! Og nå kommer månen frem over den franske kystlinjen 20 nautiske mil fremme. Jeg ser fyrene blinke allerede.
Frankrike. Det er noe poetisk med dette landet. Stolt og ydmykt på samme tid. Det ligger stort og utbredt midt i Europa, grenser til titalls land, til to svært så ulike hav, det har milelange sletter og de høyeste alper. Så ulike landskap skulle gitt ulike folk, men alt og alle er Fransk. Stolte Frankrike. Samtidig så har det stille og ydmykt listet seg inn i hjertene våre. I cirka 3 knops fart.
Skitt, det er sjukt sakte!!
Jeg må sette på litt kaffe og litt Edith Piaf.
Det er tid for nattens sangtime.
Åj!! Nå så jeg et stjerneskudd!!
Det gikk underlig sakte en kort stund over himmelen.
Apropos sakte, sa Stjerna.
-
Apropos øyeblikk, sa Universet.
-
Kysten i Bretagne, natt til tirsdag 31.juli
Jeg har en oppgave her nå. Seile så sakte som mulig inn mot Frankrikes kyst, slik at vi kan komme inn til marinaen på høyvann. Om vi kommer på stigende, får vi 7 knop medstrøm. Om vi kommer på synkende, får vi 7 knop motstrøm. Selv om MilleMomenti er flink og sterk, så takler hun ingen av de alternativene. Ei heller det siste alternativ; gå inn på lavvann, altså kjøre innover i 4 km sanddelta.
(Apropos sakte som mulig: for noen år siden så gikk jeg skikkelig ned for telling og husker at jeg så på et skilt uti fjorden: Sakte Fart - 3 knop. Jeg bestemte meg der og da for å la livet mitt gå mer i Sakte Fart. Ikke visste jeg den gang at den avgjørelsen ble enda mer bokstavelig med at jeg jo også har erstattet km/t med knop.)
Heldigvis så er både strøm, bølger og vind enige om at vi skal gå i 3 knop innover mot Frankrike. Det er mørke skyer over oss på alle kanter, så det er underlig at det er så stille.
Julian sa da han la seg: «Det blir stjerneklart i natt, mamma. Det liker du. Og månen, hun får du finne selv! Imorgen kommer vi frem og da skal jeg ha pannekake. Sånne franske rare liker du også da, mamma. God natta!»
Ja, det er sant; jeg liker sånne franske rare. (Apropos det; Jeg bodde i Frankrike da jeg var 20. Da jeg flyttet, snakket jeg med min nydelige bestemor i telefon: «Ja kanskje finner jeg meg en fransk herremann vet du, bestemor» Bestemor ble strengere enn noen sinne: «Du må jaggu ikke finne på nåkka som helst med han Frank Hermansen!!» Og så la hun ganske enkelt på. Klikk. Min nydelige bestemor ble ganske så senil noe etter dette, og hun husket stort sett ikke hva jeg het og at jeg var barnebarnet hennes, men det at jeg skulle holde meg unna han Frank Hermansen, ja det ble hyppig repetert! Fred være med deg, bestemor. Det ble ingen Frank og ingen fransk herremann.)
(Apropos fransk herremann! Vi tre norske jentene ble invitert hjem til en slik i sommerhuset hans i Vannes. Vi tre Norske Norskesen var helt sjokkert over standarden. Vi ble for eksempel mektig imponert over stuen. Bare for å få vite med rullende øyne fra verten: «nei dette er badet!!» Vi gikk rundt og måpte og stønnet det eneste franske vi kunne: «Chateau! Chateau! Chateau!» Den franske herremannen ble stadig rarere i blikket. Utpå kvelden fikk vi ydmykt høre at vi hadde stønnet «Chaton! Chaton! Chaton!», noe som betyr kattunge.... og forsåvidt også et litt fælt ord for kvinnelig kjønnsorgan..... Tipper han Frank Hermansen ville vært mer imponert over fransken min.)
(Apropos fransken min. Ja altså; jeg studerte ved en internasjonal business-skole i Rennes, og målet var å lære meg hverdags-fransk. Jeg syntes det gikk ganske så bra; jeg fikk liksom gjort, kjøpt, datet, spist, drukket det jeg skulle og ville. Men. Siste dag i Rennes, så var jeg på postkontoret nesten en hel dag. Jeg tok meg ganske så til rette med å pakke alle tingene inn i posteskene deres for å sende de hjem. Dama bak gitteret var takk og lov utrolig behjelpelig, men da jeg ga henne adresselappene med hvor alt skulle sendes, så utbryter hun: «Hvorfor skal du sende det til Norge?? Skal de ikke til Kina??» Jeg ser på henne: «- Ehhh neeei?» «Utrolig rart, for du snakker jo fransk med så sterk kinesisk aksent!»
Det var siste gang jeg snakket fransk faktisk, og siste gang jeg fikk gjort, kjøpt, datet, spist, drukket det jeg skulle og ville i Frankrike.)
Og så var alle skyene vekke! Og Julian får rett: Stjerneklart! Og nå kommer månen frem over den franske kystlinjen 20 nautiske mil fremme. Jeg ser fyrene blinke allerede.
Frankrike. Det er noe poetisk med dette landet. Stolt og ydmykt på samme tid. Det ligger stort og utbredt midt i Europa, grenser til titalls land, til to svært så ulike hav, det har milelange sletter og de høyeste alper. Så ulike landskap skulle gitt ulike folk, men alt og alle er Fransk. Stolte Frankrike. Samtidig så har det stille og ydmykt listet seg inn i hjertene våre. I cirka 3 knops fart.
Skitt, det er sjukt sakte!!
Jeg må sette på litt kaffe og litt Edith Piaf.
Det er tid for nattens sangtime.
Åj!! Nå så jeg et stjerneskudd!!
Det gikk underlig sakte en kort stund over himmelen.
Apropos sakte, sa Stjerna.
-
Apropos øyeblikk, sa Universet.
-
Kysten i Bretagne, natt til tirsdag 31.juli
Havet -
Velkommen tilbake, sa Havet
Jeg var litt voldsomt sist vi sa hadet
Nå vil jeg være deres venn
Slik at dere vil danse med meg igjen
Her er jeg igjen, sa Sola også
Det var litt lenge siden nå
Jeg skinner litt nå i ‘solnedgangen’
Som fra meg ser ut som jordomgangen
Takk som hilser oss, sa Sola og Havet i kor
Vit at Jorda er vakker, Jorda er Stor.
Utenfor Englands vestkyst på vei til Frankrike
Søndag 29.juli 2018
Jeg var litt voldsomt sist vi sa hadet
Nå vil jeg være deres venn
Slik at dere vil danse med meg igjen
Her er jeg igjen, sa Sola også
Det var litt lenge siden nå
Jeg skinner litt nå i ‘solnedgangen’
Som fra meg ser ut som jordomgangen
Takk som hilser oss, sa Sola og Havet i kor
Vit at Jorda er vakker, Jorda er Stor.
Utenfor Englands vestkyst på vei til Frankrike
Søndag 29.juli 2018
«Fare well! Fair winds!»
Her er en film av at vi kaster loss i Padstow på Englands vestkyst, med titalls flotte folk som vinker og hoier; «Fare well! Be safe! Welcome back! We will follow your website! Fair winds» Akkompagnert av et svært hornorkester som spiller på brygga. Kaptein Johnset som kjører den breie rompa til Momenti i den trange marinaen som om hun var en liten gummibåt. Julian som vinker til alle jentene og roper: «Bye! See you later!» hvorpå de rødmer en etter en... Og baugen på båten som kommer ut av den myldrende marinaen og inn i det stille vakre landskapet av sanddyner og kornåkre i Cornwall.
Nå har du sett det som ble av den filmen. For jeg glemte selvf å trykke «record».
(Derek Stothers. Hvor er du??)
Søndag 29.juli 2018
Padstow England
Nå har du sett det som ble av den filmen. For jeg glemte selvf å trykke «record».
(Derek Stothers. Hvor er du??)
Søndag 29.juli 2018
Padstow England
»So beautiful!»
En gammelnydelig engelsk dame står med paraplyen i den ene hånden og mannen i den andre. Hun ser på meg med verdens beste smil og peker mot båten med den fine blomstrete paraplyen sin. Der står Håvard og fyller vann:
«SO beautiful!! Is it yours?»
«Well, you mean the man?» sier jeg lattermildt.
Hun smiler stort, kommer i overraskende lett og rask gange bort til meg, klyper meg rett på nesa, mens hun hvisker i øret mitt:
«Well, I meant both the man and the boat»
Hun går bort til mannen sin, tar han i armen. På vei bortover brygga, snur hun seg og blunker til meg med verdens største smil:
«No wonder you have such a big smile on your face all the time!»
Jeg smiler stille: same to you, my love, same to you. #lifegoals
Saturday July 28 - tea time - Padstow Harbour
«SO beautiful!! Is it yours?»
«Well, you mean the man?» sier jeg lattermildt.
Hun smiler stort, kommer i overraskende lett og rask gange bort til meg, klyper meg rett på nesa, mens hun hvisker i øret mitt:
«Well, I meant both the man and the boat»
Hun går bort til mannen sin, tar han i armen. På vei bortover brygga, snur hun seg og blunker til meg med verdens største smil:
«No wonder you have such a big smile on your face all the time!»
Jeg smiler stille: same to you, my love, same to you. #lifegoals
Saturday July 28 - tea time - Padstow Harbour
Tidevann
Alt rundt kysten her handler om The Tides. High tide: 5,5 meter vann. Low tide: Strand.
Håvards absolutte yndlingsvits finner endelig sin virkelighet her:
«Ka sku vi gjort uten havet, sku vi bært båtan?»
Søndag 29.juli Padstow
Håvards absolutte yndlingsvits finner endelig sin virkelighet her:
«Ka sku vi gjort uten havet, sku vi bært båtan?»
Søndag 29.juli Padstow
Waking up in Paradise
Når vi våkner litt ut på morgenkvisten, så vet vi fortsatt ikke hvilken by vi har lagt oss i. Vi hører masse barn utenfor som snakker om «catching crab», mye latter og noen gatemusikanter. Vi står opp midt i en havn med et myldrende folkeliv i en utrolig vakker landsby med små bakerier, kafeer, butikker med håndarbeid, fiskebutikker og iskrembarer. Vi sjekker Google Maps: Vi er i Padstow! Vi har havnet (bokstavelig talt) i Cornwall Paradise! Julian sier: «tenk om det ikke hadde vært storm, mamma, da hadde vi aldri fått vært her!»
Vi tester ut de lokale: Østers & Øl.
Og fruen får sin veggisburger.
Og Julian får storm-gave: Fortnite T skjorte og så mye is han orker.
Og gatemusikantene spiller Hotel California.
Den oppsummerer følelsen helt perfekt.
On a dark desert highway
Cool wind in my hair
Warm smell of colitas
Rising up through the air
Up ahead in the distance
I saw a shimmering light
My head grew heavy and my sight grew dim
I had to stop for the night
There she stood in the doorway
I heard the mission bell
And I was thinkin' to myself
'This could be heaven or this could be hell
Then she lit up a candle
And she showed me the way
There were voices down the corridor
I thought I heard them say
Welcome to the Hotel California
Such a lovely place (such a lovely place)
Lørdag 28.juli Padstow
Vi tester ut de lokale: Østers & Øl.
Og fruen får sin veggisburger.
Og Julian får storm-gave: Fortnite T skjorte og så mye is han orker.
Og gatemusikantene spiller Hotel California.
Den oppsummerer følelsen helt perfekt.
On a dark desert highway
Cool wind in my hair
Warm smell of colitas
Rising up through the air
Up ahead in the distance
I saw a shimmering light
My head grew heavy and my sight grew dim
I had to stop for the night
There she stood in the doorway
I heard the mission bell
And I was thinkin' to myself
'This could be heaven or this could be hell
Then she lit up a candle
And she showed me the way
There were voices down the corridor
I thought I heard them say
Welcome to the Hotel California
Such a lovely place (such a lovely place)
Lørdag 28.juli Padstow
Sånn ser det ut i innseilingen når det ikke er skitvær: For å si det sånn, det var nesten så vi ikke så den steinen i midten..
Godt gammaldags skitvær!!
Etter et par døgn i motvind, motsjø, motstrøm og snikende motløshet ut av Irskesjøen, så fikk vi jaggu en storm midt i fleisen. Det er først 35 knop steady, noen gusts på 47, noen på 52, deretter oppi 60 noen ganger. Steady er ikke ordet lengre. Det er nattsvart ute, mer mørkt enn vanlig. Hagl. Lyn lyser opp båten og havet, men vi hører ikke torden for bare vind og bølger. Bølger over båten. Det smeller i hele båten når vi går ned i en bølge. Som å være i en jævla vaskemaskin.
Det er på unge Skogstads nattevakt at det blåser opp, og da jeg teller 3 sekunder med at hele båten er under vann, ja da vekkes Kaptein Johnset. Når jeg går på soverommet, går jeg i en dam med saltvann... Vi åpner lukene i et hattefokk og finner dørken var full av sjøvann... Jeg tenker Mayday. Håvard tenker: pumper! Vi slår på alt av pumper og alt av suge-gadgets som Håvard har kjøpt (..). Og får ut vannet! Samtidig er vi selvfølgelig midt i skipsleia til tankere og cargoskip som ikke viser interesse for å vike. Vi går i 2-3 knop mot vinden. Så begynner det å lukte diesel fra dagtanken til diesel-heateren. Sjøsjuk!! På samme tid får vi værvarsel på VHFen: Lands End: Gale 8, increasing to gale 9.
Vi snur nesa mot nærmeste havn, en trang vik 40 nautiske unna (det er ca like langt som Oslo-Tønsberg i Oslofjorden). Den vika kan vi kun gå inn på høyvann.. Det er egentlig nå at jeg begynner å be til Gud. Jeg hadde ikke rukket det før. Kroppen min skjelver i 7 timer. Samtidig, den jenta jeg ser i speilet - hun er helt avslappet med klart og tindrende blikk. Underlig.
Julian veksler på å sove og se ut av vinduet. Inne i mitt stille sinn lurer jeg på om han fortsatt drømmer om å seile Volvo Ocean Race når han blir stor.
Julian og jeg ligger i køya og pumper saltvann, mens Håvard kjører skuta i mørket.
Med bølgene og vinden i rompa, gjør vi 11 knop og nærmer oss land. I grålysningen ser vi det heftige stykket med land som vi skal inn i, og tenker på turistbrosjyren som beskrev dette som «the most dangerous lee coast in England».
Takk og lov for gode kart og at vi ser live akkurat hvor vi er. Og at det er høyvann! Langt ute på havet kan vi lukte korn og gress fra de enorme åkrene i Cornwall. Og vi ser fyret som leder inn til vika:
Ytterst i verden, ytterst i vest
kan hende du seile di skute.
Kan hende du seile tilfeldig som gjest
- kanskje du går der i rute?
Uansett treng du et punkt som e fast
der du frakte di skjøre last.
Det e nok at det står der og brenn
- en trofast gammel venn.
Har du fyr, har du løkte langs din vei?
Har du fyr, et signal om riktig lei?
Ei lampe som gløde i mørket
og lose dæ ut og frem,
som tar dæ bort og hjemmefra,
men også tar dæ hjem.
Porten til marinaen er åpen, den er bare åpen 2-3 timer per dag på høyvann. Vi finner en ledig plass ved brygga. Klokka er 06:00. Mannen som koster gatene ønsker oss ‘Good morning’. Det lukter nybakte brød fra bakeriet. Det blåser i de høye trærne. Men fuglene kvitrer og havet i marinaen er helt helt stille. Vi spiser frokost og kan legge oss for å sove.
Julian setter på en sang fra Karsten og Petra som synger i hele båten:
«Har du kjærlighet, har du alt,
Og da kan det ikke gå så galt»
27.-28.juli 2018 Irskesjøen -> by i England
Det er på unge Skogstads nattevakt at det blåser opp, og da jeg teller 3 sekunder med at hele båten er under vann, ja da vekkes Kaptein Johnset. Når jeg går på soverommet, går jeg i en dam med saltvann... Vi åpner lukene i et hattefokk og finner dørken var full av sjøvann... Jeg tenker Mayday. Håvard tenker: pumper! Vi slår på alt av pumper og alt av suge-gadgets som Håvard har kjøpt (..). Og får ut vannet! Samtidig er vi selvfølgelig midt i skipsleia til tankere og cargoskip som ikke viser interesse for å vike. Vi går i 2-3 knop mot vinden. Så begynner det å lukte diesel fra dagtanken til diesel-heateren. Sjøsjuk!! På samme tid får vi værvarsel på VHFen: Lands End: Gale 8, increasing to gale 9.
Vi snur nesa mot nærmeste havn, en trang vik 40 nautiske unna (det er ca like langt som Oslo-Tønsberg i Oslofjorden). Den vika kan vi kun gå inn på høyvann.. Det er egentlig nå at jeg begynner å be til Gud. Jeg hadde ikke rukket det før. Kroppen min skjelver i 7 timer. Samtidig, den jenta jeg ser i speilet - hun er helt avslappet med klart og tindrende blikk. Underlig.
Julian veksler på å sove og se ut av vinduet. Inne i mitt stille sinn lurer jeg på om han fortsatt drømmer om å seile Volvo Ocean Race når han blir stor.
Julian og jeg ligger i køya og pumper saltvann, mens Håvard kjører skuta i mørket.
Med bølgene og vinden i rompa, gjør vi 11 knop og nærmer oss land. I grålysningen ser vi det heftige stykket med land som vi skal inn i, og tenker på turistbrosjyren som beskrev dette som «the most dangerous lee coast in England».
Takk og lov for gode kart og at vi ser live akkurat hvor vi er. Og at det er høyvann! Langt ute på havet kan vi lukte korn og gress fra de enorme åkrene i Cornwall. Og vi ser fyret som leder inn til vika:
Ytterst i verden, ytterst i vest
kan hende du seile di skute.
Kan hende du seile tilfeldig som gjest
- kanskje du går der i rute?
Uansett treng du et punkt som e fast
der du frakte di skjøre last.
Det e nok at det står der og brenn
- en trofast gammel venn.
Har du fyr, har du løkte langs din vei?
Har du fyr, et signal om riktig lei?
Ei lampe som gløde i mørket
og lose dæ ut og frem,
som tar dæ bort og hjemmefra,
men også tar dæ hjem.
Porten til marinaen er åpen, den er bare åpen 2-3 timer per dag på høyvann. Vi finner en ledig plass ved brygga. Klokka er 06:00. Mannen som koster gatene ønsker oss ‘Good morning’. Det lukter nybakte brød fra bakeriet. Det blåser i de høye trærne. Men fuglene kvitrer og havet i marinaen er helt helt stille. Vi spiser frokost og kan legge oss for å sove.
Julian setter på en sang fra Karsten og Petra som synger i hele båten:
«Har du kjærlighet, har du alt,
Og da kan det ikke gå så galt»
27.-28.juli 2018 Irskesjøen -> by i England
Isle of Man - I love Man
Midt i Irskesjøen ligger en stolt og vakker øy med et vakkert vikingslott i vest. Her ved Peel Castle ankret vi opp, akkurat slik Magnus Barfot og hans etterkommere gjorde på 10/11.århundre. Det var de som bygde dette utrolige byggverket! Vi er også ganske imponerte over at de tok reiseveien helt hit!
Tja, kanskje Magnus er grunnen til at øya heter Mannens Øy.
Rett ved slottet er det nå vakre strender og en liten by som minner oss veldig om byen til Postmann Pat! Den har bare flere iskrem-barer :-) Og her fikk Julian endelig bade på strand! 15 grader i vannet skremmer ikke vikinger.
Vår kjære venn Ingrid har vært med oss i 10 dager, og tok flyet fra «I love Man». Vi savner henne allerede!
The Three Legs flag til Isle of man betyr noe sånt som: «Uansett hvor du kaster meg, så lander jeg på beina.» Og det flagget fikk virkelig prøvd seg på vår reise sørover fra Isle of man.. Det er visst sagt at dette flagget egentlig betyr: «With one leg I spurn Ireland, With the second I kick Scotland, And with the third I kneel to England» Og ja, vi måtte knele og søke havn i England vi.. Men vi landet på beina.
24-25.juli 2018 Isle of Man / Jeg Elsker Mannen
Tja, kanskje Magnus er grunnen til at øya heter Mannens Øy.
Rett ved slottet er det nå vakre strender og en liten by som minner oss veldig om byen til Postmann Pat! Den har bare flere iskrem-barer :-) Og her fikk Julian endelig bade på strand! 15 grader i vannet skremmer ikke vikinger.
Vår kjære venn Ingrid har vært med oss i 10 dager, og tok flyet fra «I love Man». Vi savner henne allerede!
The Three Legs flag til Isle of man betyr noe sånt som: «Uansett hvor du kaster meg, så lander jeg på beina.» Og det flagget fikk virkelig prøvd seg på vår reise sørover fra Isle of man.. Det er visst sagt at dette flagget egentlig betyr: «With one leg I spurn Ireland, With the second I kick Scotland, And with the third I kneel to England» Og ja, vi måtte knele og søke havn i England vi.. Men vi landet på beina.
24-25.juli 2018 Isle of Man / Jeg Elsker Mannen
Mot!
Vi ligger på skeiva i 17 knops motvind, i 2 knops motstrøm og vi har ikke hatt sex på flere dager.
Irskesjøen 26.juli 2018
Irskesjøen 26.juli 2018
Scottish kisses
Livet på land: vi kysser og Julian gjør rampestreker ✔️✔️
og det er fint for i Skottland så er det jo av og til litt grått på mange måter (ikke bare 50 shades of grey)
Merci Michel!
Merci à Michel Zine pour cette belle toile! Il obtient la place d'honneur sur le mur du bateau! Le bateau et la peinture sont maintenant faits par les Français.
22.juli 2018
22.juli 2018
Saltvann og svensker!
Selv for oss som kommer fra Ål i Hallingdal og Øverbygd i Indre Troms, så var det godt å komme ut til havet og få saltvann i håret igjen.
Vi så ingen sjøorm i Loch ness, men vi møtte en fyr som het GuttOrm GuttOrmsen, og det er såpass nært at vi mener det kvalifiserer.
I en liten vik møtte vi også vår nabobåt fra Lysekil Life@sea med Peter og Anna, ja, de vi har nevnt før ja, med champagnen, de beste klemmene og smilene! De hadde selvsagt masse venner med :-) Deres franske besøk overrasket oss med en gave som får en egen post!
21.juli 2018
Vi så ingen sjøorm i Loch ness, men vi møtte en fyr som het GuttOrm GuttOrmsen, og det er såpass nært at vi mener det kvalifiserer.
I en liten vik møtte vi også vår nabobåt fra Lysekil Life@sea med Peter og Anna, ja, de vi har nevnt før ja, med champagnen, de beste klemmene og smilene! De hadde selvsagt masse venner med :-) Deres franske besøk overrasket oss med en gave som får en egen post!
21.juli 2018
Friends in Fort Williams
Mille and Håvard have been to Fort Williams lots of times thanks to her Downhill Bike. Our Friends in Fort Williams invited us for a proper Sunday Roast on a dontknowwhatdayitis-day! We also got good local tips on where to go and what to see. We know you see this one, so thank you so much for a memorable night!
20.juli 2018
20.juli 2018
Highland weather
Vi hører dere har 28 grader i lufta og 22 grader i vannet! Åj! Her er det Highland Weather! SUPERT for oss som elsker ullsokker og ullundertøy! Vi opplever også vårt første (!) regnvær siden vi fikk båten for tre år siden.
Vi er nå på toppen i kanalen i Loch Laggan, og deretter skal vi trappene nedover. I denne innsjøen er det visstnok masse laks og sjøørret! Omg! Vi må fikse oss litt haill!
20.juli 2018
Vi er nå på toppen i kanalen i Loch Laggan, og deretter skal vi trappene nedover. I denne innsjøen er det visstnok masse laks og sjøørret! Omg! Vi må fikse oss litt haill!
20.juli 2018
Skottlands Bagatelle og slikt som ikke er bagateller
Som en liten overraskelse, så ga den lille landsbyen på Ness’ vestlige bredde gourmetmat og kulinariske fristelser. Vi dumpet visst inn på restauranten til Skottlands Hellstrøm. Det ga oss krefter til å ta neste Stairway to Heaven videre inn i høylandet. I filmen ser man et typisk Locker. Rett bak oss var det en dame som mistet (!) to fingre mellom tauet og fortøyningsbolten.. AU!!
19.juli 2018
19.juli 2018
Seilkaptein Julianos Eplameros Komplianos
Julian fikk sitt lange navn i barnehagen. Julianos Eplameros Komplianos høres ut som broren til Pippilotta Viktualia Rullgardina Krusmynte Efraimsdatter Langstrømpe. De er iallfall like flinke til å få til ting: «Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!»
Her er seilkapteinen vår i gang med et slag på Loch Ness 18.juli 2018
Her er seilkapteinen vår i gang med et slag på Loch Ness 18.juli 2018
Morgenbad i Loch Ness
God morgen fra Loch Ness! 💦 Det var som å bade i hellig vann! Og nå er vi veldig klare for kaffe.
Hjemkomst til havet
Da vi sa farvel til gyro og de sa Far vel til oss, fikk vi gjengitt dette diktet av Kolbein Falkeid. Det er magisk å lese på nattevakt når undringen over livet og beundringen over havet er endeløst.
Som den fortapte sønn
vender jeg tilbake til deg, hav
Du som skremmer idyllen langt inn
I lunkne fjordbotner, viker og poller
fordi du er altfor kongelig for lystseilere,
påhengsmotorer og festivalfiskere.
Uten å blunke svelger du sola
som en rå eggeplomme til kvelds
og mot demringen løfter du
tunge skybanker opp,
stinne av regn og uvær, en våt klut
mot søvndrukne øyne og bankende tinninger
Mot horisonten som et diadem mot pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går
Bare du
lever tilbaketrukket, klodens
blå øyne mot stjernene og evigheten
Hvis jorden har sjel,
svømmer den i deg
Som den fortapte sønn
vender jeg tilbake til deg, hav
Du som skremmer idyllen langt inn
I lunkne fjordbotner, viker og poller
fordi du er altfor kongelig for lystseilere,
påhengsmotorer og festivalfiskere.
Uten å blunke svelger du sola
som en rå eggeplomme til kvelds
og mot demringen løfter du
tunge skybanker opp,
stinne av regn og uvær, en våt klut
mot søvndrukne øyne og bankende tinninger
Mot horisonten som et diadem mot pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går
Bare du
lever tilbaketrukket, klodens
blå øyne mot stjernene og evigheten
Hvis jorden har sjel,
svømmer den i deg
Dette øyeblikket på bildet er fra norskekysten på vår ferd over Nordsjøen - dette var det nærmeste vi kom vårt fedreland. Det var vakkert å se Norge med en slik fred.
Sailing the monster
Vi gjør 8 knop i Loch Ness!
Og Håvard er veldig fornøyd! Også fordi vi nå får vasket skikkelig under båten med ferskvann! Vaskemaskinen Miele Momenti.
På tracket på kartet ser det nok kanskje heller ut som om vi har lett veldig systematisk etter sjøormen.
Og da vi ankret opp, så var det stor glede fra mekanikeren som kunne få skiftet impellereren i ferskvann!
Queen Ingrid of Inverness er også meget fornøyd med at vi har ankret opp utenfor sommerslottet hennes: Castle Urquhart.
16.juli 2018
Og Håvard er veldig fornøyd! Også fordi vi nå får vasket skikkelig under båten med ferskvann! Vaskemaskinen Miele Momenti.
På tracket på kartet ser det nok kanskje heller ut som om vi har lett veldig systematisk etter sjøormen.
Og da vi ankret opp, så var det stor glede fra mekanikeren som kunne få skiftet impellereren i ferskvann!
Queen Ingrid of Inverness er også meget fornøyd med at vi har ankret opp utenfor sommerslottet hennes: Castle Urquhart.
16.juli 2018
Jomar+Julie = sant!
Hipp hurra for kjempestorebror og Julie!
Hipp hurra for Bassegutt og Bassa!
Din lillekjæreste Julian, svigerfar og ekstrasvigermor ønsker deg velkommen i gjengen, Julie! Vi er så glade i deg!
Hipp hurra for Bassegutt og Bassa!
Din lillekjæreste Julian, svigerfar og ekstrasvigermor ønsker deg velkommen i gjengen, Julie! Vi er så glade i deg!
Lift us up where we belong
Vi har startet på Kaledonien-kanalen!
Et imponerende byggverk fra 1822 som tar oss 36meter over havet i ulike Lockers (trapper) og rett over the Scottish Highlands og Loch Ness.
There are mountains in our way
But we climb them a step every day
Locks lift us up where we belong
Where the eagles cry, on a mountain high
Locks lift us up where we belong
Far from the world we know, up where the clear winds blow
16. Juli 2018
Et imponerende byggverk fra 1822 som tar oss 36meter over havet i ulike Lockers (trapper) og rett over the Scottish Highlands og Loch Ness.
There are mountains in our way
But we climb them a step every day
Locks lift us up where we belong
Where the eagles cry, on a mountain high
Locks lift us up where we belong
Far from the world we know, up where the clear winds blow
16. Juli 2018
Første besøk:
Queen Ingrid of Inverness
Delfiner ønsker oss velkommen til Inverness i Skottland
Pannekakerøre
Det blir mye rør av pannekaker! Her er fra innseilingen til Inverness, hvor Julian har et mission: Pannekaker!!
Nordsjøen og Sørsjøen
Nordsjøen er to ulike steder.
Fra oss nordmenns perspektiv, så er det Sørsjøen: medvind, lykke og glede på vei mot sydlige strøk for å drikke mjød og danse med damene og kanskje plyndre litt.
Fra europeisk perspektiv: Nordsjøen. Motvind, kaldt, bølger, oljeplattformer, sur nedbør.
Sørsjøen med vind aktenfor tvers:
Det går nesten ikke an å ha det så godt som vi har det nå. Vi må klype oss i armen - og hverandre på rompa. Vi tar oss et bad. Delfiner kommer og hilser på. En kongeørn gliiiiiir sakte forbi (ikke sakte nok til at det ble foto). Tre retters middag på dekk. Vin i glasset. Sove på dekk i sovepose.
Nordsjøen med vind rett i nasen:
Kryssing er no dritt. Henge i stroppen om man skal skjære en brødskive, stramme seil eller skite. Skulle hatt tre hender. Sukkerskåla på gulvet. Pannekakerøre i taket! Bølger herfra og derfra. Vi satte vindpiloten på 40graders kryss og lot det stå til i nordvesten. Når vi ser på kartet i ettertid, så ser det ut som vi kjørt rett frem hele veien :-)
10-13.juli 2018 Lysekil- Inverness
Fra oss nordmenns perspektiv, så er det Sørsjøen: medvind, lykke og glede på vei mot sydlige strøk for å drikke mjød og danse med damene og kanskje plyndre litt.
Fra europeisk perspektiv: Nordsjøen. Motvind, kaldt, bølger, oljeplattformer, sur nedbør.
Sørsjøen med vind aktenfor tvers:
Det går nesten ikke an å ha det så godt som vi har det nå. Vi må klype oss i armen - og hverandre på rompa. Vi tar oss et bad. Delfiner kommer og hilser på. En kongeørn gliiiiiir sakte forbi (ikke sakte nok til at det ble foto). Tre retters middag på dekk. Vin i glasset. Sove på dekk i sovepose.
Nordsjøen med vind rett i nasen:
Kryssing er no dritt. Henge i stroppen om man skal skjære en brødskive, stramme seil eller skite. Skulle hatt tre hender. Sukkerskåla på gulvet. Pannekakerøre i taket! Bølger herfra og derfra. Vi satte vindpiloten på 40graders kryss og lot det stå til i nordvesten. Når vi ser på kartet i ettertid, så ser det ut som vi kjørt rett frem hele veien :-)
10-13.juli 2018 Lysekil- Inverness
Sing me a songSing me a song of a lass that is gone
Say, could that lass be I? Merry of soul she sailed on a day Over the sea to Skye Sunrises & Selfies
Let’s get it over with! Her er to typiske ting: - Soloppgang - Selfies i soloppgang Sånn: ferdig med det (?)(!) 11.juli 18 Rett utenfor norskekysten Sverige!Noen øyeblikk varer sommeren ut
Du gamla, Du fria, Du fjällhöga nord Du tysta, Du glädjerika sköna! Jag hälsar Dig, vänaste land uppå jord, Din sol, Din himmel, Dina ängder gröna, Din sol, Din himmel, Dina ängder gröna. Vi har hatt båten vår i Lysekil Marina i Sverige. Midt mellom Smögen og Gullholmen. Midt i smørøyet, midt i smörgåssbordet! Øverst til høyre ser dere en typisk seileruke i Bohuslän. Ja her praktiserer vi "rundtomkring på jorda" i en mini-skala! Bohuslän er kåret til verdens 7.vakreste villmarksområde av CNN. Ikke mye villmark for en fra Finnmark, men vakkert er det! Julian har skaffet oss svenske venner, og det er stor stas! Vi tror Sverige hadde vært litt kjedeligere uten Hugo (8), Lisa (14), Lisa og Henrik. Vi tror faktisk at de kommer på besøk til oss på ferden. Båtnaboene våre Anna og Peter tar forveien til Skottland. Vi håper å møte dem! De har alltid champagne, de beste klemmene og de største smil! Julian tar ofte et godt sukk når vi kjører over grensen til Sverige: «Åh, her er det bare snille mennesker!» Nabobåten vår ALU eies av Anne, Odd Arne, Amanda og Isak. For en bra gjeng! ALU er også en Boréal. Og det er jo veldig praktisk at Kaptein Odd Arne er en sånn fyr som har to av alt utstyr som er bra. Bortsett fra kone. Heldigvis! Vi vet heller ikke hvordan vi skal klare oss uten Bastevik Bar & Cafe på Lysekil Marina. De holder liv i oss med mat, gin og musikk. Og jammen fikk også Julian sommerjobb der! Tja, og hva gjør vi ellers i Sverige? Vi äter, dricker, seglar, badar, pular, fikar och käkar. SVERIGE |
Å REISE <FRA>
Oslo Juni 2018
Akkurat nå forstår vi at det ikke er så mange som gjør dette valget. For det er ganske stort. Og ja, det er ganske tøft. Vi velger å reise fra de største barna våre på 17 og 25, våre eldre foreldre, nær familie, venner, jobb & kolleger, klassekamerater, fotball-lag. Ja, hva skal man si. Vi reiser fra et helt liv. Denne websiden er en liten gave til denne gjengen med herlige folk. Tusen takk for at dere har så stort hjerte at det rekker rundt kloden til dit vi er! |
Getting ready - Getting gadgets
En av våre nerdete venner leser WestMarine´s katalog over båtutstyr når han legger seg på kveldene. Og han har ønsket seg en liste over alt av utstyr som vi har i båten. Da vil han definitivt sovne godt før han kommer seg gjennom. Men ja, vi er i ferd med å lage en sånn liste. Problemet er at vi også blir litt trøtte av å skrive den.
Håvard får bruk for alle sine kunnskaper. Lurt at han er pilot. Og jeg tror kanskje også at det å være teknisk instruktør på F16 kan komme godt med. (Han kjører iallfall båten som en F16 iblant.) Det er faktisk nødvendig å kunne alt om motorer, alt om elektronikk, alt om VVS - og det er før vi begynner å seile. Og ja, det er utrolig mye å huske på.
Det er såpass mye at en gang glemte vi nesten å ta med majones.
Håvard sa en gang: "Vi kan ikke meditere oss til dette her."
Sant nok, men det har kommet godt med.
Her er bilder fra båten noen dager før vi skulle reise.
Håvard får bruk for alle sine kunnskaper. Lurt at han er pilot. Og jeg tror kanskje også at det å være teknisk instruktør på F16 kan komme godt med. (Han kjører iallfall båten som en F16 iblant.) Det er faktisk nødvendig å kunne alt om motorer, alt om elektronikk, alt om VVS - og det er før vi begynner å seile. Og ja, det er utrolig mye å huske på.
Det er såpass mye at en gang glemte vi nesten å ta med majones.
Håvard sa en gang: "Vi kan ikke meditere oss til dette her."
Sant nok, men det har kommet godt med.
Her er bilder fra båten noen dager før vi skulle reise.
Nattevakt føles ikke som våkenatt
Sjokoladevakt Julian kaller nattevakt for "sjokoladevakt". Rett og slett fordi pappa og Julian da kan passe på båten - og sjokoladen - helt alene.
|
Ekstra øyneJarle Andhøy sa en gang til Kaptein Camilla da hun skulle over Nordsjøen: "Hæ? Hva skal du med VHF? Vikingene hadde da ikke det!"
Vi er litt i andre enden av skalaen. Det er ganske digg å sitte inne i doghouse i vinterstormen. Og på skjermer ser vi hvor vi er, hvor vi skal, hvor kommer vinden fra, hvilken styrke, hvilken fart har vi. Med AIS, så ser vi andre båter med AIS (nesten alle) og andre båter ser oss. Under ser du den engelske kanal på nattevakt. Men det er jo mye rart som ikke har AIS. Hvaler for eksempel. Og containere som har falt i havet. Og båter som sparer på alt bortsett fra flaks. |
Sol ned - sol oppNoe man ikke tenker på når man bor i en by, er at det faktisk blir helt mørkt. Helt svart.
Om vinteren blir det beksvart i norden allerede kl 18:00. Desto bedre venn blir man med stjernene og månen. Og desto mer magisk er hver soloppgang. Før en ny solnedgang kommer og gir oss månen og stjernene i gave. |
SVERIGE -FRANKRIKE 0-1Vinterferie på Nordsjøen og i den engelske kanal
Seile fra Sveriges vestkyst Til den franske vellyst! Stille og storm, tankskip og plattform, Masse delfiner i skikkelig god form! Thank you, Sea! Merci, La Mer! Vi gleder oss til mye mer For et liv - at det går an! ALT er bedre enn på land! Og: Takk til Mikael Khei - for at du er deg! 17-25.februar 2018 |