In darkness
Love is
The only light
Love is
The only light
Havet gir og havet tar
Vi startet reisen fra Sverige i en liten familie på tre: Julian, Håvard og Laila.
Vi avslutter reisen som en skilt familie.
Dette er vanskelig å skrive om.
Og jævlig å leve med.
Denne websiden vil ikke lenger skrives.
Dette er en bok som vi ikke lenger klarer å holde åpen.
Den er muligens sterk å lese, men nesten uutholdelig å leve.
Det kan være en tøff lekse å leve det vi skaper.
Dagen før vi reiste ut på jordomseiling, sang jeg The Rose i en konsert i Sørkedalen kirke. Det kjennes som vi lever sangen nå.
It's the heart afraid of breaking, that never learns to dance
It's the dream afraid of waking, that never takes the chance
It's the one who won't be taken, who cannot seem to give
And the soul afraid of dying, that never learns to live
Takk for følget, kjære lesere. Dere har gitt oss så mye glede. Tusen takk.
-
Kjære Håvard,
Takk for oss to, Håvard. Jeg ønsker deg faktisk alt godt.
Jeg kan bare håpe at dette vil gi deg lykke og kjærlighet slik at dette er verdt det.
Det er et paradoks at det var en forelskelse, altså kjærlighet, som skulle skille oss.
Det gir meg på et underlig vis troa.
Takk for oss to. Det er aldri bare én i et parforhold, det er alltid to, det gjelder også når det er en som går. Jeg forstår at du kan få det bedre nå. Jeg tar min del av ansvaret i dette. Slik du også nødvendigvis må gjøre. Det var ditt valg. Men nå er vårt ansvar ikke lenger hverandre, men kun Julian. At han kan kjenne at han er elsket og at han er trygg i livet. Vi voksne kan jo gå videre inn i «noe nytt», men barn må leve konsekvensene av foreldres valg. Kari Bremnes er en stemme for oss alle i slike livsvendinger:
Det e min sønn som står der
Æ ska ikkje spelle han svak
Men ikkje si at dette e'kje mi sak
Han e den einaste, han e den æ har
Han e ung, han e sterk,
Men han e ikkje usårbar
D'e nå som søkk i mæ og nåkka som bær
Det e min sønn som står der
Fra dypet av hjertet, som nå har blitt enda et hakk dypere. Vi kjenner det godt nå:
Havet gir og havet tar.
Oslo 8.september 2020
Vi avslutter reisen som en skilt familie.
Dette er vanskelig å skrive om.
Og jævlig å leve med.
Denne websiden vil ikke lenger skrives.
Dette er en bok som vi ikke lenger klarer å holde åpen.
Den er muligens sterk å lese, men nesten uutholdelig å leve.
Det kan være en tøff lekse å leve det vi skaper.
Dagen før vi reiste ut på jordomseiling, sang jeg The Rose i en konsert i Sørkedalen kirke. Det kjennes som vi lever sangen nå.
It's the heart afraid of breaking, that never learns to dance
It's the dream afraid of waking, that never takes the chance
It's the one who won't be taken, who cannot seem to give
And the soul afraid of dying, that never learns to live
Takk for følget, kjære lesere. Dere har gitt oss så mye glede. Tusen takk.
-
Kjære Håvard,
Takk for oss to, Håvard. Jeg ønsker deg faktisk alt godt.
Jeg kan bare håpe at dette vil gi deg lykke og kjærlighet slik at dette er verdt det.
Det er et paradoks at det var en forelskelse, altså kjærlighet, som skulle skille oss.
Det gir meg på et underlig vis troa.
Takk for oss to. Det er aldri bare én i et parforhold, det er alltid to, det gjelder også når det er en som går. Jeg forstår at du kan få det bedre nå. Jeg tar min del av ansvaret i dette. Slik du også nødvendigvis må gjøre. Det var ditt valg. Men nå er vårt ansvar ikke lenger hverandre, men kun Julian. At han kan kjenne at han er elsket og at han er trygg i livet. Vi voksne kan jo gå videre inn i «noe nytt», men barn må leve konsekvensene av foreldres valg. Kari Bremnes er en stemme for oss alle i slike livsvendinger:
Det e min sønn som står der
Æ ska ikkje spelle han svak
Men ikkje si at dette e'kje mi sak
Han e den einaste, han e den æ har
Han e ung, han e sterk,
Men han e ikkje usårbar
D'e nå som søkk i mæ og nåkka som bær
Det e min sønn som står der
Fra dypet av hjertet, som nå har blitt enda et hakk dypere. Vi kjenner det godt nå:
Havet gir og havet tar.
Oslo 8.september 2020
Dear hope
Read a book on Hemingway
Closed my eyes to see
The man himself appeared to say
To write is just to bleed
So I will write it down, all the jagged edges
The ugliness I've seen
Until I change the truth, rearrange the letters
For beauty underneath
«Dear hope» from Little Voice, Sara Bareilles
2.september
Ifjor seilte vi over datolinjen i Stillehavet og fikk oppleve 2.september to dager på rad.
I år skulle jeg ønske at jeg ikke skulle oppleve den.
Og for noen sekunder, så fikk jeg heller ikke det.
Det svartna helt mens bølgen skylte gjennom meg.
Jeg hadde fått en tekstmelding som forandret hele min realitet.
En realitet som allerede hadde forandret våre liv.
2.september 2020
I år skulle jeg ønske at jeg ikke skulle oppleve den.
Og for noen sekunder, så fikk jeg heller ikke det.
Det svartna helt mens bølgen skylte gjennom meg.
Jeg hadde fått en tekstmelding som forandret hele min realitet.
En realitet som allerede hadde forandret våre liv.
2.september 2020
Bønnen til mitt hjerte
Jeg ber denne bønnen til mitt hjerte hver morgen.
Hjerte,
Du som gir hjem til kjærligheten
La meg møte denne dagen i fred
La meg i alt se det hellige, det levende og det naturlige.
I hver time av dagen, la meg se viljen og veien for meg i ditt lys.
Velsign min omgang med alle som er rundt meg med din kraft.
Lær meg å behandle alt og alle som kommer til meg gjennom dagen med fred i sjelen.
I alle mine handlinger og ord, i mitt indres møte med det ytre, ber jeg om at mine tanker og følelser er guidet med varsom hånd.
I alt det uforutsette og usikre, la meg møte det med raushet og kjærlighet.
Lær meg å være bevisst og klok, uten å gjøre andre flau, bitter eller til skade.
Gi meg styrke til å møte denne dagen med alt den skal bringe.
Lær meg å be dine bønner. Og du, store hjerte - be i meg, så høyt at jeg kan høre det.
La meg være ekte.
La din lengsel om å skape og å elske, la den blomstre inni meg og helt ut av meg.
La meg være hele meg. Slik jeg også lar alt og alle være hele seg.
I helhet lever du, hjertet.
Basert på Morning Prayer av Saint Philaret of Moscow.
Hjerte,
Du som gir hjem til kjærligheten
La meg møte denne dagen i fred
La meg i alt se det hellige, det levende og det naturlige.
I hver time av dagen, la meg se viljen og veien for meg i ditt lys.
Velsign min omgang med alle som er rundt meg med din kraft.
Lær meg å behandle alt og alle som kommer til meg gjennom dagen med fred i sjelen.
I alle mine handlinger og ord, i mitt indres møte med det ytre, ber jeg om at mine tanker og følelser er guidet med varsom hånd.
I alt det uforutsette og usikre, la meg møte det med raushet og kjærlighet.
Lær meg å være bevisst og klok, uten å gjøre andre flau, bitter eller til skade.
Gi meg styrke til å møte denne dagen med alt den skal bringe.
Lær meg å be dine bønner. Og du, store hjerte - be i meg, så høyt at jeg kan høre det.
La meg være ekte.
La din lengsel om å skape og å elske, la den blomstre inni meg og helt ut av meg.
La meg være hele meg. Slik jeg også lar alt og alle være hele seg.
I helhet lever du, hjertet.
Basert på Morning Prayer av Saint Philaret of Moscow.
Har en drøm
Jeg våknet imorges med at jeg sa disse ordene inni meg:
Har en drøm om å høre tel
I en hverdag taus og grå
Har en drøm om at alt æ vil
Finne en vei å gå
Og jeg virkelig kjente at alt jeg så gjerne vil, alt jeg så gjerne vil få til:
De er vakre, viltre blomstre som er sådd i en dyp lengsel om å høre til.
Og om å bidra til at vi kan ha det godt her på jorda.
Har en drøm om å finne frem
Over ei mørklagt jord
Jeg husker at jeg som barn satt ved kassettspilleren og trykket play-rewind-play for å høre sangen mange ganger. Jeg virkelig kjenner den dype lengselen som har bodd i meg helt siden jeg var barn. Og jeg ser at den gir næring og grobunn til drømmer. Har en drøm.
Har en drøm om å komme hjem
Dit ei framtid ennå bor
La meg trykke rewind igjen.
31.august 2020
Har en drøm om å høre tel
I en hverdag taus og grå
Har en drøm om at alt æ vil
Finne en vei å gå
Og jeg virkelig kjente at alt jeg så gjerne vil, alt jeg så gjerne vil få til:
De er vakre, viltre blomstre som er sådd i en dyp lengsel om å høre til.
Og om å bidra til at vi kan ha det godt her på jorda.
Har en drøm om å finne frem
Over ei mørklagt jord
Jeg husker at jeg som barn satt ved kassettspilleren og trykket play-rewind-play for å høre sangen mange ganger. Jeg virkelig kjenner den dype lengselen som har bodd i meg helt siden jeg var barn. Og jeg ser at den gir næring og grobunn til drømmer. Har en drøm.
Har en drøm om å komme hjem
Dit ei framtid ennå bor
La meg trykke rewind igjen.
31.august 2020
Reunion!!
REUNION!!
Håvard, Pete, Maria og Marine er fremme i Reunion. Det er ikke langt fra Madagaskar. Det vil si at de har kommet seg over det indiske hav.
23 dager over et helt hav - fra Asia til Afrika - flere tusen sjømil.
Og min reaksjon på gledesbildene er: "HÆH? Har Håvard tapt et veddemål? Hva skjer med bart?"
Jeg er tydeligvis veldig bortskjemt med at Håvard gjør store bragder, og lar mine reaksjoner få form mot de små detaljer.
Mannskap og womanhood melder om veldig god stemning om bord.
Jeg er så heldig at jeg både mailer med Håvard og Marine på veien over havet, så jeg får flere innblikk i det hele.
Da de reiste fra New Zealand 1.juli, så var Reunion den eneste øya de visste at de kunne få tillatelse til å komme i land.
Nå, to måneder senere, så er de der!!
Og Reunion er fortsatt det eneste stedet på hele ruten de vet med sikkerhet at de kommer i land.
For et mesterstykke i usikkerhet. For en bragd i sjømannskap.
Jeg undres: Denne sjøreisen med de fire på havet nå. Dette stoppet på øya midt i det indiske hav. Hvilket kapittel er dette i livet til Håvard? Er det prosa? Er det høydepunktet? Er det vendepunktet? Håvards liv er en skikkelig bra Netflix and chill. (pun intended)
Velkommen på land, vakre sjeler og store mennesker!
Jeg håper dere får crêpes og diesel.
Reunion
31.august 2020
Håvard, Pete, Maria og Marine er fremme i Reunion. Det er ikke langt fra Madagaskar. Det vil si at de har kommet seg over det indiske hav.
23 dager over et helt hav - fra Asia til Afrika - flere tusen sjømil.
Og min reaksjon på gledesbildene er: "HÆH? Har Håvard tapt et veddemål? Hva skjer med bart?"
Jeg er tydeligvis veldig bortskjemt med at Håvard gjør store bragder, og lar mine reaksjoner få form mot de små detaljer.
Mannskap og womanhood melder om veldig god stemning om bord.
Jeg er så heldig at jeg både mailer med Håvard og Marine på veien over havet, så jeg får flere innblikk i det hele.
Da de reiste fra New Zealand 1.juli, så var Reunion den eneste øya de visste at de kunne få tillatelse til å komme i land.
Nå, to måneder senere, så er de der!!
Og Reunion er fortsatt det eneste stedet på hele ruten de vet med sikkerhet at de kommer i land.
For et mesterstykke i usikkerhet. For en bragd i sjømannskap.
Jeg undres: Denne sjøreisen med de fire på havet nå. Dette stoppet på øya midt i det indiske hav. Hvilket kapittel er dette i livet til Håvard? Er det prosa? Er det høydepunktet? Er det vendepunktet? Håvards liv er en skikkelig bra Netflix and chill. (pun intended)
Velkommen på land, vakre sjeler og store mennesker!
Jeg håper dere får crêpes og diesel.
Reunion
31.august 2020
Våre blikk på verden |
Hjem
Julian og jeg flytter hjem til leiligheten vår ved Ullevål.
Har du fyr
Har du løkte langs din vei
Har du fyr
Et signal om riktig lei
Ei lampe som gløde i mørke
Og lose dæ ut og frem
Som tar dæ bort og hjemmefra
Men også tar dæ hjem
Akkurat innflyttingsdagen føltes mer som en sang fra Queen enn en nordnorsk vise. En sånn låt hvor man hører melodien, men at man ikke vet om det kommer rock eller opera i neste vers. Men alt virket så ferdig planlagt og lagt, helt av seg selv. Dagen hadde sin egen rytme og lyrikk. Allikevel gjenkjennelig som den sangen som tok oss bort og hjemmefra, men også tar oss hjem.
-
Jeg starter dagen med å bli vekket av vekkerkråka mi. Hun sitter i masta på nabobåten og ser nedi luka vår. Jeg vet ikke hvordan hun vet slikt, men hun begynner alltid å krake og kråke 5 minutter før alarmen min går på. Hun begynte på Julians første skoledag. På hverdager starter hun 05:55. Idag 07:55. Og når jeg våkner, så slutter hun. Og utover dagen ser vi aldri en kråke. På forrige lørdag, skulle jeg sove så lenge jeg ville. Da tok også hun seg en fridag. Jeg kommer til å savne vekkerkråka mi.
Jeg står i utedusjen på Lille Herbern. Over meg vaier store eiketrær. Morgensola skinner litt lett på bladene. Det blir små regnbuer fra vanndråpene i dusjen. Og jeg innser (ser inni meg) at det skjer et skifte. Jeg hører en setning inni meg: "I am now moving into the forest".
I det jeg går tilbake til vårt lille sjørøverskip på 26 fot på Lille Herbern, blir jeg ganske så overveldet av alt som nå må klaffe. Og ordnes. "Jag måsta komma i ordning". Julian besvarer mitt begynnende stress med å peke inn mot Oslo, ja rett der som leiligheten vår ligger med utsikt helt ned hit, med stor deklamasjon: "Se!! Alt er helt klart der borte!!" Jeg blir så rolig. Og ser at ja, himmelen er helt klar over hele Oslo. Og alt er helt klart for at vi kan flytte hjem.
Vi tar den lille ferga som tar oss fra øylivet til fastlandet. De 50 meterne med hav, det har så mye å si. Det er som om stress, tilgjorthet og problemer har problemer med å svømme over til oss på øya. Tja, det eneste synlige som vanligvis skjer på vei fra øy til by, er at jeg gjerne tar på BH, men på det usynlige planet, så er det som å gå over i en ny verden.
Ja, for nå går vi over i en ny verden.
Vårt liv, vår verden vil bli helt ny. Og kanskje gammel.
Alt kan ikke bli som før, for vi er ikke som før.
Vi kjører gjennom Bygdøy, gjennom Kongsgården (idag kommer jammen ikke Dronning Sonja gående ut av porten i det vi kjører forbi) og oppover byen. Alt er en god søndags morgen. Det er bare bakerier og kaffebarer som er åpne. På veiene er det visst bare Porscher. Det er litt rart: Er Porsche eiere sånne som står opp tidlig på søndager? De gående er i en helt annen verden i sine pysj-lignende antrekk. Jeg smiler både til Porsche og pysj.
Vi nærmer oss nabolaget og Julian ser en hund han så gjerne vil klappe. Det er en Golden retriever, akkurat som jeg hadde da jeg var barn. Vi stopper likeså godt bilen og Julian hopper ut. Og det er en klassevenninne av Julian som er ute på luftetur.
Noen hundre meter lengre bort, ser vi opp på leiligheten, på hjemmet vårt. Og heldigvis ser jeg også litt på veien. Et ekorn står HELT stille rett foran oss. Vi går ut av bilen igjen vi. Og får nesten klappet et ekorn! "We are now moving into the forest".
I det vi parkerer utenfor, kommer en STRÅLENDE kvinne gående mot oss. Hun sier "Velkommen hjem!" Og vi forstår at det er hun som har bodd i leiligheten de siste tre måneder. Kristina flyttet fra Bodø til Oslo med 3 barn og mann for å hospitere på Ullevål sykehus i noen måneder. Altså; for en genial måte å løse både ferie, opplevelser og arbeid. "Tenk å bo i et hjem som hun har bodd i, tante", er Martes første reaksjon. Og JA! Jeg vil bo i et hjem hvor denne kvinnen har mollkost seg! En Nordkvinne av beste sort!!
Vi går opp i hjemmet vårt. Første gang på over 2 år. Det er mye større enn vi husker det som. 45 kvadrat føles som et palass!
Det er vilt å komme opp i høyden. Fra å ha vært 0 meter over havet, så er vi nå 30 meter over Ullevål Hageby og 0 meter over tretoppene. "Tante, nå bor du i samme høyde som småfuglene".
Vår skjønne leietaker, Nordkvinnen, som er enda en blomst i buketten av herlige idealer jeg ser i verden, sier at hun har lest det jeg har skrevet på speilet mange ganger. Jeg blir litt satt ut. "Jeg? Skrevet på speilet? Hadde jeg ikke vasket det bort? Er det ikke gått bort på to år?" Altså, med min tidvis sinnsyke humor, så kan det virkelig stå hva som helst der. Jeg rødmer rekordraskt, går inn på badet og ser min egen håndskrift helt øverst:
"What you see in the world, is not a question on what you look at, but where you see from"
Dæven steike.
Det var litt av en hilsen fra Laila 2018. Jeg sender en hilsen tilbake til hun der og sier både at "Ja du skulle bare visst/ Tydeligvis så visste du".
Nordkvinnen har en knakende bra intuisjon, som viser seg i det hun lar stå igjen:
- En vin fra Manuka Bay i New Zealand (welcome home! Nau Mai Ra! Kia Ora!)
- En pakke prim (Julians yndlingspålegg) og smør (og litt etter naboen kommer innom med nybakte rundstykker)
- Noen bananer (åh ja, vi er sultne!)
- En god pute (Og jeg som var innom Kid igår for å se om de hadde noe tilbud, men jeg tok meg ikke råd til en hodepute)
- En kasserolle, noen skåler og glass (Yeay, vi har komfyr: Havregrøt! NÅ!)
Jeg adder bare en pose havre fra det ellers tomme matlageret i bilen, så blir det akkurat en perfekt frokost for Marte, Julian og meg.
Så er det boden som står for tur. I det jeg går ned i kjelleren og ser for meg hvordan kasser, ting og minner skal komme veltende over meg, leser jeg heldigvis dette fra en app som gir meg et daglig sitat fra Osho. "Dont be unnecessarily burdened by the past. Go on closing chapters that you have read. There is no need to go back again and again. And never judge anything of the past from the new perspective that is now arriving, because the new is new, incomparably new and the old was right in its own contact, and the new is right in its own context, and they are incomparable".
Og det viser seg at jeg hadde gjort en perfekt jobb da jeg ryddet og flyttet ut av leiligheten.
Jeg finner alt jeg trenger. Og ingenting jeg ikke trenger.
Naboen over oss er en sprudlende kvinne som har alt på stell. Hun kommer med noen ting vi hadde glemt å sette bort: strykejernet vårt (ja det lurte jeg på hvor var), samt tre blomsterpotter. Pottene har fått vakre grønne planter fra avleggere. De har grodd her i ferskvann, jord og hennes kjærlighet her hjemme, mens vi har vært uti saltvannet.
Den snille mannen på Grønnsaksbutikken (på gammeldags sagt: "Innvandrerbutikken") på hjørnet sier: "Åj! Deg har jeg ikke sett på lenge! Vet du, vi har tilbud på dine yndlingsblomster idag. Kom og se; Hortensia til 49,90! Når den er så billig, så trenger du ikke å tenke på at du ikke får de så godt til". Jah, Laila 2015-2018 hadde visst gjort inntrykk med mine blomster-diller og trøbbel ja.
Jeg planter endelig blomster på terrassen. Det føles som et rituale.
Jeg planter meg selv. Into the forest.
Det tok bare en liten dag og en liten natt med å komme meg gjennom "Jag måsta komma i ordning".
Jeg sitter på terrassen og nyter utsikten over oslo. Mon tro om jeg nå ser noe nytt?
Det er nesten fullmåne nå, den kommer rolig snikende over Ekebergåsen og sveiper rolig over hele Oslo gjennom natten.
Herfra ser jeg at fuglene er lykkelige oppi tretoppene. Og jeg kjenner at lufta over Norges største by, den er helt klar og fin.
"Alt er klart her, Mamma!"
Jeg ser at livet har en flyt også på land.
At man ikke trenger å stå fast, selv om man er landfast. At det renner gode elver også gjennom fastland. Dagen idag har hatt slik flow. En seiler gjenkjenner god bør.
Imorgen tidlig kan jeg nyte alt med en kaffekopp på terrassen imorgen tidlig.
Og den kaffekoppen kan jeg pinadø sette i oppvaskmaskin etterpå.
Og jeg har egen dusj. Den er varm! Og steike, jeg har vaskemaskin! Og eget soverom!
Det blir en god dag,
Det er et godt liv.
Nå har jeg landa.
Så landfast som en seiler kan bli.
Forsåvidt; Havet er mer landfast enn noe annet, det kan vitterlig ikke gå noe annet sted.
Nei nå. Nå ble hav-hodet skrudd på igjen.
Det som ser at alt er ett.
Og altet er i alle.
Og i natt drømmer vi sammen med en million Oslo-borgere. In the forest.
Vi er alle ett. Og ingen er alt.
Kanskje vekkes jeg av en vekkerkråke imorgen tidlig. "I am moving into the forest", sier jeg.
Jeg tar et siste blikk opp på månen som skinner inn soveromsvinduet mitt:
Ei lampe som gløde i mørke
Og lose dæ ut og frem
Som tar dæ bort og hjemmefra
Men også tar dæ hjem
Ullevål
30.august 2020
Har du fyr
Har du løkte langs din vei
Har du fyr
Et signal om riktig lei
Ei lampe som gløde i mørke
Og lose dæ ut og frem
Som tar dæ bort og hjemmefra
Men også tar dæ hjem
Akkurat innflyttingsdagen føltes mer som en sang fra Queen enn en nordnorsk vise. En sånn låt hvor man hører melodien, men at man ikke vet om det kommer rock eller opera i neste vers. Men alt virket så ferdig planlagt og lagt, helt av seg selv. Dagen hadde sin egen rytme og lyrikk. Allikevel gjenkjennelig som den sangen som tok oss bort og hjemmefra, men også tar oss hjem.
-
Jeg starter dagen med å bli vekket av vekkerkråka mi. Hun sitter i masta på nabobåten og ser nedi luka vår. Jeg vet ikke hvordan hun vet slikt, men hun begynner alltid å krake og kråke 5 minutter før alarmen min går på. Hun begynte på Julians første skoledag. På hverdager starter hun 05:55. Idag 07:55. Og når jeg våkner, så slutter hun. Og utover dagen ser vi aldri en kråke. På forrige lørdag, skulle jeg sove så lenge jeg ville. Da tok også hun seg en fridag. Jeg kommer til å savne vekkerkråka mi.
Jeg står i utedusjen på Lille Herbern. Over meg vaier store eiketrær. Morgensola skinner litt lett på bladene. Det blir små regnbuer fra vanndråpene i dusjen. Og jeg innser (ser inni meg) at det skjer et skifte. Jeg hører en setning inni meg: "I am now moving into the forest".
I det jeg går tilbake til vårt lille sjørøverskip på 26 fot på Lille Herbern, blir jeg ganske så overveldet av alt som nå må klaffe. Og ordnes. "Jag måsta komma i ordning". Julian besvarer mitt begynnende stress med å peke inn mot Oslo, ja rett der som leiligheten vår ligger med utsikt helt ned hit, med stor deklamasjon: "Se!! Alt er helt klart der borte!!" Jeg blir så rolig. Og ser at ja, himmelen er helt klar over hele Oslo. Og alt er helt klart for at vi kan flytte hjem.
Vi tar den lille ferga som tar oss fra øylivet til fastlandet. De 50 meterne med hav, det har så mye å si. Det er som om stress, tilgjorthet og problemer har problemer med å svømme over til oss på øya. Tja, det eneste synlige som vanligvis skjer på vei fra øy til by, er at jeg gjerne tar på BH, men på det usynlige planet, så er det som å gå over i en ny verden.
Ja, for nå går vi over i en ny verden.
Vårt liv, vår verden vil bli helt ny. Og kanskje gammel.
Alt kan ikke bli som før, for vi er ikke som før.
Vi kjører gjennom Bygdøy, gjennom Kongsgården (idag kommer jammen ikke Dronning Sonja gående ut av porten i det vi kjører forbi) og oppover byen. Alt er en god søndags morgen. Det er bare bakerier og kaffebarer som er åpne. På veiene er det visst bare Porscher. Det er litt rart: Er Porsche eiere sånne som står opp tidlig på søndager? De gående er i en helt annen verden i sine pysj-lignende antrekk. Jeg smiler både til Porsche og pysj.
Vi nærmer oss nabolaget og Julian ser en hund han så gjerne vil klappe. Det er en Golden retriever, akkurat som jeg hadde da jeg var barn. Vi stopper likeså godt bilen og Julian hopper ut. Og det er en klassevenninne av Julian som er ute på luftetur.
Noen hundre meter lengre bort, ser vi opp på leiligheten, på hjemmet vårt. Og heldigvis ser jeg også litt på veien. Et ekorn står HELT stille rett foran oss. Vi går ut av bilen igjen vi. Og får nesten klappet et ekorn! "We are now moving into the forest".
I det vi parkerer utenfor, kommer en STRÅLENDE kvinne gående mot oss. Hun sier "Velkommen hjem!" Og vi forstår at det er hun som har bodd i leiligheten de siste tre måneder. Kristina flyttet fra Bodø til Oslo med 3 barn og mann for å hospitere på Ullevål sykehus i noen måneder. Altså; for en genial måte å løse både ferie, opplevelser og arbeid. "Tenk å bo i et hjem som hun har bodd i, tante", er Martes første reaksjon. Og JA! Jeg vil bo i et hjem hvor denne kvinnen har mollkost seg! En Nordkvinne av beste sort!!
Vi går opp i hjemmet vårt. Første gang på over 2 år. Det er mye større enn vi husker det som. 45 kvadrat føles som et palass!
Det er vilt å komme opp i høyden. Fra å ha vært 0 meter over havet, så er vi nå 30 meter over Ullevål Hageby og 0 meter over tretoppene. "Tante, nå bor du i samme høyde som småfuglene".
Vår skjønne leietaker, Nordkvinnen, som er enda en blomst i buketten av herlige idealer jeg ser i verden, sier at hun har lest det jeg har skrevet på speilet mange ganger. Jeg blir litt satt ut. "Jeg? Skrevet på speilet? Hadde jeg ikke vasket det bort? Er det ikke gått bort på to år?" Altså, med min tidvis sinnsyke humor, så kan det virkelig stå hva som helst der. Jeg rødmer rekordraskt, går inn på badet og ser min egen håndskrift helt øverst:
"What you see in the world, is not a question on what you look at, but where you see from"
Dæven steike.
Det var litt av en hilsen fra Laila 2018. Jeg sender en hilsen tilbake til hun der og sier både at "Ja du skulle bare visst/ Tydeligvis så visste du".
Nordkvinnen har en knakende bra intuisjon, som viser seg i det hun lar stå igjen:
- En vin fra Manuka Bay i New Zealand (welcome home! Nau Mai Ra! Kia Ora!)
- En pakke prim (Julians yndlingspålegg) og smør (og litt etter naboen kommer innom med nybakte rundstykker)
- Noen bananer (åh ja, vi er sultne!)
- En god pute (Og jeg som var innom Kid igår for å se om de hadde noe tilbud, men jeg tok meg ikke råd til en hodepute)
- En kasserolle, noen skåler og glass (Yeay, vi har komfyr: Havregrøt! NÅ!)
Jeg adder bare en pose havre fra det ellers tomme matlageret i bilen, så blir det akkurat en perfekt frokost for Marte, Julian og meg.
Så er det boden som står for tur. I det jeg går ned i kjelleren og ser for meg hvordan kasser, ting og minner skal komme veltende over meg, leser jeg heldigvis dette fra en app som gir meg et daglig sitat fra Osho. "Dont be unnecessarily burdened by the past. Go on closing chapters that you have read. There is no need to go back again and again. And never judge anything of the past from the new perspective that is now arriving, because the new is new, incomparably new and the old was right in its own contact, and the new is right in its own context, and they are incomparable".
Og det viser seg at jeg hadde gjort en perfekt jobb da jeg ryddet og flyttet ut av leiligheten.
Jeg finner alt jeg trenger. Og ingenting jeg ikke trenger.
Naboen over oss er en sprudlende kvinne som har alt på stell. Hun kommer med noen ting vi hadde glemt å sette bort: strykejernet vårt (ja det lurte jeg på hvor var), samt tre blomsterpotter. Pottene har fått vakre grønne planter fra avleggere. De har grodd her i ferskvann, jord og hennes kjærlighet her hjemme, mens vi har vært uti saltvannet.
Den snille mannen på Grønnsaksbutikken (på gammeldags sagt: "Innvandrerbutikken") på hjørnet sier: "Åj! Deg har jeg ikke sett på lenge! Vet du, vi har tilbud på dine yndlingsblomster idag. Kom og se; Hortensia til 49,90! Når den er så billig, så trenger du ikke å tenke på at du ikke får de så godt til". Jah, Laila 2015-2018 hadde visst gjort inntrykk med mine blomster-diller og trøbbel ja.
Jeg planter endelig blomster på terrassen. Det føles som et rituale.
Jeg planter meg selv. Into the forest.
Det tok bare en liten dag og en liten natt med å komme meg gjennom "Jag måsta komma i ordning".
Jeg sitter på terrassen og nyter utsikten over oslo. Mon tro om jeg nå ser noe nytt?
Det er nesten fullmåne nå, den kommer rolig snikende over Ekebergåsen og sveiper rolig over hele Oslo gjennom natten.
Herfra ser jeg at fuglene er lykkelige oppi tretoppene. Og jeg kjenner at lufta over Norges største by, den er helt klar og fin.
"Alt er klart her, Mamma!"
Jeg ser at livet har en flyt også på land.
At man ikke trenger å stå fast, selv om man er landfast. At det renner gode elver også gjennom fastland. Dagen idag har hatt slik flow. En seiler gjenkjenner god bør.
Imorgen tidlig kan jeg nyte alt med en kaffekopp på terrassen imorgen tidlig.
Og den kaffekoppen kan jeg pinadø sette i oppvaskmaskin etterpå.
Og jeg har egen dusj. Den er varm! Og steike, jeg har vaskemaskin! Og eget soverom!
Det blir en god dag,
Det er et godt liv.
Nå har jeg landa.
Så landfast som en seiler kan bli.
Forsåvidt; Havet er mer landfast enn noe annet, det kan vitterlig ikke gå noe annet sted.
Nei nå. Nå ble hav-hodet skrudd på igjen.
Det som ser at alt er ett.
Og altet er i alle.
Og i natt drømmer vi sammen med en million Oslo-borgere. In the forest.
Vi er alle ett. Og ingen er alt.
Kanskje vekkes jeg av en vekkerkråke imorgen tidlig. "I am moving into the forest", sier jeg.
Jeg tar et siste blikk opp på månen som skinner inn soveromsvinduet mitt:
Ei lampe som gløde i mørke
Og lose dæ ut og frem
Som tar dæ bort og hjemmefra
Men også tar dæ hjem
Ullevål
30.august 2020
Denne dama jakter jobb:
I håp om at et bilde sier mer enn 1000 ord, her er mer enn 6000 ord.
Si fra om du har noe som kunne passe en av mine alter-egos, hohoho:
Si fra om du har noe som kunne passe en av mine alter-egos, hohoho:
Jobbjakt
Jeg er på jobbjakt.
Det føles litt som å vandre i skogen, klar med både hagle og gevær, uten helt å vite hva man ser etter. Hva er mulig å jakte på i denne skogen her?
Trygve Skaug sier i «En stjerne som deg».
Du holder øynene dine oppe,
Men har ingenting å hvile dem på.
Joda, jeg vet mye om hva jeg kan. Og en del om hva jeg vil. Likevel: det jeg kan og vil trenger å finne sin virkelighet og grobunn her.
Jeg vet at jeg ikke skal gå inn i det som var før, for verken det, de eller jeg er som før. Vi er nå et nytt nå.
Slik jeg ser det, er vi mennesker født med en kraft til å skape og til å elske. Denne kraften kjennes i både vår lengsel og vårt håp. Og vi endres når denne kraften blir næret, tøylet eller stoppet, av oss selv, situasjonen eller andre.
Jeg kjenner lengselen nå. Hva kan jeg skape? Med hvem? Hva kan nå jeg elske?
Du holder øynene dine oppe,
Men har ingenting å hvile dem på.
Jeg har fortsatt et håp om at Gud skal ringe og si: "Vet du? Jeg har skapt en jobb akkurat for deg!" Om Gud da heter Anne Hansen, Solveig Ruterudtjern eller Per Persson, det får Gud velge selv.
Mellomtiden oppdaterer jeg mitt digitale jeg på Finn, LinkedIn og alt sånt, med håp om at det blir lett å finne frem til meg.
Det å beskrive min rolle i Gyro, det hadde jo sine utfordringer. Som prosjektleder i en slik bransje, så er du borti det meste. Fra konfidensielle møter i Utenriksdepartementet til like så konfidensielle samtaler med han som glemte å kjøpe inn toalettpapir til et arrangement for 200 gjester på en øy. Og i tillegg, så utvikles man gjerne i alle slags mulige vinkler og retninger over flere år med så ulike utfordringer. En tidligere leder i gyro sa en gang til meg: «Du passer liksom ikke inn i excel-arket mitt.«
Så over til mine to siste år. De har uten tvil gitt meg ekstrem jobberfaring: både erfaringer og jæskla mye jobb. Kan jeg kalle meg "Seiler & Skribent"? Og skal jeg virkelig kalle meg selv det? Burde jeg ikke også skrive "Husmor, Hjemmelærer, Oppvaskhjelp, Innkjøpsansvarlig, Lekekompis, Familieterapeut og Turorganisator"?
Hvorfor skriver jeg ikke "Husmor" egentlig? Enhver ved sine fulle fem vet at det er relevant jobberfaring i enhver stilling som krever både simultankapasitet, praktiske evner og svært avanserte lederegenskaper.
Og hvilken bransje er denne seilasen da? Jeg valgte først bransjen "Alternativ Konfliktløsning", fordi den var øverst og det er jo er helt forbaska sant, men så fikk jeg angst for hva som da kunne komme min vei av konflikter, så jeg måtte finne en ny. Jeg kunne lett ha valgt bransjene "Logistikk og leveringskjede" (det er Linked-in som har valgt å beskrive den kjeden med s.), "Vin og brennevin" (hvordan skaffe vin i Stillehavet er en mastergrad), "Fritid, reise og turisme" (men det er altså ikke mye fritid å seile!!), og også "Samfunnsorganisering" (JA! Jeg har da organisert samfunnet på nytt, tja iallfall mitt eget lille samfunn). Jeg valgte "Arrangementstjenester". For siden jeg har vært i den bransjen i en mannsalder (i steinalderen), så kan jeg da med sikkerhet si at da må du kunne fikse absolutt alt, for hvis ikke overlever du ikke. Og slik er det også å seile. Og å være husmor.
Til tross for ulike utfordringer i jobbjakt så håper jeg at jeg er et bedre bytte enn jeger akkurat nå. Og faktisk også i vanlig jakt, siden jeg jo er veggis-ish... Nei, denne jakt-metaforen gikk for langt. Jeg går tilbake til den Gudemetaforen igjen. Nei, forresten, den metaforen har også gått for langt her i verden. Nei da.... Da vet jeg ikke. Da sitter jeg igjen med meg da.
Noen som vil jobbe med meg?
Tro det eller ei. Til tross for mye kompleksitet og lange tankerekker, så er jeg faktisk himla enkel å jobbe med.
Like enkel som et excel ark, ville Gud sagt.
Trygve Skaug sier det best:
Du ser så mye
I meg
Som ikke finnes
Hvis ikke du ser det
Jobbjakt / Laila
28.august 2020
Det føles litt som å vandre i skogen, klar med både hagle og gevær, uten helt å vite hva man ser etter. Hva er mulig å jakte på i denne skogen her?
Trygve Skaug sier i «En stjerne som deg».
Du holder øynene dine oppe,
Men har ingenting å hvile dem på.
Joda, jeg vet mye om hva jeg kan. Og en del om hva jeg vil. Likevel: det jeg kan og vil trenger å finne sin virkelighet og grobunn her.
Jeg vet at jeg ikke skal gå inn i det som var før, for verken det, de eller jeg er som før. Vi er nå et nytt nå.
Slik jeg ser det, er vi mennesker født med en kraft til å skape og til å elske. Denne kraften kjennes i både vår lengsel og vårt håp. Og vi endres når denne kraften blir næret, tøylet eller stoppet, av oss selv, situasjonen eller andre.
Jeg kjenner lengselen nå. Hva kan jeg skape? Med hvem? Hva kan nå jeg elske?
Du holder øynene dine oppe,
Men har ingenting å hvile dem på.
Jeg har fortsatt et håp om at Gud skal ringe og si: "Vet du? Jeg har skapt en jobb akkurat for deg!" Om Gud da heter Anne Hansen, Solveig Ruterudtjern eller Per Persson, det får Gud velge selv.
Mellomtiden oppdaterer jeg mitt digitale jeg på Finn, LinkedIn og alt sånt, med håp om at det blir lett å finne frem til meg.
Det å beskrive min rolle i Gyro, det hadde jo sine utfordringer. Som prosjektleder i en slik bransje, så er du borti det meste. Fra konfidensielle møter i Utenriksdepartementet til like så konfidensielle samtaler med han som glemte å kjøpe inn toalettpapir til et arrangement for 200 gjester på en øy. Og i tillegg, så utvikles man gjerne i alle slags mulige vinkler og retninger over flere år med så ulike utfordringer. En tidligere leder i gyro sa en gang til meg: «Du passer liksom ikke inn i excel-arket mitt.«
Så over til mine to siste år. De har uten tvil gitt meg ekstrem jobberfaring: både erfaringer og jæskla mye jobb. Kan jeg kalle meg "Seiler & Skribent"? Og skal jeg virkelig kalle meg selv det? Burde jeg ikke også skrive "Husmor, Hjemmelærer, Oppvaskhjelp, Innkjøpsansvarlig, Lekekompis, Familieterapeut og Turorganisator"?
Hvorfor skriver jeg ikke "Husmor" egentlig? Enhver ved sine fulle fem vet at det er relevant jobberfaring i enhver stilling som krever både simultankapasitet, praktiske evner og svært avanserte lederegenskaper.
Og hvilken bransje er denne seilasen da? Jeg valgte først bransjen "Alternativ Konfliktløsning", fordi den var øverst og det er jo er helt forbaska sant, men så fikk jeg angst for hva som da kunne komme min vei av konflikter, så jeg måtte finne en ny. Jeg kunne lett ha valgt bransjene "Logistikk og leveringskjede" (det er Linked-in som har valgt å beskrive den kjeden med s.), "Vin og brennevin" (hvordan skaffe vin i Stillehavet er en mastergrad), "Fritid, reise og turisme" (men det er altså ikke mye fritid å seile!!), og også "Samfunnsorganisering" (JA! Jeg har da organisert samfunnet på nytt, tja iallfall mitt eget lille samfunn). Jeg valgte "Arrangementstjenester". For siden jeg har vært i den bransjen i en mannsalder (i steinalderen), så kan jeg da med sikkerhet si at da må du kunne fikse absolutt alt, for hvis ikke overlever du ikke. Og slik er det også å seile. Og å være husmor.
Til tross for ulike utfordringer i jobbjakt så håper jeg at jeg er et bedre bytte enn jeger akkurat nå. Og faktisk også i vanlig jakt, siden jeg jo er veggis-ish... Nei, denne jakt-metaforen gikk for langt. Jeg går tilbake til den Gudemetaforen igjen. Nei, forresten, den metaforen har også gått for langt her i verden. Nei da.... Da vet jeg ikke. Da sitter jeg igjen med meg da.
Noen som vil jobbe med meg?
Tro det eller ei. Til tross for mye kompleksitet og lange tankerekker, så er jeg faktisk himla enkel å jobbe med.
Like enkel som et excel ark, ville Gud sagt.
Trygve Skaug sier det best:
Du ser så mye
I meg
Som ikke finnes
Hvis ikke du ser det
Jobbjakt / Laila
28.august 2020
MilleMomenti både seiles og selges
MilleMomenti flyr over det Indiske Hav i godt driv. De er på vei mot Reunion Island. Pete, Marine, Maria og Håvard har det så uendelig godt der ute.
Håvard ba meg om oppskriften på hjemmelaget rømmegrøt idag. Og ba meg undertegne kontrakten om at båten kan legges ut for salg. Små og store spørsmål.
Båten er til salgs for 485.000 Euro ex mva, levert nesten hvor som helst i verden. Ironisk nok: Første interessent er faktisk i New Zealand!!
MilleMomenti
27.august 2020
Håvard ba meg om oppskriften på hjemmelaget rømmegrøt idag. Og ba meg undertegne kontrakten om at båten kan legges ut for salg. Små og store spørsmål.
Båten er til salgs for 485.000 Euro ex mva, levert nesten hvor som helst i verden. Ironisk nok: Første interessent er faktisk i New Zealand!!
MilleMomenti
27.august 2020
Oslo by light / Oslo by night
Her i Oslo har vi faktisk gått inn i en ny årstid. Allerede i august.
Lufta på morgenen er klar og krisp. Det er godt med lue.
Morgenbadet gir en rar opplevelse.
Det er 10 grader i lufta og 17 grader i vannet, så vannet kjennes så varmt. Kroppen damper når den kommer opp.
Utover dagen går klærne av en etter en, til uniformen ´bikini og ullsokker´ er gjenstående sånn rundt kl 16:00.
Og da kjennes det plutselig kaldt ut i vannet.
Vi mennesker er rare, når til og med en så lineær sak som temperatur gir en så ulik opplevelse, ja, da kan man bli ganske hautuillat av å tenke på ALT det andre som endres av vår persepsjon og perspektiv. Begrepet "alt er relativt" gir da en svimlende opplevelse. Finnes det NOE her i verden som er fast og alltid det samme??
Laila/
Oslo by night & light
27.august 2020
Lufta på morgenen er klar og krisp. Det er godt med lue.
Morgenbadet gir en rar opplevelse.
Det er 10 grader i lufta og 17 grader i vannet, så vannet kjennes så varmt. Kroppen damper når den kommer opp.
Utover dagen går klærne av en etter en, til uniformen ´bikini og ullsokker´ er gjenstående sånn rundt kl 16:00.
Og da kjennes det plutselig kaldt ut i vannet.
Vi mennesker er rare, når til og med en så lineær sak som temperatur gir en så ulik opplevelse, ja, da kan man bli ganske hautuillat av å tenke på ALT det andre som endres av vår persepsjon og perspektiv. Begrepet "alt er relativt" gir da en svimlende opplevelse. Finnes det NOE her i verden som er fast og alltid det samme??
Laila/
Oslo by night & light
27.august 2020
Når livet
Når livet drives fremover av en spinnaker og styres av tre venner i samme båt:
The know how
I don't know where to go
Said the sea
I don´t know what to do
Said the forest
I don´t know how to blossom
Said the flower
I dont know how to do this
Said the baby
When we know
We dont know
When we know
We know how
Laila filosoferer i hengekøya i Oslofjorden
Om det å ha det godt
Om det å ha det godt
Om ingen har det godt,
hvordan kan flere finne frem til hvordan ha det
Laila filosoferer i hengekøya i Oslofjorden
Skolestart
Mange spør oss hvordan det går med skolestart. Det er jo første steg på vei inn i Det Norske Hus.
En kort status vil være:
Mandag morgen kl 04:00 våkner Julian med et brak:
"Er det ikke morgen enda!? Jeg vil at det skal bli skoledag!"
Tirsdag morgen kl 08:15 er Julian på vei til skolen og sin andre skoledag:
"Mamma, jeg tror jeg quitter skolen. Vi sitter inne hele tiden. Man kan ikke leve sånn."
Det var egentlig nok til å gi litt ekstra fart på den jordkloden som spinner inni meg.
"Man kan ikke leve sånn."
Jeg er i gang med en tekst om skolen.
Og om noen år håper jeg det kommer en annerledes skolegang.
Gi meg gjerne innspill på begge!
Men obs; Jeg er ikke noe særlig løsningsorientert enda. Jeg hater det ordet forresten. Det funker svært lite å orientere seg mot en løsning før man vet hva som faktisk trenger løsning og forløsning. Jeg ser, jeg kjenner, jeg fornemmer at noe er galt. Er det meg? Er det Julian? Er det skolen? Er det systemet? Er det skolebygningen?
"Man kan ikke leve sånn."
Let us go into this problem
And find our ways out
Oslo 25.august 2020
Moder Laila
En kort status vil være:
Mandag morgen kl 04:00 våkner Julian med et brak:
"Er det ikke morgen enda!? Jeg vil at det skal bli skoledag!"
Tirsdag morgen kl 08:15 er Julian på vei til skolen og sin andre skoledag:
"Mamma, jeg tror jeg quitter skolen. Vi sitter inne hele tiden. Man kan ikke leve sånn."
Det var egentlig nok til å gi litt ekstra fart på den jordkloden som spinner inni meg.
"Man kan ikke leve sånn."
Jeg er i gang med en tekst om skolen.
Og om noen år håper jeg det kommer en annerledes skolegang.
Gi meg gjerne innspill på begge!
Men obs; Jeg er ikke noe særlig løsningsorientert enda. Jeg hater det ordet forresten. Det funker svært lite å orientere seg mot en løsning før man vet hva som faktisk trenger løsning og forløsning. Jeg ser, jeg kjenner, jeg fornemmer at noe er galt. Er det meg? Er det Julian? Er det skolen? Er det systemet? Er det skolebygningen?
"Man kan ikke leve sånn."
Let us go into this problem
And find our ways out
Oslo 25.august 2020
Moder Laila
Tilbakeblikk
Så mye som er forandret.
Så mye mer som er evig.
Laila filosoferer i hengekøya i Oslofjorden
Reisebrev fra det indiske hav:
Håvard er på sitt 5.døgn ut i det Indiske Hav og dette reisebrevet er virkelig godt, nært og levende :
Kjære dere,
Tusen takk for mail,
Veldig hyggelig a hore fra dere og hva som skjer hos dere om dagen.
Sa stas for Julian a fa vare med venner nå, han gleder seg sikkert masse!
Lykke til, haper du finner deg en jobb du kommer til a trives med!
Det er jo helt fantastisk at han kan starte i samme klasse og med alle vennene sine, kanskje C19 gjor dette litt enklere siden alt er litt mer utenom det vanlige om dagen.. krysser fingrene for at skolen ikke stenger igjen.
Ja det er en god ide a legge ut baten na. Ikke rart at mange vil ha BAT na!! Boreal har akkurat lansert ny 44 modell som sikkert er dyrere sa det er jo bra for brukt prisen. Jeg begynner a jobbe med det na sa for vi se hvor det ender.
Ja det foles bra a vare pa vei, med baten full av eksotisk frukt og gront:-) vi har henge koyene fulle av, dragon fruit, snake fruite, mini annanas, vannmelon, mango, 10kg epler, masse rare appelsiner (gronne, gule og orange) osv.. Vi har ogsa lart oss a lage nasigoring og migoring sa den indonesiske matkulturen er med oss videre sammen med alle de spesielle sausene til dette.
Vi fikk ved en missforstaelse en 10l boks med vanilje is ombord, sa na er det luksus liv med kaffe affagato, milk shake og i gar fant jeg opp en ny affagato "vannmelon juice" affagato som umiddelbart ble en hit:-)
det er fantastisk a seile med et motivert crew som elsker havet og alle oppgaver bare loser seg i lopet av minutter.
Vi spiser som grever og middagene gar pa "omgang", men ikke helt, i det siste har det blitt slik at den som klarer a selge sim middag med mest innlevelse og entusiasme far jobben som kjokken sjef og sa hjelper de ander til med a tilberede, veldig goy og spennende mate a lose det pa slik at vi alle far inspirasjon og larer oss nye retter. De siste dagene har en masse bananer begynt a modnes sa vi laget banan brod, og til frokost i gar laget jeg banan pannekaker som ble veldig gode!! Desverre litt mindre fisk enn vi hadde hapet, men det kommer nok.
Seilingen i det indiske hav er helt fantastisk, 12-18 kts vind fra 90-150g sa vi suser agarde med de storste swellene jeg noen gang har sett fra syd, de ruller inn med 12-18 sekunder og er store som hus, de sier 2-3 meter men bade jeg og Pete satt og sa pa de i gar og de storste var bade 6-8 meter.
Sol oppgangene og sol nedgangene er episke og jeg skjonner na hvorfor sa mange asiatiske land har en blodrod sol som en del av sitt nasjonal flagg, solen er virkelig helt rod nar den kommer og gar! Selv manen er helt rod nar den star opp..
Vi har sharings hver dag. Det er utrolig rorende a hore. Mye humor og spontane morsomme vitser, som sikkert ikke er sa morsomme om du ikke har konteksten.. men veldig goy for oss som i lopet av disse ukene har fatt en felles opplevelses platform.
Maria har lart meg a gro spirer fra bonner, det er kjempe enkelt og smaker himmelsk pa alt fra brodskive til salat, jentene gor en fantastisk jobb med a holde gronnsakene i live og vi hadde for eksempel rod kal fra NZ hele veien til Lombok sa vi spiste var siste friske salat etter 4 uker.
Pete har begynt som var Italienske venn og se pa video av brodbaking og matlaging, de siste brodene han har laget er bare helt sjuke, han lager en spesiell liten deig (ikke sur deig) som han baker inn i den store deigen etter en Japansk oppskrift og det bare smaker sa godt a hever sa det nesten ikke far plass i ovnen..
I Lombok gadde vi en hel bar/resturant for oss selv, i tillegg var det svommebasseng og alle fasiliteter sa det var en veldig positiv opplevelse, folk som bodde pa oya var generelt fattige, men alltid blide og de kjorte frem of tilbake til fastlandet med sine edderkopp lignende hjemmelagede bater med plenklipper motor. Vi brukte all tid fra vi kom til vi dro pa a fa alle papirer i orden og selv med press pa hver dag om a fa gjort dette sa raskt som mulig tok det 8 dager a sjekke ut/inn.
Det som er veldig trist a se er strendene, de er fulle av soppel og vannet er fult av plastik.. dette fortsetter hundrevis av mil ut fra kysten av Indo og her vi er na 500nm+ ute fra Bali er det fortsatt masse plast i havet, dette kommer med den kraftide Indonesiske strommen fra Lombok/Bali. Men det er veldig trist og tankevekkende a se, de satser hardt pa turisme i bade Bali og Lombok, men jeg er redd det snart er over for med de mengdene soppel og plast som flyter rund tviler jeg pa om mange kommer dit mer enn en gang..
Da sto solen opp og som vanlig er den knall rod og enormt stor, hver sol oppgang her foles som en gave og fyller meg med takknemmelighet for a livet har gitt meg mulighten til a oppleve dette, jeg er sa takkmemmelig og fylt med kjarlighet og kan bare si tusen, tusen takk til livet som lar alle disse fantastiske opplevelsene komme til meg!!
Hils sa masse til Julian ogsa, jeg savner han sa masse!! Spesielt a ha han pa fanget i doghous pa vakt, nar han kommer trott opp pa morgenen a sniker seg opp i fanget mitt og hare ligger helt stille og lukter pa ba og jeg sitter helt stile a bare nyter a ha den lille varme kroppen hans oppa min a kjenne kjatligheten stromme gjennom meg og igjen takke livet for nok en gang a ha gitt meg et magisk oyebikk, jeg kjenner tarer av takknemmelighet renne og gleden og varmen sprer seg i kroppen. Jeg savnr ogsa alle kveldene a legge meg med han og varme de lille kalde fottene hans og bare holde den lille kroppen tett inntil min og kjenne det lille hjertet hans sla. Sa takkenmmelig og glad disse minnene og selv om det kanskje aldi skjer igjen vil minnene, takknemmeligheten og kjarlighten allid vare i mitt hjerte.
Tusen tusen takk!
Alt godt a masse kjarlighet og takknemmelighet!
Pappa/Havard
Kjære dere,
Tusen takk for mail,
Veldig hyggelig a hore fra dere og hva som skjer hos dere om dagen.
Sa stas for Julian a fa vare med venner nå, han gleder seg sikkert masse!
Lykke til, haper du finner deg en jobb du kommer til a trives med!
Det er jo helt fantastisk at han kan starte i samme klasse og med alle vennene sine, kanskje C19 gjor dette litt enklere siden alt er litt mer utenom det vanlige om dagen.. krysser fingrene for at skolen ikke stenger igjen.
Ja det er en god ide a legge ut baten na. Ikke rart at mange vil ha BAT na!! Boreal har akkurat lansert ny 44 modell som sikkert er dyrere sa det er jo bra for brukt prisen. Jeg begynner a jobbe med det na sa for vi se hvor det ender.
Ja det foles bra a vare pa vei, med baten full av eksotisk frukt og gront:-) vi har henge koyene fulle av, dragon fruit, snake fruite, mini annanas, vannmelon, mango, 10kg epler, masse rare appelsiner (gronne, gule og orange) osv.. Vi har ogsa lart oss a lage nasigoring og migoring sa den indonesiske matkulturen er med oss videre sammen med alle de spesielle sausene til dette.
Vi fikk ved en missforstaelse en 10l boks med vanilje is ombord, sa na er det luksus liv med kaffe affagato, milk shake og i gar fant jeg opp en ny affagato "vannmelon juice" affagato som umiddelbart ble en hit:-)
det er fantastisk a seile med et motivert crew som elsker havet og alle oppgaver bare loser seg i lopet av minutter.
Vi spiser som grever og middagene gar pa "omgang", men ikke helt, i det siste har det blitt slik at den som klarer a selge sim middag med mest innlevelse og entusiasme far jobben som kjokken sjef og sa hjelper de ander til med a tilberede, veldig goy og spennende mate a lose det pa slik at vi alle far inspirasjon og larer oss nye retter. De siste dagene har en masse bananer begynt a modnes sa vi laget banan brod, og til frokost i gar laget jeg banan pannekaker som ble veldig gode!! Desverre litt mindre fisk enn vi hadde hapet, men det kommer nok.
Seilingen i det indiske hav er helt fantastisk, 12-18 kts vind fra 90-150g sa vi suser agarde med de storste swellene jeg noen gang har sett fra syd, de ruller inn med 12-18 sekunder og er store som hus, de sier 2-3 meter men bade jeg og Pete satt og sa pa de i gar og de storste var bade 6-8 meter.
Sol oppgangene og sol nedgangene er episke og jeg skjonner na hvorfor sa mange asiatiske land har en blodrod sol som en del av sitt nasjonal flagg, solen er virkelig helt rod nar den kommer og gar! Selv manen er helt rod nar den star opp..
Vi har sharings hver dag. Det er utrolig rorende a hore. Mye humor og spontane morsomme vitser, som sikkert ikke er sa morsomme om du ikke har konteksten.. men veldig goy for oss som i lopet av disse ukene har fatt en felles opplevelses platform.
Maria har lart meg a gro spirer fra bonner, det er kjempe enkelt og smaker himmelsk pa alt fra brodskive til salat, jentene gor en fantastisk jobb med a holde gronnsakene i live og vi hadde for eksempel rod kal fra NZ hele veien til Lombok sa vi spiste var siste friske salat etter 4 uker.
Pete har begynt som var Italienske venn og se pa video av brodbaking og matlaging, de siste brodene han har laget er bare helt sjuke, han lager en spesiell liten deig (ikke sur deig) som han baker inn i den store deigen etter en Japansk oppskrift og det bare smaker sa godt a hever sa det nesten ikke far plass i ovnen..
I Lombok gadde vi en hel bar/resturant for oss selv, i tillegg var det svommebasseng og alle fasiliteter sa det var en veldig positiv opplevelse, folk som bodde pa oya var generelt fattige, men alltid blide og de kjorte frem of tilbake til fastlandet med sine edderkopp lignende hjemmelagede bater med plenklipper motor. Vi brukte all tid fra vi kom til vi dro pa a fa alle papirer i orden og selv med press pa hver dag om a fa gjort dette sa raskt som mulig tok det 8 dager a sjekke ut/inn.
Det som er veldig trist a se er strendene, de er fulle av soppel og vannet er fult av plastik.. dette fortsetter hundrevis av mil ut fra kysten av Indo og her vi er na 500nm+ ute fra Bali er det fortsatt masse plast i havet, dette kommer med den kraftide Indonesiske strommen fra Lombok/Bali. Men det er veldig trist og tankevekkende a se, de satser hardt pa turisme i bade Bali og Lombok, men jeg er redd det snart er over for med de mengdene soppel og plast som flyter rund tviler jeg pa om mange kommer dit mer enn en gang..
Da sto solen opp og som vanlig er den knall rod og enormt stor, hver sol oppgang her foles som en gave og fyller meg med takknemmelighet for a livet har gitt meg mulighten til a oppleve dette, jeg er sa takkmemmelig og fylt med kjarlighet og kan bare si tusen, tusen takk til livet som lar alle disse fantastiske opplevelsene komme til meg!!
Hils sa masse til Julian ogsa, jeg savner han sa masse!! Spesielt a ha han pa fanget i doghous pa vakt, nar han kommer trott opp pa morgenen a sniker seg opp i fanget mitt og hare ligger helt stille og lukter pa ba og jeg sitter helt stile a bare nyter a ha den lille varme kroppen hans oppa min a kjenne kjatligheten stromme gjennom meg og igjen takke livet for nok en gang a ha gitt meg et magisk oyebikk, jeg kjenner tarer av takknemmelighet renne og gleden og varmen sprer seg i kroppen. Jeg savnr ogsa alle kveldene a legge meg med han og varme de lille kalde fottene hans og bare holde den lille kroppen tett inntil min og kjenne det lille hjertet hans sla. Sa takkenmmelig og glad disse minnene og selv om det kanskje aldi skjer igjen vil minnene, takknemmeligheten og kjarlighten allid vare i mitt hjerte.
Tusen tusen takk!
Alt godt a masse kjarlighet og takknemmelighet!
Pappa/Havard
Karlsvogna
I natt er det så mørkt på himmelen over Oslo at vi kan se stjernene og konstellasjonene igjen. Det å se Karlsvogna ga meg en eksplosjon i synet på både hvor lang vår reise egentlig var og hvor mystisk stort alt er.
For det er faktisk lett å huske reisen som 600 hverdager og tusen øyeblikk. Det er faktisk lett å miste det store perspektivet selv i et liv som forflytter seg i både sted og tid.
For her i Oslo ser vi at Karlsvogna er ‘tilbake’ i sin «vanlige» retning. Vi ser den ikke lenger opp ned.
Jeg kjente munnen åpnet seg i et NÆH. Og at det ble plutselig vått i øynene.
Ta den tanken: se for deg Karlsvogna, la Karlsvogna snu seg inni hodet ditt mens du reiser rundt jorda . Så langt er det til Stillehavet.
Lille Herbern - Tonga tur/retur på 3 sekunder med Karlsvogna
12.august 2020
For det er faktisk lett å huske reisen som 600 hverdager og tusen øyeblikk. Det er faktisk lett å miste det store perspektivet selv i et liv som forflytter seg i både sted og tid.
For her i Oslo ser vi at Karlsvogna er ‘tilbake’ i sin «vanlige» retning. Vi ser den ikke lenger opp ned.
Jeg kjente munnen åpnet seg i et NÆH. Og at det ble plutselig vått i øynene.
Ta den tanken: se for deg Karlsvogna, la Karlsvogna snu seg inni hodet ditt mens du reiser rundt jorda . Så langt er det til Stillehavet.
Lille Herbern - Tonga tur/retur på 3 sekunder med Karlsvogna
12.august 2020
Hvordan bli norsk igjen
Denne teksten er en samling mentale post-it lapper etter halvannens måned reise i Norge. Skrevet ned til rytmen fra lista «Sommerlåter» på Spotify og en nydelig dunk.
Velkommen på sommerferie med oss:
Julian og Laila er flyttsamer i Norges land denne sommeren. Ja for overskriften antyder at vi er på ferie. Men vår ‘ferie-tilstand’ er jo egentlig en automatisk funksjon av å ikke ha fast sted å bo og ikke ha jobb.
Uansett: «Opplæring i å ligge rundt» er en obligatorisk del av barneoppdragelsen for oss fra nord. Ja for vår reise er visst ikke over, selv om den nå foretas i en nabobil og en liten seilbåt. Vi flytter hjem til leiligheten 1.september. Før den tid makser vi både utholdenhet og utferdstrang, mens drømmen om komfort og ro lagrer seg som druer på tunge eikefat.
For Julian er reising nå såpass hverdags at han ikke så lett lar seg rive med av sin mors turistiske utbrudd over hvor vanvittig vakkert det er i dette landet. Han er heller ikke utelukkende enig i at det å iaktta nordboere er en særs morsom hobby.
Norge altså; så innmari vakkert. Nordboere; så grassalt gøy!
Uttafra og innafor
Jeg liker å ha dette "uttafra"-blikket.
Jeg er fortsatt såpass «uttafra» at jeg må tenke om jeg skal kjøre på venstre eller høyre side av veien. Den «keep left - keep left - oh wheres left» ble såpass innarbeidet i nøtta i NZ at den ikke går ut så lett. Ja, jeg innser at jeg er seig å lære og desto verre å avlære. 1-0 til IT folka på gyro på å få rett der... Og jeg innser at jeg har kjørt innmari lite bil de siste åra. En bilferie er dermed som en våt drøm for Laila fra Øverbygd; den evige forsetepike på rånestripa mellom butikken og puben, samt på en av min ungdoms favoritter: kjøre til Kilpis (11mil) eller Kiruna (30mil) for å kjøpe pølse i brød på bensinstasjonen. Jeg skjønner dette er helt uttafor å si i 2020.
Tilbake til hvordan jeg kan bli innafor igjen. Hvordan bli norsk. Anno 2020.
Som en påle
Da jeg var i Norge i vinter, så var jeg ikke her som nordmann, men på besøk. Det føles svært ulikt fra det som skjer inni meg nå. Den gang kunne jeg ikke finne arbeid, folk og plasser å falle helt pladask for. Jeg holdt følelsene for gamlelandet litt på avstand. Det var et stikk i hjertet da jeg var med venner. «Jeg er her nå, men jeg reiser snart.»
Denne gangen, så skal jeg slå meg ned igjen. Som en påle på en norsk eng. Jeg merker at jeg værer og kjenner inn i Norge på en annen måte nå. Jeg er her nå. Jeg er her nå. Mitt mantra har fått større grunnflate i både tid og rom. Jeg vil være her jeg er nå. Og jeg kan være her. Seilerhjertet har hatt klangbunn i store hav, og hamret freidig fra havn til havn, fra land til land. Nå banker seilerhjertet mer som en snekke på ettermiddagstur på fjorden: taktfast og rolig. Eller som min far da han hamret ned påler til hesja.
Det er rart å være her i Norge uten et eneste molekyl som drømmer om Den Store Verden. Ingen verdenskart som jobber i huet. Ingen globus på kjøkkenbordet. Bare NAFs veibok på dashbordet. Til og med min short list på YR har nå bare hardbarka norske stedsnavn.
Norsk
Så jeg blir nå norsk igjen - tja, forhåpentligvis på en mest mulig raus og bevisst måte. Jeg skal inn i den norske hverdagen. Og inn i den norske festen!
Det går av og til kjempebra.
Og av og til rett og slett helt rævva.
Jeg skulle ønske at jeg kunne sagt at det å reise, det har gjort meg enda rausere for folks vesen og væren. Men nei. Ikke helt.
Folk må oppføre seg som folk.
Eller: om ikke folk klarer å føre seg som folk, så vær som ens favorittdyr.
Ja såpass raus er jeg.
Det gir også en grei ramme for meg selv.
Og på reise i Norges land så møter jeg svært så ulike sider av meg selv og måter å være norsk på.
For det er jo litt artig i år. Det er jo stort sett bare nordmenn i Norge. Sjelden kan et kulturstudie være så trangsynt og deilig.
Hva er norsk for meg?
Norsk er rent og rått, ærlig og herlig, vilt og ordentlig, vakkert og vått.
Det være seg natur som kultur.
Den norske kulturen føles så sterk at den føles stundom som en flomfylt Glomma, som suser gjennom kraftverk, tar med seg campingplasser, gårder, E6 og Nedre Havnegate på sin vei mot havet.
Eller for å ta en annen vinkling på samme vesen, men med mer trykk på hvordan vi ofte forholder oss til den: Den norske kulturen er som kapteinen på Hurtigruten. Du ser han sjelden, kanskje til noen måltider, men du har full tiltro til at han styrer skuta godt til neste havn. Desto verre når den metaforen har tredvetalls ikke-karantene-ikke-testede-covid-filippinere i mannskapet. Men det er kanskje fortsatt et bilde av den norske kulturen.
Er det litt norsk å tenke sånn: «Alt går bra, frem til det går bedre. Og om det ikke går så bra, så enda bedre: da kan det jo bare bli bedre.»
Den tilnærmingen til livet var saktens god å ha ute i verden. Ja både å la seg selv være Glomma iblant. Og det å la Kapteinen* styre og stole på det beste i oss (*Sorry Håvard jeg mener ikke deg). Det å være norsk i utlandet, det er like digg som det var dejligt å være norsk i Danmark på 90 tallet.
Men hva er det å være norsk i Norge? Hva er det jeg nå trer inn i med all min sjel? Og hva er det jeg nå trekkes inn i - uten å vite det?
Og akkurat nå i det jeg styrer mot norskekysten, så kan jeg rett og slett tenke meg litt om.
Vi mennesker har en høy grad av automatisering og en relativt lav grad av bevissthet rundt våre tanker og handlinger. Det er ikke ment som kritikk, ei heller no intellektuell analyse. Mer som «jaja, sånn er det». Og som en seiler, så vet jeg hvor utrolig digg det er å la autopiloten styre!! Og det skal den jammen også få lov til å livet mitt. Men aller først kan jeg ta meg litt tid, før huldra får for sterk tak i sjelen min og drar meg inn i skogen. Akk, den norske skogen... Ja, jeg vet jeg er i ferd med å bli forelsket.
Samtidig: det var dette landet jeg flyttet fra. Det landet jeg fløt ifra. Det å komme hit igjen, det er litt som å bli sammen med eksen igjen. Man sover da litt med det ene øyet åpent. Har jeg forandret meg nok til å ikke gå inn i det samme? «You can never step into the same river twice», sa Heraclitus. Han hadde nok ikke vært i Glomma.
Nordkvinnen
Det store spørsmålet jeg forsøker å besvare i alle mine små handlinger er: Hvilken hverdag vil jeg ha? Hvilket samfunn vil jeg være med i? Hva støtter jeg? Hva støtter jeg absolutt ikke? Hvilken nordkvinne vil jeg være?
En liten digresjon i form av en Frognersk blindgate: Begrepet ´nordmann´ får 5,4 mill treff på google - og det er jo så å si det samme som Norges befolkning. Begrepet ´nordkvinne´ får 6450 treff, hvilket jo kanskje også er et tall på befolkningen som synes det ville være kult å bli kalt nettopp det (jeg tenker muligens dette er vennekretsen til Solveig Kloppen)
Men apropos nordkvinner. Nå har jeg støtt på og møtt på SÅ mange av dere. Nordkvinner er verdens kuleste folk. Altså. Så mange Kule Nedpå Reflekterte Morsomme Arbeidsomme Moderlige Kvinner som det er her!!
Jah!! Jeg vil være sånn!! Jeg vil velte meg i nordkvinnenenes verden!! Ta meg!! Rull meg inn i dere som nyplukkede bringebær i en rullekake!! Ta meg, vakre huldre. Dere er som naturen selv.
Ja!! Jeg vil bli nordkvinne!!
Men vil jeg bli nordmann?
A-ha
På min vei til å bli norsk igjen, har til nå gitt meg flere mindre a-ha opplevelser om meg selv og folk flest. En vei som til nå kan sies å være strakaste vei tilbake i hjertet mitt. Rent bortsett fra at det er få strake veier i Norge, men et mer kronglete og humpete veinett. Ja like komplekst som i det tidligere nevnte hjertet.
Her er mine observasjoner:
- Folk på gata smiler mer og bredere nå enn før (yeah!!)
- Så sinnsykt vakkert det er her!!
- Jeg hater vannscootere. Én jævla FRP-velger på et livsfarlig og miljøfiendtlig leketøy lager støy for alle i en hel fjordarm. Etter to år på vannscooteres mulige veinett, så har jeg aldri sett lignende tilstander. Ikke en gang i Karibien -kommersens mekka - finner man fri ferdsel av slikt. Jeg blir så eitrannes forbanna. Også fordi dette scooteriet jo ikke er lov på vidda. Og det viser en forskjell på folk. Og hva man tror om folk. Og hvilket selvstyre - og scooterstyre - man tenker folk kan takle å ha.
- Jeg oppdaget at jeg scrollet VG - helt uten å ha tenkt meg om. Jeg klarte å slutte før jeg hadde startet. Hvor kom det fra?
- Så sinnsykt vakkert det er her!!
- Julian har lyst på Grandiosa. Helt av seg selv. Uten at han liker verken bunnen, paprikaen eller skinka. Hvor kom det fra?
- Før var det slik at man ikke burde snakke med folk på bussen, eller på butikken. Da ble man sett på som rar. Men nå har det blitt mer jovialt i Norge! Det er helt innafor å både hilse og si noe rart og hverdagslig. Selv i Oslo! Men én norm er sterkere enn noen gang: Aldri snakk med noen som har på øretelefoner! Hører alle nordmenn på podcast? (To uker senere: Ja, alle nordmenn hører på podcast.)
- SÅ mye digg mat det er i butikkene. Det overgår faktisk New Zealand. Det å gå inn på det vi tidligere kalte en ‘stusslig dagligvare i utkant-Norge’, det ligner mer på en bugnende buffet ved Kongens bord (jeg vet; jeg har lagd noen). Og HG (norsk for omg); dere har startet med lokale varer på butikkene! Dæven steike! HG! HG! HG! Min bondefar slår ut armene i himmelen i ren glede.
- Det er rent, pent og ordentlig i Norge. Så utrolig flotte hus og hager, så utrolig nydelige HJEM folk bor i. Ja, Iallfall sett utenfra. Det virker som det er både stolthet og glede i å gjøre det fint ute. Det er en forbilledlig «sånn skal det være»-tanke som har godt feste i den norske folkesjela. Og i landet som fostret Jotun som vårt største internasjonale brand, så er det så å si ingen som føkker opp i husmalinga. Folks hus og hage ser ut som reklamene fra Plantasjen og Maxbo. Og siden jeg jo vet at både PraktiskeMøbleriFlatpakke og Nips&Pynteputer tidligere har kommet inn i våre indre gemakker og husholdningsbudsjetter, så gjør det meg så nysgjerrig: «Hvordan ser det ut inni hjemmene til folk flest?» Er det Ikea-reklame også innendørs? Ser det virkelig ut som Fargerikes to-siders malingsreklame i Magasinet? Dette er sagt uten et eneste snev av Ironi og arroganse, men heller en hyllest til hvordan reklamer kan fange - og skape - ‘Drømmen om Idealet’ i et samfunn. Jeg ser ofte på reklamene i landet jeg besøker. Det er en samfunnsanalyse på 4 minutter. Passer godt for ei som meg som kun klarte å være på én forelesning i sos.ant. Og tre år på markedshøyskole. Produktene i reklamene har alt å tjene (og alt å tape) på å kunne fange kulturen i et land. Det legges dermed en ufattelig mengde tanker, penger og tid i å finne: «Hvem vil flest folk være? Hva vil flest folk ha?» Og ikke minst: hvordan få tak i pengepungen til flest folk uten å si ‘folk flest’? For: Ikke kall folk "folk flest". Det å se norske reklamer, det er rett og slett et godt innblikk i hvordan bli norsk igjen. Jeg har ikke sett TV enda, men henslengte aviser og blader her og der. Det ser ut til at vi liker kjøtt som har hatt det godt. Og fete elektriske SUV. Og å male soveromsveggene. Det bringer meg tilbake til, jeg er så nysgjerrig: Hvordan ser det ut inni hjemmene til folk? Hva har fått fotfeste?
- Det å se kjærestepar på felles EL-sparkesykkel i Oslos gater, det er det søteste jeg ser. Flagrende skjørt. Hånda rundt livet. Lett latter. Men ehem.. Sorry, jeg er ikke opplært i dette. Heter det sparkesykkel når man ikke sparker? Heter det sykkel når man ikke sykler? Ja altså. Ikke vet jeg. Jeg bare vet at jeg også hadde følgende tankerekke idag: «Åj se, hun der sykler faktisk, det ser veldig rart ut å sykle? Hun kunne jo bare stått sånn rett opp og ned? Og Åj. Det ser fryktelig tungt ut. Hæ? Er det ikke EL?» Ja, så verden har gått fremover på to år.
- Alle har helt ulike klær og stiler. Til nå kan jeg ikke skimte noen som helst fremtredende mote eller trend. Eller jo; det er to trender jeg ser mye av. Trange fjellbukser som gir alle romper en naturlig sprett. Og tights som må sies å gjøre det motsatte. Gudhjelpemeg. La meg ikke bli norsk på en sånn tight måte.
- Det er mange ting jeg ikke vet. Jeg ble bedt om å stå i «min egen kohort» i Dyreparken. Jeg trodde hun tulla og spurte: «Hva er en kohort?» Hun så på meg litt for lenge, mens hun forsøkte å finne ut hvilken forklaringsmodell dette aldeles bortreiste mennesket (jeg) kunne klare å ta til meg.
- Har ALLE nå fått seg hytte? Jeg må si: Om vi får en flyktningekrise i verden, så kan iallfall nordmenn tilby godt husvære. Ja altså. Vi har en flyktningekrise i verden. Den krisa har bare ikke kommet hit. La oss håpe, på godt norsk vis, at vår normal: vår lykke og velferd kan spre seg nedover og bortover, fremfor at krisen sprer seg nordover.
- Så vanvittig pent det har blitt ved Operaen. Men hva i helvette er den kolossen i midten? Det er ikke rart Munch malte «Skrik» fra Ekebergskrenten da han fikk se utsikten mot
noe slikt med sitt eget navn på. Tja. Han er heldigere enn Ibsen forsåvidt. Ibsen fikk et parkeringsanlegg. Beklager at jeg er helt i bakevja i samfunnsdebatten her. Jeg har litt selektivt minne. Jeg husker kun spørsmålet om hvor Munch museet skulle ligge. Jeg kan ikke huske på debatten om hvordan det skulle se ut. Forhåpentligvis så var den høyt diskutert. Men mest sannsynlig ble den bestemt av den usynlige kapteinen på Hurtigruten. Han som «sikkert vet best». Men igjen: beklager at jeg tydeligvis fortsatt er i forrige tiår.
- Om folk spør om du har hatt en bra ferie, ikke svar på det, men svar hvor du har vært.
Men: Om du har vært på jordomseiling, så vokt deg vel med å si hvilke steder du faktisk har vært. Det kan virke litt som at du skryter. Det er meget kort mellom skryt og sannhet i det norske folk, både når vi taler og når vi hører.
- Så SJUKT mange nye og kule biler som kjører rundt på veiene!!
- Så sinnsykt vakkert det er her!!
- Har ALLE båt?!
Som du ser, ikke veldig store A-HA opplevelser i skrivende stund. Men nok til et middels partiprogram.
Jeg blir nok dyp og reflektert igjen senere. Det er kanskje litt sant at vår evne til refleksjon og tankedybde påvirkes av hvor vi er. Akkurat nå er tankene mine reflektert av en sommerglad marina på LilleHerbern i Oslo og milevis i en Skoda superb.
Så hvordan kan jeg bli norsk igjen?
Feriefolket
Sommer på Sørlandet, Arendal, Hemsedal og Langedrag burde være en sabla god start. Bortsett fra at jeg da mest møter feriefolk. Og feriefolk oppfører seg da ikke helt norsk? Jeg elsker nordmenn på ferie. Jeg er jo veldig dårlig på ‘nordmenn i stress’ og gudforby ‘nordmenn i tidsklemma’, for jeg blir (ble?) slik selv innen tre minutters interaksjon med det der. Nordmenn på ferie er deilige folk. De ligner mere på laidback folk fra Italia og Spania, dog ispedd en amerikansk-lignende drift til å gjøre ting og la oss underholdes for å oppleve noe. En heftig kombinasjon som gir seige køer i fornøyelsesparker kl 11:00. (Ja jeg er der da jeg og) Spanjolen i oss sover lenge, før amerikaneren tar over og sier: «we gotta do something!!» En annen ting med feriefolk er at folk flest kommer fra Østlandet. Det gir jo en fiffig eim av Oslo Vest midt i Hemsedal. Tja kanskje spesielt der. Men det skal enda noen flere SUVer til for å ruve høyere enn Skogshorn. (Så sinnsykt vakkert det er der!!) Jeg husker forsåvidt da Feriefolket kom til Øverbygd. De kom fra kysten og fra byen for å oppleve innlandet. Vi så ikke mye til dem, men vi fikk med oss at alle de dyreste matvarene i butikkhyllene plutselig var solgt. Og at noen rare Feriefolk kom og spurte min far om de kunne 1) få se på kyrne og 2) fiske i vannet. Vi i familien skvatt, men pappa tok det pent. ‘Ja’ på det første. ‘Nei e du helt helsikkes på styr’ på det andre. Feriefolk er annerledes enn andre folk. Det lærte vi tidlig. Og det merker jeg også, nå som jeg også er Feriefolk.
Her i båten min på lille herbern, så banker Oslos hjerte. Herfra kan man se inn til verdens vakreste hovedstad og ut i verdens lengste fjord (iallfall følelsesmessig). Her ute på en liten øy utenfor Bygdøy, bor vi i den bittelille seilbåten med den altfor store sjelen. Den sjelen som sprenger sånn på at det blir både trangt og vått inni henne. Vi bor på øy med eiketrær og grus, rødmalte hus og utedusj. Fiffen i husa sine har utsikt mot oss. Og vi har svært lite innsikt opp mot dem. De har betalt like mange millioner som vi har betalt hundrelapper for å være her. Ja, vi bor der folk kommer for å ha en hyggelig lørdags ettermiddag. Og vi har halv pris på den lille restauranten. Alt er så forbaska stas her at jeg må klype meg i armen. Og huske å ta på meg klær. Jeg husker da jeg på 17.mai scrollet nedover Facebook og så Petter i Sølvguttene synge ‘Ja vi elsker’ her fra lille herbern. Det var da jeg fant det ut. «Nå er det nok. Unnskyld, Oslo, jeg elsker deg faktisk. Jeg kommer hjem.»
Så hvordan bli norsk igjen?
Sjelden og storfint
En snarvei er også å høre på podcast. Slik folk flest jo gjør. Lindmo er jo en kvinne som raskt gir et status quo på humor, kvinneliv 40, samt et bredt bilde av norsk hverdag og dalstrøka innafor. Obs, jeg er fortsatt ikke ferdig med 2018 (how lucky am I!!), så jeg kan enda ikke ta eksamen i norske referanserammer anno 2020. Men jeg er såpass norsk at jeg har blitt hekta. Og jeg har dessverre funnet ut: jeg vil jobbe i redaksjonen til Lindmo. Altså. Nordkvinnen!! Jeg vil jobbe der. Uoppnåelighet, det er visst noe jeg liker. Jeg er glad jeg ikke er en sånn jævla everest-type.
Ja. Det er sant. Jeg trenger en jobb. Det er jo en skikkelig måte å bli norsk på: bidra i samfunnet, betale skatt, få nye kolleger. Ah. Jeg gleder meg. Men hvilken jobb? Hva slags bidrag? Hva kan jeg tilby? Sommeren har iallfall vist meg at jeg kan tilby et visst skråblikk. Og en hel haug av ideer, tjenester og produkter som ikke finnes på jorda enda. Mine neonfargede post it lapper med ideer vil snart opp på en tavle.
Nei, nå kom jammen sola.
Og jeg har allerede blitt norsk nok til å skjønne at da må jeg UT og hilse! For den er jammen et meget sjelden og storfint besøk. Men dere; snakker vi mindre om været nå enn før?
Julian/Laila på turne
Sommeren 2020
Velkommen på sommerferie med oss:
Julian og Laila er flyttsamer i Norges land denne sommeren. Ja for overskriften antyder at vi er på ferie. Men vår ‘ferie-tilstand’ er jo egentlig en automatisk funksjon av å ikke ha fast sted å bo og ikke ha jobb.
Uansett: «Opplæring i å ligge rundt» er en obligatorisk del av barneoppdragelsen for oss fra nord. Ja for vår reise er visst ikke over, selv om den nå foretas i en nabobil og en liten seilbåt. Vi flytter hjem til leiligheten 1.september. Før den tid makser vi både utholdenhet og utferdstrang, mens drømmen om komfort og ro lagrer seg som druer på tunge eikefat.
For Julian er reising nå såpass hverdags at han ikke så lett lar seg rive med av sin mors turistiske utbrudd over hvor vanvittig vakkert det er i dette landet. Han er heller ikke utelukkende enig i at det å iaktta nordboere er en særs morsom hobby.
Norge altså; så innmari vakkert. Nordboere; så grassalt gøy!
Uttafra og innafor
Jeg liker å ha dette "uttafra"-blikket.
Jeg er fortsatt såpass «uttafra» at jeg må tenke om jeg skal kjøre på venstre eller høyre side av veien. Den «keep left - keep left - oh wheres left» ble såpass innarbeidet i nøtta i NZ at den ikke går ut så lett. Ja, jeg innser at jeg er seig å lære og desto verre å avlære. 1-0 til IT folka på gyro på å få rett der... Og jeg innser at jeg har kjørt innmari lite bil de siste åra. En bilferie er dermed som en våt drøm for Laila fra Øverbygd; den evige forsetepike på rånestripa mellom butikken og puben, samt på en av min ungdoms favoritter: kjøre til Kilpis (11mil) eller Kiruna (30mil) for å kjøpe pølse i brød på bensinstasjonen. Jeg skjønner dette er helt uttafor å si i 2020.
Tilbake til hvordan jeg kan bli innafor igjen. Hvordan bli norsk. Anno 2020.
Som en påle
Da jeg var i Norge i vinter, så var jeg ikke her som nordmann, men på besøk. Det føles svært ulikt fra det som skjer inni meg nå. Den gang kunne jeg ikke finne arbeid, folk og plasser å falle helt pladask for. Jeg holdt følelsene for gamlelandet litt på avstand. Det var et stikk i hjertet da jeg var med venner. «Jeg er her nå, men jeg reiser snart.»
Denne gangen, så skal jeg slå meg ned igjen. Som en påle på en norsk eng. Jeg merker at jeg værer og kjenner inn i Norge på en annen måte nå. Jeg er her nå. Jeg er her nå. Mitt mantra har fått større grunnflate i både tid og rom. Jeg vil være her jeg er nå. Og jeg kan være her. Seilerhjertet har hatt klangbunn i store hav, og hamret freidig fra havn til havn, fra land til land. Nå banker seilerhjertet mer som en snekke på ettermiddagstur på fjorden: taktfast og rolig. Eller som min far da han hamret ned påler til hesja.
Det er rart å være her i Norge uten et eneste molekyl som drømmer om Den Store Verden. Ingen verdenskart som jobber i huet. Ingen globus på kjøkkenbordet. Bare NAFs veibok på dashbordet. Til og med min short list på YR har nå bare hardbarka norske stedsnavn.
Norsk
Så jeg blir nå norsk igjen - tja, forhåpentligvis på en mest mulig raus og bevisst måte. Jeg skal inn i den norske hverdagen. Og inn i den norske festen!
Det går av og til kjempebra.
Og av og til rett og slett helt rævva.
Jeg skulle ønske at jeg kunne sagt at det å reise, det har gjort meg enda rausere for folks vesen og væren. Men nei. Ikke helt.
Folk må oppføre seg som folk.
Eller: om ikke folk klarer å føre seg som folk, så vær som ens favorittdyr.
Ja såpass raus er jeg.
Det gir også en grei ramme for meg selv.
Og på reise i Norges land så møter jeg svært så ulike sider av meg selv og måter å være norsk på.
For det er jo litt artig i år. Det er jo stort sett bare nordmenn i Norge. Sjelden kan et kulturstudie være så trangsynt og deilig.
Hva er norsk for meg?
Norsk er rent og rått, ærlig og herlig, vilt og ordentlig, vakkert og vått.
Det være seg natur som kultur.
Den norske kulturen føles så sterk at den føles stundom som en flomfylt Glomma, som suser gjennom kraftverk, tar med seg campingplasser, gårder, E6 og Nedre Havnegate på sin vei mot havet.
Eller for å ta en annen vinkling på samme vesen, men med mer trykk på hvordan vi ofte forholder oss til den: Den norske kulturen er som kapteinen på Hurtigruten. Du ser han sjelden, kanskje til noen måltider, men du har full tiltro til at han styrer skuta godt til neste havn. Desto verre når den metaforen har tredvetalls ikke-karantene-ikke-testede-covid-filippinere i mannskapet. Men det er kanskje fortsatt et bilde av den norske kulturen.
Er det litt norsk å tenke sånn: «Alt går bra, frem til det går bedre. Og om det ikke går så bra, så enda bedre: da kan det jo bare bli bedre.»
Den tilnærmingen til livet var saktens god å ha ute i verden. Ja både å la seg selv være Glomma iblant. Og det å la Kapteinen* styre og stole på det beste i oss (*Sorry Håvard jeg mener ikke deg). Det å være norsk i utlandet, det er like digg som det var dejligt å være norsk i Danmark på 90 tallet.
Men hva er det å være norsk i Norge? Hva er det jeg nå trer inn i med all min sjel? Og hva er det jeg nå trekkes inn i - uten å vite det?
Og akkurat nå i det jeg styrer mot norskekysten, så kan jeg rett og slett tenke meg litt om.
Vi mennesker har en høy grad av automatisering og en relativt lav grad av bevissthet rundt våre tanker og handlinger. Det er ikke ment som kritikk, ei heller no intellektuell analyse. Mer som «jaja, sånn er det». Og som en seiler, så vet jeg hvor utrolig digg det er å la autopiloten styre!! Og det skal den jammen også få lov til å livet mitt. Men aller først kan jeg ta meg litt tid, før huldra får for sterk tak i sjelen min og drar meg inn i skogen. Akk, den norske skogen... Ja, jeg vet jeg er i ferd med å bli forelsket.
Samtidig: det var dette landet jeg flyttet fra. Det landet jeg fløt ifra. Det å komme hit igjen, det er litt som å bli sammen med eksen igjen. Man sover da litt med det ene øyet åpent. Har jeg forandret meg nok til å ikke gå inn i det samme? «You can never step into the same river twice», sa Heraclitus. Han hadde nok ikke vært i Glomma.
Nordkvinnen
Det store spørsmålet jeg forsøker å besvare i alle mine små handlinger er: Hvilken hverdag vil jeg ha? Hvilket samfunn vil jeg være med i? Hva støtter jeg? Hva støtter jeg absolutt ikke? Hvilken nordkvinne vil jeg være?
En liten digresjon i form av en Frognersk blindgate: Begrepet ´nordmann´ får 5,4 mill treff på google - og det er jo så å si det samme som Norges befolkning. Begrepet ´nordkvinne´ får 6450 treff, hvilket jo kanskje også er et tall på befolkningen som synes det ville være kult å bli kalt nettopp det (jeg tenker muligens dette er vennekretsen til Solveig Kloppen)
Men apropos nordkvinner. Nå har jeg støtt på og møtt på SÅ mange av dere. Nordkvinner er verdens kuleste folk. Altså. Så mange Kule Nedpå Reflekterte Morsomme Arbeidsomme Moderlige Kvinner som det er her!!
Jah!! Jeg vil være sånn!! Jeg vil velte meg i nordkvinnenenes verden!! Ta meg!! Rull meg inn i dere som nyplukkede bringebær i en rullekake!! Ta meg, vakre huldre. Dere er som naturen selv.
Ja!! Jeg vil bli nordkvinne!!
Men vil jeg bli nordmann?
A-ha
På min vei til å bli norsk igjen, har til nå gitt meg flere mindre a-ha opplevelser om meg selv og folk flest. En vei som til nå kan sies å være strakaste vei tilbake i hjertet mitt. Rent bortsett fra at det er få strake veier i Norge, men et mer kronglete og humpete veinett. Ja like komplekst som i det tidligere nevnte hjertet.
Her er mine observasjoner:
- Folk på gata smiler mer og bredere nå enn før (yeah!!)
- Så sinnsykt vakkert det er her!!
- Jeg hater vannscootere. Én jævla FRP-velger på et livsfarlig og miljøfiendtlig leketøy lager støy for alle i en hel fjordarm. Etter to år på vannscooteres mulige veinett, så har jeg aldri sett lignende tilstander. Ikke en gang i Karibien -kommersens mekka - finner man fri ferdsel av slikt. Jeg blir så eitrannes forbanna. Også fordi dette scooteriet jo ikke er lov på vidda. Og det viser en forskjell på folk. Og hva man tror om folk. Og hvilket selvstyre - og scooterstyre - man tenker folk kan takle å ha.
- Jeg oppdaget at jeg scrollet VG - helt uten å ha tenkt meg om. Jeg klarte å slutte før jeg hadde startet. Hvor kom det fra?
- Så sinnsykt vakkert det er her!!
- Julian har lyst på Grandiosa. Helt av seg selv. Uten at han liker verken bunnen, paprikaen eller skinka. Hvor kom det fra?
- Før var det slik at man ikke burde snakke med folk på bussen, eller på butikken. Da ble man sett på som rar. Men nå har det blitt mer jovialt i Norge! Det er helt innafor å både hilse og si noe rart og hverdagslig. Selv i Oslo! Men én norm er sterkere enn noen gang: Aldri snakk med noen som har på øretelefoner! Hører alle nordmenn på podcast? (To uker senere: Ja, alle nordmenn hører på podcast.)
- SÅ mye digg mat det er i butikkene. Det overgår faktisk New Zealand. Det å gå inn på det vi tidligere kalte en ‘stusslig dagligvare i utkant-Norge’, det ligner mer på en bugnende buffet ved Kongens bord (jeg vet; jeg har lagd noen). Og HG (norsk for omg); dere har startet med lokale varer på butikkene! Dæven steike! HG! HG! HG! Min bondefar slår ut armene i himmelen i ren glede.
- Det er rent, pent og ordentlig i Norge. Så utrolig flotte hus og hager, så utrolig nydelige HJEM folk bor i. Ja, Iallfall sett utenfra. Det virker som det er både stolthet og glede i å gjøre det fint ute. Det er en forbilledlig «sånn skal det være»-tanke som har godt feste i den norske folkesjela. Og i landet som fostret Jotun som vårt største internasjonale brand, så er det så å si ingen som føkker opp i husmalinga. Folks hus og hage ser ut som reklamene fra Plantasjen og Maxbo. Og siden jeg jo vet at både PraktiskeMøbleriFlatpakke og Nips&Pynteputer tidligere har kommet inn i våre indre gemakker og husholdningsbudsjetter, så gjør det meg så nysgjerrig: «Hvordan ser det ut inni hjemmene til folk flest?» Er det Ikea-reklame også innendørs? Ser det virkelig ut som Fargerikes to-siders malingsreklame i Magasinet? Dette er sagt uten et eneste snev av Ironi og arroganse, men heller en hyllest til hvordan reklamer kan fange - og skape - ‘Drømmen om Idealet’ i et samfunn. Jeg ser ofte på reklamene i landet jeg besøker. Det er en samfunnsanalyse på 4 minutter. Passer godt for ei som meg som kun klarte å være på én forelesning i sos.ant. Og tre år på markedshøyskole. Produktene i reklamene har alt å tjene (og alt å tape) på å kunne fange kulturen i et land. Det legges dermed en ufattelig mengde tanker, penger og tid i å finne: «Hvem vil flest folk være? Hva vil flest folk ha?» Og ikke minst: hvordan få tak i pengepungen til flest folk uten å si ‘folk flest’? For: Ikke kall folk "folk flest". Det å se norske reklamer, det er rett og slett et godt innblikk i hvordan bli norsk igjen. Jeg har ikke sett TV enda, men henslengte aviser og blader her og der. Det ser ut til at vi liker kjøtt som har hatt det godt. Og fete elektriske SUV. Og å male soveromsveggene. Det bringer meg tilbake til, jeg er så nysgjerrig: Hvordan ser det ut inni hjemmene til folk? Hva har fått fotfeste?
- Det å se kjærestepar på felles EL-sparkesykkel i Oslos gater, det er det søteste jeg ser. Flagrende skjørt. Hånda rundt livet. Lett latter. Men ehem.. Sorry, jeg er ikke opplært i dette. Heter det sparkesykkel når man ikke sparker? Heter det sykkel når man ikke sykler? Ja altså. Ikke vet jeg. Jeg bare vet at jeg også hadde følgende tankerekke idag: «Åj se, hun der sykler faktisk, det ser veldig rart ut å sykle? Hun kunne jo bare stått sånn rett opp og ned? Og Åj. Det ser fryktelig tungt ut. Hæ? Er det ikke EL?» Ja, så verden har gått fremover på to år.
- Alle har helt ulike klær og stiler. Til nå kan jeg ikke skimte noen som helst fremtredende mote eller trend. Eller jo; det er to trender jeg ser mye av. Trange fjellbukser som gir alle romper en naturlig sprett. Og tights som må sies å gjøre det motsatte. Gudhjelpemeg. La meg ikke bli norsk på en sånn tight måte.
- Det er mange ting jeg ikke vet. Jeg ble bedt om å stå i «min egen kohort» i Dyreparken. Jeg trodde hun tulla og spurte: «Hva er en kohort?» Hun så på meg litt for lenge, mens hun forsøkte å finne ut hvilken forklaringsmodell dette aldeles bortreiste mennesket (jeg) kunne klare å ta til meg.
- Har ALLE nå fått seg hytte? Jeg må si: Om vi får en flyktningekrise i verden, så kan iallfall nordmenn tilby godt husvære. Ja altså. Vi har en flyktningekrise i verden. Den krisa har bare ikke kommet hit. La oss håpe, på godt norsk vis, at vår normal: vår lykke og velferd kan spre seg nedover og bortover, fremfor at krisen sprer seg nordover.
- Så vanvittig pent det har blitt ved Operaen. Men hva i helvette er den kolossen i midten? Det er ikke rart Munch malte «Skrik» fra Ekebergskrenten da han fikk se utsikten mot
noe slikt med sitt eget navn på. Tja. Han er heldigere enn Ibsen forsåvidt. Ibsen fikk et parkeringsanlegg. Beklager at jeg er helt i bakevja i samfunnsdebatten her. Jeg har litt selektivt minne. Jeg husker kun spørsmålet om hvor Munch museet skulle ligge. Jeg kan ikke huske på debatten om hvordan det skulle se ut. Forhåpentligvis så var den høyt diskutert. Men mest sannsynlig ble den bestemt av den usynlige kapteinen på Hurtigruten. Han som «sikkert vet best». Men igjen: beklager at jeg tydeligvis fortsatt er i forrige tiår.
- Om folk spør om du har hatt en bra ferie, ikke svar på det, men svar hvor du har vært.
Men: Om du har vært på jordomseiling, så vokt deg vel med å si hvilke steder du faktisk har vært. Det kan virke litt som at du skryter. Det er meget kort mellom skryt og sannhet i det norske folk, både når vi taler og når vi hører.
- Så SJUKT mange nye og kule biler som kjører rundt på veiene!!
- Så sinnsykt vakkert det er her!!
- Har ALLE båt?!
Som du ser, ikke veldig store A-HA opplevelser i skrivende stund. Men nok til et middels partiprogram.
Jeg blir nok dyp og reflektert igjen senere. Det er kanskje litt sant at vår evne til refleksjon og tankedybde påvirkes av hvor vi er. Akkurat nå er tankene mine reflektert av en sommerglad marina på LilleHerbern i Oslo og milevis i en Skoda superb.
Så hvordan kan jeg bli norsk igjen?
Feriefolket
Sommer på Sørlandet, Arendal, Hemsedal og Langedrag burde være en sabla god start. Bortsett fra at jeg da mest møter feriefolk. Og feriefolk oppfører seg da ikke helt norsk? Jeg elsker nordmenn på ferie. Jeg er jo veldig dårlig på ‘nordmenn i stress’ og gudforby ‘nordmenn i tidsklemma’, for jeg blir (ble?) slik selv innen tre minutters interaksjon med det der. Nordmenn på ferie er deilige folk. De ligner mere på laidback folk fra Italia og Spania, dog ispedd en amerikansk-lignende drift til å gjøre ting og la oss underholdes for å oppleve noe. En heftig kombinasjon som gir seige køer i fornøyelsesparker kl 11:00. (Ja jeg er der da jeg og) Spanjolen i oss sover lenge, før amerikaneren tar over og sier: «we gotta do something!!» En annen ting med feriefolk er at folk flest kommer fra Østlandet. Det gir jo en fiffig eim av Oslo Vest midt i Hemsedal. Tja kanskje spesielt der. Men det skal enda noen flere SUVer til for å ruve høyere enn Skogshorn. (Så sinnsykt vakkert det er der!!) Jeg husker forsåvidt da Feriefolket kom til Øverbygd. De kom fra kysten og fra byen for å oppleve innlandet. Vi så ikke mye til dem, men vi fikk med oss at alle de dyreste matvarene i butikkhyllene plutselig var solgt. Og at noen rare Feriefolk kom og spurte min far om de kunne 1) få se på kyrne og 2) fiske i vannet. Vi i familien skvatt, men pappa tok det pent. ‘Ja’ på det første. ‘Nei e du helt helsikkes på styr’ på det andre. Feriefolk er annerledes enn andre folk. Det lærte vi tidlig. Og det merker jeg også, nå som jeg også er Feriefolk.
Her i båten min på lille herbern, så banker Oslos hjerte. Herfra kan man se inn til verdens vakreste hovedstad og ut i verdens lengste fjord (iallfall følelsesmessig). Her ute på en liten øy utenfor Bygdøy, bor vi i den bittelille seilbåten med den altfor store sjelen. Den sjelen som sprenger sånn på at det blir både trangt og vått inni henne. Vi bor på øy med eiketrær og grus, rødmalte hus og utedusj. Fiffen i husa sine har utsikt mot oss. Og vi har svært lite innsikt opp mot dem. De har betalt like mange millioner som vi har betalt hundrelapper for å være her. Ja, vi bor der folk kommer for å ha en hyggelig lørdags ettermiddag. Og vi har halv pris på den lille restauranten. Alt er så forbaska stas her at jeg må klype meg i armen. Og huske å ta på meg klær. Jeg husker da jeg på 17.mai scrollet nedover Facebook og så Petter i Sølvguttene synge ‘Ja vi elsker’ her fra lille herbern. Det var da jeg fant det ut. «Nå er det nok. Unnskyld, Oslo, jeg elsker deg faktisk. Jeg kommer hjem.»
Så hvordan bli norsk igjen?
Sjelden og storfint
En snarvei er også å høre på podcast. Slik folk flest jo gjør. Lindmo er jo en kvinne som raskt gir et status quo på humor, kvinneliv 40, samt et bredt bilde av norsk hverdag og dalstrøka innafor. Obs, jeg er fortsatt ikke ferdig med 2018 (how lucky am I!!), så jeg kan enda ikke ta eksamen i norske referanserammer anno 2020. Men jeg er såpass norsk at jeg har blitt hekta. Og jeg har dessverre funnet ut: jeg vil jobbe i redaksjonen til Lindmo. Altså. Nordkvinnen!! Jeg vil jobbe der. Uoppnåelighet, det er visst noe jeg liker. Jeg er glad jeg ikke er en sånn jævla everest-type.
Ja. Det er sant. Jeg trenger en jobb. Det er jo en skikkelig måte å bli norsk på: bidra i samfunnet, betale skatt, få nye kolleger. Ah. Jeg gleder meg. Men hvilken jobb? Hva slags bidrag? Hva kan jeg tilby? Sommeren har iallfall vist meg at jeg kan tilby et visst skråblikk. Og en hel haug av ideer, tjenester og produkter som ikke finnes på jorda enda. Mine neonfargede post it lapper med ideer vil snart opp på en tavle.
Nei, nå kom jammen sola.
Og jeg har allerede blitt norsk nok til å skjønne at da må jeg UT og hilse! For den er jammen et meget sjelden og storfint besøk. Men dere; snakker vi mindre om været nå enn før?
Julian/Laila på turne
Sommeren 2020
Hvor parentsa mine er?
Pappa er på jordomseiling.
Og mamma drikker te.
Julian 9 - overhørt av mor,
Indonesia, baby!
Etter 30 dager i sjøen kunne MilleMomenti skride iland i Lombok i Indonesia i slutten av juli.
Reisen over fra New Zealand bydde på hvaler, uvær, matforgiftning, god bør og godt humør.
Det var ganske spennende om de skulle få lov til å legge til brygga, få forsyninger eller gå i land.
De fikk altså ikke lov til å noe av dette i Darwin i Australia. Det er ganske utrolig i seg selv. Etter 26 dager i havet, så har de beviselig ikke covid-19.
Men i Indonesia, kjentes det stor glede for å få land under sjøbeina, frukt og grønnsaker, en kald øl og et varmt bad.
I tillegg gjør de service på motoren, fyller diesel - og gjør seg klar for neste hav.
De har mistet watt&sea i havet (den som lager strøm på båtens fart), så nå er det over for fulltime autopilot og fryser.
I Indonesia måtte de også ta Covid-19 tester. Etter 30 dager på havet, skulle man tro at det var karantene nok, men neida.
Uansett; De er veldig takknemlige for å få landlov.
Neste legg er Lombok Indonesia - Reunion Island.
Det vil si hele det indiske hav. Det tar 3-4 uker det og.
De har allerede fått godkjennelse til å gå i land på Reunion.
Det virker som at Covid 19 ikke smitter der, fordi det er et EU land og de er EU statsborgere. Jaha.
God tur over neste hav, MilleMomenti
Vi ønsker dere god bør som seg hør og bør,
Lombok (eller lommebok, som Julian kaller det)
Indonesia
MilleMomenti: Marine, Maria, Peter, Håvard
30.juli - 08.august 2020
Reisen over fra New Zealand bydde på hvaler, uvær, matforgiftning, god bør og godt humør.
Det var ganske spennende om de skulle få lov til å legge til brygga, få forsyninger eller gå i land.
De fikk altså ikke lov til å noe av dette i Darwin i Australia. Det er ganske utrolig i seg selv. Etter 26 dager i havet, så har de beviselig ikke covid-19.
Men i Indonesia, kjentes det stor glede for å få land under sjøbeina, frukt og grønnsaker, en kald øl og et varmt bad.
I tillegg gjør de service på motoren, fyller diesel - og gjør seg klar for neste hav.
De har mistet watt&sea i havet (den som lager strøm på båtens fart), så nå er det over for fulltime autopilot og fryser.
I Indonesia måtte de også ta Covid-19 tester. Etter 30 dager på havet, skulle man tro at det var karantene nok, men neida.
Uansett; De er veldig takknemlige for å få landlov.
Neste legg er Lombok Indonesia - Reunion Island.
Det vil si hele det indiske hav. Det tar 3-4 uker det og.
De har allerede fått godkjennelse til å gå i land på Reunion.
Det virker som at Covid 19 ikke smitter der, fordi det er et EU land og de er EU statsborgere. Jaha.
God tur over neste hav, MilleMomenti
Vi ønsker dere god bør som seg hør og bør,
Lombok (eller lommebok, som Julian kaller det)
Indonesia
MilleMomenti: Marine, Maria, Peter, Håvard
30.juli - 08.august 2020
Fair winds, MilleMomenti! 🇵🇹🇳🇴🇫🇷🇳🇿🌎🌍🌏
MilleMomenti reiste fra Opua, New Zealand 01 juli 2020 kl 10. En stor dag! Marine, Maria, Peter og Håvard gleder seg.
Og det som strømmer aller mest ut av dem er takknemligheten for denne muligheten. Maria skriver på sin Instagram @mariasarahyba: «this is also a reminder that every day you are surrounded by life changing opportunities, dont be afraid of the change, you know what makes you Happy»
Marine skriver på sin Facebook Meika Belle-Âme: «Never forget from me how Happy I am today. Like never. Perfectly aligned with who I am». Marine er lamarinade12 på Instagram.
Og de har også en innlevelse i alvoret. Marine: «It’s terrifying. The jump into the deep end. The Tasman. Indian Ocean. Africa. The Atlantic». Der ute på havet er det høst nå. Den australske værtjenesten anbefalte dem å ikke reise ut i det været. Mens legendariske weather-Bob rådet dem til å reise nå. Han derre Bob er litt Bob-Bob. Men de har nå selv fattet samme beslutning.
Det er 3000 nautiske mil til Darwin i Torres Strait, nord for Australia. Om båten har 6 knop og de kan gå riktig kurs, så er det ca 21 dager. I vanlige omstendigheter ville Darwin vært en god havn, men grunnet covid er den stengt. En annen mulighet er Bali. Det er usikkert om de kan bruke Bali som noe annet enn nødhavn. Men planen er å seile rett gjennom og over neste hav: Til Reunion. Det vil si 8000 nautiske fra nå. Om båten har 6 knop og de kan gå riktig kurs, så er det ca 55 dager. (!) Reunion er første land som er bekreftet åpen. Øya er «ikke langt« fra Madagaskar, men den er fransk og har EU regler. Og det er jammen godt at Marine er fransk. Det vil nok bli til god hjelp der.
Her hjemme i Norge kjente jeg det i hjertet da de dro. Vinduene i leiligheten blåste opp i sekundet etter. Jeg håper det betyr god vind.
Friheten. Kjærligheten.
La våre liv være en hyllest til friheten og kjærligheten.
Opua, NZ
MilleMomenti: Marine, Maria, Pete, Håvard
1.juli 2020
Og det som strømmer aller mest ut av dem er takknemligheten for denne muligheten. Maria skriver på sin Instagram @mariasarahyba: «this is also a reminder that every day you are surrounded by life changing opportunities, dont be afraid of the change, you know what makes you Happy»
Marine skriver på sin Facebook Meika Belle-Âme: «Never forget from me how Happy I am today. Like never. Perfectly aligned with who I am». Marine er lamarinade12 på Instagram.
Og de har også en innlevelse i alvoret. Marine: «It’s terrifying. The jump into the deep end. The Tasman. Indian Ocean. Africa. The Atlantic». Der ute på havet er det høst nå. Den australske værtjenesten anbefalte dem å ikke reise ut i det været. Mens legendariske weather-Bob rådet dem til å reise nå. Han derre Bob er litt Bob-Bob. Men de har nå selv fattet samme beslutning.
Det er 3000 nautiske mil til Darwin i Torres Strait, nord for Australia. Om båten har 6 knop og de kan gå riktig kurs, så er det ca 21 dager. I vanlige omstendigheter ville Darwin vært en god havn, men grunnet covid er den stengt. En annen mulighet er Bali. Det er usikkert om de kan bruke Bali som noe annet enn nødhavn. Men planen er å seile rett gjennom og over neste hav: Til Reunion. Det vil si 8000 nautiske fra nå. Om båten har 6 knop og de kan gå riktig kurs, så er det ca 55 dager. (!) Reunion er første land som er bekreftet åpen. Øya er «ikke langt« fra Madagaskar, men den er fransk og har EU regler. Og det er jammen godt at Marine er fransk. Det vil nok bli til god hjelp der.
Her hjemme i Norge kjente jeg det i hjertet da de dro. Vinduene i leiligheten blåste opp i sekundet etter. Jeg håper det betyr god vind.
Friheten. Kjærligheten.
La våre liv være en hyllest til friheten og kjærligheten.
Opua, NZ
MilleMomenti: Marine, Maria, Pete, Håvard
1.juli 2020
The crew:
MilleMomenti gleder seg over nye fjes og mye fjas på båten for reisen rundt resten av verden:
Kaptein Håvard ønsker Velkommen til Pete, Maria og Maria!
Pete
Peter er en helstøpt Kiwi. Pete fikk tidlig navnet Mr Ocean av oss i MilleMomenti. Han er en havets mann! I tillegg har han det lille ekstra glimtet i øynene som får kvinner til å fri til han. Han går også under navnet Captain Blue Eyes blant Kiwi-kvinnene.
Vi møtte Pete i Panama. Håvard og Pete gikk på hverandre under en oppdagelsesferd hvor de begge lette etter krokodiller. De fant ikke krokodillen (heldigvis), men hverandre (heldigvis!!) . Pete var delivery crew på en kiwi-crazy luksusyacht som skulle fra Frankrike til New Zealand. Det er mye grunnet Pete, Karen og Colin på den yachten at vi la veien om New Zealand, og også at vi har hatt det så bra der!
Julian casher også greit inn på Pete, siden de har en regel om 1$ per banneord. Pete har dermed investert hardt i Julians fiskeutstyr.
Håvard og Pete har gjort flere boat deliveries sammen i NZ. Og en av hans beste egenskaper om bord er at han ler seg skakk av Håvards vitser!
Velkommen, Pete! ❤️
Kaptein Håvard ønsker Velkommen til Pete, Maria og Maria!
Pete
Peter er en helstøpt Kiwi. Pete fikk tidlig navnet Mr Ocean av oss i MilleMomenti. Han er en havets mann! I tillegg har han det lille ekstra glimtet i øynene som får kvinner til å fri til han. Han går også under navnet Captain Blue Eyes blant Kiwi-kvinnene.
Vi møtte Pete i Panama. Håvard og Pete gikk på hverandre under en oppdagelsesferd hvor de begge lette etter krokodiller. De fant ikke krokodillen (heldigvis), men hverandre (heldigvis!!) . Pete var delivery crew på en kiwi-crazy luksusyacht som skulle fra Frankrike til New Zealand. Det er mye grunnet Pete, Karen og Colin på den yachten at vi la veien om New Zealand, og også at vi har hatt det så bra der!
Julian casher også greit inn på Pete, siden de har en regel om 1$ per banneord. Pete har dermed investert hardt i Julians fiskeutstyr.
Håvard og Pete har gjort flere boat deliveries sammen i NZ. Og en av hans beste egenskaper om bord er at han ler seg skakk av Håvards vitser!
Velkommen, Pete! ❤️
Marine
Denne freske franske kvinnen har det klingende navnet Marine!
I januar gikk Marine rundt på marinaene og delte ut hilsen og lapper til båtene om at hun gjerne ville lære om båter, motorer og seiling. Håvard var da alene i båten og takke gladelig for hjelp med å ta service på motoren. Hun var veldig glad for å lære.
Hun har jobbet med mye ulikt i tiden i NZ. Men hun lengter bare etter havet.
Det er en gave å gi det til henne.
Kjære Marine, Vi håper og tror at du en gang oppnår drømmen din om å bli kaptein.
Merci, Marine. Mère sea.
Velkommen ❤️
Denne freske franske kvinnen har det klingende navnet Marine!
I januar gikk Marine rundt på marinaene og delte ut hilsen og lapper til båtene om at hun gjerne ville lære om båter, motorer og seiling. Håvard var da alene i båten og takke gladelig for hjelp med å ta service på motoren. Hun var veldig glad for å lære.
Hun har jobbet med mye ulikt i tiden i NZ. Men hun lengter bare etter havet.
Det er en gave å gi det til henne.
Kjære Marine, Vi håper og tror at du en gang oppnår drømmen din om å bli kaptein.
Merci, Marine. Mère sea.
Velkommen ❤️
Maria
Maria er fra Portugal. Julian og jeg møtte henne dagen før lockdown. Hun seilte innom brygga vår med familien hvor hun var au pair. Hun er rett og slett en skjønn solstråle som jeg ble glad i med en gang!
Maria sluttet sin PHD (!) innen brann-økologi (!) for å seile (!) Så hun kom til NZ for å mønstre på ulike båter. Men det er ikke så lett for kvinner å rett og slett få seile. Kvinner får fortsatt oftest lettest jobb i byssa eller med å passe fire barn viltre barn på katamaran. Helt sant.
Vi er inderlig glad for at Maria nå får seilt! Og ikke litt heller.
Hun spurte om å bli med etter Laila fortalte om de ville planene.
En slik innstilling til livet tar deg jorda rundt - og beyond, Maria!
Velkommen ❤️
Maria er fra Portugal. Julian og jeg møtte henne dagen før lockdown. Hun seilte innom brygga vår med familien hvor hun var au pair. Hun er rett og slett en skjønn solstråle som jeg ble glad i med en gang!
Maria sluttet sin PHD (!) innen brann-økologi (!) for å seile (!) Så hun kom til NZ for å mønstre på ulike båter. Men det er ikke så lett for kvinner å rett og slett få seile. Kvinner får fortsatt oftest lettest jobb i byssa eller med å passe fire barn viltre barn på katamaran. Helt sant.
Vi er inderlig glad for at Maria nå får seilt! Og ikke litt heller.
Hun spurte om å bli med etter Laila fortalte om de ville planene.
En slik innstilling til livet tar deg jorda rundt - og beyond, Maria!
Velkommen ❤️
Norge 🇳🇴❤️
Hjem ❤️
Opplevelsen av å komme hjem, i vill rekkefølge:
- Norge lukter så godt!! Det lukter rent vann, skog og litt som Comfort skyllemiddel, bare at det ikke lukter såpe.
- Av 1200 mulige sanger kommer Sissel på min Spotify når vi flyr inn i Norges skoger: «Innerst i sjelen stiger landet frem, Et langt og gyllent lite land, Som engang var meg selv.«
Det er sånn det føles. At jeg har reist langt ut til det ytterste av meg selv. For å få komme hjem til det innerste. Og oppleve at det er mer plass der.
- Oppvaskmaskin!! Vi har oppvaskmaskin for første gang på to år!!
- Vi møter familien igjen, men vi vil ikke gå nær dem. Veldig rart å ikke kunne klemme. Vi har reist over en halv verden i tette fly, og vi har ikke lyst til å bringe Korona inn i familien. Julian og jeg er utrolig veloppdratt i karanteneregler fra NZ, det faller oss helt naturlig å gi andre avstand og rom. Det føles faktisk litt godt.
- Jeg kan ringe mamma på vanlig telefon! Yippi! Og 6.juli kan vi klemme henne.
- Søss har fiksa karantene-kåk i Kongsvinger for oss. Vi bor rett over henne. Julian løper rundt, hopper i senga og roper: «Livet, mamma!! Dette er livet!! Sånn skal det være!!»
- Elsykkel tur i 33 grader! Og badevannet er varmere enn et basseng! Hvah?! Er vi i Kongsvinger eller Tonga?
- Har folk forandret seg? Alt er så utrolig rolig? Og alle smiler. Jeg forsøker å ikke smile først, bare for å se. Interessant.
- «Mamma. Må vi gå tur idag? Jeg vil bare være her i et hus.»
- Kaviar! Prim! Solo! Melkesjokolade! Ja altså, vi var jo hjemme i februar, og i jordeår så er jo ikke det så lenge siden. Men du skjønner; vi visste ikke at vi kunne komme hjem så fort igjen. Så i sinnets år har det vært en evighet. Alt føles nå som en gave!
- Norge er så GRØNT. Og har en annen grønnfarge enn New Zealand. Er den litt sterkere?
- I det jeg våkner i den sommerlyse morgenen og kjenner brisen vaske gjennom soverommet, husker jeg denne sangen: «Fill my lungs with the sweet summer air. In my heart, in my mind, I am already there.»
- Sola er litt høyere på himmelen enn i New Zealand. Og her går den vanlig vei igjen. Ja i New Zealand går jo sola gjennom nord klokka 12, og det blir man litt svimmel av i starten. En annen observasjon klokka tolv som man blir like svimmel av å tenke på er at da er klokka tolv på natta hjemme i Nord Norge, så New Zealand og Nord-Norge ser samtidig på samme sol. Hæh?
- Jeg er på jakt etter en jobb, jeg vil så gjerne virke i verden, bidra i samfunnet. Noen spør meg på Facebook hva min kompetanse og bakgrunn er. Det har jeg jaggu ikke tenkt på. Jeg blir litt satt ut faktisk. 16 år som prosjektleder i Gyro, 2 år som jordomseiler, 1,5 år i Therapist training. Og 39 år som meg selv. De første kan jeg relativt godt. Det siste er stadig under utforsking. Tja det høres jo mye ut. Høres ut som jeg kan noe. Men akkurat nå føles alt som et blankt lerret. Og jeg ser bare en vidåpen horisont. Forhåpentligvis er det seilerblikket som vet at det faktisk vil dukke opp en øy en dag. Og hva jeg trenger å kunne for å leve der, det vet jeg ikke nå. Ja, jeg vet at det høres luftig ut. Men det er da sånn jeg lever.
- Jeg sitter på et kjøkken i en stol! Stol var faktisk det jeg savnet mest under lockdown i New Zealand. Da var alle restauranter stengt og i båten er det ingen.
- Julian kan spille raskt Fortnite på wifi. Og vennene hans er våkne samtidig som han!
- Det er så LYST!! I høstens NZ gikk sola ned klokka fem, og sto opp klokka syv. Her føles det som om sola aldri går ned. Artig følelse med jetlag. Det å våkne kl 03:00 er jo bare stas!
- Vi får brakt nybakt brød til frokost fra søsteren min. Og pizza til middag. Og Champagne til hengekøya. Tidenes take away.
Det er en slik ro å få komme hjem igjen. Og det er så godt å være i Norge uten utferdstrangen.
Den sterke lengselen inni meg etter havet og verden seilte meg utover. Og nå har en like sterk kraft tatt meg hjemover. Innover.
Takk og lov for at jorda er rund.
Jeg er så takknemlig.
❤️
Julian og Laila
Kongsvinger fest og Festning
27.juni 2020
- Norge lukter så godt!! Det lukter rent vann, skog og litt som Comfort skyllemiddel, bare at det ikke lukter såpe.
- Av 1200 mulige sanger kommer Sissel på min Spotify når vi flyr inn i Norges skoger: «Innerst i sjelen stiger landet frem, Et langt og gyllent lite land, Som engang var meg selv.«
Det er sånn det føles. At jeg har reist langt ut til det ytterste av meg selv. For å få komme hjem til det innerste. Og oppleve at det er mer plass der.
- Oppvaskmaskin!! Vi har oppvaskmaskin for første gang på to år!!
- Vi møter familien igjen, men vi vil ikke gå nær dem. Veldig rart å ikke kunne klemme. Vi har reist over en halv verden i tette fly, og vi har ikke lyst til å bringe Korona inn i familien. Julian og jeg er utrolig veloppdratt i karanteneregler fra NZ, det faller oss helt naturlig å gi andre avstand og rom. Det føles faktisk litt godt.
- Jeg kan ringe mamma på vanlig telefon! Yippi! Og 6.juli kan vi klemme henne.
- Søss har fiksa karantene-kåk i Kongsvinger for oss. Vi bor rett over henne. Julian løper rundt, hopper i senga og roper: «Livet, mamma!! Dette er livet!! Sånn skal det være!!»
- Elsykkel tur i 33 grader! Og badevannet er varmere enn et basseng! Hvah?! Er vi i Kongsvinger eller Tonga?
- Har folk forandret seg? Alt er så utrolig rolig? Og alle smiler. Jeg forsøker å ikke smile først, bare for å se. Interessant.
- «Mamma. Må vi gå tur idag? Jeg vil bare være her i et hus.»
- Kaviar! Prim! Solo! Melkesjokolade! Ja altså, vi var jo hjemme i februar, og i jordeår så er jo ikke det så lenge siden. Men du skjønner; vi visste ikke at vi kunne komme hjem så fort igjen. Så i sinnets år har det vært en evighet. Alt føles nå som en gave!
- Norge er så GRØNT. Og har en annen grønnfarge enn New Zealand. Er den litt sterkere?
- I det jeg våkner i den sommerlyse morgenen og kjenner brisen vaske gjennom soverommet, husker jeg denne sangen: «Fill my lungs with the sweet summer air. In my heart, in my mind, I am already there.»
- Sola er litt høyere på himmelen enn i New Zealand. Og her går den vanlig vei igjen. Ja i New Zealand går jo sola gjennom nord klokka 12, og det blir man litt svimmel av i starten. En annen observasjon klokka tolv som man blir like svimmel av å tenke på er at da er klokka tolv på natta hjemme i Nord Norge, så New Zealand og Nord-Norge ser samtidig på samme sol. Hæh?
- Jeg er på jakt etter en jobb, jeg vil så gjerne virke i verden, bidra i samfunnet. Noen spør meg på Facebook hva min kompetanse og bakgrunn er. Det har jeg jaggu ikke tenkt på. Jeg blir litt satt ut faktisk. 16 år som prosjektleder i Gyro, 2 år som jordomseiler, 1,5 år i Therapist training. Og 39 år som meg selv. De første kan jeg relativt godt. Det siste er stadig under utforsking. Tja det høres jo mye ut. Høres ut som jeg kan noe. Men akkurat nå føles alt som et blankt lerret. Og jeg ser bare en vidåpen horisont. Forhåpentligvis er det seilerblikket som vet at det faktisk vil dukke opp en øy en dag. Og hva jeg trenger å kunne for å leve der, det vet jeg ikke nå. Ja, jeg vet at det høres luftig ut. Men det er da sånn jeg lever.
- Jeg sitter på et kjøkken i en stol! Stol var faktisk det jeg savnet mest under lockdown i New Zealand. Da var alle restauranter stengt og i båten er det ingen.
- Julian kan spille raskt Fortnite på wifi. Og vennene hans er våkne samtidig som han!
- Det er så LYST!! I høstens NZ gikk sola ned klokka fem, og sto opp klokka syv. Her føles det som om sola aldri går ned. Artig følelse med jetlag. Det å våkne kl 03:00 er jo bare stas!
- Vi får brakt nybakt brød til frokost fra søsteren min. Og pizza til middag. Og Champagne til hengekøya. Tidenes take away.
Det er en slik ro å få komme hjem igjen. Og det er så godt å være i Norge uten utferdstrangen.
Den sterke lengselen inni meg etter havet og verden seilte meg utover. Og nå har en like sterk kraft tatt meg hjemover. Innover.
Takk og lov for at jorda er rund.
Jeg er så takknemlig.
❤️
Julian og Laila
Kongsvinger fest og Festning
27.juni 2020
Reisen hjem
Nesten to års seiling har tatt oss fra Sverige til New Zealand! Og vipps, så skal vi tilbake i et hattefokk. Nja, tja, kanskje ikke så fort, men så fort som mulig!
Pga Corona og de konsekvensene det har på både inntekt (Ingen!), kostnader (Marina!) og seilas (Ingen åpne land), så er vårt beste/ eneste alternativ å reise hjem.
For oss i familien, gjøres hjemreisen på høyst ulikt vis!
MilleMomenti får nå nytt mannskap.
Håvard seiler med venner og seilere: Peter fra New Zealand, Marine fra Frankrike og Maria fra Portugal. De setter seil i slutten av juni fra Opua. Det å se havet kalle i øynene deres, det er et storslått syn!!
Det å seile tilbake til Sverige tar 4-5 måneder. Det er 19.000 nautiske, og mest sannsynlig nesten non stop seilas både pga corona og også for å kommet til hjemmebrygga før (?) vinterstormene. Reisen går nord for Australia og sør for Afrika.
Vi var ganske klare til å sette seil allerede i mai, men myndighetene i New Zealand har ikke latt oss reise herfra før nå i slutten av juni.
Julian og jeg flyr hjem til Norge. Venner og Hverdagen: here we come! Etter 6.juli er vi ute av karantene!
Selv om reisen jorda rundt gjøres på ulike vis, så gleder vi oss ellevilt til å komme hjem.
De siste månedene har vært tøffe for oss tre i familien. Det har minnet litt om å sette ville dyr i bås, det er verken naturlig eller godt.
Vi er glade for at vi nå er fri igjen!
Intensjonen med hele denne reisen var FRIHET. Og det er jo et paradoks at FRIHETEN nå kjennes enda sterkere enn før. I både hav og sjel, luft og lys.
Takk!
Julian og Laila på flyet /
Marine, Maria Peter og Håvard i Opua, New Zealand
25.juni 2020
Pga Corona og de konsekvensene det har på både inntekt (Ingen!), kostnader (Marina!) og seilas (Ingen åpne land), så er vårt beste/ eneste alternativ å reise hjem.
For oss i familien, gjøres hjemreisen på høyst ulikt vis!
MilleMomenti får nå nytt mannskap.
Håvard seiler med venner og seilere: Peter fra New Zealand, Marine fra Frankrike og Maria fra Portugal. De setter seil i slutten av juni fra Opua. Det å se havet kalle i øynene deres, det er et storslått syn!!
Det å seile tilbake til Sverige tar 4-5 måneder. Det er 19.000 nautiske, og mest sannsynlig nesten non stop seilas både pga corona og også for å kommet til hjemmebrygga før (?) vinterstormene. Reisen går nord for Australia og sør for Afrika.
Vi var ganske klare til å sette seil allerede i mai, men myndighetene i New Zealand har ikke latt oss reise herfra før nå i slutten av juni.
Julian og jeg flyr hjem til Norge. Venner og Hverdagen: here we come! Etter 6.juli er vi ute av karantene!
Selv om reisen jorda rundt gjøres på ulike vis, så gleder vi oss ellevilt til å komme hjem.
De siste månedene har vært tøffe for oss tre i familien. Det har minnet litt om å sette ville dyr i bås, det er verken naturlig eller godt.
Vi er glade for at vi nå er fri igjen!
Intensjonen med hele denne reisen var FRIHET. Og det er jo et paradoks at FRIHETEN nå kjennes enda sterkere enn før. I både hav og sjel, luft og lys.
Takk!
Julian og Laila på flyet /
Marine, Maria Peter og Håvard i Opua, New Zealand
25.juni 2020
Back to our lockdown bubble: Mount Manganui
Siste indre
Siste uka vår i New Zealand var altså såpass innholdsrik at det kunne favne en bok. Hmm; Når sant skal sies, så visste vi ikke at det var den siste uka vår da den starta. Om den boka ikke akkurat er en thriller, så var det spennende og intenst nok for oss som opplevde det!
Om livet kan sees som en elv, så må vi si at vi i har følt at vi har vært i stille og bakevje ganske så lenge. Den følelsen er nok ganske subjektiv, siden vi jo kun har vært i ro et lite halvår. Men sånn er det med ville elver og rare småbekker, vi liker at det er litt driv. Og jaggu; nå fikk plutselig livet vårt plutselig skikkelig fart på seg! Det var som om alle sideelver og små bekker plutselig samlet seg inn i hovedløpet. Og for oss gamle elvepadlere, så var det bare å padle på for å holde seg med strømmen.
Her er noen bulletpoints fra vår siste indre:
- Uka starter med at Customs gir oss tillatelse til å seile fra New Zealand. Det føles både som å drikke champagne av ren gledesrus og som å få en bøtte isvann over hodet! Hva gjør vi?? Vi er egentlig for sent ute ift årstider. Samtidig så bør båten til Europa for å kunne selges. Mange spørsmål!! Svar: Vi åpner champagnen som vi satte på kjøl dagen før. Den champagnen hadde vi spart til landgang i Sverige, men igår ga vi opp. Nå idag drikker vi den i ren nervøs glede.
- Pete the Beat Repeat er på frokost hos oss når Customs melder fra om at vi er ‘free to go’. Og Pete the Beat Repeat sier han fortsatt er med på turen! «Hell Yes!!!»
- Julian og jeg går i tenkeboksen. Kan det være en mulighet for at vi kan fly hjem og la gutta ta denne enorme reisen? Eller burde vi være med for å fullføre familieprosjektet samt lojaliteten til båten og kapteinen?
- Håvard og Pete flyr til sørøya for å gjøre en delivery job. De frakter en 70 fots motorbåt i motvind og brottsjø fra sørøya til nordøya. Det tar fem dager. Uten autopilot. Selv Pete kaller turen «character building». Julian og jeg er følgebil.
- Julian og jeg reiser til mitt drømmeland! Helt bokstavelig talt! I flere år har jeg hatt veldig klare drømmer hvor jeg har vært i ulike rom og fått ulike teachings. Alle disse drømmene har gitt ulik lære om hvordan vi mennesker er, og også ulik teknologi. Jeg har også vært i ulike grupper der: jeg husker spesielt en som var Svettedans. Jeg våknet helt våt av svette. De «skoletimene« i drømme har vært ganske så spesielle i seg selv.. Etterhvert har jeg skjønt at de ulike rommene var i samme bygning. Og i en drøm i desember åpnet en dør seg ut til hagen og jeg kunne gå ut og se denne vakre bygningen, hagen, trærne, fjellene. Majestetisk. Jeg visste altså ikke at dette stedet var ekte, at det faktisk eksisterte her i verden. Før jeg nå i mai plutselig fikk en annonse på Instagram med bilde av hotellet Chateau Tongariro!! Og ALT var helt likt som i drømmene mine. Jeg mista munn og mæle!
Etter jeg skjønte dette, har jeg tilfeldigvis (Hmm...) møtt mange ulike mennesker som har vært mye på hotellet. Kokker. Skiinstruktører. Stamgjester. De har de underligste og skumleste historier fra stedet. «That place is alive» «Dont go there» «My ex boyfriend got crazy up there» «Oh thats my favorite place in the world» «You will walk through so many ghosts that your hair will rise» «The place is an old maori site»
Hotellet ligger midt i nasjonalparken, ved en aktiv vulkan som i en periode på åttitallet hadde utbrudd hver dag kl 16:00. Det er flere healere som ser på den vulkanen som verdens krone chakra. For maoriene er vulkanen en levende being: «Den som kaster steiner». Selve hotellet ble visstnok bygget som sykehus for psykisk syke pasienter fra velstående familier. Og ble etterhvert et hotell. Mye som skjer der med andre ord.
Det var derfor ganske så nervepirrende å reise dit. Og jeg tror opplevelsen vil bygge seg ut i tekst og lærdom etterhvert. Det var helt klart en av de mest intense opplevelsene hittil i mitt liv. Jeg sov én time, ellers var jeg helt lys våken, som om jeg var konstant i on-mode. Jeg opplevde ingenting skummelt. Ja rent bortsett fra det elleville faktum at jeg gikk i mine egne drømmer. For ja, stedet er prikk lik som i mine drømmer. I tillegg var det flere hus rundt som jeg også har drømt om. Ellevilt.
- Og i alt dette, så er også det store spørsmålet: Skal jeg seile 18.000 det neste halve året? Eller fly hjem? Hva vil Julian? Hva vil jeg for Julian? Store spørsmål for en mor, eventyrer og sjel..
- I det jeg kjører fra slottet, kjenner jeg en enorm kraft gå gjennom og forbi meg. Det er akkurat som om jeg blir transportert/ flyttet videre. Jeg har hatt denne følelsen en gang før. Det var uken før jeg dro til New Zealand i mars.. Jeg skjønner at jeg nå skal hjem. Og at det vil skje fort. (Men seil eller fly?)
- Våre veier møtes igjen i Mount Manganui. Håvard kommer vannveien med båten og vi kommer landeveien. Tauranga var der vi var i lockdown. Det var særdeles stas å komme hjem igjen. Hjertet vårt fikk skikkelig bredt rotfeste her. Og det er noe spesielt med vennskapene som ble inni bobla under lockdown. Lockdown Friends for life!
- Ved hjelp av en travel agent, finner vi overraskende bra reiserute og billetter til Norge. Det virker som den beste løsningen. Travel agent synes det er veldig rart at det plutselig er en så «rimelig» flybillett så kort frem i tid. Bare fem dager unna! Hun reserverer den.
- I Mount Manganui sender jeg en melding til Håvards venninne om hun vil surfe med Julian, og samtidig forteller jeg henne om planene våre. Og sier på spøk: «You should join. You are crazy enough!» og med det forandrer hele puslespillet seg. SELVFØLGELIG vil hun være med! Dette har hun alltid drømt om. Hva?!?! En fransk jente med det klingende navnet Marine har dermed tatt over mine nattevakter og fokkeslasking.
- Saken er klar: Julian og jeg flyr!
- Hjemme i Norge ordner alt seg så innmari fort. Åpne armer. Åpne hjerter! Vi bor ved min søster i 10 dagers karantenen. Ellers bor vi i min lille 27fots båt på lille herbern (lykke!) Vi får leiligheten vår tilbake 1.september. Og Julian får skoleplassen sin tilbake.
- Vi i New Zealand kjører 11 timer i øspøsregn for å komme opp til båten vår igjen (jeg sier bare, kjære bergensere, ta en tur til New Zealand i juni/juli, så vil du aldri klage på hjemmeværet igjen!)
- Vi pakker båt i et hattefokk. Alle tingene til Julian og meg går i en annen norsk båts shipping til Norge. Og i 75 kg bagasje. MilleMomenti ble veldig ren, pen og lettet av å få mer plass. Og vi alle kjente lettelsen i det samme.
- For flyreisen vår hjemover tikker det inn med bekreftelser på transit visa, bekreftelse på covid 19 unntak. Både Travel agent, Air New Zealand og Quatar Airways ringer oss for å sikre at vi har alt. For en service!
- Vi fortsetter vår største handletur noensinne. Vi kjøpte fire handlevogner i mai for denne turen. Nå kjøper vi to handlevogner til. Pasta, ris, melkepulver, kaffe, te, nudler, 50 kg mel, supper, saft, fiskesauser. Altså: om noen skal på 5-6 måneder seiltur en annen gang (yeah right), så har vi handleliste. Omg.
- Alt pakkes inn overalt i båten. Dette er et lite bullet point, men det er en seks timers jobb.
- På vei til flyplassen får vi høre at en annen jente også gjerne vil seile med til Europa. Maria sender melding til meg, akkurat samtidig som Håvard får tips via en kompis om henne. Åj!
Dermed fikk kapteinen et herlig luksusproblem! Har de nok plass til å ta med mer hjelp og hygge, det er spørsmålet. Det kan jo være lurt å kunne ha et eget soverom for å trekke seg litt tilbake. Og flere folk betyr mer mat og mindre plass. Samtidig så er det fint å være flere om jobben. Den seilasen begynner å bli et kult sosialt eksperiment i seg selv, med 3-4 som ikke kjenner hverandre fra før. 18.000 nautiske og 4-5 måneder på snei, tja, de kommer til å bli godt kjent. Vi hjemme burde hatt webcam! Dette kan bli tidenes Robinson.
- Nå i skrivende stund sitter jeg på First Class Lounge i Melbourne. Jeg må si at dette er en type transit-karantene som vi liker. «We are Sorry that you are not allowed to walk around in the airport in this 12 hour transit. Please follow me» Julian daua nesten av å se gullkraner på do. Og seilermagene og pengepungen fikk sjokk av den gratis buffeten. I tillegg renner det inn og ut med meldinger til venner hjemme i Norge.
- Og vips, nå kom en melding om at Maria fra Portugal er også med på seilasen! En kopp kaffe med kapteinen, og en telefon med Marine, så fant alle ut at det funker at hun er med!
Livet leker! (Om man jobber for det?)
Siste uka i New Zealand:
Åj det var ti dager gitt:
15-25.juni 2020
Om livet kan sees som en elv, så må vi si at vi i har følt at vi har vært i stille og bakevje ganske så lenge. Den følelsen er nok ganske subjektiv, siden vi jo kun har vært i ro et lite halvår. Men sånn er det med ville elver og rare småbekker, vi liker at det er litt driv. Og jaggu; nå fikk plutselig livet vårt plutselig skikkelig fart på seg! Det var som om alle sideelver og små bekker plutselig samlet seg inn i hovedløpet. Og for oss gamle elvepadlere, så var det bare å padle på for å holde seg med strømmen.
Her er noen bulletpoints fra vår siste indre:
- Uka starter med at Customs gir oss tillatelse til å seile fra New Zealand. Det føles både som å drikke champagne av ren gledesrus og som å få en bøtte isvann over hodet! Hva gjør vi?? Vi er egentlig for sent ute ift årstider. Samtidig så bør båten til Europa for å kunne selges. Mange spørsmål!! Svar: Vi åpner champagnen som vi satte på kjøl dagen før. Den champagnen hadde vi spart til landgang i Sverige, men igår ga vi opp. Nå idag drikker vi den i ren nervøs glede.
- Pete the Beat Repeat er på frokost hos oss når Customs melder fra om at vi er ‘free to go’. Og Pete the Beat Repeat sier han fortsatt er med på turen! «Hell Yes!!!»
- Julian og jeg går i tenkeboksen. Kan det være en mulighet for at vi kan fly hjem og la gutta ta denne enorme reisen? Eller burde vi være med for å fullføre familieprosjektet samt lojaliteten til båten og kapteinen?
- Håvard og Pete flyr til sørøya for å gjøre en delivery job. De frakter en 70 fots motorbåt i motvind og brottsjø fra sørøya til nordøya. Det tar fem dager. Uten autopilot. Selv Pete kaller turen «character building». Julian og jeg er følgebil.
- Julian og jeg reiser til mitt drømmeland! Helt bokstavelig talt! I flere år har jeg hatt veldig klare drømmer hvor jeg har vært i ulike rom og fått ulike teachings. Alle disse drømmene har gitt ulik lære om hvordan vi mennesker er, og også ulik teknologi. Jeg har også vært i ulike grupper der: jeg husker spesielt en som var Svettedans. Jeg våknet helt våt av svette. De «skoletimene« i drømme har vært ganske så spesielle i seg selv.. Etterhvert har jeg skjønt at de ulike rommene var i samme bygning. Og i en drøm i desember åpnet en dør seg ut til hagen og jeg kunne gå ut og se denne vakre bygningen, hagen, trærne, fjellene. Majestetisk. Jeg visste altså ikke at dette stedet var ekte, at det faktisk eksisterte her i verden. Før jeg nå i mai plutselig fikk en annonse på Instagram med bilde av hotellet Chateau Tongariro!! Og ALT var helt likt som i drømmene mine. Jeg mista munn og mæle!
Etter jeg skjønte dette, har jeg tilfeldigvis (Hmm...) møtt mange ulike mennesker som har vært mye på hotellet. Kokker. Skiinstruktører. Stamgjester. De har de underligste og skumleste historier fra stedet. «That place is alive» «Dont go there» «My ex boyfriend got crazy up there» «Oh thats my favorite place in the world» «You will walk through so many ghosts that your hair will rise» «The place is an old maori site»
Hotellet ligger midt i nasjonalparken, ved en aktiv vulkan som i en periode på åttitallet hadde utbrudd hver dag kl 16:00. Det er flere healere som ser på den vulkanen som verdens krone chakra. For maoriene er vulkanen en levende being: «Den som kaster steiner». Selve hotellet ble visstnok bygget som sykehus for psykisk syke pasienter fra velstående familier. Og ble etterhvert et hotell. Mye som skjer der med andre ord.
Det var derfor ganske så nervepirrende å reise dit. Og jeg tror opplevelsen vil bygge seg ut i tekst og lærdom etterhvert. Det var helt klart en av de mest intense opplevelsene hittil i mitt liv. Jeg sov én time, ellers var jeg helt lys våken, som om jeg var konstant i on-mode. Jeg opplevde ingenting skummelt. Ja rent bortsett fra det elleville faktum at jeg gikk i mine egne drømmer. For ja, stedet er prikk lik som i mine drømmer. I tillegg var det flere hus rundt som jeg også har drømt om. Ellevilt.
- Og i alt dette, så er også det store spørsmålet: Skal jeg seile 18.000 det neste halve året? Eller fly hjem? Hva vil Julian? Hva vil jeg for Julian? Store spørsmål for en mor, eventyrer og sjel..
- I det jeg kjører fra slottet, kjenner jeg en enorm kraft gå gjennom og forbi meg. Det er akkurat som om jeg blir transportert/ flyttet videre. Jeg har hatt denne følelsen en gang før. Det var uken før jeg dro til New Zealand i mars.. Jeg skjønner at jeg nå skal hjem. Og at det vil skje fort. (Men seil eller fly?)
- Våre veier møtes igjen i Mount Manganui. Håvard kommer vannveien med båten og vi kommer landeveien. Tauranga var der vi var i lockdown. Det var særdeles stas å komme hjem igjen. Hjertet vårt fikk skikkelig bredt rotfeste her. Og det er noe spesielt med vennskapene som ble inni bobla under lockdown. Lockdown Friends for life!
- Ved hjelp av en travel agent, finner vi overraskende bra reiserute og billetter til Norge. Det virker som den beste løsningen. Travel agent synes det er veldig rart at det plutselig er en så «rimelig» flybillett så kort frem i tid. Bare fem dager unna! Hun reserverer den.
- I Mount Manganui sender jeg en melding til Håvards venninne om hun vil surfe med Julian, og samtidig forteller jeg henne om planene våre. Og sier på spøk: «You should join. You are crazy enough!» og med det forandrer hele puslespillet seg. SELVFØLGELIG vil hun være med! Dette har hun alltid drømt om. Hva?!?! En fransk jente med det klingende navnet Marine har dermed tatt over mine nattevakter og fokkeslasking.
- Saken er klar: Julian og jeg flyr!
- Hjemme i Norge ordner alt seg så innmari fort. Åpne armer. Åpne hjerter! Vi bor ved min søster i 10 dagers karantenen. Ellers bor vi i min lille 27fots båt på lille herbern (lykke!) Vi får leiligheten vår tilbake 1.september. Og Julian får skoleplassen sin tilbake.
- Vi i New Zealand kjører 11 timer i øspøsregn for å komme opp til båten vår igjen (jeg sier bare, kjære bergensere, ta en tur til New Zealand i juni/juli, så vil du aldri klage på hjemmeværet igjen!)
- Vi pakker båt i et hattefokk. Alle tingene til Julian og meg går i en annen norsk båts shipping til Norge. Og i 75 kg bagasje. MilleMomenti ble veldig ren, pen og lettet av å få mer plass. Og vi alle kjente lettelsen i det samme.
- For flyreisen vår hjemover tikker det inn med bekreftelser på transit visa, bekreftelse på covid 19 unntak. Både Travel agent, Air New Zealand og Quatar Airways ringer oss for å sikre at vi har alt. For en service!
- Vi fortsetter vår største handletur noensinne. Vi kjøpte fire handlevogner i mai for denne turen. Nå kjøper vi to handlevogner til. Pasta, ris, melkepulver, kaffe, te, nudler, 50 kg mel, supper, saft, fiskesauser. Altså: om noen skal på 5-6 måneder seiltur en annen gang (yeah right), så har vi handleliste. Omg.
- Alt pakkes inn overalt i båten. Dette er et lite bullet point, men det er en seks timers jobb.
- På vei til flyplassen får vi høre at en annen jente også gjerne vil seile med til Europa. Maria sender melding til meg, akkurat samtidig som Håvard får tips via en kompis om henne. Åj!
Dermed fikk kapteinen et herlig luksusproblem! Har de nok plass til å ta med mer hjelp og hygge, det er spørsmålet. Det kan jo være lurt å kunne ha et eget soverom for å trekke seg litt tilbake. Og flere folk betyr mer mat og mindre plass. Samtidig så er det fint å være flere om jobben. Den seilasen begynner å bli et kult sosialt eksperiment i seg selv, med 3-4 som ikke kjenner hverandre fra før. 18.000 nautiske og 4-5 måneder på snei, tja, de kommer til å bli godt kjent. Vi hjemme burde hatt webcam! Dette kan bli tidenes Robinson.
- Nå i skrivende stund sitter jeg på First Class Lounge i Melbourne. Jeg må si at dette er en type transit-karantene som vi liker. «We are Sorry that you are not allowed to walk around in the airport in this 12 hour transit. Please follow me» Julian daua nesten av å se gullkraner på do. Og seilermagene og pengepungen fikk sjokk av den gratis buffeten. I tillegg renner det inn og ut med meldinger til venner hjemme i Norge.
- Og vips, nå kom en melding om at Maria fra Portugal er også med på seilasen! En kopp kaffe med kapteinen, og en telefon med Marine, så fant alle ut at det funker at hun er med!
Livet leker! (Om man jobber for det?)
Siste uka i New Zealand:
Åj det var ti dager gitt:
15-25.juni 2020
Dit Laila reiser i drømme
Hverdagsliv i båten:
Hver dag er et liv
Världens ände
Det här är bland det vackraste jag någonsin sett
Någon gång i livet ska man hitta rätt
Bakom horisonten börjar livet
Vi är vid världens ände
Det här är världens ände
Det är här det vänder
är i världens ände
De är det vi redan känner
Jag lovar dig
(Jag lovar dig)
Jag har ingen aning
(Jag har ingen aning nej)
Akkurat sånn føles det nå.
Bo Kaspers og Laila synger i byssa på MilleMomenti siste uka i båten i New Zealand
Någon gång i livet ska man hitta rätt
Bakom horisonten börjar livet
Vi är vid världens ände
Det här är världens ände
Det är här det vänder
är i världens ände
De är det vi redan känner
Jag lovar dig
(Jag lovar dig)
Jag har ingen aning
(Jag har ingen aning nej)
Akkurat sånn føles det nå.
Bo Kaspers og Laila synger i byssa på MilleMomenti siste uka i båten i New Zealand
Nice!
If you Google «The lady with Nice in her name», you ll find Janice!
She came into my life through a side river, and I am beyond grateful to bathe in the nourishing water from her river!
Thank you for a beautiful Girls weekend with you and your Friends, Janice.
River changing. Life changing.
Key, Jane, Ally, Dawn, Janice, Laila
Auckland and Warkworth
First weekend of June
She came into my life through a side river, and I am beyond grateful to bathe in the nourishing water from her river!
Thank you for a beautiful Girls weekend with you and your Friends, Janice.
River changing. Life changing.
Key, Jane, Ally, Dawn, Janice, Laila
Auckland and Warkworth
First weekend of June
Hva som skjer i verden nå?
There can be no political
revolution, no social revolution, no economic revolution. The only revolution is
that of the spirit; it is individual. And if millions of individuals change, then the society will change as a consequence, not vice versa. You cannot change the society first and hope that individuals will change later on.
- Osho
revolution, no social revolution, no economic revolution. The only revolution is
that of the spirit; it is individual. And if millions of individuals change, then the society will change as a consequence, not vice versa. You cannot change the society first and hope that individuals will change later on.
- Osho
For sale, or for sail
To sail or to sell, that’s the question.
Her i MilleMomenti er den dype filosofiske Shakespeare i oss langt unna to be or not to be.
Vi er i New Zealand, godt inni den grå regnvåte høsten her. Ikveld er det meldt 58 knop. Det hviner allerede i masta. Og fra Norge er det nydelig vær, men svært dystre utsikter på den økonomiske fronten. Det er rart hvordan storm og økonomi bare kan ta helt luven av en sunn sjel.
Penger eier oss. Eier humøret. Eier våre evner og muligheter.
Det kjennes akkurat nå som at Overskuddet kommer fra overskuddet.
Det er helt åpenbart at noe er riv ruskende galt i dette. I oss. I systemet. Men det er det systemet som er nå.
Jeg skal gjøre noe med det senere. Jeg lover.
Her er ståa:
Vi hadde våre inntekter fra aksjer i et eventbyrå i Norge. Det sier seg selv at de skal fokusere absolutt all kraft og midler på våre gode kolleger og kunder. Folka på jobb. Det å gi utbytte til eiere på jordomseilere, det håper vi at er fullstendig glemt. I tillegg har vi fått en Mail fra en revisor om at de har gjort en feil i 2018, som vi må betale i år. Selv om vi helt klart er i et i-lands problem her, så er det like fullt en utfordring.
Og siden banken eier størstedelen av båten. Så eier banken oss.
Og siden vi er i lockdown, så bestemmer myndighetene hva vi kan gjøre med det.
På vaskeriet her om dagen, fant jeg som en skjebnens ironi den norske boka: «Helvetesuka«. Ikke engang i NZ kommer man seg unna Bertrand Larsen. (Han er på B -lista over Motivasjonsforedragsholdere. Ikke L.)
Helt uten å lese den boka, skjønner vi at vi må til Norge, selge båten, klippe håret og få oss en jobb.
Alternativene er:
1. Seile hjem - Ja, det var det alternativet vi gjorde oss helt klare for å gjøre. Vi hadde flytta inn i utfordringen og crew, mat og utstyr var klart. 19.000 nautiske ganske så non stop. Det er 120 dager om alt går på ruta og i 6 knop (yeah right) Hele utfordringen ga en ny dimensjon til uttrykket «corona-fast» og Bertrand Larsen er herved invitert på helvetesuke rundt Sør Afrika.
Men NZ lar oss ikke reise herfra. Som seilere, har vi lov å seile hjem til vår «country of origin». Men vi må oppgi flere stopp på veien innen «reasonable distance». Og helsedepartementet i New Zealand må ha en godkjennelse fra de offisielle myndighetene i det landet at vi er velkomne. Ja, det hjelper ikke at vi har bekreftelser fra titalls marinaer på veien. Så... Da er vi her under påvente av at f.eks Sør Afrika skal si: «Ja selvfølgelig; seilbåten MilleMomenti er velkomne hit om 1,5 måneder.» Dette skjer ikke. Spesielt siden vi må komme oss bort herfra ganske raskt (nå!) for å ikke komme i feil sesonger rundt jorda.
2. Selge båten her.
NZ har et utrolig billig båtmarked. NZ folk selv har en drøss av båter å velge mellom og de vil helst ha en billig og brukt båt. Det å selge til nz-ere vil si å selge båten for 1 mill billigere enn i Europa. Boreal er gode båter i et internasjonalt marked, men de kjøperne kommer seg jo ikke hit nå uansett. Og NZ har ikke tenkt å åpne grensene sine og slippe inn covid igjen.
3. Shippe båten hjem
Vi har ikke en halv million.
4. Et mirakel.
5. Lotto
6. Overleve her litt til og håpe at noe av de alternativ ovenfor åpner seg opp?
Få seg jobb her? (Uten arbeidstillatelse..) Julian begynne på skole her? (dyrt, men kult, og da kan vi begge jobbe (med hva?))
Flytte ut til anker for å spare penger? (Frister ikke i høststormene her. Og da blir både jobb og skole vanskeligere)
Stole på at alt ordner seg over tid?
To be or not to be.
Myndighetene og Banken sier:
I am not for sail, I am for sale:
Noen som har en jobb jeg kan gjøre online? Ja, jeg kan gjøre så godt som hva som helst.
Det hadde faktisk vært kult om det kom noe kreativt ut av dette!!
Som en jævel på brygga sa her om dagen: «det kinesiske tegnet for krise betyr mulighet». Han holdt på å havne i vannet. Han visste dessverre ikke at jeg har vært på for mange eventer med Motivasjonsforedragsholdere. Å fy faen. Tenk om jeg blir en sånn. Jeg tror faktisk at om noe kreativt kommer ut av dette, så er jeg kvalifisert til den jobben. Det er ofte nok å kunne snakke og glise samtidig.
Vel. Nok om det. Nå sier Myndighetene, Banken og Motivasjonsforedragsholderne det samme:
I am not for sail, I am for sale:
Noen som har en jobb jeg kan gjøre online? Ja, jeg kan åpenbart gjøre så godt som hva som helst.
MilleMomenti
Opua, New Zealand
30.mai 2020
Her i MilleMomenti er den dype filosofiske Shakespeare i oss langt unna to be or not to be.
Vi er i New Zealand, godt inni den grå regnvåte høsten her. Ikveld er det meldt 58 knop. Det hviner allerede i masta. Og fra Norge er det nydelig vær, men svært dystre utsikter på den økonomiske fronten. Det er rart hvordan storm og økonomi bare kan ta helt luven av en sunn sjel.
Penger eier oss. Eier humøret. Eier våre evner og muligheter.
Det kjennes akkurat nå som at Overskuddet kommer fra overskuddet.
Det er helt åpenbart at noe er riv ruskende galt i dette. I oss. I systemet. Men det er det systemet som er nå.
Jeg skal gjøre noe med det senere. Jeg lover.
Her er ståa:
Vi hadde våre inntekter fra aksjer i et eventbyrå i Norge. Det sier seg selv at de skal fokusere absolutt all kraft og midler på våre gode kolleger og kunder. Folka på jobb. Det å gi utbytte til eiere på jordomseilere, det håper vi at er fullstendig glemt. I tillegg har vi fått en Mail fra en revisor om at de har gjort en feil i 2018, som vi må betale i år. Selv om vi helt klart er i et i-lands problem her, så er det like fullt en utfordring.
Og siden banken eier størstedelen av båten. Så eier banken oss.
Og siden vi er i lockdown, så bestemmer myndighetene hva vi kan gjøre med det.
På vaskeriet her om dagen, fant jeg som en skjebnens ironi den norske boka: «Helvetesuka«. Ikke engang i NZ kommer man seg unna Bertrand Larsen. (Han er på B -lista over Motivasjonsforedragsholdere. Ikke L.)
Helt uten å lese den boka, skjønner vi at vi må til Norge, selge båten, klippe håret og få oss en jobb.
Alternativene er:
1. Seile hjem - Ja, det var det alternativet vi gjorde oss helt klare for å gjøre. Vi hadde flytta inn i utfordringen og crew, mat og utstyr var klart. 19.000 nautiske ganske så non stop. Det er 120 dager om alt går på ruta og i 6 knop (yeah right) Hele utfordringen ga en ny dimensjon til uttrykket «corona-fast» og Bertrand Larsen er herved invitert på helvetesuke rundt Sør Afrika.
Men NZ lar oss ikke reise herfra. Som seilere, har vi lov å seile hjem til vår «country of origin». Men vi må oppgi flere stopp på veien innen «reasonable distance». Og helsedepartementet i New Zealand må ha en godkjennelse fra de offisielle myndighetene i det landet at vi er velkomne. Ja, det hjelper ikke at vi har bekreftelser fra titalls marinaer på veien. Så... Da er vi her under påvente av at f.eks Sør Afrika skal si: «Ja selvfølgelig; seilbåten MilleMomenti er velkomne hit om 1,5 måneder.» Dette skjer ikke. Spesielt siden vi må komme oss bort herfra ganske raskt (nå!) for å ikke komme i feil sesonger rundt jorda.
2. Selge båten her.
NZ har et utrolig billig båtmarked. NZ folk selv har en drøss av båter å velge mellom og de vil helst ha en billig og brukt båt. Det å selge til nz-ere vil si å selge båten for 1 mill billigere enn i Europa. Boreal er gode båter i et internasjonalt marked, men de kjøperne kommer seg jo ikke hit nå uansett. Og NZ har ikke tenkt å åpne grensene sine og slippe inn covid igjen.
3. Shippe båten hjem
Vi har ikke en halv million.
4. Et mirakel.
5. Lotto
6. Overleve her litt til og håpe at noe av de alternativ ovenfor åpner seg opp?
Få seg jobb her? (Uten arbeidstillatelse..) Julian begynne på skole her? (dyrt, men kult, og da kan vi begge jobbe (med hva?))
Flytte ut til anker for å spare penger? (Frister ikke i høststormene her. Og da blir både jobb og skole vanskeligere)
Stole på at alt ordner seg over tid?
To be or not to be.
Myndighetene og Banken sier:
I am not for sail, I am for sale:
Noen som har en jobb jeg kan gjøre online? Ja, jeg kan gjøre så godt som hva som helst.
Det hadde faktisk vært kult om det kom noe kreativt ut av dette!!
Som en jævel på brygga sa her om dagen: «det kinesiske tegnet for krise betyr mulighet». Han holdt på å havne i vannet. Han visste dessverre ikke at jeg har vært på for mange eventer med Motivasjonsforedragsholdere. Å fy faen. Tenk om jeg blir en sånn. Jeg tror faktisk at om noe kreativt kommer ut av dette, så er jeg kvalifisert til den jobben. Det er ofte nok å kunne snakke og glise samtidig.
Vel. Nok om det. Nå sier Myndighetene, Banken og Motivasjonsforedragsholderne det samme:
I am not for sail, I am for sale:
Noen som har en jobb jeg kan gjøre online? Ja, jeg kan åpenbart gjøre så godt som hva som helst.
MilleMomenti
Opua, New Zealand
30.mai 2020
Hvorfor vi har båt
Så er vi ute på sjøen og tar helgen til ankers igjen!
Når man er i marina, så er det faktisk fullt mulig å glemme hvorfor man har båt.
Desto større er frihetsfølelsen når vi kan dra ut!
Våre venner Queen har lagt båten sin ut for salg og reiser på tirsdag hjem til Molde med det første mulige flyet siden april. Det er trist å si hadet etter et helt år sammen med dem. Vi ønsker dem all mulig lykke i livet - også hjemme.
Helgen blir nydelig stappfull med :
- alle barnebursdager i mai feires på stranda, hvor båten Archer lager aktiviteter for 16 barn fra Norge, Canada, Australia og USA. Eggeløp, pinata, three leg race, trillebår, rugby kamp. Så lett det er å glede så mange!
- Vi voksne går på fin restaurant på vingård. Åhh, DET var lenge siden!!
- Julian fisker og kjører Wakeboard. Ingen fisk, men mye moro!
Det å være ute til ankers med flere barnebåter gir tilbake den gode nabolagsfølelsen fra Stillehavet.
Nå er det skikkelig høst her. Søndag ettermiddag kom med regn og vind, som minner litt om november i Sverige.
I november er det faktisk fullt mulig å glemme hvorfor man har båt. Desto bedre når man får slike helger som dette.
Paroa Bay
22.-24.mai 2020
Når man er i marina, så er det faktisk fullt mulig å glemme hvorfor man har båt.
Desto større er frihetsfølelsen når vi kan dra ut!
Våre venner Queen har lagt båten sin ut for salg og reiser på tirsdag hjem til Molde med det første mulige flyet siden april. Det er trist å si hadet etter et helt år sammen med dem. Vi ønsker dem all mulig lykke i livet - også hjemme.
Helgen blir nydelig stappfull med :
- alle barnebursdager i mai feires på stranda, hvor båten Archer lager aktiviteter for 16 barn fra Norge, Canada, Australia og USA. Eggeløp, pinata, three leg race, trillebår, rugby kamp. Så lett det er å glede så mange!
- Vi voksne går på fin restaurant på vingård. Åhh, DET var lenge siden!!
- Julian fisker og kjører Wakeboard. Ingen fisk, men mye moro!
Det å være ute til ankers med flere barnebåter gir tilbake den gode nabolagsfølelsen fra Stillehavet.
Nå er det skikkelig høst her. Søndag ettermiddag kom med regn og vind, som minner litt om november i Sverige.
I november er det faktisk fullt mulig å glemme hvorfor man har båt. Desto bedre når man får slike helger som dette.
Paroa Bay
22.-24.mai 2020
Takk!
Teksten om Hverdagsliv lever et eget liv på Facebook. Og det er så godt å oppleve. Teksten er også lengre ned her: «Meningen må livet må ligge hitenfor horisonten»
Kjære alle sammen, tusen takk som har lest og reflektert med meg. Det er et godt tegn for tida og verden vi lever i at en slik tekst har klangbunn i så mange. Og på samme måte som at det er inderlig godt å være kokk når gjestene nyter maten, så takker jeg og hopper av glede for alle likes, delinger og kommentarer. Ja, rett og slett for alle DERE. Det er så godt å kjenne på en samklang ❤️
Klem fra oss på andre sida av jorda
Kjære alle sammen, tusen takk som har lest og reflektert med meg. Det er et godt tegn for tida og verden vi lever i at en slik tekst har klangbunn i så mange. Og på samme måte som at det er inderlig godt å være kokk når gjestene nyter maten, så takker jeg og hopper av glede for alle likes, delinger og kommentarer. Ja, rett og slett for alle DERE. Det er så godt å kjenne på en samklang ❤️
Klem fra oss på andre sida av jorda
Masterpiece
There has never been a person like you before, there is not anybody else like you right now in the whole world, and there will never be anybody like you.
Just see how much respect life has paid to you.
You are a masterpiece unrepeatable, incomparable, utterly unique.
Even the hardest heart, the rock-like heart, will start melting in gratitude.
- Osho
Til lykke med 17.mai, kjære Norge!
Til lykke med 17.mai, kjære Norge.
Utrolig hvordan «Ja vi elsker dette landet» kan gi slik dyp gjenklang, helt hit. Og i år er 17.mai så spesiell at også Ellinors Vise føles som en nasjonalsang.
Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.
17.mai er festdag for den norske folkesjela!! En festdag for Hverdagshelten!! En fridag. Hvor vi virkelig ser og opplever at det vi arbeider for, det er mye mer enn det å slite.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.
Jeg er så glad for den måten Norge feirer grunnlovsdagen vår. At vi ærer og feirer samfunnet og samholdet.
Per definisjon er det en dag som feirer at vi har en grunnlov og at vi har grenser, at vi er et eget land. Det rasjonalet kunne jo lett gitt en helt annen type feiring. Jeg har jo ikke helt troa på verken lover eller landegrenser i det lange løp. Men altså, akkurat nå funker det finfint med både grunnlov og grenser. For Norge iallfall.
Ja, jeg må kanskje utdype litt, for jeg vet det høres radikalt ut. Ta det i beste mening. Min intensjon er å se hvordan det gode i oss, det ekte i oss alle faktisk er det som forener oss, som holder oss sammen. Når vi mennesker er på vårt beste, er i vårt beste, så er det ikke så sterkt behov for grunnlov og grenser.
Er landegrenser viktige? Er det viktig at vi har ulike land? Kjenn på deg selv, kjenner du at du må være innen norske grenser og på norsk landejord for å ha det godt? Selv våre mest hardbarka nordmenn tar jo gjerne pensjonisttida i Syden. Gjerne mens de samme sier at Norges grenser burde stenges.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.
Så grenser er liksom ikke så viktig - når vi kan reise ut av dem. Er grenser kun viktig for at folk ikke skal reise inn til oss? Paradokset er at kun et rikt land kan tenke slik. Problemet ligger nok også akkurat der. Ja, dette er en lengre tanke enn det en ofte gidder på en nasjonaldag. Selv om det er gjerne på en slik dag at de burde tenkes.
Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.
Og ja, vi har jo mange lover og regler. Og idag feirer vi selveste Grunnloven. Det er ikke tvil om at vi har trengt den. Men akkurat nå: Kjenner du at du MÅ ha lover og regler som styrer deg? Virkelig? Ja, jeg vet at gjerne ‘naboen vår absolutt bør ha regler‘, og at ‘hallo, vi kan da ikke slippe alle helt løs‘. Men hva ville du gjort om du var ‘helt løs’? Ville du ha ødelagt noe? Eller noen? Er det reglene som holder deg moralsk? Eller er det noe større, bedre og viktigere?
Jeg kjenner på dette større.
Samfunnet.
Det at vi finner sammen.
Det at vi feirer og ærer det vi har funnet sammen.
Det er samholdet som holder oss moralske og medmenneskelige. Og det er medmenneskelighet som forsterker samholdet. Heldigvis er det en selvforsterkende spiral, når vi først går inn i det.
Og for meg, - og det viser seg på 17.mai at dette gjelder alle - så er det dette vi feirer denne dagen.
Samholdet. Samfunnet.
Og folkesjela, den lever helt fritt. Og det er så digg å tenke på at folk i Norge bruker denne dagen på å gjøre det ekstra festlig, morsomt og vakkert!
Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga på jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.
Bildene over er fra Fakarava, Polynesia på 17.mai 2019. Da var vi med to andre norske båter. Nå i år er det en vanlig hverdag her i gården. Vi er i marinaen. Vi fikser båt, rydder, vasker og planlegger. Julian og jeg er hjemme i båten, mens vi venter på en elektriker. Håvard gjør en boat delivery i Auckland.
Det føles som et litt for stort krafttak å gjøre denne dagen til en festdag. Og det gir jo litt perspektiv på hva 17.mai egentlig er.
At vi trenger et samfunn med felles verdier og tradisjoner. At vi trenger venner å feire med. At det ikke er så lett å danse helt alene. Ja, selv om vi i lockdown har hatt gleden av å være med i online danceparties. Og selv om Julian akkurat nå danser på Fortnite. Det er mye morsommere å danse sammen med noen! I IRL liksom. Når man vet at naboen også tar på seg bunaden og synger høyt av hjertets lyst.
Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
17.mai i utlandet viser at lengselen etter et samhold og et samfunn ligger dypt i oss. Barack Obama skriver på Instagram idag i forbindelse med 2020 graduation day i USA. «So here’s my quick advice: Be fearless. Always do what you think is right. And always work to build a community. No one does big things all by themselves»
Hjertelig til lykke med dagen, Norge!
Vis verden hva Norge har funnet sammen.
Det er en big thing.
For dette samfunnet, dette samholdet - det kan kanskje hele verden finne. Kanskje vekkes en drøm om å skape dette i sitt eget land.
Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.
For verden hadde hatt godt av å få leve litt av Norges overskudd. Ja, jeg mener ikke oljepengene. Jeg mener kjærligheten, gleden, dugnadsånden og det rene og klare folkesinnet. For dere i Norge er av de første få som nå kan oppleve og se at den verden som er i emning. Jeg ser det allerede i sosiale medier og hva som kommer ut i mediene. Den norske regjeringen danser på TikTok på 17.mai. De bjuder på. Og Kongefamilien kjører i tog, mens befolkningen står på balkonger og gata og vinker. De store rollene er nye. Lederne tar tak. Og dette rører oss kanskje også så sterkt, for det er sterke symbolske handlinger av sannheten i at vi er alle like mye verdt. Innerst inne er vi alle på samme nivå. Og det viser oss også hvordan man best viser ansvar i disse tider. Gjennom medmenneskelighet og å gi av seg selv for fellesskapet.
Det ser ut til at det å danse, det å dele av sitt overskudd og glede, ja, det er å jobbe, det er å ta ansvar. Vi er alle på samme dansegulv. Og hvor kommer dansemusikken fra? Dypt inne i den fjellstø folkesjela kjenner dere idag takta av at:
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.
Vi gleder oss til å danse med dere.
I ordene fra Friedrich Nietsche: And those who were dancing were thought to be insane by those who could not hear the music.
Norge, dere hører musikken.
Dans. Feir! Joy is a really big thing.
Samfunnet.
Det at vi finner sammen.
Det at vi feirer og ærer det vi har funnet sammen.
Det at vi finner GLEDEN sammen.
Jeg kan ikke se noe annet viktigere akkurat nå.
Det er i sannhet Samfunnet.
Noe som bare kan bli funnet sammen.
Til lykke med dagen.
//
Etterord:
Ja, så lett kan en hverdag bli en fest når man har gode venner! Vi blir invitert til Familien Farstad fra Molde på 17.mai feiring! De ligger til anker uti bukta her, og byr på taco og is til oss, Rose&Hans fra Nederland, og Familien Slingshot fra Canada. For en twist! Life is like a box of chocolate!
Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Bildene over er fra Fakarava Polynesia fra ifjor 17.mai 2019 sammen med Fiesta og Alutia. Bildene under fra Opua, New Zealand 17.mai 2020 sammen med Slingshot, Vagebond og Queen. Ja alle disse er båtnavn ja :-) Og finfine mennesker. Samhold. Samfunn. Det trenger ikke være så stort. Det trenger visst ikke være så vanskelig.
Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.
17.mai 2020
Utrolig hvordan «Ja vi elsker dette landet» kan gi slik dyp gjenklang, helt hit. Og i år er 17.mai så spesiell at også Ellinors Vise føles som en nasjonalsang.
Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.
17.mai er festdag for den norske folkesjela!! En festdag for Hverdagshelten!! En fridag. Hvor vi virkelig ser og opplever at det vi arbeider for, det er mye mer enn det å slite.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.
Jeg er så glad for den måten Norge feirer grunnlovsdagen vår. At vi ærer og feirer samfunnet og samholdet.
Per definisjon er det en dag som feirer at vi har en grunnlov og at vi har grenser, at vi er et eget land. Det rasjonalet kunne jo lett gitt en helt annen type feiring. Jeg har jo ikke helt troa på verken lover eller landegrenser i det lange løp. Men altså, akkurat nå funker det finfint med både grunnlov og grenser. For Norge iallfall.
Ja, jeg må kanskje utdype litt, for jeg vet det høres radikalt ut. Ta det i beste mening. Min intensjon er å se hvordan det gode i oss, det ekte i oss alle faktisk er det som forener oss, som holder oss sammen. Når vi mennesker er på vårt beste, er i vårt beste, så er det ikke så sterkt behov for grunnlov og grenser.
Er landegrenser viktige? Er det viktig at vi har ulike land? Kjenn på deg selv, kjenner du at du må være innen norske grenser og på norsk landejord for å ha det godt? Selv våre mest hardbarka nordmenn tar jo gjerne pensjonisttida i Syden. Gjerne mens de samme sier at Norges grenser burde stenges.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.
Så grenser er liksom ikke så viktig - når vi kan reise ut av dem. Er grenser kun viktig for at folk ikke skal reise inn til oss? Paradokset er at kun et rikt land kan tenke slik. Problemet ligger nok også akkurat der. Ja, dette er en lengre tanke enn det en ofte gidder på en nasjonaldag. Selv om det er gjerne på en slik dag at de burde tenkes.
Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.
Og ja, vi har jo mange lover og regler. Og idag feirer vi selveste Grunnloven. Det er ikke tvil om at vi har trengt den. Men akkurat nå: Kjenner du at du MÅ ha lover og regler som styrer deg? Virkelig? Ja, jeg vet at gjerne ‘naboen vår absolutt bør ha regler‘, og at ‘hallo, vi kan da ikke slippe alle helt løs‘. Men hva ville du gjort om du var ‘helt løs’? Ville du ha ødelagt noe? Eller noen? Er det reglene som holder deg moralsk? Eller er det noe større, bedre og viktigere?
Jeg kjenner på dette større.
Samfunnet.
Det at vi finner sammen.
Det at vi feirer og ærer det vi har funnet sammen.
Det er samholdet som holder oss moralske og medmenneskelige. Og det er medmenneskelighet som forsterker samholdet. Heldigvis er det en selvforsterkende spiral, når vi først går inn i det.
Og for meg, - og det viser seg på 17.mai at dette gjelder alle - så er det dette vi feirer denne dagen.
Samholdet. Samfunnet.
Og folkesjela, den lever helt fritt. Og det er så digg å tenke på at folk i Norge bruker denne dagen på å gjøre det ekstra festlig, morsomt og vakkert!
Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga på jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.
Bildene over er fra Fakarava, Polynesia på 17.mai 2019. Da var vi med to andre norske båter. Nå i år er det en vanlig hverdag her i gården. Vi er i marinaen. Vi fikser båt, rydder, vasker og planlegger. Julian og jeg er hjemme i båten, mens vi venter på en elektriker. Håvard gjør en boat delivery i Auckland.
Det føles som et litt for stort krafttak å gjøre denne dagen til en festdag. Og det gir jo litt perspektiv på hva 17.mai egentlig er.
At vi trenger et samfunn med felles verdier og tradisjoner. At vi trenger venner å feire med. At det ikke er så lett å danse helt alene. Ja, selv om vi i lockdown har hatt gleden av å være med i online danceparties. Og selv om Julian akkurat nå danser på Fortnite. Det er mye morsommere å danse sammen med noen! I IRL liksom. Når man vet at naboen også tar på seg bunaden og synger høyt av hjertets lyst.
Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
17.mai i utlandet viser at lengselen etter et samhold og et samfunn ligger dypt i oss. Barack Obama skriver på Instagram idag i forbindelse med 2020 graduation day i USA. «So here’s my quick advice: Be fearless. Always do what you think is right. And always work to build a community. No one does big things all by themselves»
Hjertelig til lykke med dagen, Norge!
Vis verden hva Norge har funnet sammen.
Det er en big thing.
For dette samfunnet, dette samholdet - det kan kanskje hele verden finne. Kanskje vekkes en drøm om å skape dette i sitt eget land.
Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.
For verden hadde hatt godt av å få leve litt av Norges overskudd. Ja, jeg mener ikke oljepengene. Jeg mener kjærligheten, gleden, dugnadsånden og det rene og klare folkesinnet. For dere i Norge er av de første få som nå kan oppleve og se at den verden som er i emning. Jeg ser det allerede i sosiale medier og hva som kommer ut i mediene. Den norske regjeringen danser på TikTok på 17.mai. De bjuder på. Og Kongefamilien kjører i tog, mens befolkningen står på balkonger og gata og vinker. De store rollene er nye. Lederne tar tak. Og dette rører oss kanskje også så sterkt, for det er sterke symbolske handlinger av sannheten i at vi er alle like mye verdt. Innerst inne er vi alle på samme nivå. Og det viser oss også hvordan man best viser ansvar i disse tider. Gjennom medmenneskelighet og å gi av seg selv for fellesskapet.
Det ser ut til at det å danse, det å dele av sitt overskudd og glede, ja, det er å jobbe, det er å ta ansvar. Vi er alle på samme dansegulv. Og hvor kommer dansemusikken fra? Dypt inne i den fjellstø folkesjela kjenner dere idag takta av at:
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.
Vi gleder oss til å danse med dere.
I ordene fra Friedrich Nietsche: And those who were dancing were thought to be insane by those who could not hear the music.
Norge, dere hører musikken.
Dans. Feir! Joy is a really big thing.
Samfunnet.
Det at vi finner sammen.
Det at vi feirer og ærer det vi har funnet sammen.
Det at vi finner GLEDEN sammen.
Jeg kan ikke se noe annet viktigere akkurat nå.
Det er i sannhet Samfunnet.
Noe som bare kan bli funnet sammen.
Til lykke med dagen.
//
Etterord:
Ja, så lett kan en hverdag bli en fest når man har gode venner! Vi blir invitert til Familien Farstad fra Molde på 17.mai feiring! De ligger til anker uti bukta her, og byr på taco og is til oss, Rose&Hans fra Nederland, og Familien Slingshot fra Canada. For en twist! Life is like a box of chocolate!
Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Bildene over er fra Fakarava Polynesia fra ifjor 17.mai 2019 sammen med Fiesta og Alutia. Bildene under fra Opua, New Zealand 17.mai 2020 sammen med Slingshot, Vagebond og Queen. Ja alle disse er båtnavn ja :-) Og finfine mennesker. Samhold. Samfunn. Det trenger ikke være så stort. Det trenger visst ikke være så vanskelig.
Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.
17.mai 2020
Førstereis
Førstereis
New Zealand åpner smått om senn. Nå er vi nede i cirka samme regler som Norge hadde på sitt strengeste. Det betyr at vi kan dra ut med båten. Vi tar første mulighet og seiler todagersen opp til Opua.
Jeg har sjelden grått så mye for å reise fra en havn. Det er utrolig hvilken tilknytning denne spesielle tiden har skapt. Tusen takk, kjære Karen & Colin - dere er grunnen til at vi kom til New Zealand! Takk, Jordan fra Florida og Sophie fra Québec; gulrotkake, bananbrød, Tacos og yoga vil aldri bli det samme igjen! Takk, Ann og Dominique fra Frankrike; for et liv dere har levd og lever! Takk, Thami fra Brasil, Rasmus fra Kiruna og Kikki fra Tsjekkia, vi savner allerede at dere ler og jammer inn i natten. Fankern, at vi ikke gjorde det enda mer!
En del av oss vil for alltid være her med dere. Og en del av oss vil alltid være i Lockdown. Denne tiden har forandret oss. Gjort inntrykk. Satt spor. Gitt innblikk.
La oss se nå, nå som utsikten forandres. Kanskje har tiden i lockdown også skapt innsikt.
Det er også en utrolig frihet å slippe tauene fra brygga. Seilerhjertet virkelig kjenner at havet strekker rundt hele kloden. At alt er mulig. At alle veier er åpne.
Seilerhjertet får dog en helsikkes Heartbeat. Det er et forbaska skitvær. Bølgene kommer fra en syklon uti havet. Vinden er rundt 25-40 knop. Og første døgnet kommer alt rett i sida. Det er som å ligge nederst i ballbingen på MacDonalds uten sjangs til å komme opp. For første gang ommøbleres absolutt alt i kjøkkenskapet. Og i magen vår. Julian og jeg ligger langstrakte hele første dagen.
Det var en litt røff start.
Det føltes som førstereis.
//
MilleMomenti: Peter, Julian, Håvard, Laila
Tauranga Bridge Marina i Bay of Plenty - Opua i Bay of Islands
13-15.mai 2020
New Zealand åpner smått om senn. Nå er vi nede i cirka samme regler som Norge hadde på sitt strengeste. Det betyr at vi kan dra ut med båten. Vi tar første mulighet og seiler todagersen opp til Opua.
Jeg har sjelden grått så mye for å reise fra en havn. Det er utrolig hvilken tilknytning denne spesielle tiden har skapt. Tusen takk, kjære Karen & Colin - dere er grunnen til at vi kom til New Zealand! Takk, Jordan fra Florida og Sophie fra Québec; gulrotkake, bananbrød, Tacos og yoga vil aldri bli det samme igjen! Takk, Ann og Dominique fra Frankrike; for et liv dere har levd og lever! Takk, Thami fra Brasil, Rasmus fra Kiruna og Kikki fra Tsjekkia, vi savner allerede at dere ler og jammer inn i natten. Fankern, at vi ikke gjorde det enda mer!
En del av oss vil for alltid være her med dere. Og en del av oss vil alltid være i Lockdown. Denne tiden har forandret oss. Gjort inntrykk. Satt spor. Gitt innblikk.
La oss se nå, nå som utsikten forandres. Kanskje har tiden i lockdown også skapt innsikt.
Det er også en utrolig frihet å slippe tauene fra brygga. Seilerhjertet virkelig kjenner at havet strekker rundt hele kloden. At alt er mulig. At alle veier er åpne.
Seilerhjertet får dog en helsikkes Heartbeat. Det er et forbaska skitvær. Bølgene kommer fra en syklon uti havet. Vinden er rundt 25-40 knop. Og første døgnet kommer alt rett i sida. Det er som å ligge nederst i ballbingen på MacDonalds uten sjangs til å komme opp. For første gang ommøbleres absolutt alt i kjøkkenskapet. Og i magen vår. Julian og jeg ligger langstrakte hele første dagen.
Det var en litt røff start.
Det føltes som førstereis.
//
MilleMomenti: Peter, Julian, Håvard, Laila
Tauranga Bridge Marina i Bay of Plenty - Opua i Bay of Islands
13-15.mai 2020
Note to self:
Ta en Lockdown i naturen
All you own
Våknet (!) imorges av at jeg sang (!!) dette:
The children are playing at the end of the day
Strangers are singing on our lawn
It's got to be more than flesh and bone
All that you've loved is all you own
❤️
Tom Waits: «Take it with me»
A lovely lockdown day in the Land of the Long white cloud
Her er det høst!
Vi har fyrt på peisen.
Skogstad har på ullsokker (ikke et årstidstegn)
Sola er lavt på himmelen.
Og Håvard henger høyt i masta, mens vi synger «Lift me» irriterende høyt:
Lift me, lift me from the ground
And don't ever put me down, oh no
And don't pick a fight with me
Just flip a coin my love, you've won
Oh Love, slips her hand inside my hand
Og det er jo ganske sant når det er jeg som både heiser han opp og skal fire han ned.
Over ser du bilde av utsikten fra båtplassen vår. Her kan man se hvorfor maoriene kalte New Zealand for Aotearoa ; the land of the long white cloud.
En fin dag.
21.april 2020
MilleMongomenti
Mount Manganui
Aotearoa
Her er det høst!
Vi har fyrt på peisen.
Skogstad har på ullsokker (ikke et årstidstegn)
Sola er lavt på himmelen.
Og Håvard henger høyt i masta, mens vi synger «Lift me» irriterende høyt:
Lift me, lift me from the ground
And don't ever put me down, oh no
And don't pick a fight with me
Just flip a coin my love, you've won
Oh Love, slips her hand inside my hand
Og det er jo ganske sant når det er jeg som både heiser han opp og skal fire han ned.
Over ser du bilde av utsikten fra båtplassen vår. Her kan man se hvorfor maoriene kalte New Zealand for Aotearoa ; the land of the long white cloud.
En fin dag.
21.april 2020
MilleMongomenti
Mount Manganui
Aotearoa
Ufattelige Fatu Hiva
(Throwback Tuesday)
Ufattelige Fatu Hiva
Throwback til Fatu Hiva: Etter 27 dager med hav og himmel og himmel og hav, fikk vi oppleve at det er mer mellom himmel og jord.
Det å se grønt igjen, det var som en eksplosjon for øynene. Det å gå mellom skog og fjell igjen, det var som å ha på VR briller, ja den verden som bygde seg opp foran oss, den føltes helt uvirkelig. Det å smake frukt, det kan bare beskrives som seksuelt.
Fatu Hiva er den første øya vest for Sør Amerika (bortsett fra Galapagos). Dette er øya hvor Liv og Thor Heyerdahl bodde, der de fikk høre at folket hadde kommet fra øst. Ja, der vi kom fra. Etter 27 dager med mest medvind og medstrøm, må vi si oss enig i at det er ganske logisk.
For oss så føltes det også som et mirakel å seile rett inn i armene til Birgitte og Olav i SY Alutia. «Velkommen på biff og rødvin ikveld!»
Det er nå et drøyt år siden vi kom i land her.
Et throwback til Fatu Hiva,
MilleMomenti: Julian, Håvard, Laila
1.april 2019
Det å se grønt igjen, det var som en eksplosjon for øynene. Det å gå mellom skog og fjell igjen, det var som å ha på VR briller, ja den verden som bygde seg opp foran oss, den føltes helt uvirkelig. Det å smake frukt, det kan bare beskrives som seksuelt.
Fatu Hiva er den første øya vest for Sør Amerika (bortsett fra Galapagos). Dette er øya hvor Liv og Thor Heyerdahl bodde, der de fikk høre at folket hadde kommet fra øst. Ja, der vi kom fra. Etter 27 dager med mest medvind og medstrøm, må vi si oss enig i at det er ganske logisk.
For oss så føltes det også som et mirakel å seile rett inn i armene til Birgitte og Olav i SY Alutia. «Velkommen på biff og rødvin ikveld!»
Det er nå et drøyt år siden vi kom i land her.
Et throwback til Fatu Hiva,
MilleMomenti: Julian, Håvard, Laila
1.april 2019
Perspektiv
Vi tenker at et døgn er altfor lite for å endre en vane. For å fornye oss.
På bare et lite døgn har sola sett absolutt hele jorda vår.
Vi tenker at lite skjer på bare én måned.
På en måned har månen gått rundt jorda, og vi har sett den i alle faser.
Vi tenker at ett år er altfor lite for å fornye oss alle.
På ett år har hele jorda vår gått rundt hele sola.
Vi tenker også ofte at det er så himla mye snakk om fornyelse og forandring hele tiden.
Alt dette skjer mens jorda spinner i 1670 km/t rundt sin egen akse, og både sola og vi raser gjennom verdensrommet i 70.000 km/t.
Men for oss, så opplever vi det som om vi står helt stille. At vi er på akkurat samme sted.
Hele tiden.
"Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten"
Dagen vår startet med å lese Stein P Aasheims artikkel på NRK: "Bruk denne tiden for alt den er verdt". Det er det vakreste vi noen gang har lest. Det ble tårevått rett og slett. Tårene var så salte at de smakte hav. Sånt rent hav som bare finnes hjemme i Nord Norge.
Han starter med ordene: "Det er ingen framtid lenger for eventyrere og globetrottere." Den satt i magan på en seilerfamilie på andre siden av jorda.
I dyp respekt for en som virkelig har utforsket jordas vakreste steder og mennesker, så siterer jeg:
"I alle år har jeg lett etter eventyret der ute. Meningen med livet har alltid ligget bortenfor horisonten. Klart vi må bruke verden. Denne fargerike, fantastiske, mangfoldige kloden. Skal vi virkelig ikke kunne gjøre det lenger – reise?
Reis! – har jeg alltid sagt til barna mine. Kom dere ut! Opplev verden! Se hvordan andre lever. Bli inspirert av hvordan de tenker. Lær! Få venner i andre land og andre kulturer. Det gir perspektiv og referanser til eget liv. Det skaper tilhørighet. Det skaper samhold, respekt og forståelse – alt det verden trenger mer av.
Allerede før viruset var den tiden over. Kloden tåler det ikke lenger. Jeg vet det. Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten."
Åh. Jeg må ta et dypt pust inn.
Vi innser at det å seile med vår egen båt - et lite stykke Norge - ut i verden, ja, vi innser at det er en spesiell mulighet. Det er ikke mange som kan det. Både av egen evne og jordas evne. En takknemlighet skyller over oss. Og også en skyldfølelse, eller sagt på en bedre måte: En følelse av ansvar.
Vi har sett det. Noen steder og havner er overbefolket av seilbåtene allerede. De mest eksotiske øyene i Stillehavet har vært på Lonely Planet. Og er ikke så lonely lengre.
Med seilbåt er vi relativt selvforsynte og det er lette kjenne på følelsen av å være utenfor storsamfunnet. Ved første øyekast iallfall. Nå under corona, er det en slik sjargong i båters salgsannonser. Spesielt i de amerikanske: "The perfect hide away for you and your family" "With a sailboat, you are self sufficient".
Tja, men om vi zoomer litt mer inn, så ser vi at vår ´selvstendighet´ likevel er som en tysk bobilturist i Norge. Beklager at jeg sier det på sånt VG språk. Jeg ville bare si: Vi har kanskje med oss alt vi trenger, men om vi kommer i trøbbel, eller når vi må kaste søppel eller tømme kloakk, så gir vi trøbbelet vårt til de lokale. I tillegg: Vi er nå i New Zealand, og vi kan ikke reise noe annet sted. Og New Zealand må dermed ta vare på oss. Og takk og lov: det gjør de!!
Vi er så imponerte hvordan NZ takler denne krisen. Statsminister Jacinda Arderns håndtering beskrives som en «masterclass in leadership» av både kritiske nasjonale aviser, the Independent i UK, Forbes Magazine og Washington Post. Dagen før lockdown fikk for eksempel alle vi utlendinger en hyggelig Mail om at våre visa var automatisk forlenget til september: «Stay safe. Kia kaha»
Den lille byen vår har plakater og skjermer med: «Be calm. Be conscious. Be kind». Det er som å være i et ashram. På supermarked står det: «We got this, Kiwis. We get through together». I påsken hadde Jacinda en pressekonferanse hvor hun snakket med barna om at påskeharen er en essential business og at den ville være på jobb denne påsken også, bare med litt andre regler. Hun har kuttet sin egen lønn med 20% i solidaritet og sin team effort for alle de som nå har det tøft økonomisk. Hennes lønn var 1,5 mill for å lede et helt land. Og Jacinda legger også ut på sin Instagram slikt som «Aroha from afar». Aroha er maori for handlinger med kjærlighet og forståelse. Har vi et slikt ord på norsk? Det sier forresten sitt at jeg allerede kaller henne med fornavn. Tror ikke jeg ville sagt Angela, Donald, Boris, Emmanuel eller Vladimir. Hun føles som en venn, hun statsministeren her. Og som en streng mor. For jaggu er det strengt her.
«Distance, but not distant. Isolation, but not isolated. You can always get in touch with us.
- the New Zealand Government»
Alt er stengt her. Du må ha 2 meter distanse fra alle. Det er kun en person per familie i butikken, kun 50 pers om gangen i gedigne supermarked. Det er ofte roadblocks hvor politiet ber folk om å holde seg til sitt område. Det er ikke lov å bade, fiske, surfe. Alle havner og landegrenser er stengte. Vi har ikke lov å kjøre gummibåt en gang, langt mindre seile av sted. Heldigvis vil vi helst ikke være noe annet sted. Når ting er skummelt, er det ingen bedre sted enn å være hjemme hos en snill og rettskaffen mor.
Vi hadde jo tenkt å reise til Fiji. Men en plan er jo ingenting, det er som "luft" som kanskje kan inhaleres en gang i fremtiden. En varm stillehavsøy kunne jo kjennes forlokkende til fordel for høststormene her. Men nå betyr klima veldig lite for oss. Vi føler oss velkomne her. Det gir en god trygghet i seg selv. Jeg må innrømme at tanken min går til alle immigranter og båtflyktninger som får en kald skulder og verre enn det. At man har kommet over det nifse, store, kalde havet, for å oppdage at ens medmennesker enda farligere... At det skal være så forskjell på folk...
Vi er utrolig takknemlige for at vi er velkomne her. Og at vi kjenner NZ virkelig tar vare på oss også. Det gir oss lyst til å ta godt vare på New Zealand også.
Andre seilere er stuck på mindre hyggelige og trygge steder. Vi er glade for at vi nå ikke er i Karibien, Panama eller ute på Stillehavet. I Karibien må seilerne nå ut på grunn av hurricane season. Her arrangeres det nå en konvoi for å seile sammen til Europa, det er ofte en strabasiøs tur. I tillegg er det ingen båtdeler og lite diesel å få tak i. Om vi hadde vært i Panama, så ville jeg vært redd, svett og unngått butikker. For de som er ute på Stillehavet, så er det ulike opplevelser fra folk. Men det kan ikke være lett å ankomme en øy som per definisjon er stengt. Og at den definisjonen ivaretas av franske myndigheter. Det er flere seilere som reiser hjem med fly. Det ryktes at siste fly herfra til Norge gikk i går.
Og hva skjer når grensene åpnes igjen? Vil det bli lettere å komme inn i land, fordi landet eller havna trenger det eventuelle økonomiske tilskuddet? Eller blir det vanskeligere, fordi landet har lært hvor kostbart et menneske kan være? Ikke dyrebart altså, men kostbart.
Det er ikke enkelt å være verdensborger i en krise hvor hvert enkelt land har kun ansvar for sitt. Det er liksom ingen som har ansvar for verden. Rent bortsett fra oss verdensborgere selv.
-
Det neste laget av innsikt som denne artikkelen ga oss, det laget var enda litt nærmere hjerterota. Stein P. deler at det han helst ville opplevd igjen var alle de nære turene med barna sine.
Det er som om jeg ser for meg kjøkkenet hos Familien Aasheim. Med ungene midt i hverdagens hurlumhei, samtidig som han pakker og planlegger for turer til de han nevner: Sibir, Alaska, Tasmania, Canada, Grønland, Antarktis, Nepal, Peru, Sahara, Island, Mongolia, Argentina. Og nå står en litt eldre far og ser tilbake og tenker at han savner mer da han var hjemme.
Mange ville gitt mye for å få vært med på ekspedisjonene. Problemet er at altfor mange har altfor mye å gi for å dra på slike turer. At det blir for mye, for mange.
Kanskje det er på tide at vi mennesker med de store drømmer lever mer for de små nære øyeblikkene.
Og i det hele tatt at innholdet i det vi nå kaller "store drømmer", at det kan få tilflyt av det som er nært, godt og kjent.
Jeg håper på en storhetstid for de som helt åpenbart drømmer om å ha en god hverdag i nærområdet. Alle de som lever drømmen hjemme med familien sin. De som ikke alltid snakker så høyt, fordi det ikke er så eksotiske hashtags og bisetninger. Det er jo ikke ofte vi snakker om det som er «vanlig» og «dagligdags». Selv om det nettopp er det som per def burde engasjere oss alle.
Heldigvis har Hverdagsheltene fått ny driv nå under lockdown. Det er virkelig inspirerende å se hvordan folk har hverdagen sin hjemme nå. Folk flest er fete!
Kanskje vi alle må omformulere hva som er en stor drøm. Kanskje Hverdagen nå kan få sin renessanse? At det er legitimt både på CV og i sosiale lag og i klassens minnebok å skrive: Jeg drømmer om å ha en god hverdag.
Hva er en god hverdag?
Kanskje hverdagsheltene kan engasjere oss nok til at vi nå finner en god rytme i hverdagen som et samfunn.
Vi her i MilleMomenti må innrømme at det var hverdagens litt for raske rytme som gjorde at vi ønsket å seile bort derifra.
At tempoet i Oslo var litt raskere enn vi nordmenn kan puste. Det føltes som 3000-meteren i 3.gym. Ingen ville egentlig løpe i sørpa, men alle løp så fort de kunne. Hvem er gymlæreren i samfunnet vårt egentlig? Den som trener oss, skyver oss, holder stoppeklokka. Hvem vil egentlig være med på dette?
En hverdag som føles som en 3000 meter, det er ikke noe å løpe frem mot.
Kjære gymlærer: Hvorfor må vi løpe raskere enn forrige gang? Kjære sjef: Hvorfor må vi tjene mer enn ifjor? Kjære lærer: Hvorfor må vi gjøre det bedre enn igår? Kjære forbruker: Hvorfor må alt alltid gå raskere? I denne komparative tankegangen vår: Alt dette beløper seg jo ikke til en hverdag som i sannhet blir bedre.
For: Hvem har bestemt at en vanlig hverdag skulle bli 8 timer jobb, 1 time kø, 1 time trening (yeah right), 2 timer husarbeid og resten på barna?
Og nå står en litt eldre far og ser tilbake og tenker at han savner mer da han var hjemme.
Jeg husker enda godt det vi reiste fra. Vi ville gjerne ha et hverdagsliv som var mer et liv. Og vi klarte ikke helt å skjønne hvordan der hjemme. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg i fremtiden kan kombinere en hverdag med et liv. Jeg vet ærlig talt ikke. Det å se på hverdagen på avstand, det har ikke akkurat gjort den rosenrød. Jeg vil ikke tilbake til den timeplanen. Ei heller den tabloide atmosfæren som føltes som dens uekte omgivelser. Vi ville være et sted som føltes mer sant.
For å bruke en metafor: Radioen ute i samfunnet var liksom alltid innstilt på P4 morgenshow med hitlåter fra 80-tallet. "Vi kjenner lyden av Norge", sa de. Åja? Og skremte oss vekk derifra.
Om vi ser og hører på sosiale medier, så ser det heldigvis ut til at P4 tar feil. At det faktisk er en helt annen lyd i Norge. At det ikke ligner Norges mest hørte radiokanaler. At det ikke er meningsløs pjatt, dagens kø inn til byen (samme som igår) og «Jenter som kommer, jenter som går» som er lyden av Norge.
Bli med meg på et tankeeksperiment nå. La oss se på Norge bakenfor de som roper høyest, pjatter avgårde og mener mest. Se forbi de uekte tabloide overskriftene i medier som åpenbart tror du både er tunglært, liker frykt og problemer og der din verdi måles i ditt «klikk». La oss høre bakenfor alle høylytte politikere hvis sterke meninger er formulert for å passe inn på disse tidligere nevnte mediene.
Se heller på familien din, skolen din, nabolaget ditt. De er et lite stykke Norge. De er ditt Norge. Kjenn på at det er en annen, mer ekte groove. En dypere takt. Grooven av hverdagsheltene og ildsjelene. De som tar en for laget. Og hør enda litt bedre etter, så virkelig kjenner du: Grooven av helt vanlige folk som rett og slett bare vil leve et godt og trygt liv.
For folkens, hør nå her. Vi er et folk som har ord som "dugnad" og "koselig", samtidig som vi er en av verdens rikeste land. Vi har åpne hytter på fjellet, og vi sier "hei" i skisporet. Selv om vi selv har mye fokus på business og manglende innovasjoner, så topper vi vel kun pallen på velferd, pappa-perm og likestilling. Og vi er litt lei av å smøre matpakker til skolematen, men vi lager liksom ikke noe fuzz ut av det. (Se for deg om det ville vært slik i USA). Selv om få i verden vet hvor Norge er, finnes internasjonale fredsavtaler under navnet "Oslo-avtalen". Selv om vi tjener penger på olje, så er vi som befolkning mer miljøvennlige enn verdens gjennomsnitt. Vi har ikke helt olja hender. Alt dette må da si noe. At vi ER reale bra folk. At vi er BRA på hverdag. Og at vi er mer kloke, reflekterte og gjennomtenkte enn det VGs forsider, valgparoler og P4s morgenshow skulle tilsi. At vi er bedre og mer helhjerta enn vi selv skulle tro.
At vi er hel ved. Som ikke brenner opp så lett, men som holder varmen lenge.
Så: Kjære hverdagshelter. Kjære alle dere i den norske folkesjela: Kom ut av skapet. Dere lever nå den drømmen som verden rett og slett lengter etter. En god hverdag.
Ahh! Jeg vil så gjerne lære!
Og etter lockdown: kan verdens beste mødre og fedre komme ut i gata og ut på ball-løkka? For hva om også nabolaget kjennes som et hjem? For hei; det er det. Vi nordmenn vet jo hvordan lage det koselig. Og vi vet jo hvordan ha dugnad. Ja tenk hvor mye mindre vei vi har å gå enn resten av verden.. For de fleste som leser dette, så sparker jeg inn åpne dører. Mange nabolag i Norge øser av hjemmeglede.
Jeg sier det igjen: Nordmenn lever den drømmen som verden rett og slett lengter etter. En god hverdag. I et trygt nabolag. Dere der hjemme; ser dere hva dette er? En mulighet. Jeg vet ikke om den kan ta form som valgparole, nye produkter, tjenester eller grunderforetak. Jeg bare vet: Alle har en hverdag, få vet hvordan best leve i den. Så, kjære hverdagshelt, lær oss hverdag på nytt!
«For nå står en litt eldre far og ser tilbake og tenker at han savner mer da han var hjemme.»
Og kjære oppdagere. Hva med at vi kan oppdage noe nytt her vi er?
At vi som alltid har søkt så langt utover for å finne frihet, at vi pumper inn litt frihet og glede i våre innerste sirkler?
At vi som drømmer om fjerne kyster også skjønner at vi kan finne like stor glede i tjønna like ved huset.
At vi kan være fornøyd med der vi er. Landet vi bor. Også i helgene. Og i feriene.
At vi kan være fornøyde i stua vår, helt uten å ha et vindu mot verden som heter fjernsyn. "Så nært, men dog så fjernt". Ja, la meg ikke bli helt radikal her, men kanskje vårt vindu mot verden også kan være et helt ekte vindu - mot vår egen by eller vår egen hage.
Og rett og slett: at vi er fornøyde. Ferdig snakka.
At den elleville gleden som utløses av å klare noe stort og uoverkommelig, kanskje kan vi jobbe like hardt for å kjenne en slik ellevill glede i søndagens familiemiddag. Mange ville kanskje sagt at akkurat DET er uoverkommelig. Men tenk om vi hadde jobbet like hardt med å skape god stemning i stua, som vi jobber med å motivere oss selv opp på neste fjelltopp, over neste hav, inn i neste skritt i New York maraton. Tenk om.
For vår egen del: Vi kan mye om hvordan overleve i Stillehavet. Men hva opplever mamma min nå? Jeg skulle likt å vite. Vi vet hvordan bunkre hva slags mat i Panama city. Men hva er yndlingsmaten til den voksne datteren vår Mille? Er det fortsatt taco? Vi har hatt to meters haier som våre husdyr under båten, men vi visste jaggu ikke at Jomar, sønnen vår på 27, hadde fått seg hund.
Jeg husker da vi kom til New Zealand. En av de beste åpenbaringene var at vi ikke var turister lengre. Vi kjente nok folk, nok lokale til å få komme hjem til folk, komme inn i hverdagslivet. Ja vi var liksom ikke som en bergenser på Geilo, en sånn som «føler» han er hjemme og tar seg til rette. Men vi var mer som søskenbarnet til han på Gjøvik. Vi kjente oss som en del av familien.
Jeg vet ikke om jeg rett og slett er den sta typen som måtte seile eksakt halve jorda rundt for å faktisk kjenne dragningen til å være hjemme, til å være nær.
At jeg måtte liksom trekke lerretet maksimalt ut for å starte på å male detaljene i bildet.
Kanskje hvert menneske selv må oppleve det utrolige og store for å se det åpenbare enkle?
Eller kan vi kanskje lære av hverandre, også i slike store perspektiver?
Og er det ikke slik at en åpenbaring ofte er enkel?
Denne reisen har virkelig lært oss mye. Og vi aner ikke heller hvor den tar oss med videre. Verken i innsikt eller utsikt fra byssa.
Vi reiser rundt som en skilpadde med hjemmet med oss. Og i den innerste sirkelen i vår familie på tre, har vi virkelig levd nært.
Og kanskje det er nettopp derfor jeg nå lengter etter en sterkere nærhet til de rundt oss: familie, venner, klassen og naboer og til det rundt oss: samfunnet og naturen.
For jeg vet hvor godt det er å være nær.
En ny oppdagelsesreise nå kan være: Hva er en god hverdag? Hva er et godt hjem? Hva er et godt nærområde? Hva er et godt nabolag?
Svarene på alle disse spørsmål finnes best hitenfor horisonten.
På en god dag på havet er horisonten cirka 40 kilometer unna - i alle retninger. Det er veldig, veldig stort faktisk
Meningen med hverdagslivet ligger alltid hitenfor horisonten. Uansett hvor i verden vi er.
Kjære Stein P, takk, vi lover å bruke tiden nå for alt den er verdt.
Julian, Håvard, Laila
Eventyrere
13.april 2020
Ps - vi er helt starstruck her i byssa, for selveste Stein P Aasheim har lest artikkelen vår og ønsker oss god reise hjemover. Meta-øyeblikk. Helt meta.
Han starter med ordene: "Det er ingen framtid lenger for eventyrere og globetrottere." Den satt i magan på en seilerfamilie på andre siden av jorda.
I dyp respekt for en som virkelig har utforsket jordas vakreste steder og mennesker, så siterer jeg:
"I alle år har jeg lett etter eventyret der ute. Meningen med livet har alltid ligget bortenfor horisonten. Klart vi må bruke verden. Denne fargerike, fantastiske, mangfoldige kloden. Skal vi virkelig ikke kunne gjøre det lenger – reise?
Reis! – har jeg alltid sagt til barna mine. Kom dere ut! Opplev verden! Se hvordan andre lever. Bli inspirert av hvordan de tenker. Lær! Få venner i andre land og andre kulturer. Det gir perspektiv og referanser til eget liv. Det skaper tilhørighet. Det skaper samhold, respekt og forståelse – alt det verden trenger mer av.
Allerede før viruset var den tiden over. Kloden tåler det ikke lenger. Jeg vet det. Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten."
Åh. Jeg må ta et dypt pust inn.
Vi innser at det å seile med vår egen båt - et lite stykke Norge - ut i verden, ja, vi innser at det er en spesiell mulighet. Det er ikke mange som kan det. Både av egen evne og jordas evne. En takknemlighet skyller over oss. Og også en skyldfølelse, eller sagt på en bedre måte: En følelse av ansvar.
Vi har sett det. Noen steder og havner er overbefolket av seilbåtene allerede. De mest eksotiske øyene i Stillehavet har vært på Lonely Planet. Og er ikke så lonely lengre.
Med seilbåt er vi relativt selvforsynte og det er lette kjenne på følelsen av å være utenfor storsamfunnet. Ved første øyekast iallfall. Nå under corona, er det en slik sjargong i båters salgsannonser. Spesielt i de amerikanske: "The perfect hide away for you and your family" "With a sailboat, you are self sufficient".
Tja, men om vi zoomer litt mer inn, så ser vi at vår ´selvstendighet´ likevel er som en tysk bobilturist i Norge. Beklager at jeg sier det på sånt VG språk. Jeg ville bare si: Vi har kanskje med oss alt vi trenger, men om vi kommer i trøbbel, eller når vi må kaste søppel eller tømme kloakk, så gir vi trøbbelet vårt til de lokale. I tillegg: Vi er nå i New Zealand, og vi kan ikke reise noe annet sted. Og New Zealand må dermed ta vare på oss. Og takk og lov: det gjør de!!
Vi er så imponerte hvordan NZ takler denne krisen. Statsminister Jacinda Arderns håndtering beskrives som en «masterclass in leadership» av både kritiske nasjonale aviser, the Independent i UK, Forbes Magazine og Washington Post. Dagen før lockdown fikk for eksempel alle vi utlendinger en hyggelig Mail om at våre visa var automatisk forlenget til september: «Stay safe. Kia kaha»
Den lille byen vår har plakater og skjermer med: «Be calm. Be conscious. Be kind». Det er som å være i et ashram. På supermarked står det: «We got this, Kiwis. We get through together». I påsken hadde Jacinda en pressekonferanse hvor hun snakket med barna om at påskeharen er en essential business og at den ville være på jobb denne påsken også, bare med litt andre regler. Hun har kuttet sin egen lønn med 20% i solidaritet og sin team effort for alle de som nå har det tøft økonomisk. Hennes lønn var 1,5 mill for å lede et helt land. Og Jacinda legger også ut på sin Instagram slikt som «Aroha from afar». Aroha er maori for handlinger med kjærlighet og forståelse. Har vi et slikt ord på norsk? Det sier forresten sitt at jeg allerede kaller henne med fornavn. Tror ikke jeg ville sagt Angela, Donald, Boris, Emmanuel eller Vladimir. Hun føles som en venn, hun statsministeren her. Og som en streng mor. For jaggu er det strengt her.
«Distance, but not distant. Isolation, but not isolated. You can always get in touch with us.
- the New Zealand Government»
Alt er stengt her. Du må ha 2 meter distanse fra alle. Det er kun en person per familie i butikken, kun 50 pers om gangen i gedigne supermarked. Det er ofte roadblocks hvor politiet ber folk om å holde seg til sitt område. Det er ikke lov å bade, fiske, surfe. Alle havner og landegrenser er stengte. Vi har ikke lov å kjøre gummibåt en gang, langt mindre seile av sted. Heldigvis vil vi helst ikke være noe annet sted. Når ting er skummelt, er det ingen bedre sted enn å være hjemme hos en snill og rettskaffen mor.
Vi hadde jo tenkt å reise til Fiji. Men en plan er jo ingenting, det er som "luft" som kanskje kan inhaleres en gang i fremtiden. En varm stillehavsøy kunne jo kjennes forlokkende til fordel for høststormene her. Men nå betyr klima veldig lite for oss. Vi føler oss velkomne her. Det gir en god trygghet i seg selv. Jeg må innrømme at tanken min går til alle immigranter og båtflyktninger som får en kald skulder og verre enn det. At man har kommet over det nifse, store, kalde havet, for å oppdage at ens medmennesker enda farligere... At det skal være så forskjell på folk...
Vi er utrolig takknemlige for at vi er velkomne her. Og at vi kjenner NZ virkelig tar vare på oss også. Det gir oss lyst til å ta godt vare på New Zealand også.
Andre seilere er stuck på mindre hyggelige og trygge steder. Vi er glade for at vi nå ikke er i Karibien, Panama eller ute på Stillehavet. I Karibien må seilerne nå ut på grunn av hurricane season. Her arrangeres det nå en konvoi for å seile sammen til Europa, det er ofte en strabasiøs tur. I tillegg er det ingen båtdeler og lite diesel å få tak i. Om vi hadde vært i Panama, så ville jeg vært redd, svett og unngått butikker. For de som er ute på Stillehavet, så er det ulike opplevelser fra folk. Men det kan ikke være lett å ankomme en øy som per definisjon er stengt. Og at den definisjonen ivaretas av franske myndigheter. Det er flere seilere som reiser hjem med fly. Det ryktes at siste fly herfra til Norge gikk i går.
Og hva skjer når grensene åpnes igjen? Vil det bli lettere å komme inn i land, fordi landet eller havna trenger det eventuelle økonomiske tilskuddet? Eller blir det vanskeligere, fordi landet har lært hvor kostbart et menneske kan være? Ikke dyrebart altså, men kostbart.
Det er ikke enkelt å være verdensborger i en krise hvor hvert enkelt land har kun ansvar for sitt. Det er liksom ingen som har ansvar for verden. Rent bortsett fra oss verdensborgere selv.
-
Det neste laget av innsikt som denne artikkelen ga oss, det laget var enda litt nærmere hjerterota. Stein P. deler at det han helst ville opplevd igjen var alle de nære turene med barna sine.
Det er som om jeg ser for meg kjøkkenet hos Familien Aasheim. Med ungene midt i hverdagens hurlumhei, samtidig som han pakker og planlegger for turer til de han nevner: Sibir, Alaska, Tasmania, Canada, Grønland, Antarktis, Nepal, Peru, Sahara, Island, Mongolia, Argentina. Og nå står en litt eldre far og ser tilbake og tenker at han savner mer da han var hjemme.
Mange ville gitt mye for å få vært med på ekspedisjonene. Problemet er at altfor mange har altfor mye å gi for å dra på slike turer. At det blir for mye, for mange.
Kanskje det er på tide at vi mennesker med de store drømmer lever mer for de små nære øyeblikkene.
Og i det hele tatt at innholdet i det vi nå kaller "store drømmer", at det kan få tilflyt av det som er nært, godt og kjent.
Jeg håper på en storhetstid for de som helt åpenbart drømmer om å ha en god hverdag i nærområdet. Alle de som lever drømmen hjemme med familien sin. De som ikke alltid snakker så høyt, fordi det ikke er så eksotiske hashtags og bisetninger. Det er jo ikke ofte vi snakker om det som er «vanlig» og «dagligdags». Selv om det nettopp er det som per def burde engasjere oss alle.
Heldigvis har Hverdagsheltene fått ny driv nå under lockdown. Det er virkelig inspirerende å se hvordan folk har hverdagen sin hjemme nå. Folk flest er fete!
Kanskje vi alle må omformulere hva som er en stor drøm. Kanskje Hverdagen nå kan få sin renessanse? At det er legitimt både på CV og i sosiale lag og i klassens minnebok å skrive: Jeg drømmer om å ha en god hverdag.
Hva er en god hverdag?
Kanskje hverdagsheltene kan engasjere oss nok til at vi nå finner en god rytme i hverdagen som et samfunn.
Vi her i MilleMomenti må innrømme at det var hverdagens litt for raske rytme som gjorde at vi ønsket å seile bort derifra.
At tempoet i Oslo var litt raskere enn vi nordmenn kan puste. Det føltes som 3000-meteren i 3.gym. Ingen ville egentlig løpe i sørpa, men alle løp så fort de kunne. Hvem er gymlæreren i samfunnet vårt egentlig? Den som trener oss, skyver oss, holder stoppeklokka. Hvem vil egentlig være med på dette?
En hverdag som føles som en 3000 meter, det er ikke noe å løpe frem mot.
Kjære gymlærer: Hvorfor må vi løpe raskere enn forrige gang? Kjære sjef: Hvorfor må vi tjene mer enn ifjor? Kjære lærer: Hvorfor må vi gjøre det bedre enn igår? Kjære forbruker: Hvorfor må alt alltid gå raskere? I denne komparative tankegangen vår: Alt dette beløper seg jo ikke til en hverdag som i sannhet blir bedre.
For: Hvem har bestemt at en vanlig hverdag skulle bli 8 timer jobb, 1 time kø, 1 time trening (yeah right), 2 timer husarbeid og resten på barna?
Og nå står en litt eldre far og ser tilbake og tenker at han savner mer da han var hjemme.
Jeg husker enda godt det vi reiste fra. Vi ville gjerne ha et hverdagsliv som var mer et liv. Og vi klarte ikke helt å skjønne hvordan der hjemme. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg i fremtiden kan kombinere en hverdag med et liv. Jeg vet ærlig talt ikke. Det å se på hverdagen på avstand, det har ikke akkurat gjort den rosenrød. Jeg vil ikke tilbake til den timeplanen. Ei heller den tabloide atmosfæren som føltes som dens uekte omgivelser. Vi ville være et sted som føltes mer sant.
For å bruke en metafor: Radioen ute i samfunnet var liksom alltid innstilt på P4 morgenshow med hitlåter fra 80-tallet. "Vi kjenner lyden av Norge", sa de. Åja? Og skremte oss vekk derifra.
Om vi ser og hører på sosiale medier, så ser det heldigvis ut til at P4 tar feil. At det faktisk er en helt annen lyd i Norge. At det ikke ligner Norges mest hørte radiokanaler. At det ikke er meningsløs pjatt, dagens kø inn til byen (samme som igår) og «Jenter som kommer, jenter som går» som er lyden av Norge.
Bli med meg på et tankeeksperiment nå. La oss se på Norge bakenfor de som roper høyest, pjatter avgårde og mener mest. Se forbi de uekte tabloide overskriftene i medier som åpenbart tror du både er tunglært, liker frykt og problemer og der din verdi måles i ditt «klikk». La oss høre bakenfor alle høylytte politikere hvis sterke meninger er formulert for å passe inn på disse tidligere nevnte mediene.
Se heller på familien din, skolen din, nabolaget ditt. De er et lite stykke Norge. De er ditt Norge. Kjenn på at det er en annen, mer ekte groove. En dypere takt. Grooven av hverdagsheltene og ildsjelene. De som tar en for laget. Og hør enda litt bedre etter, så virkelig kjenner du: Grooven av helt vanlige folk som rett og slett bare vil leve et godt og trygt liv.
For folkens, hør nå her. Vi er et folk som har ord som "dugnad" og "koselig", samtidig som vi er en av verdens rikeste land. Vi har åpne hytter på fjellet, og vi sier "hei" i skisporet. Selv om vi selv har mye fokus på business og manglende innovasjoner, så topper vi vel kun pallen på velferd, pappa-perm og likestilling. Og vi er litt lei av å smøre matpakker til skolematen, men vi lager liksom ikke noe fuzz ut av det. (Se for deg om det ville vært slik i USA). Selv om få i verden vet hvor Norge er, finnes internasjonale fredsavtaler under navnet "Oslo-avtalen". Selv om vi tjener penger på olje, så er vi som befolkning mer miljøvennlige enn verdens gjennomsnitt. Vi har ikke helt olja hender. Alt dette må da si noe. At vi ER reale bra folk. At vi er BRA på hverdag. Og at vi er mer kloke, reflekterte og gjennomtenkte enn det VGs forsider, valgparoler og P4s morgenshow skulle tilsi. At vi er bedre og mer helhjerta enn vi selv skulle tro.
At vi er hel ved. Som ikke brenner opp så lett, men som holder varmen lenge.
Så: Kjære hverdagshelter. Kjære alle dere i den norske folkesjela: Kom ut av skapet. Dere lever nå den drømmen som verden rett og slett lengter etter. En god hverdag.
Ahh! Jeg vil så gjerne lære!
Og etter lockdown: kan verdens beste mødre og fedre komme ut i gata og ut på ball-løkka? For hva om også nabolaget kjennes som et hjem? For hei; det er det. Vi nordmenn vet jo hvordan lage det koselig. Og vi vet jo hvordan ha dugnad. Ja tenk hvor mye mindre vei vi har å gå enn resten av verden.. For de fleste som leser dette, så sparker jeg inn åpne dører. Mange nabolag i Norge øser av hjemmeglede.
Jeg sier det igjen: Nordmenn lever den drømmen som verden rett og slett lengter etter. En god hverdag. I et trygt nabolag. Dere der hjemme; ser dere hva dette er? En mulighet. Jeg vet ikke om den kan ta form som valgparole, nye produkter, tjenester eller grunderforetak. Jeg bare vet: Alle har en hverdag, få vet hvordan best leve i den. Så, kjære hverdagshelt, lær oss hverdag på nytt!
«For nå står en litt eldre far og ser tilbake og tenker at han savner mer da han var hjemme.»
Og kjære oppdagere. Hva med at vi kan oppdage noe nytt her vi er?
At vi som alltid har søkt så langt utover for å finne frihet, at vi pumper inn litt frihet og glede i våre innerste sirkler?
At vi som drømmer om fjerne kyster også skjønner at vi kan finne like stor glede i tjønna like ved huset.
At vi kan være fornøyd med der vi er. Landet vi bor. Også i helgene. Og i feriene.
At vi kan være fornøyde i stua vår, helt uten å ha et vindu mot verden som heter fjernsyn. "Så nært, men dog så fjernt". Ja, la meg ikke bli helt radikal her, men kanskje vårt vindu mot verden også kan være et helt ekte vindu - mot vår egen by eller vår egen hage.
Og rett og slett: at vi er fornøyde. Ferdig snakka.
At den elleville gleden som utløses av å klare noe stort og uoverkommelig, kanskje kan vi jobbe like hardt for å kjenne en slik ellevill glede i søndagens familiemiddag. Mange ville kanskje sagt at akkurat DET er uoverkommelig. Men tenk om vi hadde jobbet like hardt med å skape god stemning i stua, som vi jobber med å motivere oss selv opp på neste fjelltopp, over neste hav, inn i neste skritt i New York maraton. Tenk om.
For vår egen del: Vi kan mye om hvordan overleve i Stillehavet. Men hva opplever mamma min nå? Jeg skulle likt å vite. Vi vet hvordan bunkre hva slags mat i Panama city. Men hva er yndlingsmaten til den voksne datteren vår Mille? Er det fortsatt taco? Vi har hatt to meters haier som våre husdyr under båten, men vi visste jaggu ikke at Jomar, sønnen vår på 27, hadde fått seg hund.
Jeg husker da vi kom til New Zealand. En av de beste åpenbaringene var at vi ikke var turister lengre. Vi kjente nok folk, nok lokale til å få komme hjem til folk, komme inn i hverdagslivet. Ja vi var liksom ikke som en bergenser på Geilo, en sånn som «føler» han er hjemme og tar seg til rette. Men vi var mer som søskenbarnet til han på Gjøvik. Vi kjente oss som en del av familien.
Jeg vet ikke om jeg rett og slett er den sta typen som måtte seile eksakt halve jorda rundt for å faktisk kjenne dragningen til å være hjemme, til å være nær.
At jeg måtte liksom trekke lerretet maksimalt ut for å starte på å male detaljene i bildet.
Kanskje hvert menneske selv må oppleve det utrolige og store for å se det åpenbare enkle?
Eller kan vi kanskje lære av hverandre, også i slike store perspektiver?
Og er det ikke slik at en åpenbaring ofte er enkel?
Denne reisen har virkelig lært oss mye. Og vi aner ikke heller hvor den tar oss med videre. Verken i innsikt eller utsikt fra byssa.
Vi reiser rundt som en skilpadde med hjemmet med oss. Og i den innerste sirkelen i vår familie på tre, har vi virkelig levd nært.
Og kanskje det er nettopp derfor jeg nå lengter etter en sterkere nærhet til de rundt oss: familie, venner, klassen og naboer og til det rundt oss: samfunnet og naturen.
For jeg vet hvor godt det er å være nær.
En ny oppdagelsesreise nå kan være: Hva er en god hverdag? Hva er et godt hjem? Hva er et godt nærområde? Hva er et godt nabolag?
Svarene på alle disse spørsmål finnes best hitenfor horisonten.
På en god dag på havet er horisonten cirka 40 kilometer unna - i alle retninger. Det er veldig, veldig stort faktisk
Meningen med hverdagslivet ligger alltid hitenfor horisonten. Uansett hvor i verden vi er.
Kjære Stein P, takk, vi lover å bruke tiden nå for alt den er verdt.
Julian, Håvard, Laila
Eventyrere
13.april 2020
Ps - vi er helt starstruck her i byssa, for selveste Stein P Aasheim har lest artikkelen vår og ønsker oss god reise hjemover. Meta-øyeblikk. Helt meta.
Challenge
You must always be willing to truly consider evidence and beliefs that contradicts your knowledge and beliefs.
And admit the possibility that you may be wrong.
Intelligence is not knowing everything.
It is the ability to challenge everything you know.
- From Nassim Harameins Facebookpage
Hardcore selvutvikling
Nå er det mange som bruker tiden til selvutvikling. Og til å tenke over hvilket liv man ønsker å leve. Hvilken hverdag som ønskes.
Om du er litt hardcore og har sansen for effektivitet, så kan jeg nå gi deg en metode.
Den er hard core i den forstand at den gir en mulighet til å få din sannhet rett i fleisen.
Om livet ditt. Om deg selv.
Hvor du selv kan se hvordan du kan utvikle livet ditt. Og hvordan utvikle deg selv. Noen vil allerede her si at "men hei, det er jo ett av samme". Da vil jeg gjerne også si: "Really? Show me!"
Let´s do it hardcore:
1) Sitt i din egen stue, eller kontorstol. Så MIDT i din hverdag som overhodet mulig. MIDT i ditt eget liv.
2) Ta et par dype pust.
3) Tøm hodet. Som om du sitter sammen med din beste venn som sier: "Jeg må fortelle deg en hemmelighet". I det den setningen faller, så vil muligens mange titalls scenarier falle i hodet ditt. Men etter det, vil det bli en stillhet, et tomrom. Fordi du faktisk ikke vet.
4) I dette rommet, si til deg selv: "Jeg har skapt dette livet. Denne livssitasjonen har jeg skapt selv"
Dette er hele metoden.
Om du kjenner bomba detonere i magen, så trenger du ikke lese mer.
Oppdrag utført fra min side.
Jeg vil også minne deg på at jeg sa på forhånd at dette var 1) selvutvikling og 2) dette var hardcore. For bare noen minutter siden, hadde du valgt å lese denne artikkelen selv.
Se hva denne realiseringen er for deg.
Du har skapt livet ditt.
-
Om du ønsker mer input:
Vær åpen til det som kommer til deg.
Vær åpen til hvilke tanker som kommer.
Vær åpen med hvordan kroppen reagerer.
Bruk øyeblikket til å se livet ditt på avstand.
Bruk øyeblikket til å se DEG i LIVET DITT.
De drømmene du har hatt og har. Og muligens ikke fulgt.
Alle valgene du har tatt.
Alt du prioritert: valgt og valgt bort.
Alle elefantene i rommet du har bare latt være der. Alle humlene du har latt suse.
All deilig flaks du har hatt: Var de flaks? Eller var det intuisjon?
Du har gjort ditt aller beste.
Og alt har ført til NÅ.
Dette kan gi en uro.
Eller det gir en ro. En uendelig kjærlighet.
Eller begge deler.
Det ER garantert begge deler der, men som regel så er det uroen som kjennes best.
Det å se livet sitt på avstand, skaper samtidig en motstand. Det funker visst nesten som gravitasjon.
Pust i det. Vær i det nå.
Om du skulle ønske deg at noe var annerledes i fremtiden. Så vil den fremtiden også være i et type NÅ. Det funker ikke å ha et håp, om det håpet ikke er koblet til et NÅ, til en hverdag, til en faktisk handling.
Muligens gir det deg en vakker stolthet og lettelse: "Jah, dette er meg. Jeg har skapt dette."
Eller muligens gir det deg tanker som: "Jeg har absolutt ikke skapt dette. Det har bare blitt sånn" eller "Jeg har ikke skapt dette. Om JEG hadde fått velge, så hadde det ikke sett sånn ut" eller "For noe bullshit, om dette er sant, så prøv å si det til et barn i Syria"
Nå er det ingen barn i Syria som leser dette. Det er dessverre få barn i Syria som har mulighet til å tenke på selvutvikling. Jeg ville gitt en annen type hjelp og støtte til noen i en slik situasjon.
Desto mer uro dette steget skaper, jo mer potensiale og kraft har dette steget til å faktisk utvikle deg selv og livet ditt.
Desto større gap det er mellom "LIVET DITT" og "DEG", jo mer kontrast, jo mer power til å forene de to.
-
5) Etter noen dager kan du si: "Jeg skaper mitt eget liv."
Du flytter deg selv inn i presens.
6) Etter flere dager kan du si: "Livet har skapt meg. Jeg skaper min del av livet."
Du kan også si: Gud har skapt meg. Eller: Kjærlighet har skapt meg. Eller: Eksistensen har skapt meg. Ta det som faller deg lettest.
Du flytter dermed din oppfatning inn i det større bildet. Og om du tar innover deg sannheten i dette, så vil du nå oppleve at du får hjelp, støtte, support fra dette større. Life supports life.
På dette stadiet kan du gjerne også si "Livet lever gjennom meg". Det er en nydelig opplevelse å kjenne på.
7) Etter flere dager kan du si: "Min hverdag skaper verden."
Dette er både en åpenbaring og en reality check. At alt det hver enkelt tenker, sier og gjør i sitt liv, det skaper en hel verden.
Og om du er en Obama eller en Trump, en Einstein eller en Mandela, en Elvis Presley eller Mor Theresa, så er dette er også like sant: "Jeg kan skape et liv som forandrer verden"
Vel, det er få av oss som ser oss selv som så store. En av mine mest inspirerende tanker i så henseende er: Michelle Obama holdt sin aller første offentlige tale som 44-åring. Det er kun 12 år siden.
Du kan nå ta dette store, denne store visjonen inn i ditt liv og hverdag ved å omformulere dette "forandre verden" til å si:
"Jeg skaper et liv som utvikler verden."
For her ser du at dette er UANSETT SANT.
Sannheten er at LIVET og verden gjør seg bruk av deg uansett.
Du utvikler verden (bare) ved å leve livet ditt.
Forskjellen er på hvilket nivå du opplever det og medskaper det.
8) "Jeg utvikler"
Og dette leder oss lett inn til en ny sirkel i denne realiseringen:
Forskjellen mellom forandring og utvikling.
Det er mye snakk om forandring nå for tiden.
Vi mennesker er ofte redde for forandring, men lengter etter utvikling.
Og "utvikling" er nok også mer sant. Både hva gjelder oss selv og verden.
Når vi "forandrer oss", når noen "forandrer seg", så er det så mye som forblir deilig uforandret.
Faktisk, jo mer vi utvikler oss, desto mer kjenner vi på det som er uforanderlig evig og sant. Og desto mer vi kjenner inn på den enorme roen og plassen, jo mindre personlig og jævlig blir det å faktisk utvikle seg.
Når du ser at du må forandre noe, men ikke klarer: "Åh jeg kan ikke forandre meg", skift den til: "Jeg kan utvikle meg. Jeg kan utvikle dette." Hver gang du hører "We need to change everything", som kan høres ut som en voldsom vond ensidig revolusjon, snu det hele til å tenke: "We develop everything" og se at bildet av prosessen blir til flere tusen talls mennesker, muligheter og linjer.
Det å UTVIKLE noe kan også kjennes som er en mer menneskelig, sammenhengende prosess, enn det å forandre eller endre. Bare se, om du bruker ordet utvikle i en setning, så kan det aldri erstattes med å "skifte ut." Det blir liksom aldri så mekanisk og kaldt.
Og hver gang du er lut lei av alt som heter forandring og utvikling og selvrealisering og fandens oldemor: dykk dypt inn i det som er uforanderlig og evig: Der er alt som det skal være. Hele tiden. Helt sant.
Hvilket tar oss inn i det enkle, gode:
9) «Jeg er»
Både opplevelsen og virkeligheten i «Jeg skaper» og «Jeg er» er beskrevet lite her. Hvilket er ironisk og paradoksalt, fordi dette er jo det viktigste.
«Du er» - «Du skaper»
Jeg ønsket å gi deg et blankt lerret for dine egne farger, en ren scene for din magi, et rom som du dekorerer selv.
-
Tilbake til hardcore:
Sannheten er at LIVET og verden gjør seg bruk av deg uansett.
Forskjellen er på hvilket nivå du opplever det og medskaper det.
For dette er like sant for absolutt alle mennesker: Alle opplever sin del av Livet på sin måte.
Det kan både være ekstremt frustrerende og uendelig vakkert. Både når man iakttar seg selv og andre.
«When you love someone, love their journey» - Alicia Keys.
Alle ser Verden med sitt eget blikk og ståsted. Vi kan kanskje si at vi har 7 milliarder verdener; som til sammen er en felles menneskelig virkelighet. I den forstand; en virkelighet og bevisshetslag som man må være menneske for å "forstå" og leve i. 7 milliarder verdener på én jord.
Så tilbake til ditt liv, til mitt liv. Tilbake i sofakroken, i kontorstolen eller på lekeplassen med barna:
"Jeg skaper dette livet".
Fra nå.
Vi er liv. Jeg er liv.
Livet er i live i oss.
Lev vel. Liv vil.
-
//Laila
New Zealand
10.april 2020
Om du er litt hardcore og har sansen for effektivitet, så kan jeg nå gi deg en metode.
Den er hard core i den forstand at den gir en mulighet til å få din sannhet rett i fleisen.
Om livet ditt. Om deg selv.
Hvor du selv kan se hvordan du kan utvikle livet ditt. Og hvordan utvikle deg selv. Noen vil allerede her si at "men hei, det er jo ett av samme". Da vil jeg gjerne også si: "Really? Show me!"
Let´s do it hardcore:
1) Sitt i din egen stue, eller kontorstol. Så MIDT i din hverdag som overhodet mulig. MIDT i ditt eget liv.
2) Ta et par dype pust.
3) Tøm hodet. Som om du sitter sammen med din beste venn som sier: "Jeg må fortelle deg en hemmelighet". I det den setningen faller, så vil muligens mange titalls scenarier falle i hodet ditt. Men etter det, vil det bli en stillhet, et tomrom. Fordi du faktisk ikke vet.
4) I dette rommet, si til deg selv: "Jeg har skapt dette livet. Denne livssitasjonen har jeg skapt selv"
Dette er hele metoden.
Om du kjenner bomba detonere i magen, så trenger du ikke lese mer.
Oppdrag utført fra min side.
Jeg vil også minne deg på at jeg sa på forhånd at dette var 1) selvutvikling og 2) dette var hardcore. For bare noen minutter siden, hadde du valgt å lese denne artikkelen selv.
Se hva denne realiseringen er for deg.
Du har skapt livet ditt.
-
Om du ønsker mer input:
Vær åpen til det som kommer til deg.
Vær åpen til hvilke tanker som kommer.
Vær åpen med hvordan kroppen reagerer.
Bruk øyeblikket til å se livet ditt på avstand.
Bruk øyeblikket til å se DEG i LIVET DITT.
De drømmene du har hatt og har. Og muligens ikke fulgt.
Alle valgene du har tatt.
Alt du prioritert: valgt og valgt bort.
Alle elefantene i rommet du har bare latt være der. Alle humlene du har latt suse.
All deilig flaks du har hatt: Var de flaks? Eller var det intuisjon?
Du har gjort ditt aller beste.
Og alt har ført til NÅ.
Dette kan gi en uro.
Eller det gir en ro. En uendelig kjærlighet.
Eller begge deler.
Det ER garantert begge deler der, men som regel så er det uroen som kjennes best.
Det å se livet sitt på avstand, skaper samtidig en motstand. Det funker visst nesten som gravitasjon.
Pust i det. Vær i det nå.
Om du skulle ønske deg at noe var annerledes i fremtiden. Så vil den fremtiden også være i et type NÅ. Det funker ikke å ha et håp, om det håpet ikke er koblet til et NÅ, til en hverdag, til en faktisk handling.
Muligens gir det deg en vakker stolthet og lettelse: "Jah, dette er meg. Jeg har skapt dette."
Eller muligens gir det deg tanker som: "Jeg har absolutt ikke skapt dette. Det har bare blitt sånn" eller "Jeg har ikke skapt dette. Om JEG hadde fått velge, så hadde det ikke sett sånn ut" eller "For noe bullshit, om dette er sant, så prøv å si det til et barn i Syria"
Nå er det ingen barn i Syria som leser dette. Det er dessverre få barn i Syria som har mulighet til å tenke på selvutvikling. Jeg ville gitt en annen type hjelp og støtte til noen i en slik situasjon.
Desto mer uro dette steget skaper, jo mer potensiale og kraft har dette steget til å faktisk utvikle deg selv og livet ditt.
Desto større gap det er mellom "LIVET DITT" og "DEG", jo mer kontrast, jo mer power til å forene de to.
-
5) Etter noen dager kan du si: "Jeg skaper mitt eget liv."
Du flytter deg selv inn i presens.
6) Etter flere dager kan du si: "Livet har skapt meg. Jeg skaper min del av livet."
Du kan også si: Gud har skapt meg. Eller: Kjærlighet har skapt meg. Eller: Eksistensen har skapt meg. Ta det som faller deg lettest.
Du flytter dermed din oppfatning inn i det større bildet. Og om du tar innover deg sannheten i dette, så vil du nå oppleve at du får hjelp, støtte, support fra dette større. Life supports life.
På dette stadiet kan du gjerne også si "Livet lever gjennom meg". Det er en nydelig opplevelse å kjenne på.
7) Etter flere dager kan du si: "Min hverdag skaper verden."
Dette er både en åpenbaring og en reality check. At alt det hver enkelt tenker, sier og gjør i sitt liv, det skaper en hel verden.
Og om du er en Obama eller en Trump, en Einstein eller en Mandela, en Elvis Presley eller Mor Theresa, så er dette er også like sant: "Jeg kan skape et liv som forandrer verden"
Vel, det er få av oss som ser oss selv som så store. En av mine mest inspirerende tanker i så henseende er: Michelle Obama holdt sin aller første offentlige tale som 44-åring. Det er kun 12 år siden.
Du kan nå ta dette store, denne store visjonen inn i ditt liv og hverdag ved å omformulere dette "forandre verden" til å si:
"Jeg skaper et liv som utvikler verden."
For her ser du at dette er UANSETT SANT.
Sannheten er at LIVET og verden gjør seg bruk av deg uansett.
Du utvikler verden (bare) ved å leve livet ditt.
Forskjellen er på hvilket nivå du opplever det og medskaper det.
8) "Jeg utvikler"
Og dette leder oss lett inn til en ny sirkel i denne realiseringen:
Forskjellen mellom forandring og utvikling.
Det er mye snakk om forandring nå for tiden.
Vi mennesker er ofte redde for forandring, men lengter etter utvikling.
Og "utvikling" er nok også mer sant. Både hva gjelder oss selv og verden.
Når vi "forandrer oss", når noen "forandrer seg", så er det så mye som forblir deilig uforandret.
Faktisk, jo mer vi utvikler oss, desto mer kjenner vi på det som er uforanderlig evig og sant. Og desto mer vi kjenner inn på den enorme roen og plassen, jo mindre personlig og jævlig blir det å faktisk utvikle seg.
Når du ser at du må forandre noe, men ikke klarer: "Åh jeg kan ikke forandre meg", skift den til: "Jeg kan utvikle meg. Jeg kan utvikle dette." Hver gang du hører "We need to change everything", som kan høres ut som en voldsom vond ensidig revolusjon, snu det hele til å tenke: "We develop everything" og se at bildet av prosessen blir til flere tusen talls mennesker, muligheter og linjer.
Det å UTVIKLE noe kan også kjennes som er en mer menneskelig, sammenhengende prosess, enn det å forandre eller endre. Bare se, om du bruker ordet utvikle i en setning, så kan det aldri erstattes med å "skifte ut." Det blir liksom aldri så mekanisk og kaldt.
Og hver gang du er lut lei av alt som heter forandring og utvikling og selvrealisering og fandens oldemor: dykk dypt inn i det som er uforanderlig og evig: Der er alt som det skal være. Hele tiden. Helt sant.
Hvilket tar oss inn i det enkle, gode:
9) «Jeg er»
Både opplevelsen og virkeligheten i «Jeg skaper» og «Jeg er» er beskrevet lite her. Hvilket er ironisk og paradoksalt, fordi dette er jo det viktigste.
«Du er» - «Du skaper»
Jeg ønsket å gi deg et blankt lerret for dine egne farger, en ren scene for din magi, et rom som du dekorerer selv.
-
Tilbake til hardcore:
Sannheten er at LIVET og verden gjør seg bruk av deg uansett.
Forskjellen er på hvilket nivå du opplever det og medskaper det.
For dette er like sant for absolutt alle mennesker: Alle opplever sin del av Livet på sin måte.
Det kan både være ekstremt frustrerende og uendelig vakkert. Både når man iakttar seg selv og andre.
«When you love someone, love their journey» - Alicia Keys.
Alle ser Verden med sitt eget blikk og ståsted. Vi kan kanskje si at vi har 7 milliarder verdener; som til sammen er en felles menneskelig virkelighet. I den forstand; en virkelighet og bevisshetslag som man må være menneske for å "forstå" og leve i. 7 milliarder verdener på én jord.
Så tilbake til ditt liv, til mitt liv. Tilbake i sofakroken, i kontorstolen eller på lekeplassen med barna:
"Jeg skaper dette livet".
Fra nå.
Vi er liv. Jeg er liv.
Livet er i live i oss.
Lev vel. Liv vil.
-
//Laila
New Zealand
10.april 2020
Eksplosiv miks
Rastløs. Motløs. Kraftløs. Viljeløs. Det er en slik uro i meg idag.
Jeg kjenner denne følelsen veldig godt. Har hatt den flere ganger i livet. Med de ordene i beskrivelsen: Rastløs, motløs, kraftløs og viljeløs, så kan du skjønne at jeg ikke akkurat har vært venn med den. Den er en sånn uro når man har lyst til å gjøre ALT, men gjør INGENTING. Kan ikke, vil ikke, vet ikke.
Nå i lockdown så er nok dette en gryende følelse hos mange. Hos noen kom den dag 1, hos andre kommer den dag 30. Og enkelte har ingen forhold til den.
Noen ganger får vi følelsen i små drypp i hverdagen. Jeg husker den følelsen godt fra min barndom, da jeg hadde så lyst til å dra på fjellet, men kunne ikke dra alene. Fra dagens middag hvor jeg mest hadde lyst på take away. Fra overtid på jobben hvor jeg ville rive meg løs og løpe ut i skogen.
Og noen ganger er følelsen gigantisk. At jeg bare vil SÅ mye.
Idag forelsket jeg meg i denne følelsen.
Helt sant.
Jeg kunne helt klart se at denne eksplosive miksen av rastløshet og motløshet, kraftløshet og viljesløshet er så lettantennelig at den kan gi kraft til ethvert prosjekt, enhver drøm. Samme pokker hvor stor den er.
For dere som kjenner Håvard, så vet dere at han er en god makker i et sånt driv.
Nesten uansett hva noen ville spurt meg om nå, så ville jeg sagt JA. Nesten uansett hvilken lysende ide som faller inn i hodet mitt, så ville jeg gått ALL IN. Svaret hadde kommet fra en vilje om fart, utvikling, bevegelse! Jeg har momentet, jeg trenger bare muligheten, retningen. For alt er nå åpent.
Et stort blankt lerret som vil fylles med farger.
Det å nå romme en så stor følelse, det er orgasmisk i seg selv.
Store endringer i livet mitt har kommet i slike perioder:
«Tja, skal jeg ikke bare flytte til Oslo?»
«Vil du ha barn?»
«Kanskje vi kan selge alt og reise på jordomseiling?»
Jeg kjenner igjen denne følelsen.
Jeg lurer på hva som er i emning.
For å kjenne litt på min følelse i den store sammenhengen. Ja, for en følelse er sjelden bare eid av en.
Det er helt ellevilt å tenke på at nå er 1/3 av verdens befolkning i lockdown. Om den beregningen er sann, så er det over 2 milliarder mennesker.
Det er dermed sannsynlig at flere millioner mennesker har denne følelsen akkurat nå.
En sterk lengsel etter å få noe nytt inn i livet, inn i hodet, ut av kroppen. Ny hverdag. Nytt lag av seg selv. Ny verden.
Blandet med et åpent spørsmål: «Men HVA DA?»
Det er en eksplosiv miks.
Det er litt som en stall med hester. Mange vil ut av stallen snart. Noen er veddeløpshester som eierne tjener penger på, noen er arbeidshester, noen lengter etter å trene med barna. Noen er enhjørninger. Noen vil bare ut i gresset. Alle er der for glede for noen. Noen av veddeløpshestene kjenner til og med på seg at racet snart starter. De har begynt å bygge opp adrenalin, muskler, visjoner på hvordan løpe racet. Det er en eksplosiv miks der inne nå.
En annen følelse som vibrerer inne i stallen, er en følelse av at veddeløpsbanen der ute er ganske så forandret. Noen håper den er helt ny. Andre håper den er akkurat som før. Flere skjønner at NOE er annerledes. Ja bare i det faktum at ingen har vært der ute og verken løpt eller jobbet på den på en stund.
Ingen av hestene vet helt HVA som er forandret. Kanskje ikke banen går i en sirkel lengre? Kanskje det er nytt dekke? Kanskje det er andre folk som nå kommer til banen for å heie og for å tjene penger på den som vinner. Har jeg fortsatt samme eier? Kan jeg fortsatt løpe de racene jeg var flink til å vinne?
Jeg lurer på hva som skjer når porten åpnes. Hvor mange vil løpe så fort de bare klarer for å få verden tilbake til der den var, til den hverdagen de kjente før lockdown. Løpe rett inn i "normalen", rett inn i den "gamle verden". Hvor mange vil jobbe hardt for å få flest mulig inn på samme gamle baner. Mange vil kanskje løpe rett inn i veddeløpsbanen som går rundt og rundt. Og hvor mange som vil fortsette å løpe ut i det ukjente, ut i de nye mulighetene. Og hvor mange som finner nærmeste gress-slette.
Hele den stallen er også et bilde av vårt eget selv. En del av oss er veddeløpshest, en annen er arbeidshest, en annen vil bare være med barna, en annen vil helst bare gresse og nyte solen. Og en del av oss er faktisk også hestetreneren, bonden og eieren. En del av oss satser på riktig hest. En annen del gir absolutt faen i hele racet. Og en del av oss tjener penger på å vinne racet. En del av oss er registrert på Norsk Tipping og spiller på hester, samtidig som en annen synes veddeløp er dyreplageri. En annen del synes at den hestemetaforen er dratt litt vel langt nå.
Vi er en eksplosiv miks av paradokser.
Og vi må hele tiden velge hva vi aktiverer, what to act on.
Akkurat idag er jeg rastløs. Motløs. Kraftløs. Viljeløs.
Fordi jeg kjenner at jeg har mot, kraft og vilje.
Hva kommer ut av dette?
//Laila
MilleMomenti (kjøpt i forrige store uro)
New Zealand
5.april 2020
Jeg kjenner denne følelsen veldig godt. Har hatt den flere ganger i livet. Med de ordene i beskrivelsen: Rastløs, motløs, kraftløs og viljeløs, så kan du skjønne at jeg ikke akkurat har vært venn med den. Den er en sånn uro når man har lyst til å gjøre ALT, men gjør INGENTING. Kan ikke, vil ikke, vet ikke.
Nå i lockdown så er nok dette en gryende følelse hos mange. Hos noen kom den dag 1, hos andre kommer den dag 30. Og enkelte har ingen forhold til den.
Noen ganger får vi følelsen i små drypp i hverdagen. Jeg husker den følelsen godt fra min barndom, da jeg hadde så lyst til å dra på fjellet, men kunne ikke dra alene. Fra dagens middag hvor jeg mest hadde lyst på take away. Fra overtid på jobben hvor jeg ville rive meg løs og løpe ut i skogen.
Og noen ganger er følelsen gigantisk. At jeg bare vil SÅ mye.
Idag forelsket jeg meg i denne følelsen.
Helt sant.
Jeg kunne helt klart se at denne eksplosive miksen av rastløshet og motløshet, kraftløshet og viljesløshet er så lettantennelig at den kan gi kraft til ethvert prosjekt, enhver drøm. Samme pokker hvor stor den er.
For dere som kjenner Håvard, så vet dere at han er en god makker i et sånt driv.
Nesten uansett hva noen ville spurt meg om nå, så ville jeg sagt JA. Nesten uansett hvilken lysende ide som faller inn i hodet mitt, så ville jeg gått ALL IN. Svaret hadde kommet fra en vilje om fart, utvikling, bevegelse! Jeg har momentet, jeg trenger bare muligheten, retningen. For alt er nå åpent.
Et stort blankt lerret som vil fylles med farger.
Det å nå romme en så stor følelse, det er orgasmisk i seg selv.
Store endringer i livet mitt har kommet i slike perioder:
«Tja, skal jeg ikke bare flytte til Oslo?»
«Vil du ha barn?»
«Kanskje vi kan selge alt og reise på jordomseiling?»
Jeg kjenner igjen denne følelsen.
Jeg lurer på hva som er i emning.
For å kjenne litt på min følelse i den store sammenhengen. Ja, for en følelse er sjelden bare eid av en.
Det er helt ellevilt å tenke på at nå er 1/3 av verdens befolkning i lockdown. Om den beregningen er sann, så er det over 2 milliarder mennesker.
Det er dermed sannsynlig at flere millioner mennesker har denne følelsen akkurat nå.
En sterk lengsel etter å få noe nytt inn i livet, inn i hodet, ut av kroppen. Ny hverdag. Nytt lag av seg selv. Ny verden.
Blandet med et åpent spørsmål: «Men HVA DA?»
Det er en eksplosiv miks.
Det er litt som en stall med hester. Mange vil ut av stallen snart. Noen er veddeløpshester som eierne tjener penger på, noen er arbeidshester, noen lengter etter å trene med barna. Noen er enhjørninger. Noen vil bare ut i gresset. Alle er der for glede for noen. Noen av veddeløpshestene kjenner til og med på seg at racet snart starter. De har begynt å bygge opp adrenalin, muskler, visjoner på hvordan løpe racet. Det er en eksplosiv miks der inne nå.
En annen følelse som vibrerer inne i stallen, er en følelse av at veddeløpsbanen der ute er ganske så forandret. Noen håper den er helt ny. Andre håper den er akkurat som før. Flere skjønner at NOE er annerledes. Ja bare i det faktum at ingen har vært der ute og verken løpt eller jobbet på den på en stund.
Ingen av hestene vet helt HVA som er forandret. Kanskje ikke banen går i en sirkel lengre? Kanskje det er nytt dekke? Kanskje det er andre folk som nå kommer til banen for å heie og for å tjene penger på den som vinner. Har jeg fortsatt samme eier? Kan jeg fortsatt løpe de racene jeg var flink til å vinne?
Jeg lurer på hva som skjer når porten åpnes. Hvor mange vil løpe så fort de bare klarer for å få verden tilbake til der den var, til den hverdagen de kjente før lockdown. Løpe rett inn i "normalen", rett inn i den "gamle verden". Hvor mange vil jobbe hardt for å få flest mulig inn på samme gamle baner. Mange vil kanskje løpe rett inn i veddeløpsbanen som går rundt og rundt. Og hvor mange som vil fortsette å løpe ut i det ukjente, ut i de nye mulighetene. Og hvor mange som finner nærmeste gress-slette.
Hele den stallen er også et bilde av vårt eget selv. En del av oss er veddeløpshest, en annen er arbeidshest, en annen vil bare være med barna, en annen vil helst bare gresse og nyte solen. Og en del av oss er faktisk også hestetreneren, bonden og eieren. En del av oss satser på riktig hest. En annen del gir absolutt faen i hele racet. Og en del av oss tjener penger på å vinne racet. En del av oss er registrert på Norsk Tipping og spiller på hester, samtidig som en annen synes veddeløp er dyreplageri. En annen del synes at den hestemetaforen er dratt litt vel langt nå.
Vi er en eksplosiv miks av paradokser.
Og vi må hele tiden velge hva vi aktiverer, what to act on.
Akkurat idag er jeg rastløs. Motløs. Kraftløs. Viljeløs.
Fordi jeg kjenner at jeg har mot, kraft og vilje.
Hva kommer ut av dette?
//Laila
MilleMomenti (kjøpt i forrige store uro)
New Zealand
5.april 2020
Mama, ooooooooooaaaaaaaaaaaaaaaaaah
Det er røffe dager i båten her nå. Mamma øver på Bohemian Rhapsody....................... Ja, den 6 minutters versjonen ja. Ja, den operaen.
Og tenk deg at du er ni år. Og har en mamma som øver på akkurat den sangen i dusjen, ved oppvasken eller i pølsegrillinga, ja, skal vi si: Ved ENHVER mulighet. Det at hun sier at hun "øver" betyr at hun synes det er ok at det høres helt forferdelig ut.
Og du også adder at du er stuck i en 5 kvadrats hverdag.
Kanskje ikke rart at dette hendte:
Mamma:
"Mama, ooooooooooaaaaaaaaaaaaaaaaaah
I don't want to die
I sometimes wish I'd never been born at all"
Sønn tramper hardt ut av stua:
"Ja, faktisk, det tenker jeg noen ganger når du synger akkurat det der."
.
Døra slamrer.
Kopp faller ned fra hylla.
Stillhet.
Opera over.
.
#roughrhapsody
#lockdown
Julian og mamma
05.april 2020
Og tenk deg at du er ni år. Og har en mamma som øver på akkurat den sangen i dusjen, ved oppvasken eller i pølsegrillinga, ja, skal vi si: Ved ENHVER mulighet. Det at hun sier at hun "øver" betyr at hun synes det er ok at det høres helt forferdelig ut.
Og du også adder at du er stuck i en 5 kvadrats hverdag.
Kanskje ikke rart at dette hendte:
Mamma:
"Mama, ooooooooooaaaaaaaaaaaaaaaaaah
I don't want to die
I sometimes wish I'd never been born at all"
Sønn tramper hardt ut av stua:
"Ja, faktisk, det tenker jeg noen ganger når du synger akkurat det der."
.
Døra slamrer.
Kopp faller ned fra hylla.
Stillhet.
Opera over.
.
#roughrhapsody
#lockdown
Julian og mamma
05.april 2020
Livskraft
Noen ganger føles det som om livet tar mer enn det gir.
At noe er tøft, røft, trist, rart eller teit.
Det kan være enkle hverdagslige ting. Eller at en situasjon kan av og til ha vokst seg så stor at den føles uoverkommelig og uhåndgripelig rett og slett.
Jeg har da noen enkle teknikker for å leve i det.
Du kan prøve en av dem neste gang.
Prøv. Det tar bare et øyeblikk.
1) PUST ELLER TAKK
Jeg puster dypt inn og ut. (så dypt jeg kan der og da iallfall)
Eller: jeg sier takk og opplever (noen gang bare leter etter) følelsen av takknemlighet inni meg.
Eller begge deler.
Det vil føles så ulogisk at det "tripper" spenningen der inne.
Når vi puster, så kjenner vi at vi er en del av helheten. Eller iallfall; Kroppen vår gjør det. At vi er en del av det store.
Når vi kjenner takknemlighet, vi kobler oss også på den kollektive helheten og godheten. Det er som å puste for vår bevissthet.
Den situasjonen vi står i, kan dermed etterhvert få rom nok inni oss til å bevege seg. Noen ganger må vi gå dypt inn i oss selv for å lete etter følelsen av takknemlighet. Spesielt om noe er uforståelig, idiotisk eller uendelig trist. Ja nettopp. Kjenn litt på akkurat det.
Hver gang vi tråkker stien inn til takknemlighet, vil det bli stadig lettere å gå den. Snart kan vi gå den i blinde. Snart er det din automatiske respons. Det blir som å puste.
En annen teknikk er:
2) ER DET SANT? ER DET INSPIRERENDE?
Om noe er sant, så gir det en dyp ro i seg selv. Enn så tøff sannheten er, så roes noe stort i deg.
Om noe er inspirerende, så er det liv i det. Livet selv har en vilje til å vokse, gro, utvikle seg.
Om noe er både sant og inspirerende, så kjenner du på livskraften selv.
Nå for tiden, så hører vi mye som verken er sant eller inspirerende. Noen har mye frykt, sinne eller uro. Det finnes mye inspirasjon i de tilstandene også, ingen tvil om det. Kaos, depresjon, problemer, smerte og krise er dessverre unike muligheter for oss menneskers utvikling, læring og evolusjon. (Nja, tja, enn så lenge, til menneskers bevissthet har vokst forbi det. Red.anm).
Samtidig, det som er sant allerede nå; Om du ønsker å bygge noe som er trygt, godt og pent, så er det gjennom å kjenne livskraften selv. Det er kraft der det er liv. Det som er sant, det som er inspirerende. Det som alltid gir mer enn det tar.
Prøv. Det tar bare et øyeblikk å komme tilbake til livet igjen.
Livet gir alltid mer enn det tar.
Laila
//TusenØyeblikk
Mount Manganui
05.april 2020
At noe er tøft, røft, trist, rart eller teit.
Det kan være enkle hverdagslige ting. Eller at en situasjon kan av og til ha vokst seg så stor at den føles uoverkommelig og uhåndgripelig rett og slett.
Jeg har da noen enkle teknikker for å leve i det.
Du kan prøve en av dem neste gang.
Prøv. Det tar bare et øyeblikk.
1) PUST ELLER TAKK
Jeg puster dypt inn og ut. (så dypt jeg kan der og da iallfall)
Eller: jeg sier takk og opplever (noen gang bare leter etter) følelsen av takknemlighet inni meg.
Eller begge deler.
Det vil føles så ulogisk at det "tripper" spenningen der inne.
Når vi puster, så kjenner vi at vi er en del av helheten. Eller iallfall; Kroppen vår gjør det. At vi er en del av det store.
Når vi kjenner takknemlighet, vi kobler oss også på den kollektive helheten og godheten. Det er som å puste for vår bevissthet.
Den situasjonen vi står i, kan dermed etterhvert få rom nok inni oss til å bevege seg. Noen ganger må vi gå dypt inn i oss selv for å lete etter følelsen av takknemlighet. Spesielt om noe er uforståelig, idiotisk eller uendelig trist. Ja nettopp. Kjenn litt på akkurat det.
Hver gang vi tråkker stien inn til takknemlighet, vil det bli stadig lettere å gå den. Snart kan vi gå den i blinde. Snart er det din automatiske respons. Det blir som å puste.
En annen teknikk er:
2) ER DET SANT? ER DET INSPIRERENDE?
Om noe er sant, så gir det en dyp ro i seg selv. Enn så tøff sannheten er, så roes noe stort i deg.
Om noe er inspirerende, så er det liv i det. Livet selv har en vilje til å vokse, gro, utvikle seg.
Om noe er både sant og inspirerende, så kjenner du på livskraften selv.
Nå for tiden, så hører vi mye som verken er sant eller inspirerende. Noen har mye frykt, sinne eller uro. Det finnes mye inspirasjon i de tilstandene også, ingen tvil om det. Kaos, depresjon, problemer, smerte og krise er dessverre unike muligheter for oss menneskers utvikling, læring og evolusjon. (Nja, tja, enn så lenge, til menneskers bevissthet har vokst forbi det. Red.anm).
Samtidig, det som er sant allerede nå; Om du ønsker å bygge noe som er trygt, godt og pent, så er det gjennom å kjenne livskraften selv. Det er kraft der det er liv. Det som er sant, det som er inspirerende. Det som alltid gir mer enn det tar.
Prøv. Det tar bare et øyeblikk å komme tilbake til livet igjen.
Livet gir alltid mer enn det tar.
Laila
//TusenØyeblikk
Mount Manganui
05.april 2020
If
Not
Now
Then
When
The new soundtrack in my mind
Hjemme alene fest
Hjemme alene fest
Julian og jeg er hjemme alene her i båten.
Det er vel ca 2 uker siden Håvard reiste til Australia for å bringe en båt over til New Zealand. Han er fortsatt på karantenebrygga i Opua.
Vi har det ganske bra vi. Tja. Rent bortsett fra når det ikke går så bra.
Jeg forsto her om dagen at det jaggu er en glede å få være den beste kompisen til sønnen sin.
At jeg som den døve irriterende mammaen nå kan få være favoritt-lekekameraten.
Jaja. Jeg innser at det er fordi det er ingen andre.
Og litt fordi vi har det ganske gøy.
Bortsett fra å leke med meg, så er Julian mest alene. Det er røft for en ni åring.
Julian har nå også nymotens playdates med gutta i Norge. De spiller fortnite sammen, når det er etter skoletid i Norge. Og jaggu, da er det midt på natta her. Coronatiden har gjort at mine siste prinsipper har gått ad dundas: Julian har nå fortnite. Og han får være oppe på natta. Og når jeg hører at de snakker masse sammen og latteren hans runger kl 03:00, så er jeg glad for at jeg er en rævva oppdrager og en god venn.
Vi har en litt underlig døgnrytme. Tja, om det er en rytme vet jeg ikke, men det blir jo en morsom dans. Jeg legger meg, mens Julian spiller Fortnite med gutta utover natta. Og utpå morgenkvisten tar jeg over.
Idag var det 04:30 «How to be with fear» live på YouTube fra Svagito i Italia. Deretter 07:00 «The new light», gruppesession på Zoom med Nishant fra Nederland. Hvoretter jeg kunne gå rett inn i Houseparty app med venninnene mine. Sola sto opp her, mens jeg skålte i kaffekopp mot vinglass med de i Norge. For en morgen!
Julian våknet midt i festen og sa: «Mamma, så bra du også får snakket med vennene dine.» Åh ja, og jeg er glad du også er en god venn, Julian.
I løpet av dagen får vi gjort bittelitt skole og mye annet rart. Jeg sa imorges til meg selv at jeg ikke skulle slutte å leke en lek før Julian foreslo å gjøre noe annet. Nå er klokka 15. Kidden har nettopp fått ei ventepølse. Og jeg er bare innom her for å si : HJELP!!!!!
Også skal jeg finne noen nye skudd til mitt nerf-gun. Etter tja cirka et års masing, fikk nemlig Julian et ekstra nerf gun dagen før lockdown.
"Mamma, det at du fikk eget nerf gun, det er det beste kjøpet vi har gjort på lenge"
Julian og mamma
På 4-5 kvadrat og på WWW
31.mars - 1.april 2020
Det er vel ca 2 uker siden Håvard reiste til Australia for å bringe en båt over til New Zealand. Han er fortsatt på karantenebrygga i Opua.
Vi har det ganske bra vi. Tja. Rent bortsett fra når det ikke går så bra.
Jeg forsto her om dagen at det jaggu er en glede å få være den beste kompisen til sønnen sin.
At jeg som den døve irriterende mammaen nå kan få være favoritt-lekekameraten.
Jaja. Jeg innser at det er fordi det er ingen andre.
Og litt fordi vi har det ganske gøy.
Bortsett fra å leke med meg, så er Julian mest alene. Det er røft for en ni åring.
Julian har nå også nymotens playdates med gutta i Norge. De spiller fortnite sammen, når det er etter skoletid i Norge. Og jaggu, da er det midt på natta her. Coronatiden har gjort at mine siste prinsipper har gått ad dundas: Julian har nå fortnite. Og han får være oppe på natta. Og når jeg hører at de snakker masse sammen og latteren hans runger kl 03:00, så er jeg glad for at jeg er en rævva oppdrager og en god venn.
Vi har en litt underlig døgnrytme. Tja, om det er en rytme vet jeg ikke, men det blir jo en morsom dans. Jeg legger meg, mens Julian spiller Fortnite med gutta utover natta. Og utpå morgenkvisten tar jeg over.
Idag var det 04:30 «How to be with fear» live på YouTube fra Svagito i Italia. Deretter 07:00 «The new light», gruppesession på Zoom med Nishant fra Nederland. Hvoretter jeg kunne gå rett inn i Houseparty app med venninnene mine. Sola sto opp her, mens jeg skålte i kaffekopp mot vinglass med de i Norge. For en morgen!
Julian våknet midt i festen og sa: «Mamma, så bra du også får snakket med vennene dine.» Åh ja, og jeg er glad du også er en god venn, Julian.
I løpet av dagen får vi gjort bittelitt skole og mye annet rart. Jeg sa imorges til meg selv at jeg ikke skulle slutte å leke en lek før Julian foreslo å gjøre noe annet. Nå er klokka 15. Kidden har nettopp fått ei ventepølse. Og jeg er bare innom her for å si : HJELP!!!!!
Også skal jeg finne noen nye skudd til mitt nerf-gun. Etter tja cirka et års masing, fikk nemlig Julian et ekstra nerf gun dagen før lockdown.
"Mamma, det at du fikk eget nerf gun, det er det beste kjøpet vi har gjort på lenge"
Julian og mamma
På 4-5 kvadrat og på WWW
31.mars - 1.april 2020
Symphony
Dear Spiritual Teacher, Dear Friend,
What a symphony:
I dreamt that the Divine came to Earth in an Indigo cloud. I saw they came rolling over this marina, on its way around Earth.
It was a beautiful dream.
The next day, I was outside in the dark doing my new Yoga practise.
It is so silent here now during the Lockdown. It is like a Silent Retreat.
It was so dark, so few Electric Lights around me, and I realised it was Earth Hour.
Then suddenly, everything turned white! Like in an awakening moment in meditation.
But here: in this world.
A big lightning!
I was in Upward Facing dog, and I got a big stretch from the surprise! :-)
And then: a thunder that made the water shiver and the boat drum.
I took my camera for the next one.
What a symphony:
The Divine in the sky and the humans on Earth:
The silent Lockdown playing with Divine Thunder.
The dark Earth Hour playing with the white lightning and Indigo sky.
-
Diwali Laila
Mount Manganui,
March 28, 2020
08:30 pm
What a symphony:
I dreamt that the Divine came to Earth in an Indigo cloud. I saw they came rolling over this marina, on its way around Earth.
It was a beautiful dream.
The next day, I was outside in the dark doing my new Yoga practise.
It is so silent here now during the Lockdown. It is like a Silent Retreat.
It was so dark, so few Electric Lights around me, and I realised it was Earth Hour.
Then suddenly, everything turned white! Like in an awakening moment in meditation.
But here: in this world.
A big lightning!
I was in Upward Facing dog, and I got a big stretch from the surprise! :-)
And then: a thunder that made the water shiver and the boat drum.
I took my camera for the next one.
What a symphony:
The Divine in the sky and the humans on Earth:
The silent Lockdown playing with Divine Thunder.
The dark Earth Hour playing with the white lightning and Indigo sky.
-
Diwali Laila
Mount Manganui,
March 28, 2020
08:30 pm
Nok.
All the shine of a thousand spotlights
All the stars we steal from the night sky
Will never be enough, never be enough
Towers of gold are still too little
These hands could hold the world, but it'll
Never be enough, never be enough for me
Kelly Clarkson synger dypt inni hodet mitt. Med disse nye øreproppene som jeg fikk til jul, så er det akkurat som at stemmen hennes dirrer på lillehjernen. Og det er nok akkurat det hun gjør.
Jeg har en følelse av at verden er på vei inn i en ny fase. At ja, nå er vi her i lockdown i store deler av den industrialiserte verden. Og om ikke lenge, vil de økonomiske konsekvensene av lockdown komme inn i våre industrialiserte liv. Og tja, sånn cirka nå, kommer viruset til de fattige landene. Land hvor lockdown vil si at du er lukket inni en slum, eller inn i en overbefolket favela. Og de reelle konsekvensene vises fra dag 1. At du ikke får lov å gå på jobb den dagen. Og at du dermed ikke har mat den dagen. Og ikke de 100 neste dagene heller. For de som tidligere hadde noen dollar ekstra å avse, eller en jobb du kunne gjøre, ja, de har nok med seg selv - de er selv i lockdown. Og snart vil viruset og dens konsekvenser komme til land som allerede er i krig.
Den frykten for å ikke ha noe vil være så stor at den kan forsterke den kollektive følelsen av å ikke ha nok.
For ja, nå blir det realitet for mange. Veldig mange kommer ikke til å ha nok.
Den er nok ment som en kjærlighetssang, denne "Never Enough".
Never enough, never, never
Never enough, never, never
Never enough
For me, for me, for me
For HVA ER NOK?
"Nok" er som en politisk frase som alltid kan skyves på, gjøres om, diskuteres, endres. "Nok" finnes ikke. "Nok" bare kjennes. Og den kjennes egentlig bare de gangene hvor vi kjenner at vi ikke har det. Nok.
Hver gang jeg får en følelse av at jeg ikke har nok, at jeg ikke er nok. At jeg ikke er god nok. Så sier jeg inni meg.
JEG HAR NOK
JEG ER NOK
Om du forsøker det nå, så er det sannsynlig at du vil kjenne en sterk motstand. Det er så ulogisk for mange av oss å tenke slik.
Jeg brukte det mantraet ekstremt mye i det vi skulle seile ut på Stillehavet. Vi var i Panama city midt under karnevalet. Det ville være 30 dager til neste landkjenning. Tja, det er liksom som om du ikke kan gå ut av huset på fire uker... (!) I tillegg ville det være cirka 4-5 måneder til neste mulighet til å kjøpe mye mat. Eller det vi skulle trenge av båtutstyr. Eller medisiner. Eller førstehjelpsutstyr. Eller for den saks skyld: kunne gå til en lege. Før Tahiti, ja altså om 4000 nautiske mil, så måtte vi være helt selvforsynte og ta alt annet og alle andre som en bonus. "HAR VI NOK?" Gikk i hodet vårt konstant. Har vi nok ris? Har vi nok mel? Har vi nok diesel? Har vi husket nok? Listen var utømmelig. Oppå alt dette var den enda større følelsen: "ER JEG NOK? Klarer jeg dette? Er jeg god nok seiler til å krysse verdens største hav? Er jeg god nok mamma for Julian? Er vi god nok?"
Som du ser, dette laget i vår bevissthet skaper mange spørsmål og mye uro. Et urolig lag som ofte kan dekke over våre egne instinkter og intuisjon. Det er ofte slik at spørsmålene i seg selv er så store og uoverkommelige at vi ikke får tak i svarene.
Jeg kan nå se tilbake og si at "Ja, vi hadde nok. Ja vi var nok." Vi savnet virkelig ingen ting. Det eneste vi gikk tomme for, det var kaffe. Det var på nippet til å bli krise. Og da kom det jammen en katamaran fra Norge og ga oss en pose Evergood. Det er sant. Universet fungerer.
Det minner meg også om da vi skulle nedskalere livet vårt for å få råd til seilbåt og jordomseiling. Vi gikk fra hus og garasje i Holmenkollen til 45 kvadrat i byen. Vi hadde 144 annonser ute på finn torget. Jeg savner ingenting av det. Vi fikk bare mer tid. Mer penger. Mindre å vaske og holde orden på. Vårt "nok" hadde blitt mindre. Og bare brakt glede og frihet med seg.
Det å gi seg selv roen på at jeg alltid er nok, jeg alltid har nok - det roer oss innvendig.
For hva er nok?
"Nok" finnes ikke. "Nok" bare kjennes. "Nok" kan du definere selv.
For tilbake til verden idag, så er det slik at vi alle nå må redefinere hva NOK er.
Kelly Clarkson starter sin sang "Never Enough" med ordene:
I'm tryin' to hold my breath
Let it stay this way
Can't let this moment end
Vi forsøker å la være å endre oss - så lenge som mulig.
Vi har hatt en livsstil og en levestandard som har kjørt jorda for hardt. Og skapt utrolige forskjeller blant oss mennesker.
Det er ikke sant at vi ikke kan brødfø alle verdens fattige, problemet er vi rike som føler at vi ikke har nok.
Det er som om NOK er en sånn vippedumpe-sak man har i barnehagene, hvor tynne Frøken "Mindre enn nok" og store Frøken "Mer enn nok" har en uforståelig lek gående. Hvor ingen av dem har det gøy.
Man kan nesten si at jorda selv sier fra: "NÅ ER DET NOK!" Ja, for vi mennesker, vi ville kanskje ikke ha skjønt det selv? Eller kanskje vi har skjønt det, men ikke har latt det bli handling. Vi forsøkte å la være å endre oss - så lenge som mulig.
Vi kan ikke si at vi ikke har blitt advart. Både fra kloke hoder, fra barna våre, fra sterke stemmer i media og inni oss selv. Har du aldri hatt en dårlig følelse inni deg hver gang du har kjøpt enda et par sko? Har du virkelig bare kjent på gleden av shopping? Really?
Den lille ekle følelsen av å ha kjøpt for mye, er den ikke oftere der - enn de gangene du faktisk har manglet noe?
Om du er markedsfører og forsøker å få folk til å kjøpe ny tannbørste oftere - eller få folk til å bytte bil oftere - Har du aldri tenkt på at det rett og slett er skikkelig teit?
I'm tryin' to hold my breath
Let it stay this way
Can't let this moment end
Og nå må vi jaggu endre oss.
For vår egen del, så er det mulig vi må selge båten vår og kanskje leiligheten i Oslo. Og tape masse penger i dagens marked. Men det er jo penger vi egentlig aldri har hatt. Vi har bare hatt de i budsjetter og planer.
Hva er ditt "nok"?
Hva vil du gi fra deg? Hva vil du selge?
Det spørsmålet kan også veldig raskt omformuleres til: Hva MÅ vi gi fra oss? Hva MÅ vi selge?
Og i det samme: Hva MÅ jeg kjøpe? Hva VIL jeg bruke?
Om vi tar tak i utfordringen tidlig nok, så kan vi kanskje ha rom til å ha litt glede og håp i prosessen.
Ved å nedskalere ting og tang, hus, hytte, bil og båt - ved å redusere forbrukeren og brukeren i deg, vil du muligens helt fysisk kjenne at det gir plass til alt det andre i deg.
Sangen på øret mitt har blitt John Mayer med Gravity nå.
Oh, twice as much ain't twice as good
And can't sustain like one half could
It's wanting more that's gonna send me to my knees
Whoa, gravity, stay the hell away from me
Whoa, gravity has taken better men than me
Now how can that be?
Den satt i sikringsboksen, kjente jeg. Au.
Now how can that be?
--
Om det nå er slik at Kelly Clarkson synger en kjærlighetssang, så synger hun faktisk om noe som aldri kan gå tomt og noe som aldri kan bli for mye. Noe som er det er nok av hele tiden. Kjærlighet.
For å snakke sammen som to sjeler, to medmennesker, fremfor to forbrukere.
Det er jo bare en så ufattelig liten del av oss mennesker som er forbrukeren i oss.
Kjenn nå på hvordan det kan være å kjenne:
Jeg er nok kjærlighet.
Jeg har nok kjærlighet.
Og "Nok" finnes ikke. "Nok" bare kjennes. "Nok" kan du definere selv.
Etterhvert som vi kjenner inn i det, vil vi faktisk stryke hele ordet "nok" i den setningen.
Jeg er kjærlighet.
Du er kjærlighet.
For dette er faktisk gleden i det hele.
At når vi alle er i en situasjon som er større enn oss selv, så hengir vi oss lettere til det som ER større enn oss selv.
Og da er det lettere å dele.
Litt som i første mattetime om divisjon på skolen når du forstår at det som deles, det blir flere.
Og at desto flinkere du blir i divisjon, jo større tall kan du dele.
You set off a dream in me
Getting louder now
Can you hear it echoing?
Take my hand
Will you share this with me?
-
Kelly Clarkson med Never Enough, John Mayer med Gravity, Laila med Nok.
I MilleMomenti enn så lenge
Mount Manganui
30.mars 2020
All the stars we steal from the night sky
Will never be enough, never be enough
Towers of gold are still too little
These hands could hold the world, but it'll
Never be enough, never be enough for me
Kelly Clarkson synger dypt inni hodet mitt. Med disse nye øreproppene som jeg fikk til jul, så er det akkurat som at stemmen hennes dirrer på lillehjernen. Og det er nok akkurat det hun gjør.
Jeg har en følelse av at verden er på vei inn i en ny fase. At ja, nå er vi her i lockdown i store deler av den industrialiserte verden. Og om ikke lenge, vil de økonomiske konsekvensene av lockdown komme inn i våre industrialiserte liv. Og tja, sånn cirka nå, kommer viruset til de fattige landene. Land hvor lockdown vil si at du er lukket inni en slum, eller inn i en overbefolket favela. Og de reelle konsekvensene vises fra dag 1. At du ikke får lov å gå på jobb den dagen. Og at du dermed ikke har mat den dagen. Og ikke de 100 neste dagene heller. For de som tidligere hadde noen dollar ekstra å avse, eller en jobb du kunne gjøre, ja, de har nok med seg selv - de er selv i lockdown. Og snart vil viruset og dens konsekvenser komme til land som allerede er i krig.
Den frykten for å ikke ha noe vil være så stor at den kan forsterke den kollektive følelsen av å ikke ha nok.
For ja, nå blir det realitet for mange. Veldig mange kommer ikke til å ha nok.
Den er nok ment som en kjærlighetssang, denne "Never Enough".
Never enough, never, never
Never enough, never, never
Never enough
For me, for me, for me
For HVA ER NOK?
"Nok" er som en politisk frase som alltid kan skyves på, gjøres om, diskuteres, endres. "Nok" finnes ikke. "Nok" bare kjennes. Og den kjennes egentlig bare de gangene hvor vi kjenner at vi ikke har det. Nok.
Hver gang jeg får en følelse av at jeg ikke har nok, at jeg ikke er nok. At jeg ikke er god nok. Så sier jeg inni meg.
JEG HAR NOK
JEG ER NOK
Om du forsøker det nå, så er det sannsynlig at du vil kjenne en sterk motstand. Det er så ulogisk for mange av oss å tenke slik.
Jeg brukte det mantraet ekstremt mye i det vi skulle seile ut på Stillehavet. Vi var i Panama city midt under karnevalet. Det ville være 30 dager til neste landkjenning. Tja, det er liksom som om du ikke kan gå ut av huset på fire uker... (!) I tillegg ville det være cirka 4-5 måneder til neste mulighet til å kjøpe mye mat. Eller det vi skulle trenge av båtutstyr. Eller medisiner. Eller førstehjelpsutstyr. Eller for den saks skyld: kunne gå til en lege. Før Tahiti, ja altså om 4000 nautiske mil, så måtte vi være helt selvforsynte og ta alt annet og alle andre som en bonus. "HAR VI NOK?" Gikk i hodet vårt konstant. Har vi nok ris? Har vi nok mel? Har vi nok diesel? Har vi husket nok? Listen var utømmelig. Oppå alt dette var den enda større følelsen: "ER JEG NOK? Klarer jeg dette? Er jeg god nok seiler til å krysse verdens største hav? Er jeg god nok mamma for Julian? Er vi god nok?"
Som du ser, dette laget i vår bevissthet skaper mange spørsmål og mye uro. Et urolig lag som ofte kan dekke over våre egne instinkter og intuisjon. Det er ofte slik at spørsmålene i seg selv er så store og uoverkommelige at vi ikke får tak i svarene.
Jeg kan nå se tilbake og si at "Ja, vi hadde nok. Ja vi var nok." Vi savnet virkelig ingen ting. Det eneste vi gikk tomme for, det var kaffe. Det var på nippet til å bli krise. Og da kom det jammen en katamaran fra Norge og ga oss en pose Evergood. Det er sant. Universet fungerer.
Det minner meg også om da vi skulle nedskalere livet vårt for å få råd til seilbåt og jordomseiling. Vi gikk fra hus og garasje i Holmenkollen til 45 kvadrat i byen. Vi hadde 144 annonser ute på finn torget. Jeg savner ingenting av det. Vi fikk bare mer tid. Mer penger. Mindre å vaske og holde orden på. Vårt "nok" hadde blitt mindre. Og bare brakt glede og frihet med seg.
Det å gi seg selv roen på at jeg alltid er nok, jeg alltid har nok - det roer oss innvendig.
For hva er nok?
"Nok" finnes ikke. "Nok" bare kjennes. "Nok" kan du definere selv.
For tilbake til verden idag, så er det slik at vi alle nå må redefinere hva NOK er.
Kelly Clarkson starter sin sang "Never Enough" med ordene:
I'm tryin' to hold my breath
Let it stay this way
Can't let this moment end
Vi forsøker å la være å endre oss - så lenge som mulig.
Vi har hatt en livsstil og en levestandard som har kjørt jorda for hardt. Og skapt utrolige forskjeller blant oss mennesker.
Det er ikke sant at vi ikke kan brødfø alle verdens fattige, problemet er vi rike som føler at vi ikke har nok.
Det er som om NOK er en sånn vippedumpe-sak man har i barnehagene, hvor tynne Frøken "Mindre enn nok" og store Frøken "Mer enn nok" har en uforståelig lek gående. Hvor ingen av dem har det gøy.
Man kan nesten si at jorda selv sier fra: "NÅ ER DET NOK!" Ja, for vi mennesker, vi ville kanskje ikke ha skjønt det selv? Eller kanskje vi har skjønt det, men ikke har latt det bli handling. Vi forsøkte å la være å endre oss - så lenge som mulig.
Vi kan ikke si at vi ikke har blitt advart. Både fra kloke hoder, fra barna våre, fra sterke stemmer i media og inni oss selv. Har du aldri hatt en dårlig følelse inni deg hver gang du har kjøpt enda et par sko? Har du virkelig bare kjent på gleden av shopping? Really?
Den lille ekle følelsen av å ha kjøpt for mye, er den ikke oftere der - enn de gangene du faktisk har manglet noe?
Om du er markedsfører og forsøker å få folk til å kjøpe ny tannbørste oftere - eller få folk til å bytte bil oftere - Har du aldri tenkt på at det rett og slett er skikkelig teit?
I'm tryin' to hold my breath
Let it stay this way
Can't let this moment end
Og nå må vi jaggu endre oss.
For vår egen del, så er det mulig vi må selge båten vår og kanskje leiligheten i Oslo. Og tape masse penger i dagens marked. Men det er jo penger vi egentlig aldri har hatt. Vi har bare hatt de i budsjetter og planer.
Hva er ditt "nok"?
Hva vil du gi fra deg? Hva vil du selge?
Det spørsmålet kan også veldig raskt omformuleres til: Hva MÅ vi gi fra oss? Hva MÅ vi selge?
Og i det samme: Hva MÅ jeg kjøpe? Hva VIL jeg bruke?
Om vi tar tak i utfordringen tidlig nok, så kan vi kanskje ha rom til å ha litt glede og håp i prosessen.
Ved å nedskalere ting og tang, hus, hytte, bil og båt - ved å redusere forbrukeren og brukeren i deg, vil du muligens helt fysisk kjenne at det gir plass til alt det andre i deg.
Sangen på øret mitt har blitt John Mayer med Gravity nå.
Oh, twice as much ain't twice as good
And can't sustain like one half could
It's wanting more that's gonna send me to my knees
Whoa, gravity, stay the hell away from me
Whoa, gravity has taken better men than me
Now how can that be?
Den satt i sikringsboksen, kjente jeg. Au.
Now how can that be?
--
Om det nå er slik at Kelly Clarkson synger en kjærlighetssang, så synger hun faktisk om noe som aldri kan gå tomt og noe som aldri kan bli for mye. Noe som er det er nok av hele tiden. Kjærlighet.
For å snakke sammen som to sjeler, to medmennesker, fremfor to forbrukere.
Det er jo bare en så ufattelig liten del av oss mennesker som er forbrukeren i oss.
Kjenn nå på hvordan det kan være å kjenne:
Jeg er nok kjærlighet.
Jeg har nok kjærlighet.
Og "Nok" finnes ikke. "Nok" bare kjennes. "Nok" kan du definere selv.
Etterhvert som vi kjenner inn i det, vil vi faktisk stryke hele ordet "nok" i den setningen.
Jeg er kjærlighet.
Du er kjærlighet.
For dette er faktisk gleden i det hele.
At når vi alle er i en situasjon som er større enn oss selv, så hengir vi oss lettere til det som ER større enn oss selv.
Og da er det lettere å dele.
Litt som i første mattetime om divisjon på skolen når du forstår at det som deles, det blir flere.
Og at desto flinkere du blir i divisjon, jo større tall kan du dele.
You set off a dream in me
Getting louder now
Can you hear it echoing?
Take my hand
Will you share this with me?
-
Kelly Clarkson med Never Enough, John Mayer med Gravity, Laila med Nok.
I MilleMomenti enn så lenge
Mount Manganui
30.mars 2020
Hvilken dag er det idag?
Jeg gikk glipp av et Skype-møte fordi jeg hadde tatt feil av ukedagene. Shoot.
"Mamma, du må bare spørre meg hvilken dag det er. For jeg vet det alltid. For hver lørdag og søndag sier jeg: "Nope, no school today, it´s weekend" Bortsett fra når jeg sier det. Og det er onsdag"
😂
Helbredelse av drømmen
Jeg våknet opp i et gys idag. Som at all lufta gikk ut av kroppen min samtidig som jeg pustet kraftig inn.
Jeg husker hele drømmen. Altfor ordrett. Altfor virkelig.
Jeg våkner opp inni en kropp. Jeg ser ned på hendene og føttene mine i undring. De er skitne, slitne. Huden er brun. En hårlokk er foran øynene mine viser at jeg har ravnsvart hår. Jeg er da ganske ung? Men føler meg veldig gammel. Jeg forsøker å puste, men det er som om jeg bare puster inn eksos, sand og støv. Verden rundt meg kommer sakte inn i synsfeltet mitt. Jeg er på en gate. Høye hus. Men solen har vekket meg. Ikke en hyggelig oppvåkning, mer som et lys som er altfor lyst, altfor varmt, altfor sterkt. Jeg puster igjen. Og det er sant. Jeg puster bare inn eksos, sand og støv. Jeg reiser meg litt opp, hendene mine finner støtte på pappkartongen jeg har sovet på. Jeg er ustø. Jeg ser ned. Jeg blir med ett flau, forsøker å dekke meg til. Jeg har bare på meg en liten grå shorts og en singlet. Og på beina har jeg noen hvite flip flops. Jeg blir i et øyeblikk glad når jeg ser dem, de minner meg om noe godt, noe rikt. Et bittelite rom av glede. I en ufattelig verden.
Alt dette går så uendelig sakte.
Som om jeg er i ekstrem slowmotion.
Jeg starter å gå bortover gata. Plutselig ser jeg noen jeg kjenner, de går inn i en taxi. En kvinne og en mann som jeg engang møtte på et møte i Telenor. De har på seg fine svarte dresser, de ler høyt.
Jeg får fart. Fast forward. Jeg løper så raskt jeg kan. Klarer å nå døra på taxien. I det jeg skal rive den åpen, ser jeg rett inn i ansiktet på kvinnen. "Åh, jeg rakk deg," tenker jeg i en nydelig lettelse. Ansiktet hennes går fra hjertevarm høy latter til å fryse fullstendig fast. Jeg skjønner ikke hvorfor. Mannen skriker til taxisjåføren: "DRIVE!! For God´s sake: DRIVE!!!"
Taxidøren trekkes raskt ut av hånda mi.
I bakvinduet ser jeg to ansikter som ser ut som de har vært i livsfare.
Taxien er gul. Er jeg i New York?
-
Jeg går på en pen asfaltvei oppover en ås. Rundt meg er høye trær, fuglekvitter. Sola er lavt på himmelen. Jeg er sulten. Tørst. Bare går på måfå. Mest for å slippe unna sola, litt for å komme meg ut av byen. Jeg har nå på meg et rosa teppe. Det har vært veldig vakkert en gang. Jeg orker ikke mer. Jeg setter meg utenfor en hvit port.
Jeg hører en liten jente i hagen innenfor porten. Hun roper på mammaen sin. "Come out and play, mummy. Please! We can have fun!" Langt unna hører jeg moren svare fra et rom med mye gjenklang. Hun har ikke tid, hun har så mye mail hun må se på. "It´s important, honey!" Det er litt underlig, for det er akkurat som at jeg kjenner igjen stemmen. Iallfall et lag av den. Har jeg hørt henne på radio, på TV?
Jeg sovner. Jeg er utmattet. I drømmen - inni drømmen - flyr jeg over åsen. Jeg ser meg selv ligge i en bylt under mitt rosa teppe. Jeg letter rolig oppover og ser stadig mer. Store hvite hus i gedigne hager. Alle husene er så ulike. Men alle er omkranset av høye, tykke, hvite gjerder. På veiene utenfor er det ganske mye mennesker. Innenfor gjerdene ser jeg ingen.
Jeg vekkes av et strå som kiler meg på nesa. Jeg tror jeg er inni hagen. Jeg fniser. Og hører at fnisingen min får ekko. Eller var det ekko? Jeg snur meg og ser rett et stort smil fra en liten jente. Hun er kanskje 3-4 år. Hun sitter inni hekken, bak gjerdet. Jeg ligger fortsatt utenfor gjerdet. Huff var den flyvingen bare en drøm? Hun kaster et jordbær ut til meg. Smaken av jordbæret eksploderer i munnen min. Sødme i en tørst munn.
Jeg finner et lite strå så jeg også kan kile henne på nesa hennes. Hun ler så hjertelig. Klukkende.
Jeg tenker etter hvert at det er trist at jeg er her ute, og hun er alene der inne. Jeg får et lyst øyeblikk: jeg kan spørre om jeg kan være barnevakten hennes!
Det lyse øyeblikket inni mitt eget hode blir brått avbrutt av at noen kommer løpende gjennom hagen.
"Kiara!!"
Hun rives ut av hekken. Kvistene riper opp huden på armene hennes. Kiara hyler.
Med barnet i armene, ser moren rett på meg. Med en avsky og en redsel som er helt ubeskrivelig.
Hele meg zoomer ut et hakk.
Hun. Er. Meg.
Det der. Er. Meg.
Vi begge forstår det samtidig.
Jeg er henne.
Hun er meg.
-
Jeg våkner av sjokket. Sakte løser drømmen seg opp, mens soverommet vårt i båten rendres inn.
Jeg har sett noe viktig.
Noe sant.
Og ulidelig vondt.
Hele morgenen har jeg en ekstrem uro i meg. Det er som om en sterk elv har kommet og tatt med seg et lag av elvebredden inni meg. Og nå er alt grumsete, kaotisk.
Senere samme dag leter jeg etter et sitat fra en bok. En annen bok faller ned fra stabelen: Et Kurs i Mirakler. Den faller slik at den åpner seg på kapitlet "Helbredelse av drømmen". Og blikket mitt zoomer inn på teksten:
"Frelsens hemmelighet er bare denne: At du gjør dette mot deg selv. Uansett hvilken form som et angrep antar, er dette fortsatt sant. Uansett hvem som påtar seg rollen som fiende eller angriper, er dette fortsatt sant. Uansett hva som synes å være årsaken til den smerte og lidelse som du føler, er dette fortsatt sant. For du vil overhode ikke reagere på skikkelser i en drøm som du visste at du drømte."
"Og du vil forstå at mirakler gjenspeiler dette enkle utsagt: "JEG har gjort dette, og det er dette jeg vil gjøre ugjort."
"Og det er dette som har holdt deg adskilt fra verden, og holdt din bror adskilt fra deg. Nå trenger du bare å lære at dere begge er uskyldige eller skyldige. Det eneste som er umulig, er at dere skulle være forskjellige fra hverandre - at begge deler er sanne. Dette er den eneste hemmelighet som gjenstår å læres. Og det vil da ikke være noen hemmelighet at du er helbredet."
Åj.
Jeg ser hele drømmen. Altfor ordrett. Altfor virkelig.
Jeg er henne. Hun er meg.
Vi er ett.
Vi er alle av det samme.
Alle er ett.
Uroen inni meg stilner. Det grumsete vannet legger seg rolig inntil en ny elvebredde inni meg.
Det er som om at alt går ut av kroppen min samtidig som jeg puster dypt inn.
Jeg ser på nytt. Ordrett. Virkelig.
-
//Laila
27.mars 2020
Jeg husker hele drømmen. Altfor ordrett. Altfor virkelig.
Jeg våkner opp inni en kropp. Jeg ser ned på hendene og føttene mine i undring. De er skitne, slitne. Huden er brun. En hårlokk er foran øynene mine viser at jeg har ravnsvart hår. Jeg er da ganske ung? Men føler meg veldig gammel. Jeg forsøker å puste, men det er som om jeg bare puster inn eksos, sand og støv. Verden rundt meg kommer sakte inn i synsfeltet mitt. Jeg er på en gate. Høye hus. Men solen har vekket meg. Ikke en hyggelig oppvåkning, mer som et lys som er altfor lyst, altfor varmt, altfor sterkt. Jeg puster igjen. Og det er sant. Jeg puster bare inn eksos, sand og støv. Jeg reiser meg litt opp, hendene mine finner støtte på pappkartongen jeg har sovet på. Jeg er ustø. Jeg ser ned. Jeg blir med ett flau, forsøker å dekke meg til. Jeg har bare på meg en liten grå shorts og en singlet. Og på beina har jeg noen hvite flip flops. Jeg blir i et øyeblikk glad når jeg ser dem, de minner meg om noe godt, noe rikt. Et bittelite rom av glede. I en ufattelig verden.
Alt dette går så uendelig sakte.
Som om jeg er i ekstrem slowmotion.
Jeg starter å gå bortover gata. Plutselig ser jeg noen jeg kjenner, de går inn i en taxi. En kvinne og en mann som jeg engang møtte på et møte i Telenor. De har på seg fine svarte dresser, de ler høyt.
Jeg får fart. Fast forward. Jeg løper så raskt jeg kan. Klarer å nå døra på taxien. I det jeg skal rive den åpen, ser jeg rett inn i ansiktet på kvinnen. "Åh, jeg rakk deg," tenker jeg i en nydelig lettelse. Ansiktet hennes går fra hjertevarm høy latter til å fryse fullstendig fast. Jeg skjønner ikke hvorfor. Mannen skriker til taxisjåføren: "DRIVE!! For God´s sake: DRIVE!!!"
Taxidøren trekkes raskt ut av hånda mi.
I bakvinduet ser jeg to ansikter som ser ut som de har vært i livsfare.
Taxien er gul. Er jeg i New York?
-
Jeg går på en pen asfaltvei oppover en ås. Rundt meg er høye trær, fuglekvitter. Sola er lavt på himmelen. Jeg er sulten. Tørst. Bare går på måfå. Mest for å slippe unna sola, litt for å komme meg ut av byen. Jeg har nå på meg et rosa teppe. Det har vært veldig vakkert en gang. Jeg orker ikke mer. Jeg setter meg utenfor en hvit port.
Jeg hører en liten jente i hagen innenfor porten. Hun roper på mammaen sin. "Come out and play, mummy. Please! We can have fun!" Langt unna hører jeg moren svare fra et rom med mye gjenklang. Hun har ikke tid, hun har så mye mail hun må se på. "It´s important, honey!" Det er litt underlig, for det er akkurat som at jeg kjenner igjen stemmen. Iallfall et lag av den. Har jeg hørt henne på radio, på TV?
Jeg sovner. Jeg er utmattet. I drømmen - inni drømmen - flyr jeg over åsen. Jeg ser meg selv ligge i en bylt under mitt rosa teppe. Jeg letter rolig oppover og ser stadig mer. Store hvite hus i gedigne hager. Alle husene er så ulike. Men alle er omkranset av høye, tykke, hvite gjerder. På veiene utenfor er det ganske mye mennesker. Innenfor gjerdene ser jeg ingen.
Jeg vekkes av et strå som kiler meg på nesa. Jeg tror jeg er inni hagen. Jeg fniser. Og hører at fnisingen min får ekko. Eller var det ekko? Jeg snur meg og ser rett et stort smil fra en liten jente. Hun er kanskje 3-4 år. Hun sitter inni hekken, bak gjerdet. Jeg ligger fortsatt utenfor gjerdet. Huff var den flyvingen bare en drøm? Hun kaster et jordbær ut til meg. Smaken av jordbæret eksploderer i munnen min. Sødme i en tørst munn.
Jeg finner et lite strå så jeg også kan kile henne på nesa hennes. Hun ler så hjertelig. Klukkende.
Jeg tenker etter hvert at det er trist at jeg er her ute, og hun er alene der inne. Jeg får et lyst øyeblikk: jeg kan spørre om jeg kan være barnevakten hennes!
Det lyse øyeblikket inni mitt eget hode blir brått avbrutt av at noen kommer løpende gjennom hagen.
"Kiara!!"
Hun rives ut av hekken. Kvistene riper opp huden på armene hennes. Kiara hyler.
Med barnet i armene, ser moren rett på meg. Med en avsky og en redsel som er helt ubeskrivelig.
Hele meg zoomer ut et hakk.
Hun. Er. Meg.
Det der. Er. Meg.
Vi begge forstår det samtidig.
Jeg er henne.
Hun er meg.
-
Jeg våkner av sjokket. Sakte løser drømmen seg opp, mens soverommet vårt i båten rendres inn.
Jeg har sett noe viktig.
Noe sant.
Og ulidelig vondt.
Hele morgenen har jeg en ekstrem uro i meg. Det er som om en sterk elv har kommet og tatt med seg et lag av elvebredden inni meg. Og nå er alt grumsete, kaotisk.
Senere samme dag leter jeg etter et sitat fra en bok. En annen bok faller ned fra stabelen: Et Kurs i Mirakler. Den faller slik at den åpner seg på kapitlet "Helbredelse av drømmen". Og blikket mitt zoomer inn på teksten:
"Frelsens hemmelighet er bare denne: At du gjør dette mot deg selv. Uansett hvilken form som et angrep antar, er dette fortsatt sant. Uansett hvem som påtar seg rollen som fiende eller angriper, er dette fortsatt sant. Uansett hva som synes å være årsaken til den smerte og lidelse som du føler, er dette fortsatt sant. For du vil overhode ikke reagere på skikkelser i en drøm som du visste at du drømte."
"Og du vil forstå at mirakler gjenspeiler dette enkle utsagt: "JEG har gjort dette, og det er dette jeg vil gjøre ugjort."
"Og det er dette som har holdt deg adskilt fra verden, og holdt din bror adskilt fra deg. Nå trenger du bare å lære at dere begge er uskyldige eller skyldige. Det eneste som er umulig, er at dere skulle være forskjellige fra hverandre - at begge deler er sanne. Dette er den eneste hemmelighet som gjenstår å læres. Og det vil da ikke være noen hemmelighet at du er helbredet."
Åj.
Jeg ser hele drømmen. Altfor ordrett. Altfor virkelig.
Jeg er henne. Hun er meg.
Vi er ett.
Vi er alle av det samme.
Alle er ett.
Uroen inni meg stilner. Det grumsete vannet legger seg rolig inntil en ny elvebredde inni meg.
Det er som om at alt går ut av kroppen min samtidig som jeg puster dypt inn.
Jeg ser på nytt. Ordrett. Virkelig.
-
//Laila
27.mars 2020
En dag i lockdown:
(Et signifikant utvalg fra mitt sosiale liv = sosiale medier) (Takk og lov for at viruset kom etter tiktok, IGTV og rett og slett: etter at Folk Flest ble kule!!)
Jordomseiling vs lockdown:
Julian hadde en lang tale om lockdown idag. Her er et lite utdrag - så ordrett som mulig😂😂
«4 uker i båten. Det er jo ingenting mamma. Som å seile det. Bare at du kan sove på natta mamma. Og du, vi har 8 tacokit og 2 kjøttdeig. Dette går bra. Og herregud!!!!!! Herregud herregud herregud!!! MAMMA!!!!! Vi har jo Internett!!»
En helt vanlig dag. En stil av Julian:
"Idag har vi vel gjort det samme som alltid, mamma, har vi ikke? Skal jeg bare skrive om det?"
Idag har vi spist taco, gjort skole, leka, fighta og flydd.
Og sett på youtube.
Det har vært en fin dag.
Julian
MilleMomenti
26.mars 2020
Idag har vi spist taco, gjort skole, leka, fighta og flydd.
Og sett på youtube.
Det har vært en fin dag.
Julian
MilleMomenti
26.mars 2020
In darkness
Love is
The light
Lockdown. Look up.
Idag er det full lock down også her i New Zealand.
"Vær hjemme nå"
Alle har fått informasjon på deres telefoner:
"Where you stay tonight is where YOU MUST stay from now on. It is likely level 4 measures will stay in a number of weeks."
Muligens det blir en del vitser om verdens verste one-night-stand etter den meldingen fra myndighetene..
Spøk til side. Det er en alvorlig situasjon vi er i. Jeg sender så ofte jeg kan tanker til de som er syke fra viruset. Og deres familier.
Her i NZ var det lenge rolig, før det plutselig brakte løs. De fleste corona-tilfeller i New Zealand er fra tilreisende. NZ hadde vært et enkelt land å isolere, her er det sjø på alle kanter og fire timers flyreise til neste land. Det har til nå vært få som er smittet innenlands. Men nå er alt endret også her. 10.000 er testet. Det er 50 nye tilfeller er bekreftet idag. Det er dermed 205 bekreftede tilfeller. Forrige uke var det kun 2.
Jeg er imponert hvordan myndighetene i New Zealand tenker og informerer. De er så rene i språket. Og så rolige og høflige. New Zealand har en bevisst felles tenkemåte som de ofte bruker når de skal gjøre noe nytt. At de tenker at resten av verden kan "look to New Zealand" for å se et ideelt samfunn, en ny ide eller en god levemåte. Jeg vet ikke om de er så bevisst på dette akkurat nå. Men jeg ser at ja, verden, dere kan se hitover nå.
Vi utlendingene i marinaen fikk idag en hyggelig mail fra Immigration New Zealand at våre visa var automatisk forlenget i 6 måneder. Det er sånn de er disse Kiwiene.
For vår egen del, så blir ikke hverdagen vår så forandret med denne lockdownen. Vi har ingen jobb, vi har allerede hjemmeskole, vi lever på sparebluss pluss pluss pluss (Håvard får kjeft om han bruker to tørk tørkerull), og vi er stort sett alene uansett. Vi er heldigvis friske og har et godt immunforsvar. Det er egentlig mer som om verden har fått vår hverdag. Ja rent bortsett fra selve viruset.
Jeg lo ganske mye da jeg så på instagram uttrykket på en fyr som forsto: "The feeling when you realize that your every day life is called quarantine". Den følelsen.
Gode nyheter i våre egne liv er at Håvard har endelig kommet frem til New Zealand. Han har vært en ny uke på havet for å gjøre en boat delivery fra Australia. Yeay, det har jeg ikke tenkt på; Håvard har jo faktisk vært på jobb. Yeay! VI er arbeidstakere! Båten, Captain Peter og Håvard er nå på karantene brygga i Opua, 4 timer nord for oss. De bor på karantene brygga i 7 dager til, til det har gått 14 dager fra de forlot sist corona-mulighet i Australia. Vi er glade de er i land igjen. Det har vært et røft vær over der. Dårlige nyheter for dem er at de muligens ikke får noe øl eller mat ut på karantenebrygga. De sa det selv i den rekkefølgen; 1. øl, 2. mat..
Julian og jeg koser oss i båten.
Vi handlet igår. Det var skikkelig hyggelig å være på butikken. Det å holde 2 meters avstand, det stopper ikke en kiwi fra å smile og le. Det er ingen kaos og tomme hyller fra "overshoppere" her, rent bortsett fra at alle forsto SAMTIDIG at Liquour Stores nok ikke var Essential Business... Vin og øl er i butikkene, men for spriten, der ble det jaggu kaos.
Vi har også nok brokkoli i byssa nå. Jeg forårsaket et ras i brokkoli haugen, og her er det ikke plast på grønnsaker må vite, så da jeg sto og holdt alle fra å falle på gulvet, sa Julian at «Nå må du bare kjøpe alle du har tatt på, mamma. Sånn er det nå.» Vi blir veldig sunne, Julian og jeg.
Det har allerede blitt mer stille rundt oss her i Mount Manganui. Vi bor i en marina som er en liten naturoase, men den er midt mellom en containerhavn, en lokalflyplass, en travel motorvei og en toglinje som frakter tømmer. Sakte, men sikkert, roer det seg her.
Heldigvis har vi herlige folk i nabobåtene. Maria fra Portugal, en hyggelig kiwi familie i en katamaran som var på vei til Fiji, Sophie fra Quebec, et eldre par fra Frankrike som har seilt verden rundt og som tar antibac på ALT, Rasmus fra Kiruna, en veldig kjekk italiener som jeg dessverre ikke enda vet navnet på, Thami fra Brasil og Jordan fra Florida. Vi bor så tett at vi allerede er ett.
Rasmus fra Kiruna har allerede fått tilsnakk av to ulike årsaker. En gang fordi han ikke hadde dusjet helt alene.. Og flere ganger fordi han overfyller resirkuleringen. Hans båt med fem ungdommer gjør at det blir så fullt i beholderen for grønne glassflasker.... Han er litt av en type. Han trodde forresten at jeg var Håvards datter Mille: "Aha, är du den som är så snabb nedförsbacken?" Jeg liker Rasmus svært godt.
Jeg overhørte forresten en gjeng ungdommer på gata her om dagen. De sa at de gjerne ville oppleve hvordan andre land hadde det med lockdown. En voksen sa bryskt til dem: "Dere vet at dere må gå på skole online likevel??" Ungdommene bare så rolig på han, og snakket videre om at de gjerne ville oppleve at alt ble stille, at alle var hjemme, at det ikke var masete butikker og kafeer, og at byen var stille uten trafikk. Det var ganske så rørende.
Men nå med den mye meldingen fra myndighetene, så er det noe annet i lufta også. Mer buzz. Flere spørsmål, mer utrygghet, mer frykt. Det er som at lufta sitrer med alle menneskers uløste spørsmål og bekymringer.
Og en følelse av at vi alle er i dette sammen.
Jeg har troa på denne buzzen. At vi mennesker kjenner på viktige følelser i oss selv. I hverandre. Og at vi stiller viktige spørsmål. Alene og sammen.
Og jeg har troa på denne nye typen stillheten.
At verden er litt som i vårt eget hode.
Jeg har troa på det som vokser frem når alt dette andre blir stille.
Når vi ikke kan gjøre så mye, at vi bare er.
Litt som da dyrene i Hundremeterskogen hadde gått seg vill i skogen. "Sånn. Jeg klarte ikke høre honningkrukkene hjemme når Petter Sprett snakket så mye. Nå som det er stille, så hører jeg godt at de snakker til meg. Kom, Nasse Nøff. La oss gå hjem og spise honning."
Akkurat nå er sola så lavt på himmelen at den skinner meg rett i fjeset. Det er som den sier: "Yes, it is lockdown. But also look up"*
"Vær hjemme nå, kjære menneske. Vær hjemme nå. Du er i ditt eget hjem."
Jeg er utrolig takknemlig for å ha et hjem nå.
Håvard i Opua, Julian og Laila i Mount Manganui
Hjemme.
New Zealand
25.mars 2020
* og like etter jeg hadde posta om at sola sier LOOK UP, så poster Britney Spears det samme på Insta. I synk med Britney Spears liksom. ÅherregudjegharnettoppfortaltalleatjegfølgerBritneySpears. Janettoppdetvardetjegmentemedatjegvaroversharing.
"Vær hjemme nå"
Alle har fått informasjon på deres telefoner:
"Where you stay tonight is where YOU MUST stay from now on. It is likely level 4 measures will stay in a number of weeks."
Muligens det blir en del vitser om verdens verste one-night-stand etter den meldingen fra myndighetene..
Spøk til side. Det er en alvorlig situasjon vi er i. Jeg sender så ofte jeg kan tanker til de som er syke fra viruset. Og deres familier.
Her i NZ var det lenge rolig, før det plutselig brakte løs. De fleste corona-tilfeller i New Zealand er fra tilreisende. NZ hadde vært et enkelt land å isolere, her er det sjø på alle kanter og fire timers flyreise til neste land. Det har til nå vært få som er smittet innenlands. Men nå er alt endret også her. 10.000 er testet. Det er 50 nye tilfeller er bekreftet idag. Det er dermed 205 bekreftede tilfeller. Forrige uke var det kun 2.
Jeg er imponert hvordan myndighetene i New Zealand tenker og informerer. De er så rene i språket. Og så rolige og høflige. New Zealand har en bevisst felles tenkemåte som de ofte bruker når de skal gjøre noe nytt. At de tenker at resten av verden kan "look to New Zealand" for å se et ideelt samfunn, en ny ide eller en god levemåte. Jeg vet ikke om de er så bevisst på dette akkurat nå. Men jeg ser at ja, verden, dere kan se hitover nå.
Vi utlendingene i marinaen fikk idag en hyggelig mail fra Immigration New Zealand at våre visa var automatisk forlenget i 6 måneder. Det er sånn de er disse Kiwiene.
For vår egen del, så blir ikke hverdagen vår så forandret med denne lockdownen. Vi har ingen jobb, vi har allerede hjemmeskole, vi lever på sparebluss pluss pluss pluss (Håvard får kjeft om han bruker to tørk tørkerull), og vi er stort sett alene uansett. Vi er heldigvis friske og har et godt immunforsvar. Det er egentlig mer som om verden har fått vår hverdag. Ja rent bortsett fra selve viruset.
Jeg lo ganske mye da jeg så på instagram uttrykket på en fyr som forsto: "The feeling when you realize that your every day life is called quarantine". Den følelsen.
Gode nyheter i våre egne liv er at Håvard har endelig kommet frem til New Zealand. Han har vært en ny uke på havet for å gjøre en boat delivery fra Australia. Yeay, det har jeg ikke tenkt på; Håvard har jo faktisk vært på jobb. Yeay! VI er arbeidstakere! Båten, Captain Peter og Håvard er nå på karantene brygga i Opua, 4 timer nord for oss. De bor på karantene brygga i 7 dager til, til det har gått 14 dager fra de forlot sist corona-mulighet i Australia. Vi er glade de er i land igjen. Det har vært et røft vær over der. Dårlige nyheter for dem er at de muligens ikke får noe øl eller mat ut på karantenebrygga. De sa det selv i den rekkefølgen; 1. øl, 2. mat..
Julian og jeg koser oss i båten.
Vi handlet igår. Det var skikkelig hyggelig å være på butikken. Det å holde 2 meters avstand, det stopper ikke en kiwi fra å smile og le. Det er ingen kaos og tomme hyller fra "overshoppere" her, rent bortsett fra at alle forsto SAMTIDIG at Liquour Stores nok ikke var Essential Business... Vin og øl er i butikkene, men for spriten, der ble det jaggu kaos.
Vi har også nok brokkoli i byssa nå. Jeg forårsaket et ras i brokkoli haugen, og her er det ikke plast på grønnsaker må vite, så da jeg sto og holdt alle fra å falle på gulvet, sa Julian at «Nå må du bare kjøpe alle du har tatt på, mamma. Sånn er det nå.» Vi blir veldig sunne, Julian og jeg.
Det har allerede blitt mer stille rundt oss her i Mount Manganui. Vi bor i en marina som er en liten naturoase, men den er midt mellom en containerhavn, en lokalflyplass, en travel motorvei og en toglinje som frakter tømmer. Sakte, men sikkert, roer det seg her.
Heldigvis har vi herlige folk i nabobåtene. Maria fra Portugal, en hyggelig kiwi familie i en katamaran som var på vei til Fiji, Sophie fra Quebec, et eldre par fra Frankrike som har seilt verden rundt og som tar antibac på ALT, Rasmus fra Kiruna, en veldig kjekk italiener som jeg dessverre ikke enda vet navnet på, Thami fra Brasil og Jordan fra Florida. Vi bor så tett at vi allerede er ett.
Rasmus fra Kiruna har allerede fått tilsnakk av to ulike årsaker. En gang fordi han ikke hadde dusjet helt alene.. Og flere ganger fordi han overfyller resirkuleringen. Hans båt med fem ungdommer gjør at det blir så fullt i beholderen for grønne glassflasker.... Han er litt av en type. Han trodde forresten at jeg var Håvards datter Mille: "Aha, är du den som är så snabb nedförsbacken?" Jeg liker Rasmus svært godt.
Jeg overhørte forresten en gjeng ungdommer på gata her om dagen. De sa at de gjerne ville oppleve hvordan andre land hadde det med lockdown. En voksen sa bryskt til dem: "Dere vet at dere må gå på skole online likevel??" Ungdommene bare så rolig på han, og snakket videre om at de gjerne ville oppleve at alt ble stille, at alle var hjemme, at det ikke var masete butikker og kafeer, og at byen var stille uten trafikk. Det var ganske så rørende.
Men nå med den mye meldingen fra myndighetene, så er det noe annet i lufta også. Mer buzz. Flere spørsmål, mer utrygghet, mer frykt. Det er som at lufta sitrer med alle menneskers uløste spørsmål og bekymringer.
Og en følelse av at vi alle er i dette sammen.
Jeg har troa på denne buzzen. At vi mennesker kjenner på viktige følelser i oss selv. I hverandre. Og at vi stiller viktige spørsmål. Alene og sammen.
Og jeg har troa på denne nye typen stillheten.
At verden er litt som i vårt eget hode.
Jeg har troa på det som vokser frem når alt dette andre blir stille.
Når vi ikke kan gjøre så mye, at vi bare er.
Litt som da dyrene i Hundremeterskogen hadde gått seg vill i skogen. "Sånn. Jeg klarte ikke høre honningkrukkene hjemme når Petter Sprett snakket så mye. Nå som det er stille, så hører jeg godt at de snakker til meg. Kom, Nasse Nøff. La oss gå hjem og spise honning."
Akkurat nå er sola så lavt på himmelen at den skinner meg rett i fjeset. Det er som den sier: "Yes, it is lockdown. But also look up"*
"Vær hjemme nå, kjære menneske. Vær hjemme nå. Du er i ditt eget hjem."
Jeg er utrolig takknemlig for å ha et hjem nå.
Håvard i Opua, Julian og Laila i Mount Manganui
Hjemme.
New Zealand
25.mars 2020
* og like etter jeg hadde posta om at sola sier LOOK UP, så poster Britney Spears det samme på Insta. I synk med Britney Spears liksom. ÅherregudjegharnettoppfortaltalleatjegfølgerBritneySpears. Janettoppdetvardetjegmentemedatjegvaroversharing.
Dagen før lockdown
"Shopping is always a good idea" sier Gift locker dagen før Lockdown. De hadde allerede stengt. Jeg lurer på hvor lenge det egentlig er til de kan åpne igjen. Og om noen har lyst til eller behov for å kjøpe noe nips da. "Made in China" er vel iallfall ikke så populært lengre. (No laugh? Too soon?)
Baren bruker Corona skiltet for å si at de har take away snacks. De hadde faktisk ikke tenkt på det, og de synes jeg var ganske rar som både lo meg skakk og tok Selfies. Men så er jeg jo også i Foreningen for Vits for Døve Ører. (red.anm: Den setningen der, kunne du ha brukt på forrige avsnitt også, Laila)
Hver gang vi går inn på brygga vår, tråkker vi på det gamle reklameskiltet med Master of Disaster. Han er et ikon som tidligere ble brukt til å få folk til å bruke redningsvest og å kjenne sin tsunami exit og sånt. "Nobody´s faster than Disaster" er hans slogan. Han ble stoppet fordi det ikke lengre ville være noe gøy hvis en faktisk tsunami kom. Han kunne fint fått medlemskap i den Foreningen vår.
Tilbake i båten vår, sitter Julian og jeg og nyter sola på dekk, mens båtene Relax og Last Call forbi oss utallige ganger. RELAX er to unge menn som skal på fisketur, de er veldig forelsket, og de har stadig glemt noe som de må tilbake på land for å hente. LAST CALL er et par som øver på å parkere seilbåten sin på plassen i marinaen. Det er sikkert 3-4 knop tidevannsstrøm i marinaen, og det er ganske spennende å se på alt dette her.
Og etterhvert blir scenen som en rap, et godt soundtrack for siste dag før lockdown.
RELAX , LAST CALL, RELAX, LAST CALL, RELAX, RELAX, RELAX, LAST CALL.
Den siste gangen kræsjer LAST CALL i brygga og kona blir så lei at hun bare slipper tauene og går av.
Og utpå ettermiddag kommer RELAX tilbake fra fisketur. Jeg spør om de hadde fått noe. Ja, masse, men de hadde glemt håven, så de hadde ikke fått tak i så mange.
Jeg roper at det er godt båten heter RELAX. Begge ser på meg. Helt uten mimikk. Se derr ja. Vits for Døve Ører igjen.
Godt det er lockdown imorgen.
//
Last call
Tauranga Bridge Marina
24.mars 2020
Baren bruker Corona skiltet for å si at de har take away snacks. De hadde faktisk ikke tenkt på det, og de synes jeg var ganske rar som både lo meg skakk og tok Selfies. Men så er jeg jo også i Foreningen for Vits for Døve Ører. (red.anm: Den setningen der, kunne du ha brukt på forrige avsnitt også, Laila)
Hver gang vi går inn på brygga vår, tråkker vi på det gamle reklameskiltet med Master of Disaster. Han er et ikon som tidligere ble brukt til å få folk til å bruke redningsvest og å kjenne sin tsunami exit og sånt. "Nobody´s faster than Disaster" er hans slogan. Han ble stoppet fordi det ikke lengre ville være noe gøy hvis en faktisk tsunami kom. Han kunne fint fått medlemskap i den Foreningen vår.
Tilbake i båten vår, sitter Julian og jeg og nyter sola på dekk, mens båtene Relax og Last Call forbi oss utallige ganger. RELAX er to unge menn som skal på fisketur, de er veldig forelsket, og de har stadig glemt noe som de må tilbake på land for å hente. LAST CALL er et par som øver på å parkere seilbåten sin på plassen i marinaen. Det er sikkert 3-4 knop tidevannsstrøm i marinaen, og det er ganske spennende å se på alt dette her.
Og etterhvert blir scenen som en rap, et godt soundtrack for siste dag før lockdown.
RELAX , LAST CALL, RELAX, LAST CALL, RELAX, RELAX, RELAX, LAST CALL.
Den siste gangen kræsjer LAST CALL i brygga og kona blir så lei at hun bare slipper tauene og går av.
Og utpå ettermiddag kommer RELAX tilbake fra fisketur. Jeg spør om de hadde fått noe. Ja, masse, men de hadde glemt håven, så de hadde ikke fått tak i så mange.
Jeg roper at det er godt båten heter RELAX. Begge ser på meg. Helt uten mimikk. Se derr ja. Vits for Døve Ører igjen.
Godt det er lockdown imorgen.
//
Last call
Tauranga Bridge Marina
24.mars 2020
More like love
I used to think I needed all the answers
I used to need to know that I was right
I used to be afraid of things I couldn't cover up in black and white
Now I just wanna look more like love
I just wanna look more like love
This whole world is spinning crazy
And I can't quite keep up
So one thing around here that we don't have quite enough of
So I just want to look a little more like love
Ben Rector med More like love er min nye visjon.
I used to need to know that I was right
I used to be afraid of things I couldn't cover up in black and white
Now I just wanna look more like love
I just wanna look more like love
This whole world is spinning crazy
And I can't quite keep up
So one thing around here that we don't have quite enough of
So I just want to look a little more like love
Ben Rector med More like love er min nye visjon.
Verden i dag
Et åpent brev til vennene mine
10.mars 2020
Kjære venner,
Ønsker dere alt godt hjemme.
Ja, dere vet at jeg er litt annerledes, så kanskje det er på tide å komme skikkelig ut av skapet.
I begynnelsen av januar fikk jeg vite om denne situasjonen i verden en meditasjon da jeg var sammen med Nishant Matthews på Osho Risk meditasjonsenter i Danmark.
En kinesisk vismann i et tempel fortalte og viste.
Jeg må innrømme at jeg ikke forsto at det han viste meg kom til å bli virkelighet.
Nå er det starten av mars, og situasjonen i verden begynner å bli tøffere for mange.
Nå forteller vismannen mer.
Jeg har hatt lang tid på å tenke på denne situasjonen, denne krisen, denne åpningen. Jeg kan enda se det på avstand. Jeg er i en nær sagt selvforsynt husholdning i en båt på New Zealand, et land der korona ikke har kommet enda.
Jeg vil dele noe av det vismannen sier, og også mine egne refleksjoner.
Det er viktig å huske perspektivet. At jeg får dette inn, som en vestlig kvinne og mor som lever i et godt utviklet samfunn, et velstandssamfunn. For de som lever i fattige land med færre ressurser, så er det nok andre råd, andre vinklinger fra de kloke ute i evigheten.
Innerst inne vet du kanskje allerede alt jeg skal dele. Spesielt delene fra vismannen.
Rådene han ga og gir er:
«Det vil være mye frykt i verden. Frykten er større enn de faktiske sykdommene og hendelsene. Det er frykt som vil få oss til å gjøre store endringer i hvordan vi lever, hvordan vi samhandler og «gjør bruk av» jorden. Endringer som nesten alle mennesker har sett på som nødvendige, men vi har ikke hatt et sterk nok push til å ta oss ut av komfortsonen. Denne situasjonen, med frykten i seg, er pushet. Frykten vil drive mange av oss, den vil drive det kollektive en stund. Og så vil den bli løslatt - for deretter å ta fryktbaserte strukturer, sykdommer og systemer med seg. Dette vil skje i hvert enkelt vesen og i det kollektive. »
Han fortalte om dette før han viste meg viruset. Så først: frykt.
Vi må velge selv i hvilken «sinnstilstand» vi vil være i denne tiden, i denne endringen.
Og han fortsetter:
«Virkeligheten er: Folk lever usunne liv nå. Viruset er en manifestasjon av det. Og viruset vil virke mot / med det som er "usunt" i oss, i hvordan vi behandler oss selv, hverandre og jorden. Viruset vil vise dere at alle er ett. Alt er ett."
"La frykten gå. Helt. La det gå. Frykten har ingen sunn funksjon. Det tar mer enn det gir. Det er et virus i seg selv. Bare føl. La frykten gå. »
Er det mulig å la frykten gå?
Hvis vi tenker på dagens situasjon uten frykt, kan vi se dens åpninger.
Hvis du lar frykten gå, er det mulig å glede seg over tiden nå. Uten frykt er det lettere å hjelpe andre. Og det er lettere å dele. Faktisk: Denne delingen kommer naturlig.
«De uten frykt er ressurser.»
Mange mennesker trenger imidlertid aspektet av frykt for å handle ansvarlig. En stund kan det være nødvendig at mange frykter å gjøre sine hverdagslige, normale rutiner. Vel, fordi mange av våre daglige, normale rutiner verken er bærekraftige eller sunne eller snille ...
Vi må kanskje stille oss spørsmålet: Hvordan handle ansvarlig uten frykt.
Dette er en periode. Jeg personlig vet ikke hvor lenge: hver enkelt menneskes liv vil påvirkes annerledes.
«Penger vil bytte hender. Makt med det », sa vismannen til meg i går.
Men: når denne tiden er over, (ikke bare dette viruset), vil livet ditt og «systemene» rundt deg IKKE gå tilbake til «normale». Det vil være mange aspekter som er nye, forskjellige. Tenk på dette. Ta det inn.
Vismannen sa dette til meg samme morgen som Trump & co hadde sine taler om at "alt ville snart bli som normalt"..
«Fear less - Make what you go through what you grow through,» er et godt uttrykk fra New Zealand. Det er på mange t-skjorter nå.
Vismannen sa i januar at mange mennesker i en periode vil være uten jobb, uten skole, uten et fungerende offentlig system. Hvordan kan man ikke frykte i en slik situasjon?
Det vil være en god skole i seg selv å virkelig glede seg over friheten dette gir.
Og det vil være en skole i seg selv å se hvilken jobb man likevel kan gjøre, hva er det vi kan lære våre barn nå.
Og hvilket offentlig system vil jeg se på som velfungerende?
Frihet og ansvar er en 2-i-1. Du må øve og aktivere begge deler.
Vismannen sier: «Hjemmet og familien som base vil være viktig igjen.»
Hvis du har et hjem - eller en nær familie - regnes du som en ressurs.
Hvordan fungere som en ressurs?
En ressurs har ro og overskudd til å gi.
Hvordan skape denne roen i deg selv og i familien din?
Noen tips for de som er hjemme (de heldige i denne situasjonen):
Nå kan du være sammen med dine kjære.
Gjør hjemmet ditt til en vakker og ren base.
Vær ute i naturen.
Lytt til musikk sammen.
Lek.
Sov så lenge du vil
Begynn med en ny hobby som du ikke har hatt tid til.
Meditere over - eller bare tenk på - hva som virkelig er viktig i DITT liv, familiens liv.
Hvis du har kjenner for det, så kan du kjøpe det du trenger til hjemmet. Ikke la frykten handle, men det du tror er nødvendig. Med en rolig og "oppfylt" hjem vil du - som en "provider" for familien din - være roligere.
En sunn base i deg selv og hjemmet ditt vil gi deg en ny base for det du gir til samfunnet.
Vismannen sier: «Det feminine i alle vil reise seg.»
Bruk egenskapene dine som MOR: instinktene og kjærligheten en rolig mor kan ha og gi..
Denne perioden vil være veldig tøff for mange. Ingen tvil om det.
Rolige mødre og fedre vil bli savnet. Rolige mødre og fedre trengs.
Vismannen fortsetter: «Del». Hver gang du får impulsen: del. Og hver gang du føler deg tvunget til å dele: DEL !!!!
Følelsen av mangel er også en frykt. Å dele og gi er medisinen.
Det å dele, det er også å dele av alle dine overskudd: Mat, kjærlighet, plass å bo, omtanke, medisiner, arbeidskraft, læring.
Og det å gi er alltid en sirkel. Som et ressurssterkt vesen er du ansvarlig for å være sammen med de som starter sirkelen. Dette er økologisk bevissthet. Dette er sirkulær økonomi i praksis. Og siden du gir i en sirkel, vil det alltid komme tilbake til deg. Du gir det andre trenger, de gir deg det du trenger.
Et sunt system for å gi godhet til andre bygger det sanne immunforsvaret i fellesskapet vårt.
Og det er også for deg selv: Det er denne roen og gleden som hjelper ditt sanne immunsystem, fordi det er sunt.
Ordet Corona ligger ganske nær ordet Karuna, som betyr medfølelse fra sanskrit.
Og etter hvert som denne moderlige roen sprer seg, vil neste skritt komme.
Vismannen sier: «Det vil være en stor bevissthetsendring på jorden»
Jeg ser dette ikke bare på grunn av viruset som fungerer i den "negative" enden, men også mange vakre, flerfunksjonelle, mangefasetterte ideer, iniativer og oppfinnelser som vil fungere i den "positive" enden. Folk har nå en «fiende» i viruset, og vi kan alle være allierte. Vi er alle ett.
“Jeg er villig til å endre. Jeg er villig til å frigjøre all motstand. "Er en god bekreftelse som vil hjelpe deg i neste trinn.
Akkurat nå er det viktigste å være ansvarlig samtidig som du lar frykten gå.
Frykten dekker over ressursene dine. Du trenger de indre ressursene dine nå.
Ønsker dere alt godt.
Jeg er så glad i dere.
Jeg er så glad i denne jorda.
Alt er ett. Vi er alle ett.
Mount Manganui, New Zealand
10.mars 2020
10.mars 2020
Kjære venner,
Ønsker dere alt godt hjemme.
Ja, dere vet at jeg er litt annerledes, så kanskje det er på tide å komme skikkelig ut av skapet.
I begynnelsen av januar fikk jeg vite om denne situasjonen i verden en meditasjon da jeg var sammen med Nishant Matthews på Osho Risk meditasjonsenter i Danmark.
En kinesisk vismann i et tempel fortalte og viste.
Jeg må innrømme at jeg ikke forsto at det han viste meg kom til å bli virkelighet.
Nå er det starten av mars, og situasjonen i verden begynner å bli tøffere for mange.
Nå forteller vismannen mer.
Jeg har hatt lang tid på å tenke på denne situasjonen, denne krisen, denne åpningen. Jeg kan enda se det på avstand. Jeg er i en nær sagt selvforsynt husholdning i en båt på New Zealand, et land der korona ikke har kommet enda.
Jeg vil dele noe av det vismannen sier, og også mine egne refleksjoner.
Det er viktig å huske perspektivet. At jeg får dette inn, som en vestlig kvinne og mor som lever i et godt utviklet samfunn, et velstandssamfunn. For de som lever i fattige land med færre ressurser, så er det nok andre råd, andre vinklinger fra de kloke ute i evigheten.
Innerst inne vet du kanskje allerede alt jeg skal dele. Spesielt delene fra vismannen.
Rådene han ga og gir er:
«Det vil være mye frykt i verden. Frykten er større enn de faktiske sykdommene og hendelsene. Det er frykt som vil få oss til å gjøre store endringer i hvordan vi lever, hvordan vi samhandler og «gjør bruk av» jorden. Endringer som nesten alle mennesker har sett på som nødvendige, men vi har ikke hatt et sterk nok push til å ta oss ut av komfortsonen. Denne situasjonen, med frykten i seg, er pushet. Frykten vil drive mange av oss, den vil drive det kollektive en stund. Og så vil den bli løslatt - for deretter å ta fryktbaserte strukturer, sykdommer og systemer med seg. Dette vil skje i hvert enkelt vesen og i det kollektive. »
Han fortalte om dette før han viste meg viruset. Så først: frykt.
Vi må velge selv i hvilken «sinnstilstand» vi vil være i denne tiden, i denne endringen.
Og han fortsetter:
«Virkeligheten er: Folk lever usunne liv nå. Viruset er en manifestasjon av det. Og viruset vil virke mot / med det som er "usunt" i oss, i hvordan vi behandler oss selv, hverandre og jorden. Viruset vil vise dere at alle er ett. Alt er ett."
"La frykten gå. Helt. La det gå. Frykten har ingen sunn funksjon. Det tar mer enn det gir. Det er et virus i seg selv. Bare føl. La frykten gå. »
Er det mulig å la frykten gå?
Hvis vi tenker på dagens situasjon uten frykt, kan vi se dens åpninger.
Hvis du lar frykten gå, er det mulig å glede seg over tiden nå. Uten frykt er det lettere å hjelpe andre. Og det er lettere å dele. Faktisk: Denne delingen kommer naturlig.
«De uten frykt er ressurser.»
Mange mennesker trenger imidlertid aspektet av frykt for å handle ansvarlig. En stund kan det være nødvendig at mange frykter å gjøre sine hverdagslige, normale rutiner. Vel, fordi mange av våre daglige, normale rutiner verken er bærekraftige eller sunne eller snille ...
Vi må kanskje stille oss spørsmålet: Hvordan handle ansvarlig uten frykt.
Dette er en periode. Jeg personlig vet ikke hvor lenge: hver enkelt menneskes liv vil påvirkes annerledes.
«Penger vil bytte hender. Makt med det », sa vismannen til meg i går.
Men: når denne tiden er over, (ikke bare dette viruset), vil livet ditt og «systemene» rundt deg IKKE gå tilbake til «normale». Det vil være mange aspekter som er nye, forskjellige. Tenk på dette. Ta det inn.
Vismannen sa dette til meg samme morgen som Trump & co hadde sine taler om at "alt ville snart bli som normalt"..
«Fear less - Make what you go through what you grow through,» er et godt uttrykk fra New Zealand. Det er på mange t-skjorter nå.
Vismannen sa i januar at mange mennesker i en periode vil være uten jobb, uten skole, uten et fungerende offentlig system. Hvordan kan man ikke frykte i en slik situasjon?
Det vil være en god skole i seg selv å virkelig glede seg over friheten dette gir.
Og det vil være en skole i seg selv å se hvilken jobb man likevel kan gjøre, hva er det vi kan lære våre barn nå.
Og hvilket offentlig system vil jeg se på som velfungerende?
Frihet og ansvar er en 2-i-1. Du må øve og aktivere begge deler.
Vismannen sier: «Hjemmet og familien som base vil være viktig igjen.»
Hvis du har et hjem - eller en nær familie - regnes du som en ressurs.
Hvordan fungere som en ressurs?
En ressurs har ro og overskudd til å gi.
Hvordan skape denne roen i deg selv og i familien din?
Noen tips for de som er hjemme (de heldige i denne situasjonen):
Nå kan du være sammen med dine kjære.
Gjør hjemmet ditt til en vakker og ren base.
Vær ute i naturen.
Lytt til musikk sammen.
Lek.
Sov så lenge du vil
Begynn med en ny hobby som du ikke har hatt tid til.
Meditere over - eller bare tenk på - hva som virkelig er viktig i DITT liv, familiens liv.
Hvis du har kjenner for det, så kan du kjøpe det du trenger til hjemmet. Ikke la frykten handle, men det du tror er nødvendig. Med en rolig og "oppfylt" hjem vil du - som en "provider" for familien din - være roligere.
En sunn base i deg selv og hjemmet ditt vil gi deg en ny base for det du gir til samfunnet.
Vismannen sier: «Det feminine i alle vil reise seg.»
Bruk egenskapene dine som MOR: instinktene og kjærligheten en rolig mor kan ha og gi..
Denne perioden vil være veldig tøff for mange. Ingen tvil om det.
Rolige mødre og fedre vil bli savnet. Rolige mødre og fedre trengs.
Vismannen fortsetter: «Del». Hver gang du får impulsen: del. Og hver gang du føler deg tvunget til å dele: DEL !!!!
Følelsen av mangel er også en frykt. Å dele og gi er medisinen.
Det å dele, det er også å dele av alle dine overskudd: Mat, kjærlighet, plass å bo, omtanke, medisiner, arbeidskraft, læring.
Og det å gi er alltid en sirkel. Som et ressurssterkt vesen er du ansvarlig for å være sammen med de som starter sirkelen. Dette er økologisk bevissthet. Dette er sirkulær økonomi i praksis. Og siden du gir i en sirkel, vil det alltid komme tilbake til deg. Du gir det andre trenger, de gir deg det du trenger.
Et sunt system for å gi godhet til andre bygger det sanne immunforsvaret i fellesskapet vårt.
Og det er også for deg selv: Det er denne roen og gleden som hjelper ditt sanne immunsystem, fordi det er sunt.
Ordet Corona ligger ganske nær ordet Karuna, som betyr medfølelse fra sanskrit.
Og etter hvert som denne moderlige roen sprer seg, vil neste skritt komme.
Vismannen sier: «Det vil være en stor bevissthetsendring på jorden»
Jeg ser dette ikke bare på grunn av viruset som fungerer i den "negative" enden, men også mange vakre, flerfunksjonelle, mangefasetterte ideer, iniativer og oppfinnelser som vil fungere i den "positive" enden. Folk har nå en «fiende» i viruset, og vi kan alle være allierte. Vi er alle ett.
“Jeg er villig til å endre. Jeg er villig til å frigjøre all motstand. "Er en god bekreftelse som vil hjelpe deg i neste trinn.
Akkurat nå er det viktigste å være ansvarlig samtidig som du lar frykten gå.
Frykten dekker over ressursene dine. Du trenger de indre ressursene dine nå.
Ønsker dere alt godt.
Jeg er så glad i dere.
Jeg er så glad i denne jorda.
Alt er ett. Vi er alle ett.
Mount Manganui, New Zealand
10.mars 2020
Mount Manganui
Make you feel my love
Dette øyeblikket endte med at jeg tryna rett i sanda. Og med munnen full av sand og telefonen full av vann, så fikk jeg tenkt meg godt om.
At livet av og til kan være akkurat sånn. Og da er det godt at jeg rett før fikk sunget yndlingssangen min høyt på stranda, sett sønnen min surfe glad inn på en rolling sea - akkurat i det sekundet jeg sang om det -, og at jeg virkelig hadde sett så vakkert det er her på stranda.
Og aller mest: At jeg nettopp hadde sendt masse deilige tanker til dere, kjære venner, to make you feel my love. Og at ja, there’s nothing that I wouldnt do, to make you feel some love. Til og med gå på tryne. Og muligens lære meg piruett. Men iallfall sende denne kjærlighetserklæringen til dere.
Love from the ends of this Earth
At livet av og til kan være akkurat sånn. Og da er det godt at jeg rett før fikk sunget yndlingssangen min høyt på stranda, sett sønnen min surfe glad inn på en rolling sea - akkurat i det sekundet jeg sang om det -, og at jeg virkelig hadde sett så vakkert det er her på stranda.
Og aller mest: At jeg nettopp hadde sendt masse deilige tanker til dere, kjære venner, to make you feel my love. Og at ja, there’s nothing that I wouldnt do, to make you feel some love. Til og med gå på tryne. Og muligens lære meg piruett. Men iallfall sende denne kjærlighetserklæringen til dere.
Love from the ends of this Earth
Samlet
Pappa Håvard er egentlig i Australia og frakter en båt langs kysten. Han får sakte men sikkert kommet seg til land i Australia og flyr til New Zealand. Milles kjæreste Kaos kommer fra Wales. Og Mille, Julian og Laila kommer fra Norge. Og vips så var vi samlet i den lille byen Rotorua. Mille og Kaos skal sykle i den store løypen her. Crankworx er store saker!! Og Julian sykler i pumptracken; Kidsworx er like stort for han.
Det føles like viktig at vi faktisk får lov til å være på samme lille plass her på denne store jorda.
Mille får kjørt seg skikkelig i hardt i løypa. Hun kræsjer såpass hardt at hun blir en hit på instagram to dager på rad. Sjelden bra for kroppen. Til søndagens finale klarer hun likevel å stille til start. For en bragd! Vi er imponerte over den mentale snuoperasjonen.
Takk som reiste helt til andre siden av jorda, Mille.
Og takk som tok deg med oss hit til New Zealand.
Mille: Du er vår helt.
Kaos, Mille, Julian, Håvard, Laila
Rotorua
1-9.mars 2020
Det føles like viktig at vi faktisk får lov til å være på samme lille plass her på denne store jorda.
Mille får kjørt seg skikkelig i hardt i løypa. Hun kræsjer såpass hardt at hun blir en hit på instagram to dager på rad. Sjelden bra for kroppen. Til søndagens finale klarer hun likevel å stille til start. For en bragd! Vi er imponerte over den mentale snuoperasjonen.
Takk som reiste helt til andre siden av jorda, Mille.
Og takk som tok deg med oss hit til New Zealand.
Mille: Du er vår helt.
Kaos, Mille, Julian, Håvard, Laila
Rotorua
1-9.mars 2020
Fly
Flyreisen til New Zealand tar 26 timer, pluss mellomlanding i Dubai og Bali. Vi elsker å fly. Vi kom oss bare nesten gjennom en sesong med Friends.
Welcome to our Land |
Julian jubler av glede allerede i taxien på vei fra flyplassen, han ruller ned vinduet og roper: "Kjenn, vi er hjemme, mamma!!"
Det lukter New Zealand, selv om det er på motorveien i Auckland.
Det er en blanding av hav, gammel bålt og oregano. Fiffig.
Taxi sjåføren er fra India og spiller deilig kiwi country musikk.
Storesøster Mille er roen selv, der hun sitter og smiler. Hun er i New Zealand for å sykle Downhill konkurranse i Rotorua. Det føles så utrolig godt å reise med henne. Hun føles som en bestevenn. Det er mye takket være at hun skulle til New Zealand at jeg turte å reise fra Norge. Det er over ett år siden Mille og pappa var sammen. Det var i Karibien. Og det er 3 måneder siden Julian og jeg har kjent verdens beste klem.
Så nå er vi i New Zealand. Helt på andre sida av jorda.
Og det føles bare så utrolig godt.
Jeg sender denne følelsen bakover i tid, til den gang jeg var usikker på hva vi burde gjøre.
Dagen etter jeg hadde bestilt flybillett for Julian og meg til New Zealand, lå jeg og gråt i senga til min mor. Jeg hikstet av sorg og frykt. Jeg hadde ikke ord, det var bare tøft, vondt.
Det kom et høyst menneskelig lys til meg. Lyset sier at han er Ariki.
Og at vi er velkommen til hans land. Og at det er slik det er "planlagt".
Jeg takker. Tørker tårer. Lyset løser seg opp, halvveis inni meg, halvveis ut i lufta der det kom fra.
Jeg kaster meg over telefonen og googler "Ariki".
Ariki is a high priest or chief among the Maoris - the indigenous people of New Zealand.
Jeg blir heldigvis målløs.
Målløs - Det er det beste jeg vet.
New Zealand ønsker oss nå velkommen med reklamen:
Where water recharges your spirit
Where crisp air fills your lungs
Where the Earth launches you into new heights
Where fire warms your soul
Find your element
Welcome to our land
Yes. Doin´ it.
Yes! Lovin´ it!
Mille, Julian, Laila
Akkurat landa i New Zealand
1.mars 2020
Det lukter New Zealand, selv om det er på motorveien i Auckland.
Det er en blanding av hav, gammel bålt og oregano. Fiffig.
Taxi sjåføren er fra India og spiller deilig kiwi country musikk.
Storesøster Mille er roen selv, der hun sitter og smiler. Hun er i New Zealand for å sykle Downhill konkurranse i Rotorua. Det føles så utrolig godt å reise med henne. Hun føles som en bestevenn. Det er mye takket være at hun skulle til New Zealand at jeg turte å reise fra Norge. Det er over ett år siden Mille og pappa var sammen. Det var i Karibien. Og det er 3 måneder siden Julian og jeg har kjent verdens beste klem.
Så nå er vi i New Zealand. Helt på andre sida av jorda.
Og det føles bare så utrolig godt.
Jeg sender denne følelsen bakover i tid, til den gang jeg var usikker på hva vi burde gjøre.
Dagen etter jeg hadde bestilt flybillett for Julian og meg til New Zealand, lå jeg og gråt i senga til min mor. Jeg hikstet av sorg og frykt. Jeg hadde ikke ord, det var bare tøft, vondt.
Det kom et høyst menneskelig lys til meg. Lyset sier at han er Ariki.
Og at vi er velkommen til hans land. Og at det er slik det er "planlagt".
Jeg takker. Tørker tårer. Lyset løser seg opp, halvveis inni meg, halvveis ut i lufta der det kom fra.
Jeg kaster meg over telefonen og googler "Ariki".
Ariki is a high priest or chief among the Maoris - the indigenous people of New Zealand.
Jeg blir heldigvis målløs.
Målløs - Det er det beste jeg vet.
New Zealand ønsker oss nå velkommen med reklamen:
Where water recharges your spirit
Where crisp air fills your lungs
Where the Earth launches you into new heights
Where fire warms your soul
Find your element
Welcome to our land
Yes. Doin´ it.
Yes! Lovin´ it!
Mille, Julian, Laila
Akkurat landa i New Zealand
1.mars 2020
Lykkebringer
Tegningen bringer Lykke og er tegnet litt hver dag hjemme i Norge.
Novellen fra 1999
Innlevering i norsk sidemål
Ei novelle skrive av
Laila-Marie Skogstad
Mars 1999
Jeg mediterer en tidlig morgen på min mors sofa. Plutselig begynner hendene mine å lete seg frem blant min mors bøker som ligger under bordet foran meg. Sirlig lagt inn i en mappe, finner jeg en skatt. Det er som å finne mine innerste tanker. Bare at tankene er skrevet i 1999.
Den gangen var jeg 18 år og bodde med mamma og pappa på en gård i Øverbygd i Indre Troms. Jeg kan vagt huske at jeg satt oppe hele natten før innleveringsfristen i nynorsk i 3.gym, mens mamma og pappa sov i rommet ved siden av.
Her i 2020, i min mors nye hjem i Nittedal, har jeg akkurat bestilt flybillett tilbake til båten, Håvard og New Zealand. En stor beslutning. Jeg har en sterk erkjennelse av at verden snart ville være veldig annerledes. Ikke bare min verden, men alles verden. En uforløst frykt bølger i meg. Det er tøft å reise fra mamma, fra venner, fra Norge. Og ut i det ukjente. Igjen.
Jeg hadde vært så lenge på land, at jeg hadde glemt havet.
Jeg hadde vært så opptatt av å kjenne trygghet, at jeg hadde glemt å puste.
Her er novellen som trosset tid, sted og bevissthet.
Hos mamma, Nittedal
27.februar 2020
Ei novelle skrive av
Laila-Marie Skogstad
Mars 1999
Jeg mediterer en tidlig morgen på min mors sofa. Plutselig begynner hendene mine å lete seg frem blant min mors bøker som ligger under bordet foran meg. Sirlig lagt inn i en mappe, finner jeg en skatt. Det er som å finne mine innerste tanker. Bare at tankene er skrevet i 1999.
Den gangen var jeg 18 år og bodde med mamma og pappa på en gård i Øverbygd i Indre Troms. Jeg kan vagt huske at jeg satt oppe hele natten før innleveringsfristen i nynorsk i 3.gym, mens mamma og pappa sov i rommet ved siden av.
Her i 2020, i min mors nye hjem i Nittedal, har jeg akkurat bestilt flybillett tilbake til båten, Håvard og New Zealand. En stor beslutning. Jeg har en sterk erkjennelse av at verden snart ville være veldig annerledes. Ikke bare min verden, men alles verden. En uforløst frykt bølger i meg. Det er tøft å reise fra mamma, fra venner, fra Norge. Og ut i det ukjente. Igjen.
Jeg hadde vært så lenge på land, at jeg hadde glemt havet.
Jeg hadde vært så opptatt av å kjenne trygghet, at jeg hadde glemt å puste.
Her er novellen som trosset tid, sted og bevissthet.
Hos mamma, Nittedal
27.februar 2020
Som ei bølgje
Det er dei små augeblikka som gjer så uendelig mykje. Nokre få sekund. Eg skulle ønskje. At eg var nokre få sekund. Uendelig mange gonger. I ei æve.
Eg har reist jorda rundt. Eg har møtt menneske og opplevd kulturar. I fleire år har eg vært på reisefot i heile verda. Under livlege og filosofiske diskusjonar med ein munk fra Tibet, midt under regndansen i ein jungel i Sør Amerika eller i storbyen sin rus i New York, kan eg kjenne at eg har eit tomrom inni meg som eg lengtar etter å fylle.
Slik som eg kjenner havet, kjenner eg saknet mitt. Som ei bølgje som rullar innover nakne strender og smyg seg inn i alle viker og mellom alle steinar. Eg har ein song inni meg som eg aldri har hatt røyst til å syngje. Ein latter som eg ikkje har tort å høre, ein gråt eg ikkje tør å sleppe fri.
Men her ved havet, heilt aleine på ein stein med bølgjene slåande og dansande rundt meg, føler eg at havet syng for meg. Havet lever med latteren og gråten min i seg.
Eg dreg føtene til meg, legger armane rundt deg og lukkar auga. Slik sitt eg og kjenner sansane mine tar til seg alt dei kan. Det er som om dei sug til seg augeblikket i eit forsøk på å halde det fast. Den kjølige vinden dansar i håret mitt. Han bringer med seg ein salt smak på leppene mine og ein frisk farge spreier seg på dei bleike kinna mine. Bølgjene slår inn mot stranda. Enkelte bølgjer ser eg for meg kjem sigande fra den aller djupaste havbotnen og drar med seg alt dei kan bere, før dei plutseleg kjem buldrende opp til overflata. Opp i lyset på ein naken strand, før dei gløymer seg i djupet igjen.
Ein kjensle av å ikkje vare aleine, får meg til å opne auga og sjå inn mot stranda. Ho er ikkje naken lengre. Ei kvinne står og ser utover det evige. Den svarte skapnaden står som ei statue i det pastellfarga og djupe landskapet. Ho ber ein kontrast i seg. Slik livet ber dauden i seg. Slik daud gjev liv. Slik natt følgjer dag. Ho har på seg svart, men havet fargar skapnaden hennar. Ho lagar skygge i den kvite sanden. Eg har aldri sett et så vakkert bilete. Og eg kan kjenne ein lengsel inni meg som eg kan sette ord på. Eg lengtar etter å vere nær ho.
Eg reiser meg litt opp. Ser ho meg? Ho står urørlig, mens eg byrjar å gå mot ho. Der eg går oppover stranda med usikre skritt, tenkjer eg på kva ho gjer her og kva ho tenkjer på når ho står slik. Eg stansar litt. Dette er så ulikt meg. Slik bølgjene rullar mot land, førast eg mot denne vakre skapnaden. Eg er nokre meter borte fra ho no, og med eitt slår det meg at eg er tom for ord. Eg sett meg i sanden like ved henne, nesten som i ein refleks. I spaning ser eg utover havet, i samme retning som ho. Det ser så mykje rolegare ut herifrå. Eg ser på ho og fangar blikket hennes i et lite sekund. Akkurat lenge nok. Om eg kan få oppleve det sekundet uendeleg mange gonger. Ansiktet hennes er bleikt og alvorleg, auga hennes er fulle av lengsel og smerte. Det er som om ho fengsler meg med gnisten sin. Ikkje ein livsgnist.
Ho sett seg i sanda, mens blikket enda er festa der himmelen og havet møtast. Ho verkar som om ho høyrer til her. Eg blir med eit oppmerksom på at havet stilnar av og bølgjene blir mindre krevjande.
Den plutselege stillheten omkranser oss. Før ho seier roleg og tankefullt: "Her kan du sjå æva." Vi ser på kverandre. Auga hennes fortel om himmelen og havet med slitne ord. Men orda får liv når dei kjem ut av munnen hennes. Ho er dauden nær. Kome heim for å oppleve havet, bølgjene, vinden og den nakne stranda.
Eg ser augene og sansane hennar sug til seg augeblikket for å holde det fast. Men dei klarar det ikkje. Kvinna i den svarte kledningen legg seg bakover. "Æve..." stan ho sakte fram, før ho lar vinden hjelpe ho med det siste andedraget.
Som ei bølgje, kjenner eg tomrommet inni meg fyllast. Det er som om eg med eitt forstår at vi er mange som fortel om havet, men det er få som har havet i blikket sitt. Og det er mange som fortel om himmelen, men det er få som fatte ei æve. Denne kvinna, ho bar himmelen inni seg. Ho så sola i augo, ho var lett som ein vind, ho så bortom det blå i himmelen.
Enkelte bølgjer ser eg for meg kjem sigande fra den aller djupaste havbotnen og drar med seg alt dei kan bere, før dei plutseleg kjem til overflata. Opp i lyset på ein naken strand. Eg ser på ho. Kvinna i den sorte kledning. Eg kjenner auga fyllast. Eg slepp gråten fri. Store våte tårer finn vegen ned kinna mine og drypp sakte ned i sanda. Dei smakar hav. Dei slår røter. Eg syng songen min. No har eg røyst til å gi den liv. Her - kor eg kan sjå æva. Her kan eg vere æva.
Eg er nokre få sekund.
Før tidevannet kjem og dreg med seg alt det kan bere.
Som ei bølgje reiser eg jorda rundt.
I ei æve.
Eg har reist jorda rundt. Eg har møtt menneske og opplevd kulturar. I fleire år har eg vært på reisefot i heile verda. Under livlege og filosofiske diskusjonar med ein munk fra Tibet, midt under regndansen i ein jungel i Sør Amerika eller i storbyen sin rus i New York, kan eg kjenne at eg har eit tomrom inni meg som eg lengtar etter å fylle.
Slik som eg kjenner havet, kjenner eg saknet mitt. Som ei bølgje som rullar innover nakne strender og smyg seg inn i alle viker og mellom alle steinar. Eg har ein song inni meg som eg aldri har hatt røyst til å syngje. Ein latter som eg ikkje har tort å høre, ein gråt eg ikkje tør å sleppe fri.
Men her ved havet, heilt aleine på ein stein med bølgjene slåande og dansande rundt meg, føler eg at havet syng for meg. Havet lever med latteren og gråten min i seg.
Eg dreg føtene til meg, legger armane rundt deg og lukkar auga. Slik sitt eg og kjenner sansane mine tar til seg alt dei kan. Det er som om dei sug til seg augeblikket i eit forsøk på å halde det fast. Den kjølige vinden dansar i håret mitt. Han bringer med seg ein salt smak på leppene mine og ein frisk farge spreier seg på dei bleike kinna mine. Bølgjene slår inn mot stranda. Enkelte bølgjer ser eg for meg kjem sigande fra den aller djupaste havbotnen og drar med seg alt dei kan bere, før dei plutseleg kjem buldrende opp til overflata. Opp i lyset på ein naken strand, før dei gløymer seg i djupet igjen.
Ein kjensle av å ikkje vare aleine, får meg til å opne auga og sjå inn mot stranda. Ho er ikkje naken lengre. Ei kvinne står og ser utover det evige. Den svarte skapnaden står som ei statue i det pastellfarga og djupe landskapet. Ho ber ein kontrast i seg. Slik livet ber dauden i seg. Slik daud gjev liv. Slik natt følgjer dag. Ho har på seg svart, men havet fargar skapnaden hennar. Ho lagar skygge i den kvite sanden. Eg har aldri sett et så vakkert bilete. Og eg kan kjenne ein lengsel inni meg som eg kan sette ord på. Eg lengtar etter å vere nær ho.
Eg reiser meg litt opp. Ser ho meg? Ho står urørlig, mens eg byrjar å gå mot ho. Der eg går oppover stranda med usikre skritt, tenkjer eg på kva ho gjer her og kva ho tenkjer på når ho står slik. Eg stansar litt. Dette er så ulikt meg. Slik bølgjene rullar mot land, førast eg mot denne vakre skapnaden. Eg er nokre meter borte fra ho no, og med eitt slår det meg at eg er tom for ord. Eg sett meg i sanden like ved henne, nesten som i ein refleks. I spaning ser eg utover havet, i samme retning som ho. Det ser så mykje rolegare ut herifrå. Eg ser på ho og fangar blikket hennes i et lite sekund. Akkurat lenge nok. Om eg kan få oppleve det sekundet uendeleg mange gonger. Ansiktet hennes er bleikt og alvorleg, auga hennes er fulle av lengsel og smerte. Det er som om ho fengsler meg med gnisten sin. Ikkje ein livsgnist.
Ho sett seg i sanda, mens blikket enda er festa der himmelen og havet møtast. Ho verkar som om ho høyrer til her. Eg blir med eit oppmerksom på at havet stilnar av og bølgjene blir mindre krevjande.
Den plutselege stillheten omkranser oss. Før ho seier roleg og tankefullt: "Her kan du sjå æva." Vi ser på kverandre. Auga hennes fortel om himmelen og havet med slitne ord. Men orda får liv når dei kjem ut av munnen hennes. Ho er dauden nær. Kome heim for å oppleve havet, bølgjene, vinden og den nakne stranda.
Eg ser augene og sansane hennar sug til seg augeblikket for å holde det fast. Men dei klarar det ikkje. Kvinna i den svarte kledningen legg seg bakover. "Æve..." stan ho sakte fram, før ho lar vinden hjelpe ho med det siste andedraget.
Som ei bølgje, kjenner eg tomrommet inni meg fyllast. Det er som om eg med eitt forstår at vi er mange som fortel om havet, men det er få som har havet i blikket sitt. Og det er mange som fortel om himmelen, men det er få som fatte ei æve. Denne kvinna, ho bar himmelen inni seg. Ho så sola i augo, ho var lett som ein vind, ho så bortom det blå i himmelen.
Enkelte bølgjer ser eg for meg kjem sigande fra den aller djupaste havbotnen og drar med seg alt dei kan bere, før dei plutseleg kjem til overflata. Opp i lyset på ein naken strand. Eg ser på ho. Kvinna i den sorte kledning. Eg kjenner auga fyllast. Eg slepp gråten fri. Store våte tårer finn vegen ned kinna mine og drypp sakte ned i sanda. Dei smakar hav. Dei slår røter. Eg syng songen min. No har eg røyst til å gi den liv. Her - kor eg kan sjå æva. Her kan eg vere æva.
Eg er nokre få sekund.
Før tidevannet kjem og dreg med seg alt det kan bere.
Som ei bølgje reiser eg jorda rundt.
I ei æve.
Når havet er helt blikk stille
Speiler himmelen seg
Og spør
Er jeg like uendelig dyp?
Når havet er kaotisk, med dype bølger
Finner himmelen ingen speil
Og spør endelig:
Hvem er jeg?
Norge på sitt beste. Folk på sitt beste.
Norge på sitt beste. Folk på sitt beste.
Mamman min kan nesten ikke gå. Og av og til er det ikke så lett for henne å huske alt. Hun har akkurat rundet 80 år. Det er mange ting man kan huske når man er 80 år. Og mange ting man kan glemme.
Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
Og at livet skal holde hva det lover
Mamma bor på Skytta bo og servicesenter i Nittedal. Hun har en egen leilighet med alt som følger med. Det er et hjem. Hennes egne ting og møbler, utsikt til en vakker skog og en balkong hvor hun kan nyte luften. Det er et hjem. Og hun har en knapp på hånda som gjør at flinke og gode pleiere bare er et trykk unna. Hjemmet hennes er på et servicesenter.
Det er både hjerterom og husrom nok til at Julian og jeg også kan bo der mens vi er i Norge. Det blir tre måneder her på Servicesenteret.
Vi får et innblikk i et liv som mange nok har en mening og en følelse om. Livet på aldershjem. Der vi selv kan leve og bo hvis vi kanskje er så heldige at vi blir så gamle OG at kommunen vår har et slikt tilbud OG at det er en ledig plass til oss. Det føles virkelig som å vinne i lotto at mamma bor her.
Og hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?
Julian digger å rallykjøre bestemor i rullestol, leke ballonglek med de gamle vennene sine, og kjøpe brus i maskina. Og å være med bestemor når bestemor har det godt.
At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands
Å ta en kyss eller to, i en yrende dans
Hver dag er det en aktivitet, for eksempel strikking, høytlesning fra avisen, gåturer, ballonglek. Aktiviteter som krever lite ressurser og gir mye glede. En gang i måneden kommer presten og holder gudstjeneste. Det er rørende å høre de gamle synge salmeversene. Mange husker ikke om de er 93 eller 39 år, men jammen kan de ikke hele Fader Vår.
Ofte er også "Skyttas venner" på senteret, de har både egne aktiviteter og lager også det hyggelig for de eldre. Skyttas venner er pensjonerte eldre i bygda, som er for gamle til å jobbe (sies det), men fortsatt er friske nok til å være en skikkelig ressurs. Det at de bidrar på senteret, øker også deres livskvalitet og glede. Min venninne på 95 fra Hammerfest synes det er skikkelig dumt at hun ikke kan få jobbe som hjelpepleier.
Hver dag klokken tre er det middag i restauranten. Det er så sabla god mat, og den koster ikke skjorta. Jeg lager selv kun fire middager på tre måneder. Det er i seg selv en etterlengtet luksus for en sjøhusmor. Også det å spise sammen med alle de andre eldre, det er skikkelig koselig. Livet som 93 når jeg er 39, ja det er helt super. Jeg glemmer også ofte alderen min. På julaften, nyttårsaften og ulike restaurantaftener dekkes det til langbord med hvite duker, og hjelpepleierne blir vakre servitører.
Det får gå som det vil, vær bare glad du er til
Og ta et krus og en vals: under latter og smil
Hjelpepleierne seg i mellom har det skikkelig gøy på jobb. Det er ofte latter i gangene. Og de har sine fine måter å gjøre hverdagene til en fest. Sette på Andrea Bocelli når de dusjer mamma. Leke gjemsel med Julian. Gjøre det vakkert i hjemmene til alle som bor her, med å alltid re opp senga, eller å sette blomster på bordet, eller å rydde det fint rundt dem. De har ofte dårlig tid og mye å gjøre, men de sier selv at de har lært seg et triks: "Det å aldri vise at man har dårlig tid. Et smil tar under et sekund."
For meg som har jobbet i næringslivet, hvor det ofte er mye stress, så er det en stor øyeåpner. Ja, jeg har vært mye stressa. Det har nok føltes viktig der og da. Disse hjelpepleierne vet sjelden om de kommer inn til et hjerteinfarkt eller en som trenger en kjeks. Og de lærer meg om smil. Og hva tilstedeværelse egentlig er. Og også: hva ledelse er. Jeg VIRKELIG ser at god ledelse er at DISSE FOLKA - disse som er sammen med brukerne, kundene, klientene, you name it - at DISSE FOLKA har det bra på jobben. At de har det de trenger. At de blir anerkjent for at de har en viktig jobb. At systemet funker for dem. For et godt system hadde funka dårlig om mamma hadde fått hjelp av overarbeidede, slitne eller sure hjelpepleiere.
En av de eldre er alltid ute i gangen. Hun blir så glad hver gang hun ser meg. Den gleden, det er som å få løpeklem av et barn. Så ekte, så nær, så stort. Og hun er stadig like overrasket over at jeg kan navnet hennes. "Ja, det er ikke så lett å skjønne alt når man er 80 år," sier hun alltid til meg. En av pleierne hvisket en gang til meg; "Hun er 93!"
Ja, lytt stil stemplenes gang og selv om vakten blir lang
Så husk at snart klemter klokken for deg ding, ding, dang
Da mamma bodde i sin egen leilighet, kom en hjemmesykepleier til henne tre ganger om dagen. For å gi medisiner, for å se om hun ikke hadde falt på gulvet, for å gi henne mat og drikke til stolen hennes. Denne lille fem-minutteren tre ganger om dagen betydde mye for mamma. Og for oss. Både søsteren min og jeg har egne familier og jobber. Og jeg hadde i tillegg en drøm om å seile ute på havet. Vi var takknemlige for den hjelpen mamma fikk, men hadde et stille håp om at mamma kunne få et bedre liv, en bedre hverdag.
Men hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?
Norge har en politikk hvor vi stolt sier at folk kan bo hjemme så lenge som mulig. Det er mange som vil og kan bo hjemme. Men om det hadde vært sånn for alle, så hadde vi ærlig talt ikke trengt en politikk med en slik formulering.. "Så lenge som mulig", blir dessverre definert av mennesker på kontor og i et lite helhetlig kommunebudsjett. Som "økonom" tenker jeg at det muligens er rimeligere for samfunnet at flere pleietrengende kan bo samlet med samlede ressurser. Også fordi mamma nå betaler husleie til kommunen, fremfor at hun får alle omsorgstjenestene gratis og betaler på sitt eget boliglån. Da mamma flyttet fra sin leilighet, flyttet en glad alenemor inn i hennes sted.
Jeg synes også oppriktig synd på hjemmesykepleiere som har opptil 15-20 ulike mennesker å se innom i løpet av en dag. Og også 15-20 ulike mennesker som de da må si "ha det, sees snart" til. Det er et ensomt yrke å være hjemmesykepleier. Du er alene ressurs med alle dine pleietrengende, som du etterhvert får et mykt og godt hjerte for. Og det gjør ofte vondt å ha et mykt og godt hjerte i et litt urettferdig samfunn. Du er smilet, gleden og hjelpen til mennesker som absolutt kunne hatt et godt liv. Om de ikke hadde vært så alene, om de fått være sammen med andre, om de hadde fått servert sunn mat, om de hadde følt seg helt trygge.
Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå
Og det finns mange som aldri et lystglimt kan nå
Jeg hører en historie fra en kvinne som var 37 kilo da kommunen foretok et vedtak om at hun var for syk til å bo hjemme. Nå bor hun på servicesenteret. Ryggen hennes er så krokete at hun har vanskelig for å stå for lenge. Og hun har så sterke smerter at apoteket ikke ville skrive ut medisiner til henne fordi de trodde det var en skrivefeil. Jeg elsker å snakke med henne. Vi spiser middag sammen hver dag. Hun lyser opp ved middagsbordet. Ikke rart. Hun forteller at hun var kontordame da hun var ung. Hun har bodd i Mallorca, Gran Canaria og i Amerika. Hun snakker flytende fransk, spansk og engelsk. Og vi forviller oss helt inn i gresk mytologi. Og malerier som henger i Louvre. Hun elsker twist, og heldigvis vet hun at kokos og lakris er mamma og mine favorittbiter.
Det å bo på et servicesenter, det kan virkelig gi mening for flere generasjoner. Det finnes flere modeller. I Nederland har de bygget generasjonshjem, hvor barnehage og aldershjem er i samme bygg, samt hvor studenter bor for en billig penge og jobber der som ekstrajobb. Det er jo litt fint. At de som er i begge ender av livet, kan nyte av de samme ressursene og hverandre. Ja, slik at oss som er i arbeids-alder kan ha god mulighet til å arbeide for fellesskapet. Det er jo vår inntekt som gjør at vi kan ta vare på både barn og eldre i samfunnet.
I et litt annerledes perspektiv, så kan jeg også lett se for meg at man kan skape et slikt levested for familier også. Også fordi jeg selv har savnet et slikt sted. Jeg har vært på flere sentre og ashram som virkelig har en god hjemlig atmosfære. Men der er det dessverre ikke lov å ha med barn. Jeg har ofte savnet å kunne koble det gode livet på et slikt senter, med hverdagen og familien min.
Et levested er et hjem. Et hjem er et sted hvor man lader batteriene sine. Det er gjerne vakkert, rent og godt. Det er ikke et sted som er slitent og skittent og nedprioritert i dagens stress. For hva er det som ofte skaper stress for oss småbarnsforeldre? Jo, gjerne at matlaging, klesvask, lekser, husvask, oppdragelse og overtidsarbeid gjerne skal skje samtidig. Hva om vi kan skape et sted hvor flere av disse aktivitetene er ivaretatt av fellesskapet?
Hver familie kan ha en boenhet hver, ja slik som vanlig ja, men kanskje ikke så store? Og at man har flotte fellesarealer inne og ute som alle kan nyte godt av. Og servicetjenester som barnehage, renhold, klesvask, transport til barnas fritidsaktiviteter, treningssenter, spa, aktiviteter, bakeri, restaurant med ferdig middag er inkludert i hverdagen og husleien. Jeg hadde elsket å tråkke i sokkelesten hjemmefra og bort til en spinningtime eller et kurs.
Mulig det trengs en dugnadsånd blant de som bor der for å få det til å gå. Men det hadde nok sikkert bare vært bra for fellesskapet. "Jeg er gartner på fritida, og jeg bytter det gjerne mot at andre er familieterapeut". Jeg lar tanken vokse seg ut på et blankt ark, inn i en vakker hage, opp i et flott bygg. Inn i et stort smil. Inn i mange store smil fra barn, foreldre og eldre som bor og lever der sammen.
Tilbake her på servicesenteret, så er jo drømmen allerede en realitet.
En av de siste dagene, er vi på en konsert i dagligstua. Sangeren synger tekster av Erik Bye som gir en dyp gjenklang i de gamle hjertene som sitter i dagligstua. Og også i mitt seilerhjerte. Bare hør.
Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå
Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå
Og det finns mange som aldri et lystglimt kan nå
Og hvem har sagt deg at du kom til verden
For å få solskinn og lykke på ferden
At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands
Å ta en kyss eller to, i en yrende dans
Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
Og at livet skal holde hva det lover
Og hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?
Etter konserten ruller en kvinne bortover til oss i rullestolen sin. Vi har snakket sammen flere ganger, men det er ikke alltid så lett å holde samtalen i gang med henne. Hun har et klingende nordlandsk mål. Hun har tårer i øynene nå. Hun sier at hun misunner oss så mye at vi kan reise. "Også til Stillehavet - det e mitt andre hjem". Og kvinnen tar fart og får kraft i stemmen og forteller at hun har seilt på Stillehavet i flere år. Hun var radiotelegraf på et skip den gangen det både var vanskelig å være kvinne på skip og også å være radiotelegraf på et så stort hav. Ja, jeg kan godt forstå hva hun mener.. Hun har seilt Panama kanalen 13 ganger. Og hun elsker Tahiti. Og Cooks Islands. "Æ ville gidd alt for bare gjøre det én gang til". Jeg gir alt for å gjøre det en gang til, kjære deg. Jeg gjør det for å bli sånn som deg. Som kan drømme om et liv på Stillehavet, mens du er her på servicesenteret.
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgene blå.
-
Erik Bye med "Så lenge skuta kan gå"
Hjelpepleiere, ledere, prester, kokker, gamle venner, sangere, Bestemor Ragnhild, Julian og Laila
Skytta bo og servicesenter i Nittedal
5.desember 2019-27.februar 2020
Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
Og at livet skal holde hva det lover
Mamma bor på Skytta bo og servicesenter i Nittedal. Hun har en egen leilighet med alt som følger med. Det er et hjem. Hennes egne ting og møbler, utsikt til en vakker skog og en balkong hvor hun kan nyte luften. Det er et hjem. Og hun har en knapp på hånda som gjør at flinke og gode pleiere bare er et trykk unna. Hjemmet hennes er på et servicesenter.
Det er både hjerterom og husrom nok til at Julian og jeg også kan bo der mens vi er i Norge. Det blir tre måneder her på Servicesenteret.
Vi får et innblikk i et liv som mange nok har en mening og en følelse om. Livet på aldershjem. Der vi selv kan leve og bo hvis vi kanskje er så heldige at vi blir så gamle OG at kommunen vår har et slikt tilbud OG at det er en ledig plass til oss. Det føles virkelig som å vinne i lotto at mamma bor her.
Og hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?
Julian digger å rallykjøre bestemor i rullestol, leke ballonglek med de gamle vennene sine, og kjøpe brus i maskina. Og å være med bestemor når bestemor har det godt.
At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands
Å ta en kyss eller to, i en yrende dans
Hver dag er det en aktivitet, for eksempel strikking, høytlesning fra avisen, gåturer, ballonglek. Aktiviteter som krever lite ressurser og gir mye glede. En gang i måneden kommer presten og holder gudstjeneste. Det er rørende å høre de gamle synge salmeversene. Mange husker ikke om de er 93 eller 39 år, men jammen kan de ikke hele Fader Vår.
Ofte er også "Skyttas venner" på senteret, de har både egne aktiviteter og lager også det hyggelig for de eldre. Skyttas venner er pensjonerte eldre i bygda, som er for gamle til å jobbe (sies det), men fortsatt er friske nok til å være en skikkelig ressurs. Det at de bidrar på senteret, øker også deres livskvalitet og glede. Min venninne på 95 fra Hammerfest synes det er skikkelig dumt at hun ikke kan få jobbe som hjelpepleier.
Hver dag klokken tre er det middag i restauranten. Det er så sabla god mat, og den koster ikke skjorta. Jeg lager selv kun fire middager på tre måneder. Det er i seg selv en etterlengtet luksus for en sjøhusmor. Også det å spise sammen med alle de andre eldre, det er skikkelig koselig. Livet som 93 når jeg er 39, ja det er helt super. Jeg glemmer også ofte alderen min. På julaften, nyttårsaften og ulike restaurantaftener dekkes det til langbord med hvite duker, og hjelpepleierne blir vakre servitører.
Det får gå som det vil, vær bare glad du er til
Og ta et krus og en vals: under latter og smil
Hjelpepleierne seg i mellom har det skikkelig gøy på jobb. Det er ofte latter i gangene. Og de har sine fine måter å gjøre hverdagene til en fest. Sette på Andrea Bocelli når de dusjer mamma. Leke gjemsel med Julian. Gjøre det vakkert i hjemmene til alle som bor her, med å alltid re opp senga, eller å sette blomster på bordet, eller å rydde det fint rundt dem. De har ofte dårlig tid og mye å gjøre, men de sier selv at de har lært seg et triks: "Det å aldri vise at man har dårlig tid. Et smil tar under et sekund."
For meg som har jobbet i næringslivet, hvor det ofte er mye stress, så er det en stor øyeåpner. Ja, jeg har vært mye stressa. Det har nok føltes viktig der og da. Disse hjelpepleierne vet sjelden om de kommer inn til et hjerteinfarkt eller en som trenger en kjeks. Og de lærer meg om smil. Og hva tilstedeværelse egentlig er. Og også: hva ledelse er. Jeg VIRKELIG ser at god ledelse er at DISSE FOLKA - disse som er sammen med brukerne, kundene, klientene, you name it - at DISSE FOLKA har det bra på jobben. At de har det de trenger. At de blir anerkjent for at de har en viktig jobb. At systemet funker for dem. For et godt system hadde funka dårlig om mamma hadde fått hjelp av overarbeidede, slitne eller sure hjelpepleiere.
En av de eldre er alltid ute i gangen. Hun blir så glad hver gang hun ser meg. Den gleden, det er som å få løpeklem av et barn. Så ekte, så nær, så stort. Og hun er stadig like overrasket over at jeg kan navnet hennes. "Ja, det er ikke så lett å skjønne alt når man er 80 år," sier hun alltid til meg. En av pleierne hvisket en gang til meg; "Hun er 93!"
Ja, lytt stil stemplenes gang og selv om vakten blir lang
Så husk at snart klemter klokken for deg ding, ding, dang
Da mamma bodde i sin egen leilighet, kom en hjemmesykepleier til henne tre ganger om dagen. For å gi medisiner, for å se om hun ikke hadde falt på gulvet, for å gi henne mat og drikke til stolen hennes. Denne lille fem-minutteren tre ganger om dagen betydde mye for mamma. Og for oss. Både søsteren min og jeg har egne familier og jobber. Og jeg hadde i tillegg en drøm om å seile ute på havet. Vi var takknemlige for den hjelpen mamma fikk, men hadde et stille håp om at mamma kunne få et bedre liv, en bedre hverdag.
Men hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?
Norge har en politikk hvor vi stolt sier at folk kan bo hjemme så lenge som mulig. Det er mange som vil og kan bo hjemme. Men om det hadde vært sånn for alle, så hadde vi ærlig talt ikke trengt en politikk med en slik formulering.. "Så lenge som mulig", blir dessverre definert av mennesker på kontor og i et lite helhetlig kommunebudsjett. Som "økonom" tenker jeg at det muligens er rimeligere for samfunnet at flere pleietrengende kan bo samlet med samlede ressurser. Også fordi mamma nå betaler husleie til kommunen, fremfor at hun får alle omsorgstjenestene gratis og betaler på sitt eget boliglån. Da mamma flyttet fra sin leilighet, flyttet en glad alenemor inn i hennes sted.
Jeg synes også oppriktig synd på hjemmesykepleiere som har opptil 15-20 ulike mennesker å se innom i løpet av en dag. Og også 15-20 ulike mennesker som de da må si "ha det, sees snart" til. Det er et ensomt yrke å være hjemmesykepleier. Du er alene ressurs med alle dine pleietrengende, som du etterhvert får et mykt og godt hjerte for. Og det gjør ofte vondt å ha et mykt og godt hjerte i et litt urettferdig samfunn. Du er smilet, gleden og hjelpen til mennesker som absolutt kunne hatt et godt liv. Om de ikke hadde vært så alene, om de fått være sammen med andre, om de hadde fått servert sunn mat, om de hadde følt seg helt trygge.
Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå
Og det finns mange som aldri et lystglimt kan nå
Jeg hører en historie fra en kvinne som var 37 kilo da kommunen foretok et vedtak om at hun var for syk til å bo hjemme. Nå bor hun på servicesenteret. Ryggen hennes er så krokete at hun har vanskelig for å stå for lenge. Og hun har så sterke smerter at apoteket ikke ville skrive ut medisiner til henne fordi de trodde det var en skrivefeil. Jeg elsker å snakke med henne. Vi spiser middag sammen hver dag. Hun lyser opp ved middagsbordet. Ikke rart. Hun forteller at hun var kontordame da hun var ung. Hun har bodd i Mallorca, Gran Canaria og i Amerika. Hun snakker flytende fransk, spansk og engelsk. Og vi forviller oss helt inn i gresk mytologi. Og malerier som henger i Louvre. Hun elsker twist, og heldigvis vet hun at kokos og lakris er mamma og mine favorittbiter.
Det å bo på et servicesenter, det kan virkelig gi mening for flere generasjoner. Det finnes flere modeller. I Nederland har de bygget generasjonshjem, hvor barnehage og aldershjem er i samme bygg, samt hvor studenter bor for en billig penge og jobber der som ekstrajobb. Det er jo litt fint. At de som er i begge ender av livet, kan nyte av de samme ressursene og hverandre. Ja, slik at oss som er i arbeids-alder kan ha god mulighet til å arbeide for fellesskapet. Det er jo vår inntekt som gjør at vi kan ta vare på både barn og eldre i samfunnet.
I et litt annerledes perspektiv, så kan jeg også lett se for meg at man kan skape et slikt levested for familier også. Også fordi jeg selv har savnet et slikt sted. Jeg har vært på flere sentre og ashram som virkelig har en god hjemlig atmosfære. Men der er det dessverre ikke lov å ha med barn. Jeg har ofte savnet å kunne koble det gode livet på et slikt senter, med hverdagen og familien min.
Et levested er et hjem. Et hjem er et sted hvor man lader batteriene sine. Det er gjerne vakkert, rent og godt. Det er ikke et sted som er slitent og skittent og nedprioritert i dagens stress. For hva er det som ofte skaper stress for oss småbarnsforeldre? Jo, gjerne at matlaging, klesvask, lekser, husvask, oppdragelse og overtidsarbeid gjerne skal skje samtidig. Hva om vi kan skape et sted hvor flere av disse aktivitetene er ivaretatt av fellesskapet?
Hver familie kan ha en boenhet hver, ja slik som vanlig ja, men kanskje ikke så store? Og at man har flotte fellesarealer inne og ute som alle kan nyte godt av. Og servicetjenester som barnehage, renhold, klesvask, transport til barnas fritidsaktiviteter, treningssenter, spa, aktiviteter, bakeri, restaurant med ferdig middag er inkludert i hverdagen og husleien. Jeg hadde elsket å tråkke i sokkelesten hjemmefra og bort til en spinningtime eller et kurs.
Mulig det trengs en dugnadsånd blant de som bor der for å få det til å gå. Men det hadde nok sikkert bare vært bra for fellesskapet. "Jeg er gartner på fritida, og jeg bytter det gjerne mot at andre er familieterapeut". Jeg lar tanken vokse seg ut på et blankt ark, inn i en vakker hage, opp i et flott bygg. Inn i et stort smil. Inn i mange store smil fra barn, foreldre og eldre som bor og lever der sammen.
Tilbake her på servicesenteret, så er jo drømmen allerede en realitet.
En av de siste dagene, er vi på en konsert i dagligstua. Sangeren synger tekster av Erik Bye som gir en dyp gjenklang i de gamle hjertene som sitter i dagligstua. Og også i mitt seilerhjerte. Bare hør.
Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå
Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå
Og det finns mange som aldri et lystglimt kan nå
Og hvem har sagt deg at du kom til verden
For å få solskinn og lykke på ferden
At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands
Å ta en kyss eller to, i en yrende dans
Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
Og at livet skal holde hva det lover
Og hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?
Etter konserten ruller en kvinne bortover til oss i rullestolen sin. Vi har snakket sammen flere ganger, men det er ikke alltid så lett å holde samtalen i gang med henne. Hun har et klingende nordlandsk mål. Hun har tårer i øynene nå. Hun sier at hun misunner oss så mye at vi kan reise. "Også til Stillehavet - det e mitt andre hjem". Og kvinnen tar fart og får kraft i stemmen og forteller at hun har seilt på Stillehavet i flere år. Hun var radiotelegraf på et skip den gangen det både var vanskelig å være kvinne på skip og også å være radiotelegraf på et så stort hav. Ja, jeg kan godt forstå hva hun mener.. Hun har seilt Panama kanalen 13 ganger. Og hun elsker Tahiti. Og Cooks Islands. "Æ ville gidd alt for bare gjøre det én gang til". Jeg gir alt for å gjøre det en gang til, kjære deg. Jeg gjør det for å bli sånn som deg. Som kan drømme om et liv på Stillehavet, mens du er her på servicesenteret.
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgene blå.
-
Erik Bye med "Så lenge skuta kan gå"
Hjelpepleiere, ledere, prester, kokker, gamle venner, sangere, Bestemor Ragnhild, Julian og Laila
Skytta bo og servicesenter i Nittedal
5.desember 2019-27.februar 2020
Julians verden
Følelsen av jordomseiling
«Hva føler du nå?» spør ofte sportskommentatorer i store øyeblikk. Det å seile rundt på jorda, det er et slikt stort, langt øyeblikk. Jeg låner sangen Safe&Sound fra Alfred Hall for å gi et svar. Muligens en ironisk tittel. We gave our souls to the wild, det er mer «følelsen av jordomseiling».
We passed under lofty trees
Each step was made with ease
The sun made the evening thrive
Felt like the forest had come alive
Oh, oh oh
We gave our souls to the wild
Oh, oh, oh
We surrendered our thoughts for awhile
You took my hand, we made a leap from ground
In the water we were safe and sound
You took my hand, I felt a joy unbound
We pretended there was no one around
We were all, we were all past the borders defined
We'd found our own design
The fire would soon entice
The flames kept on dancing before my eyes
Covered in shades of gold
Our minds were elated, we felt so bold
Oh, oh, oh
We gave our souls to the wild
Oh, oh, oh
We surrendered our thoughts for awhile
You took my hand,…
Lyrics from the song;
Safe&Sound
With
Alfred Hall
We passed under lofty trees
Each step was made with ease
The sun made the evening thrive
Felt like the forest had come alive
Oh, oh oh
We gave our souls to the wild
Oh, oh, oh
We surrendered our thoughts for awhile
You took my hand, we made a leap from ground
In the water we were safe and sound
You took my hand, I felt a joy unbound
We pretended there was no one around
We were all, we were all past the borders defined
We'd found our own design
The fire would soon entice
The flames kept on dancing before my eyes
Covered in shades of gold
Our minds were elated, we felt so bold
Oh, oh, oh
We gave our souls to the wild
Oh, oh, oh
We surrendered our thoughts for awhile
You took my hand,…
Lyrics from the song;
Safe&Sound
With
Alfred Hall
Refleksjon
Throwback til et stillehav
Vi starter 2020 med et throwback til tankene i noen netter i et stort stille Stillehav.
Tanker skrevet i 5 knop.
Det er ganske godt når spørsmålene får tid til å vokse seg store.
At ingen raske google søk eller en "ring en venn" kan besvare underveis.
Slik at spørsmålene vokser seg så store at de ikke kan besvares.
Og at undringen står igjen.
-
Refleksjon
Dagens solnedgang og overgang til den stjerneklare natten får meg til å reflektere.
Over universet.
Over livet.
Over mennesket.
Over meg.
At jeg reflekterer. At alt dette reflekteres i meg.
Mennesket trodde en gang at sola kretset rundt oss.
At vi var midtpunktet i universet.
Mennesket tror kanskje fortsatt at vi selv er nettopp det.
Likevel: vi glemmer kanskje at vi er midtpunktet i vårt eget liv.
At hver eneste av oss skinner vårt eget lys.
Og skaper vår egen verden.
Men det gjør oss likevel ikke til et midtpunkt.
For tilbake til jorda, så har vår egen verden kanskje noe feil verdensbilde.
Vi er sammen på samme jord.
Og vi kretser sammen rundt sola.
Og både sola og oss er av samme lys.
Dagens solnedgang og rolige overgang til den stjerneklare natten får meg til å reflektere.
Vi sier at ´Solen går ned´. Nei, jorden snurrer rundt.
Vi sier at ´Det blir mørkt´. Alle bilder fra verdensrommet, kan vel heller vise at det egentlig alltid er mørkt.
Det er så lett å tenke og å si at ´Stjernene kommer frem´. Nei, stjernene er alltid der, vi bare ser de ikke før det blir mørkt. Mørkt her vi er.
Det blir mørkt her jeg er på denne siden av jorden nå. Men hvordan kan det samtidig bli så mørkt oppi verdensrommet at himmelen blir svart og stjernene skinner? Ut fra vinkelen, må jo sola skinne dit nå.
Skinner stjernene selv? Eller er det sola som skinner på dem? Muligens litt begge deler?
Mer interessant: Er det svart i universet rundt dem fordi sola ikke treffer noe å lyse opp?
Nå kommer månen og gir litt svar.
Månen har iallfall ingen lys selv, men blir lyst opp av sola.
Vi sier: ´Det er halvmåne i natt´. Nei, månen er alltid hel, vi bare ser kun det som sola lyser opp.
Er det slik om man ser jorda fra månen? Er alltid halve jordkula i mørke? Kan man si «halvjord» og «fulljord» ut fra hvor man er i universet? Ja, vi må jo det - for her jeg sitter nå er det mørkt, men om jeg graver ned til Afrika, så er det dag.
Nå er det natt. Jeg ser altså det lille jeg ser nå, fordi sola reflekteres i månen og kanskje stjernene.
Det vil si at ja, det er egentlig alltid mørkt. Til et lys treffer det.
For eksempel sola.
Hvor kommer det lyset fra?
Mørket forsvinner når lyset lyser. Mørket kan aldri fortsatt være mørkt når noe lyser. Rent bortsett fra den beksvarte himmelen på natta. Lerretet bak stjernene liksom. Det er svart. Og sikkert rent bortsett fra ganske mange ting som jeg ikke fatter.
Hvordan er det da for oss?
Hvorfor ser jeg?
Har jeg et indre lys som lyssetter det jeg kan se?
Og som gjør at jeg kan bli sett?
At jeg kan reflekteres?
Rekker «mitt» lys langt? Siden jeg ser stjernene, har det noe med «mitt» indre lys å gjøre? Stjernene må jo ha en uavbrutt lyslinje - uten mørke - ned til meg, for at jeg kan se det. Det vil jo si at vi har en felles linje. Hvor mye er mitt lys i den og hvor mye er stjernas?
Irrelevant. Vi er alle ett lys.
Og har mitt indre lys en skygge, slik som månen og jorda?
Kan jeg selv vinkle dette lyset?
Har jeg også en dag og en natt inni meg?
Eller er det indre lyset som sola, som lyser rundt hele seg?
Nei, ikke sola engang kan lyse rundt hele seg? Da ville vårt solsystem vært sollyst hele tiden. Til og med sola trenger da kanskje noe å lyse opp? Åj, nå er jeg ute på dypt vann. (Red.anm: Bra. Det er alltid stille i dypet. Og stille vann gir bedre refleksjon.)
Nikola Tesla sa en gang: «Alt er Lyset» «All is the Light».
Om alt hadde vært lys, så hadde vi ikke sett noe. (Eller: ser vi noe helt egentlig?)
Alt hadde vært hvitt. Hvitt er alle farger samlet. Vi trenger mørket for å få kontrasten.
Hva er mørket da? Er det også en form for lys? Et svart lys?
Slik som den beksvarte natt-horisonten.
Vi trenger en viss mengde mørke for å se stjernene.
As above, so within.
Alle universelle lover må også være inni oss. Vi er alle skapt av det samme.
Isåfall har vi lyst lys og sort lys inni oss også. Kanskje er det sånn: Det lyse lyset kan lyse opp det sorte lyset om det sorte lyset er i form av et objekt som manifesterer seg og hvorpå det lyse lyset kan reflektere.
Au. Brainfreeze.
Men igjen, alt er egentlig mørkt.
For å dra den litt lengre:
Det er flere som sier at det å meditere, det å våkne opp /awakening, det er som om at verden går fra at du er på vanlig kino til at du er på 3D kino. Alt blir litt skarpere, flere lag, sterkere farger, mer detaljer. Mange opplever at de mediterer inn i et stort svart ´void´. Jo mørkere rom, jo bedre bilde. Så, ja, det vil jo si at vi kan vinkle eller påvirke vårt indre lys. Vi kan få sterkere prosjektor. For det vet vi, at jo sterkere prosjektor, jo bedre bilde - uansett rom og andre lyskilder.
Men hva er vår indre prosjektor? Hvor får den lyset sitt fra?
Dagens soloppgang og overgang til den sommerlyse dagen får meg til å reflektere.
Inn i universet.
Inn i livet.
Inn i mennesket.
Inn i meg.
Og om absolutt alt dette kun er en refleksjon.
Og om absolutt alt dette er en refleksjon.
I en liten båt i det store Stillehavet
Skrevet i juli 2019
//Laila
-
Etterord:
Et halvt år etter, tilbake i Norge, leser jeg gjennom disse tankene fra Stillehavet.
Jeg ser hvordan det store havet virkelig har gitt store tanker.
Jeg googler for å se hvordan refleksjon egentlig defineres.
Oxford Dictionary sier:
"Reflection is: The throwing back by a body or surface of light, heat, or sound without absorbing it."
Og:
"Reflection is: thoughts, ideas, or opinions formed as a result of meditation"
Og det er muligens nettopp denne åpenbare motsetningen, dette paradokset, som er selve kjernen i det jeg skriver.
Det føles som om meditasjon er en form for absorbsjon.
Absolutt alt dette er kun en refleksjon.
Absolutt alt dette er en refleksjon.
Januar 2020
//Laila
Tanker skrevet i 5 knop.
Det er ganske godt når spørsmålene får tid til å vokse seg store.
At ingen raske google søk eller en "ring en venn" kan besvare underveis.
Slik at spørsmålene vokser seg så store at de ikke kan besvares.
Og at undringen står igjen.
-
Refleksjon
Dagens solnedgang og overgang til den stjerneklare natten får meg til å reflektere.
Over universet.
Over livet.
Over mennesket.
Over meg.
At jeg reflekterer. At alt dette reflekteres i meg.
Mennesket trodde en gang at sola kretset rundt oss.
At vi var midtpunktet i universet.
Mennesket tror kanskje fortsatt at vi selv er nettopp det.
Likevel: vi glemmer kanskje at vi er midtpunktet i vårt eget liv.
At hver eneste av oss skinner vårt eget lys.
Og skaper vår egen verden.
Men det gjør oss likevel ikke til et midtpunkt.
For tilbake til jorda, så har vår egen verden kanskje noe feil verdensbilde.
Vi er sammen på samme jord.
Og vi kretser sammen rundt sola.
Og både sola og oss er av samme lys.
Dagens solnedgang og rolige overgang til den stjerneklare natten får meg til å reflektere.
Vi sier at ´Solen går ned´. Nei, jorden snurrer rundt.
Vi sier at ´Det blir mørkt´. Alle bilder fra verdensrommet, kan vel heller vise at det egentlig alltid er mørkt.
Det er så lett å tenke og å si at ´Stjernene kommer frem´. Nei, stjernene er alltid der, vi bare ser de ikke før det blir mørkt. Mørkt her vi er.
Det blir mørkt her jeg er på denne siden av jorden nå. Men hvordan kan det samtidig bli så mørkt oppi verdensrommet at himmelen blir svart og stjernene skinner? Ut fra vinkelen, må jo sola skinne dit nå.
Skinner stjernene selv? Eller er det sola som skinner på dem? Muligens litt begge deler?
Mer interessant: Er det svart i universet rundt dem fordi sola ikke treffer noe å lyse opp?
Nå kommer månen og gir litt svar.
Månen har iallfall ingen lys selv, men blir lyst opp av sola.
Vi sier: ´Det er halvmåne i natt´. Nei, månen er alltid hel, vi bare ser kun det som sola lyser opp.
Er det slik om man ser jorda fra månen? Er alltid halve jordkula i mørke? Kan man si «halvjord» og «fulljord» ut fra hvor man er i universet? Ja, vi må jo det - for her jeg sitter nå er det mørkt, men om jeg graver ned til Afrika, så er det dag.
Nå er det natt. Jeg ser altså det lille jeg ser nå, fordi sola reflekteres i månen og kanskje stjernene.
Det vil si at ja, det er egentlig alltid mørkt. Til et lys treffer det.
For eksempel sola.
Hvor kommer det lyset fra?
Mørket forsvinner når lyset lyser. Mørket kan aldri fortsatt være mørkt når noe lyser. Rent bortsett fra den beksvarte himmelen på natta. Lerretet bak stjernene liksom. Det er svart. Og sikkert rent bortsett fra ganske mange ting som jeg ikke fatter.
Hvordan er det da for oss?
Hvorfor ser jeg?
Har jeg et indre lys som lyssetter det jeg kan se?
Og som gjør at jeg kan bli sett?
At jeg kan reflekteres?
Rekker «mitt» lys langt? Siden jeg ser stjernene, har det noe med «mitt» indre lys å gjøre? Stjernene må jo ha en uavbrutt lyslinje - uten mørke - ned til meg, for at jeg kan se det. Det vil jo si at vi har en felles linje. Hvor mye er mitt lys i den og hvor mye er stjernas?
Irrelevant. Vi er alle ett lys.
Og har mitt indre lys en skygge, slik som månen og jorda?
Kan jeg selv vinkle dette lyset?
Har jeg også en dag og en natt inni meg?
Eller er det indre lyset som sola, som lyser rundt hele seg?
Nei, ikke sola engang kan lyse rundt hele seg? Da ville vårt solsystem vært sollyst hele tiden. Til og med sola trenger da kanskje noe å lyse opp? Åj, nå er jeg ute på dypt vann. (Red.anm: Bra. Det er alltid stille i dypet. Og stille vann gir bedre refleksjon.)
Nikola Tesla sa en gang: «Alt er Lyset» «All is the Light».
Om alt hadde vært lys, så hadde vi ikke sett noe. (Eller: ser vi noe helt egentlig?)
Alt hadde vært hvitt. Hvitt er alle farger samlet. Vi trenger mørket for å få kontrasten.
Hva er mørket da? Er det også en form for lys? Et svart lys?
Slik som den beksvarte natt-horisonten.
Vi trenger en viss mengde mørke for å se stjernene.
As above, so within.
Alle universelle lover må også være inni oss. Vi er alle skapt av det samme.
Isåfall har vi lyst lys og sort lys inni oss også. Kanskje er det sånn: Det lyse lyset kan lyse opp det sorte lyset om det sorte lyset er i form av et objekt som manifesterer seg og hvorpå det lyse lyset kan reflektere.
Au. Brainfreeze.
Men igjen, alt er egentlig mørkt.
For å dra den litt lengre:
Det er flere som sier at det å meditere, det å våkne opp /awakening, det er som om at verden går fra at du er på vanlig kino til at du er på 3D kino. Alt blir litt skarpere, flere lag, sterkere farger, mer detaljer. Mange opplever at de mediterer inn i et stort svart ´void´. Jo mørkere rom, jo bedre bilde. Så, ja, det vil jo si at vi kan vinkle eller påvirke vårt indre lys. Vi kan få sterkere prosjektor. For det vet vi, at jo sterkere prosjektor, jo bedre bilde - uansett rom og andre lyskilder.
Men hva er vår indre prosjektor? Hvor får den lyset sitt fra?
Dagens soloppgang og overgang til den sommerlyse dagen får meg til å reflektere.
Inn i universet.
Inn i livet.
Inn i mennesket.
Inn i meg.
Og om absolutt alt dette kun er en refleksjon.
Og om absolutt alt dette er en refleksjon.
I en liten båt i det store Stillehavet
Skrevet i juli 2019
//Laila
-
Etterord:
Et halvt år etter, tilbake i Norge, leser jeg gjennom disse tankene fra Stillehavet.
Jeg ser hvordan det store havet virkelig har gitt store tanker.
Jeg googler for å se hvordan refleksjon egentlig defineres.
Oxford Dictionary sier:
"Reflection is: The throwing back by a body or surface of light, heat, or sound without absorbing it."
Og:
"Reflection is: thoughts, ideas, or opinions formed as a result of meditation"
Og det er muligens nettopp denne åpenbare motsetningen, dette paradokset, som er selve kjernen i det jeg skriver.
Det føles som om meditasjon er en form for absorbsjon.
Absolutt alt dette er kun en refleksjon.
Absolutt alt dette er en refleksjon.
Januar 2020
//Laila
Under
et under
vidunder
Under
undring
et underverk
Vidunderlig
underbar
Undergang
Reality show / Reality shows us
Det er litt kult å høre tastaturet klatre avgårde i det jeg treffer bokstavene - litt vel hardt.
Det er en møkka mandags morgen.
Jeg våkner av vekkerklokka, som drar meg ut av et mareritt.
Mareritt føles alltid så mye mer real, så mye mer virkelig enn en vanlig drøm. WHY?!??
Skulle opp og meditere.
Meditere nå. Nei ikke faen.
Meditasjon gir plass i huet til å lære noe nytt.
Akkurat nå har jeg virkelig ikke lyst til å lære noe nytt.
Føles som om det er samme visa som spilles i huet uansett.
Mulig fordi jeg kan den utenat, så den går på repeat.
Mulig fordi jeg ikke har lært det jeg skal fra den visa.
Ja. Jeg ser paradokset i det der avsnittet.
Skulle ha meditert.
Knatre knatre.
Skulle ha lært. Skulle ha vært.
Faen. Skulle ha. Hater 2. kondisjonalis (i.e preteritum futurum perfektum). Som at det er <preteritum> som jobber hardt for å bli <futurum> for da hadde det vært <perfektum>, men i hele den verbbøyningen så har den helt glemt <presens>.
Altså. Når hodet mitt heller er i norsk grammatikk enn i virkeligheten, ja, da er det ille.
Get real.
Møkkamorgener føles så mye mer real, så mye mer virkelig enn en vanlig morgen. WHY?!??
Preteritum:
Julian har våknet før meg. Altså rett etter klokka seks. Og han har satt seg med youtube. Som han ikke får lov til.
Futurum:
Jeg vet dermed det blir fight.
Først om youtube.
Muligens deretter om skole.
Presens:
Vi har hjemmeskole også her i Norge. Det er ikke så lett å være både oppdrager og lærer. Hvilket lærere kan si alt om. Og vi foreldre kjenner mye på, når lekser skal bli gjort. Det er ikke så lett å både være både sønn og elev heller. Skulle tro vi hadde blitt god på dette nå, etter 1,5 år med hjemmeskole. Men neida. Samme visa.
Vi bor hos Bestemor.
Hun har allerede gitt Julian sjokolade.
Jeg tar meg en usedvanlig sterk kaffe.
Ser ut på trærne. Forsøker å gi plass til meg selv i et veldig trangt hode.
Get real, God. Get real.
Jeg er bare så jævla lei av å forsøke å strekke meg for å bli bedre. For å lære.
Om det finnes en Gud, så synes jeg at han kan strekke seg litt ned til oss her på gølvet.
Get real.
Som Trygve Skaug skriver: "Jeg veit at du er langt nede nå. Men jeg har veldig lange armer"
Julian krangler allerede over skolebøkene. Det eskalerer fort idag.
Han spør en gang til, litt vel høylytt, rett før han smeller døra:
"Hvorfor skal jeg egentlig gjøre skole? Jeg kan jo nok!!"
Derr ja. Derr traff jeg faen meg selv i døra. Og fikk den midt i fleisen.
Skulle ha skjønt det der før.
Now it got real.
Faen.
Det gjør skikkelig vondt å gå inn til kidden.
Det knatrer i hjernen.
Han som sa det som ble tenkt:
"Hvorfor skal jeg egentlig lære mer? Jeg kan jo nok!!"
Reality show
Nittedal, Norge
27.januar 2020
Det er en møkka mandags morgen.
Jeg våkner av vekkerklokka, som drar meg ut av et mareritt.
Mareritt føles alltid så mye mer real, så mye mer virkelig enn en vanlig drøm. WHY?!??
Skulle opp og meditere.
Meditere nå. Nei ikke faen.
Meditasjon gir plass i huet til å lære noe nytt.
Akkurat nå har jeg virkelig ikke lyst til å lære noe nytt.
Føles som om det er samme visa som spilles i huet uansett.
Mulig fordi jeg kan den utenat, så den går på repeat.
Mulig fordi jeg ikke har lært det jeg skal fra den visa.
Ja. Jeg ser paradokset i det der avsnittet.
Skulle ha meditert.
Knatre knatre.
Skulle ha lært. Skulle ha vært.
Faen. Skulle ha. Hater 2. kondisjonalis (i.e preteritum futurum perfektum). Som at det er <preteritum> som jobber hardt for å bli <futurum> for da hadde det vært <perfektum>, men i hele den verbbøyningen så har den helt glemt <presens>.
Altså. Når hodet mitt heller er i norsk grammatikk enn i virkeligheten, ja, da er det ille.
Get real.
Møkkamorgener føles så mye mer real, så mye mer virkelig enn en vanlig morgen. WHY?!??
Preteritum:
Julian har våknet før meg. Altså rett etter klokka seks. Og han har satt seg med youtube. Som han ikke får lov til.
Futurum:
Jeg vet dermed det blir fight.
Først om youtube.
Muligens deretter om skole.
Presens:
Vi har hjemmeskole også her i Norge. Det er ikke så lett å være både oppdrager og lærer. Hvilket lærere kan si alt om. Og vi foreldre kjenner mye på, når lekser skal bli gjort. Det er ikke så lett å både være både sønn og elev heller. Skulle tro vi hadde blitt god på dette nå, etter 1,5 år med hjemmeskole. Men neida. Samme visa.
Vi bor hos Bestemor.
Hun har allerede gitt Julian sjokolade.
Jeg tar meg en usedvanlig sterk kaffe.
Ser ut på trærne. Forsøker å gi plass til meg selv i et veldig trangt hode.
Get real, God. Get real.
Jeg er bare så jævla lei av å forsøke å strekke meg for å bli bedre. For å lære.
Om det finnes en Gud, så synes jeg at han kan strekke seg litt ned til oss her på gølvet.
Get real.
Som Trygve Skaug skriver: "Jeg veit at du er langt nede nå. Men jeg har veldig lange armer"
Julian krangler allerede over skolebøkene. Det eskalerer fort idag.
Han spør en gang til, litt vel høylytt, rett før han smeller døra:
"Hvorfor skal jeg egentlig gjøre skole? Jeg kan jo nok!!"
Derr ja. Derr traff jeg faen meg selv i døra. Og fikk den midt i fleisen.
Skulle ha skjønt det der før.
Now it got real.
Faen.
Det gjør skikkelig vondt å gå inn til kidden.
Det knatrer i hjernen.
Han som sa det som ble tenkt:
"Hvorfor skal jeg egentlig lære mer? Jeg kan jo nok!!"
Reality show
Nittedal, Norge
27.januar 2020
Blikk
Året starter med at båten og Håvard ligger til havn i New Zealand. Og Julian og Laila er i Norge.
Og mens vårt skip ligger i ro, kjenner vi at reisen likevel fortsetter.
Og en litt annen vinkel gir et nytt perspektiv.
Velkommen til et nytt år
Til nye blikk
2020
-
Vi reiser rundt på den store jorda, mens jorda snurrer rundt sola.
Vi blir litt svimmel av og til, men ofte lærer vi mye nytt. Og nyttig.
Og vi reiser vi i oss selv. Til den kjernen vi alltid ser fra, men visstnok ofte både reiser ut og inn av.
Der inne blir vi også litt hautuillat av og til, men ofte lærer vi mye nytt. Og deilig. Og pinlig. Og vondt.
Paradokset er at jo mer vi ser innover i oss selv, jo mer ser vi av verden rundt oss.
Og det er ganske enkelt ganske godt.
Og ofte ganske vanskelig.
Våre blikk på verden, våre øyeblikk i verden.
Vår verden.
Den som paradoksalt nok er både innenfor og utenfor.
Og muligens den samme.
Og mens vårt skip ligger i ro, kjenner vi at reisen likevel fortsetter.
Og en litt annen vinkel gir et nytt perspektiv.
Velkommen til et nytt år
Til nye blikk
2020
-
Vi reiser rundt på den store jorda, mens jorda snurrer rundt sola.
Vi blir litt svimmel av og til, men ofte lærer vi mye nytt. Og nyttig.
Og vi reiser vi i oss selv. Til den kjernen vi alltid ser fra, men visstnok ofte både reiser ut og inn av.
Der inne blir vi også litt hautuillat av og til, men ofte lærer vi mye nytt. Og deilig. Og pinlig. Og vondt.
Paradokset er at jo mer vi ser innover i oss selv, jo mer ser vi av verden rundt oss.
Og det er ganske enkelt ganske godt.
Og ofte ganske vanskelig.
Våre blikk på verden, våre øyeblikk i verden.
Vår verden.
Den som paradoksalt nok er både innenfor og utenfor.
Og muligens den samme.
